mor-far og stemor....

[Gjest sinka]

Ingen hadde fått min mann til å gå på foreldremøte sammen med sin ekskone, da hadde han heller latt være å møte opp.

Og det skal være til det beste for barnet!?

Jeg er ikke uenig med Lizzee! Så klart alt hadde vært fint hvis alle hadde vært venner og vel forlikte, men slik er ikke virkligheten. Vi er omgitt av bitterhet, sjalusi, sinne og mange andre menneskelige egenskaper og det må vi ta utgangspunktet i!

Det vil nok ikke bedre et allerede anstreng forhold hvis man utfordrer det med situasjoner man vet vil foverre forholdet og samarbeidet.

Det er kanskje litt sårt for en nyskilt pappa å måtte gå på foreldremøte med mamma og hennes nye mann!

Selv om den ene er ferdig med et forhold så kan det hende at den andre ikke er det. Klart at man må svelge kameler i begge leire men man kan vel kanskje vise litt empati for hverandre.

Jeg vil ikke tro at barnet lider av at steforeldre ikke møter på foreldremøte!

[rangi]

Og det skal være til det beste for barnet!?

Min mann og hans ekskone var ferdige med hverandre lenge før de ble skilt, og jeg kom ikke inn i bildet før to år etter skilsmisssen, bare så det er sagt. De omgås ikke, men har et helt avklart og greit forhold til hverandre og samarbeider utmerket om ungene.

Jeg mener at det i vårt tilfelle er til det beste for barna at mor og far ikke er på foreldremøter sammen ja, men det er jo forskjellig fra foreldrepar til foreldrepar. Ungene har etterhvert blitt så store, at de styrer samværet selv, og tilbringer tiden hos mor og far som de selv vil, stort sett. Funker helt utmerket for vår del. Andre må selvfølgelig gjøre det de mener er best for dem:) Jeg har et utmerket forhold til barnas mor, har aldri lagt meg borti samværsordninger el lign, og hun har aldri lagt seg borti noe som gjelder meg heller. Hun er en fornuftig dame, som ser at barna trives og har det veldig fint når de er hos oss, og hun har alltid villet sine barns beste. All ære til henne for det!

[Lizzee]

Og det skal være til det beste for barnet!?

Jeg er ikke uenig med Lizzee! Så klart alt hadde vært fint hvis alle hadde vært venner og vel forlikte, men slik er ikke virkligheten. Vi er omgitt av bitterhet, sjalusi, sinne og mange andre menneskelige egenskaper og det må vi ta utgangspunktet i!

Det vil nok ikke bedre et allerede anstreng forhold hvis man utfordrer det med situasjoner man vet vil foverre forholdet og samarbeidet.

Det er kanskje litt sårt for en nyskilt pappa å måtte gå på foreldremøte med mamma og hennes nye mann!

Selv om den ene er ferdig med et forhold så kan det hende at den andre ikke er det. Klart at man må svelge kameler i begge leire men man kan vel kanskje vise litt empati for hverandre.

Jeg vil ikke tro at barnet lider av at steforeldre ikke møter på foreldremøte!

Jeg mener ikke at alle til enhver tid MÅ gå på foreldremøte. Men om jeg er syk så går min nye samboer i mitt sted - sammen med barnas far - slik at man på foreldremøtet kan ha en voksen person som representerer begge hjem. Hvis barnas far er på reise, er syk eller forhindret i å gå, så går jeg og min samboer. Fordi han også har et forhold til barna. Han bor sammen med dem 50% av deres tid, han hjelper dem med lekser, han er med på å oppdra dem og er en viktig voksenperson i deres liv. Og han er interessert i hva som skjer på deres skole og deres utvikling der.

Barna lider ikke av at steforeldrene IKKE møter på foreldremøter. Men kanskje de lider av at foreldrene er i en slik situasjon at de nekter eksens nye livsledsager deltagelse i forhold som har med barnas liv å gjøre utifra bitterhet, sjalusi, sinne osv.

Men før eller siden så må man komme over bitterheten, sjalusien og sinnet. Jeg har sett altfor mange eksempler på foreldre som bruker mer energi på å fore sin egen bitterhet enn på å ta hensyn til hva som virkelig er viktig for barnet sitt. Man trenger ikke bli bestevenner med eksen sin eller hans/hennes nye partner.

Men hva vil egentlig - i det lange løp - gjøre forholdene mer anstrengt: Å nekte stemoren deltagelse eller å si ja ok? Det siste - det å si ok - betyr kanskje at det der og da føles ubehagelig. Man liker ikke å være tilstede med "denne personen". Men det er en grense man må være villig til å krysse. Man kan ikke sitte der og si "nei jeg vil ikke fordi jeg er så bitter" resten av livet heller! Ting kan være vanskelig, ting kan gjøre vondt. Men er det ikke slik at vi er villige til å gjøre det meste for barna våre? Og om man vet at barnas liv (og ens eget!!!) blir enklere med litt imøtekommenhet og samarbeid - så burde man gjøre alt i sin makt for å få til det. Og kanskje bitterheten, sjalusien og sinnet da også minsker etterhvert.

Endret 30. august 2007 av Lizzee

[Gjest Gjest]

Ved vår skole står det på nettsiden deres at: "Foreldre som har foreldreansvaret kan også gi samtykke til at andre enn barnets biologiske forelder kan motta informasjon om barnet og delta på foreldremøter (f.eks. ny samboer/ektefelle, nære familiemedlemmer etc.). Dersom ikke-samboende foreldre med felles foreldreansvar begge møter på det samme foreldremøte legger man til grunn at hver av dem kan motsette seg at det også møter en tredje person (f.eks. ny samboer/ektefelle).