Anmelde 15-åring

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke anmeldt min egen sønn, nei. Min loyalitet til mitt eget blod er langt viktigere for meg enn å skulle være en såkalt mønsterborger.

Jeg ville bare anmeldt min egen sønn om han var en trussel mot meg eller andre jeg kjente, men jeg melder ham ikke om han gjør noe galt mot andre.

Sannsynligvis ville jeg selv vurdert å kontakte hjelp. Politiet er ikke en god hjelpestasjon.

Enten har sønnen din en antisosial personlighetsforstyrrelse, eller han kan potensielt hjelpes. Og dersom det er håp for ham, så blir ikke det håpet bedre av å møte politiet. Det er ikke et rehabiliteringsorgan.

[Gjest Thelma :-)]

Jeg ville ikke anmeldt min egen sønn, nei. Min loyalitet til mitt eget blod er langt viktigere for meg enn å skulle være en såkalt mønsterborger.

Jeg ville bare anmeldt min egen sønn om han var en trussel mot meg eller andre jeg kjente, men jeg melder ham ikke om han gjør noe galt mot andre.

Sannsynligvis ville jeg selv vurdert å kontakte hjelp. Politiet er ikke en god hjelpestasjon.

Enten har sønnen din en antisosial personlighetsforstyrrelse, eller han kan potensielt hjelpes. Og dersom det er håp for ham, så blir ikke det håpet bedre av å møte politiet. Det er ikke et rehabiliteringsorgan.

Helt enig med deg ..

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke anmeldt min egen sønn, nei. Min loyalitet til mitt eget blod er langt viktigere for meg enn å skulle være en såkalt mønsterborger.

Jeg ville bare anmeldt min egen sønn om han var en trussel mot meg eller andre jeg kjente, men jeg melder ham ikke om han gjør noe galt mot andre.

Sannsynligvis ville jeg selv vurdert å kontakte hjelp. Politiet er ikke en god hjelpestasjon.

Enten har sønnen din en antisosial personlighetsforstyrrelse, eller han kan potensielt hjelpes. Og dersom det er håp for ham, så blir ikke det håpet bedre av å møte politiet. Det er ikke et rehabiliteringsorgan.

Er det lojalitet til din sønn å gi det inntrykket av at det er greit å løpe fra ansvaret sitt?

[Gjest Gjest]

Er det lojalitet til din sønn å gi det inntrykket av at det er greit å løpe fra ansvaret sitt?

En har ikke noe ansvar for å ta samfunnsstraff for forbrytelser. Det er noe samfunnet pusher på deg, fordi vi som individer ser oss tjent med et slikt system. Det er ikke noe gudegitt ansvar vi snakker om her, og det er heller ingenting du forandrer ved å ta dette ansvaret du snakker om, det er kun en tom floskel for å lette samvittigheten.

[Gjest =tentacle=]

Lurer på om deres 15-åringer er flinke og anmelder dere om dere har tatt imot svarte penger for en nabotjeneste eller kjører litt for fort når ingen ser dere

[Gjest Lipton]

Jeg ville ikke anmeldt min egen sønn, nei. Min loyalitet til mitt eget blod er langt viktigere for meg enn å skulle være en såkalt mønsterborger.

Jeg ville bare anmeldt min egen sønn om han var en trussel mot meg eller andre jeg kjente, men jeg melder ham ikke om han gjør noe galt mot andre.

Sannsynligvis ville jeg selv vurdert å kontakte hjelp. Politiet er ikke en god hjelpestasjon.

Enten har sønnen din en antisosial personlighetsforstyrrelse, eller han kan potensielt hjelpes. Og dersom det er håp for ham, så blir ikke det håpet bedre av å møte politiet. Det er ikke et rehabiliteringsorgan.

Spørsmålet til TS gjelder innbrudd og tyveri. Og jeg anser det som alvorlig når en 15-åring bryter seg inn i et hus/hjem/butikk for å stjele verdisaker.

Du - gjest over - sier: "Jeg ville bare anmeldt min egen sønn om han var en trussel mot meg eller andre jeg kjente, men jeg melder ham ikke om han gjør noe galt mot andre."

Mener du virkelig at det er greit at han stjeler så lenge han stjeler fra noen du ikke kjenner?

Og neste gang, når han begår herverk så er det også greit å bare dysse det ned, for det var ikke herverk mot deg eller noen du kjenner?

Og du lar være å anmelde ham grunnet "loyalty"? Det er ikke snakk om å være "mønsterborger", det er snakk om å lære barna sine rett og galt og ansvar for egne handlinger.

Jeg tror på en helt annen fom for lojalitet. Lojalitet for meg er ikke å helpe til å dekke over slik at barnet kommer seg unna og slipper straff. Lojalitet er å stå ved noens side også når de har gjort noe galt. Stå ved noens side også når de må ta sin straff. Om barnet ditt har gjort noe galt innenfor husets fire vegger - altså hjemme - da har du all myndighet til å ordne opp på egen hånd. Men når barnet ditt har gjort noe kriminelt mot andre og andres eiendom da beveger du deg utenfor det område som du har kontroll og ansvar for. Og om du da hjelper barnet ditt i å skjule det som har skjedd (dette skal vi ordne opp i selv... klapp på skulderen og ikke gjør det igjen gutten min....) da er du medskyldig i å dekke over en kriminell handling. Jeg ville vært lojal mot barnet mitt ved å hjelpe og støtte alt jeg kunne - men samtidig fått sannheten frem og latt barnet få ta ansvar for sine handlinger. Og vist barnet at jeg var like glad i det selv om det nå kom for en dag at det hadde gjort dette gale. Det er lojalitet!

Om en person bryter seg inn i mitt hjem og stjeler mine verdisaker så opplever jeg dette som en trussel. Hvis moren til vedkommende som gjorde dette oppdager hva som har skjedd og bagatelliserer dette og mener at barnet (15-åringen) ikke skal anmeldes? Ja da er jeg på nippen til å mene at det er noe med oppdragelsen til moren som er årsaken til at gutten er som han er.

[liv]

Om dette er et mønster i oppførselen så ville jeg helt klart annmeldt. Jeg vill eogså kontaktet barnevernet, for råd og veiledning i forhold til å fjerne denne negative oppførselen.

[Gjest Twinings]

Mener du virkelig at det er greit at han stjeler så lenge han stjeler fra noen du ikke kjenner?

Nei, jeg synes det er flaut at han stjeler, for det stigmatiserer også meg, men jeg syns forpliktelsene foreldrene har ovenfor barna sine er viktigere enn å unngå skam, tap av ære og forpliktelser ovenfor loven. Barna mine kommer foran alt. Tydelig at det ikke er tilfelle for deg.

Og neste gang, når han begår herverk så er det også greit å bare dysse det ned, for det var ikke herverk mot deg eller noen du kjenner?

Riktig.

Og du lar være å anmelde ham grunnet "loyalty"? Det er ikke snakk om å være "mønsterborger", det er snakk om å lære barna sine rett og galt og ansvar for egne handlinger.

Er dette dine egne teorier, eller har du noe grunnlag for å si at en lærer barna sine rett og galt ved å anmelde dem?

Jeg tror på en helt annen fom for lojalitet. Lojalitet for meg er ikke å helpe til å dekke over slik at barnet kommer seg unna og slipper straff. Lojalitet er å stå ved noens side også når de har gjort noe galt. Stå ved noens side også når de må ta sin straff.

Det er nettopp det jeg gjør- står ved min sønns side. Når du hevder at du står ved din sønns side ved å utlevere ham, da blir utsagnet meningsløst, noe du bare kommer med for å pynte på argumentene dine, som en vanlig politikerjypling.

Jeg ville vært lojal mot barnet mitt ved å hjelpe og støtte alt jeg kunne - men samtidig fått sannheten frem og latt barnet få ta ansvar for sine handlinger.

Du liker tydeligvis godt slike generelle ord som "ta ansvar for" osv. men koblet opp mot lojalitet mot barnet ditt gir dette ingen mening. Du bare glatter over det enkle faktum at du lar din oppdragelse, dine dogmer, dine interesser, og din frykt for represalier fra storsamfunnet gå foran ditt barns interesser. Still deg selv spørsmålet:

Hva ville du gjort om barnet ditt nasket og vi hadde sharialover i Norge? Skulle du pushet barnet ditt til å ta ansvar og få hogget av hånda si? Eller er det en viss mengde straff ungen din skal ha som du synes er gudegitt?

Og vist barnet at jeg var like glad i det selv om det nå kom for en dag at det hadde gjort dette gale. Det er lojalitet!

Bare ønsketenkning. Barn merker godt når ord og handling ikke henger sammen.

Om en person bryter seg inn i mitt hjem og stjeler mine verdisaker så opplever jeg dette som en trussel. Hvis moren til vedkommende som gjorde dette oppdager hva som har skjedd og bagatelliserer dette og mener at barnet (15-åringen) ikke skal anmeldes?

Ja, hva med det? Da er det en trussel mot dine interesser, og fordi du ser denne trusselen viktigere enn interessene til ungene dine som potensielle lovbrytere, har du laget deg en generell regel oppi hodet ditt. Utviklingsbiologi.

Ja da er jeg på nippen til å mene at det er noe med oppdragelsen til moren som er årsaken til at gutten er som han er.

Ja, so? Det er da nok av vanlige folk med liten kunnskap og sterke meninger. Du får mene hva du vil, lite jeg kan gjøre med det.

[Gjest Bare gjest]

Jeg har lest Twinings svar til Lipton og.... ja....

Vi snakker her om kriminelle barn. Og en 15 åring er over den kriminelle lavalder - selv om han er mindreårig, dvs under 18 år. Det virker hjerteløst å skulle anmelde sitt eget barn. Men man trenger ikke anmelde det - man tar det med til politiet så får det tilstå og innrømme handlingen selv. Om barnet nekter å gjøre dette, da må man gå til skrittet å anmelde. Jeg vil tror at barnet og foreldrenes evne til samarbeide å dette feltet vil føre til mildere straff og bedre fremtidsutsikter enn å skulle hjelpe barnet i å skjule det som har skjedd.

Å bagatellisere at et barn har gjort noe kriminelt (bare fordi du ikke kjenner de det har gått ut over) er uansvarlig Twining.

Kriminelle barn og unge er til fare både for seg selv og andre. Barn og samfunnets øvrige medlemmer har en klar rett til å bli beskyttet mot å bli utsatt for straffbare handlinger, også fra mindreårige. Selv om det er til barnets beste å stoppe kriminell adferd, er det viktig å ha klare grenser mellom straff/reaksjon på lovbrudd og behandling/omsorg. Problemstillingen må ikke forenkles ved å omdefinere kriminaliteten til atferdsproblemer.

Barn og unge trenger korreksjon i forhold til lovstridig atferd. Her trengs et bredt register av virkemidler som må være individuelt tilpasset, barnefaglig forsvarlig og underlagt tilsyn fra uavhengig instans. De fleste unge lovbrytere trenger også annen hjelp, ofte på flere livsområder.

Jeg tror ikke Twining men sin "loyalty" er i stand til å gi et slikt barn riktig korreksjon og oppfølging i en slik vanskelig fase. Og mest av alt så tror jeg at Twinings største problem er at det ville være flaut for henne om omgivelsene fikk vite at hennes barn har gjort noe galt. At hun da ville følt seg stemplet hun også. Hun vil heller dekke over en kriminell handling som sønnen har gjort - fordi det blir så flaut om folk får vite at hun har en slik sønn. At man kan mene noe sånt er for meg mye flauere!!

[Gjest Nama]

En har ikke noe ansvar for å ta samfunnsstraff for forbrytelser. Det er noe samfunnet pusher på deg, fordi vi som individer ser oss tjent med et slikt system. Det er ikke noe gudegitt ansvar vi snakker om her, og det er heller ingenting du forandrer ved å ta dette ansvaret du snakker om, det er kun en tom floskel for å lette samvittigheten.

Jeg stiller bare store spørsmålstegn ved gjestens uttalelser...

Man må i mine øyne være en forbryter selv om man tenker som så at man ikke trenger å ta ansvar for hva man har gjort. Det å ta ansvar er bare noe samfunnet pusher på deg - ja det sier vel kun en forbryter som er fornøyd med ikk å bli tatt.

Det er ikke noe gudegitt ansvar - å ta ansvar for egne handlinger. Jaså, mener du det.... Nei det er kanskje ikke gudegitt. Men det er foreldres jobb å lære barna å ta ansvar for egne handlinger. Og lærer man det så klarer man seg kanskje bedre i livet!

Og det er ingenting man forandrer ved å ta dette ansvaret for egne handlinger? Nei man kan selvfølgelig bare fortsette med kriminelle handlinger og skylde på alle andre for at ting går galt. Det er mye bedre. Og når det gjelder å ta ansvar for barna våre når de har gjort noe galt. Nei vi bør vel ikke gjøre det heller. Vi bør heller la de gjøre som de selv vil. Så lenge de ikke skader oss selv, bare alle andre.

Jeg lurer på hvem det er som prøver å lette sin egen samvittighet jeg? Det virker mest som om det er gjest over. Som tydeligvis har såpass kjennskap til dette at hun heller ønsker å hjelpe et barn på vei inn i det staffbare enn ut av det!

[Gjest gjeeeest]

Nei, jeg synes det er flaut at han stjeler, for det stigmatiserer også meg, men jeg syns forpliktelsene foreldrene har ovenfor barna sine er viktigere enn å unngå skam, tap av ære og forpliktelser ovenfor loven. Barna mine kommer foran alt. Tydelig at det ikke er tilfelle for deg.

........

Du liker tydeligvis godt slike generelle ord som "ta ansvar for" osv. men koblet opp mot lojalitet mot barnet ditt gir dette ingen mening. Du bare glatter over det enkle faktum at du lar din oppdragelse, dine dogmer, dine interesser, og din frykt for represalier fra storsamfunnet gå foran ditt barns interesser. Still deg selv spørsmålet:

Hva ville du gjort om barnet ditt nasket og vi hadde sharialover i Norge? Skulle du pushet barnet ditt til å ta ansvar og få hogget av hånda si? Eller er det en viss mengde straff ungen din skal ha som du synes er gudegitt?

Bare ønsketenkning. Barn merker godt når ord og handling ikke henger sammen.

Ja, hva med det? Da er det en trussel mot dine interesser, og fordi du ser denne trusselen viktigere enn interessene til ungene dine som potensielle lovbrytere, har du laget deg en generell regel oppi hodet ditt. Utviklingsbiologi.

Ja, so? Det er da nok av vanlige folk med liten kunnskap og sterke meninger. Du får mene hva du vil, lite jeg kan gjøre med det.

Å ville dysse ned en forbrytelse fordi det motsatte tilsier at omgivelsene får vite om hva barnet har gjort og det oppleves som flaut for foreldrene - er ikke det i seg selv ganske flaut? Og ganske feigt også. Som foreldre skal man ikke stå på barnas side som en kompis som alltid er enig - men som mor og far som noen ganger også må ta upopulære avgjørelser.

Jeg tror ikke Lipton sier at hun ville ha tatt med barnet til politet eller at hun ønsker at barnet skal ta ansvar fordi hennes "frykt for represalier fra storsamfunnet gå foran sitt barns interesser". Jeg tror vel heller at det er omvendt. At det er den foreldren som synes at det hele er flaut, som ikke vil at noen skal få vite om det, og som ikke vil blande inn politet som virkelig har frykt for represalier fra storsamfunnet.

Barn merker når ord og handling ikke henger sammen. Det er riktig. Men det er ikke alltid at man viser kjærlighet ved å jatte med og bare være enig og kjempegrei. Som foreldre skal man også vise kjærlighet ved å lære barna rett og galt. Man viser kjærlighet ved å hjelpe barna frem i livet. Og man hjelper vel ikke sine barn fremover ved å være med på å skjule en forbrytelse de har begått?

Jeg ville tro at en 15-åring som fikk lov til å ture frem akkurat som han ville, som har foreldre som viser kjærlighet og lojalitet i form av å gi blaffen i om han har begått noe kriminelt ikke har det særlig bra. Jeg tror at en 15-åring setter mye mer pris på å ha foreldre som tar ansvar (ja der brukte jeg også de ordene som Lipton er glad i!) for situasjonen som han har kommet opp i. Og som hjelper ham i å komme igjennom den vanskelige perioden. Og gjør det på rette siden av loven istedenfor å snike seg unna.

Takk og lov har vi ikke sharialover i Norge. Men ved å ta opp sharialovene og spørre hva moren da ville ha gjort så beveger du deg utpå ganske usaklig grunn. Når man stiller spørsmålet om hva man skal gjøre med en kriminell tenåring så er det utifra det rettssystemet og hjelpeapparatet vi har i Norge. Da blander man ikke inn avstraffelser som er i strid med Menneskerettighetene.

[tingeling]

For å svare på TS spørsmål: jeg ville kontaktet konfliktrådet og hørt hvordan jeg kunne gå frem for at det skulle være der saken ble løst.

Og hvis politianmeldelse måtte til så ville jeg gjort det.

Ikke for å straffe barnet mitt, men for å vise at dette var helt uakseptabelt og for å gjøre alt det som sto i min makt for at han skulle la være å gjøre det igjen.

For hvis jeg lot være å bruke alle virkemidlert jeg hadde i en slik situasjon, og han siden fortsatte og havnet mer og mer på "skråplanet", så hadde jeg aldri kunnet tilgi meg selv.

tingeling

[Gjest Thelma :-)]

For å svare på TS spørsmål: jeg ville kontaktet konfliktrådet og hørt hvordan jeg kunne gå frem for at det skulle være der saken ble løst.

Og hvis politianmeldelse måtte til så ville jeg gjort det.

Ikke for å straffe barnet mitt, men for å vise at dette var helt uakseptabelt og for å gjøre alt det som sto i min makt for at han skulle la være å gjøre det igjen.

For hvis jeg lot være å bruke alle virkemidlert jeg hadde i en slik situasjon, og han siden fortsatte og havnet mer og mer på "skråplanet", så hadde jeg aldri kunnet tilgi meg selv.

tingeling

Hvis politianmeldelse var det eneste virkemidlet jeg hadde i en sånn situasjon som den TS skisserer så hadde jeg følt at jeg hadde spilt falitt. Og jeg tviler på at det å politianmelde sitt eget barn hadde bidratt til å endre barnets oppførsel - det hadde ihvertfall ikke bidratt til et bedre foreldre/barn-forhold ..

[Gjest vimselot]

Tror ikke jeg ville anmeldt, har hatt innbrudd og det var ubehagelig og litt skremmende. Er noen år siden nå, men ungdommen kom tilbake og ringte på døra og beklaget seg. (Aner ikke om foreldrene hadde pushet på han eller om han kom frivillig, jeg visste ikke hvem som hadde brutt seg inn i boligen før han kom tilbake)

Vi ble enige om å unngå anmeldelse, og han gjorde opp før skaden, blant annet ved å sette inn nytt vindu osv.

[tingeling]

Tror ikke jeg ville anmeldt, har hatt innbrudd og det var ubehagelig og litt skremmende. Er noen år siden nå, men ungdommen kom tilbake og ringte på døra og beklaget seg. (Aner ikke om foreldrene hadde pushet på han eller om han kom frivillig, jeg visste ikke hvem som hadde brutt seg inn i boligen før han kom tilbake)

Vi ble enige om å unngå anmeldelse, og han gjorde opp før skaden, blant annet ved å sette inn nytt vindu osv.

Det synes jeg var en god løsning.

[Gjest lissi32]

Jeg hadde gjort det, pga alderen. Han er 15 år, det betyr at han ikke vil få så mye straff for det, men nok ubehagelig å havne i politiets klør slik at det kanskje virker avskrekkende. Får det ingen konsekvenser er nok sjansen stor for at det kan skje igjen.