Bor 50/50 hos foreldrene

[Far til 2]

...

Barn vet ikke alltid hva som er best for dem selv, barn evner ikke alltid å gjøre fornuftige vurderinger, og barn evner ikke alltid å skulle velge bort en av foreldrene sine, selv om det er det beste for barnet. Det er derfor barn er barn og trenger ansvarlige voksne til å ivareta seg.

...

Jeg er ofte enig med deg Kosemose, men denne gangen er vi ikke helt i takt .

Argumentet du bruker er det samme som "barnevernet" brukte da de ønsket å tvangs sende ei 12 års gammel jente til Gambia, mot hennes vilje. De overså jenta, moren, stemoren og resten av familien (utenom 1 onkel som hadde bekjente i "barnevernet") på alle mulige punkter. Til slutt måtte rettvesenet bryte inn og si at jentas mening faktisk burde bli tatt hensyn til, selv om "barnevernet" påstod at jenta ikke viste sitt eget beste da hun ville bli hos familien i Norge fremfor å bli sendt til stemoren i Gambia.

I dette tilfellet sier dessuten skolene at løsningen har fungert helt fint (på tross av skepsis i starten).

Hvor langt skal vi gå mht å overstyre barns ønsker om hyppig kontakt med begge foreldrene ? Selv tror jeg at vi må innse at den som velger å flytte vil miste omsorgen om gjennboende forelder er egnet til å ivareta omsorgen. Det vil begrense antall flyttinger veldig sterkt, og så får vi lytte til barna om de fortsatt ønsker å bo 50/50 om en av foreldrene likevel ønsker å flytte. Den forelderen som flytter sier jo da indirekte at mor/far nedprioriterer barnet fremfor eget behov, noe som kan påvirke evnen/viljen til å ivareta barnet. Det begrenser ytterligere antall tilfeller med 50/50 overlange avstander.

[Gjest Blondie65]

Selv tror jeg at vi må innse at den som velger å flytte vil miste omsorgen om gjennboende forelder er egnet til å ivareta omsorgen. Det vil begrense antall flyttinger veldig sterkt, og så får vi lytte til barna om de fortsatt ønsker å bo 50/50 om en av foreldrene likevel ønsker å flytte. Den forelderen som flytter sier jo da indirekte at mor/far nedprioriterer barnet fremfor eget behov, noe som kan påvirke evnen/viljen til å ivareta barnet. Det begrenser ytterligere antall tilfeller med 50/50 overlange avstander.

Her er i alle fall vi helt på linje. 50/50 ordning er et privilegium som fordrer visse grunnprinsipper og et av dem er at man bor i rimelig avstand fra hverandre. Opphører disse grunnprinsippene bør det være obligatorisk megling slik at man kan få se hva som er best for barnet i den nye situasjonen.

[Kosemose]

[q

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Lizzee]

Enig, samtidig spør jeg meg: Hvem er 50/50 et privilegium for - barnet eller foreldrene? Jeg skjønner at det er veldig verdifullt for barn å ha god hverdagskontakt med begge forleldrene, men er det å la barn pendle mellom to hjem/familier den eneste måte å sikre at et barn kan ha god kontakt med begge foreldrene sine? Er det verdt det for barnet? Jeg tør påstå at det må finnes andre måter barn kan få gode relasjoner til begge foreldrene sine på, uten at de må betale denne prisen. Jeg tror denne ordningen er designet for å være best for foreldrene og ikke nødvendigvis for barnet.

Jeg tror du har mye rett i dette. Det er en grei ordning for foreldre - men det fordrer at foreldrene kan samarbeide og forholde seg til hverandre på en grei måte.

Jeg var lenge av den oppfatning at det måtte være veldig stevsomt og være et liv i mye kaos for barn som hadde 50/50. Helt til mine egne for et par år siden selv krevde å få en slik ordning. Og det fungerer utmerket.

For meg som tidligere fikk barnebidrag fra min eks betyr det en liten endring økonomisk. Et par tusenlapper mindre i måneden + at vi deler barnetrygden. Men det betyr lite - faktisk ingenting. Så lenge 50/50 ordningen også betyr at vi nå mer deler på alle kostnadene til barna (klær, utstyr osv.) Før betalte jo jeg så ogs si alt. Jeg ser det som veldig positivt for foreldre som er skilt å ha det slik (ikke minst fordi begge får en hverdag med barna). Og for barna også - så lenge det er de som vil det slik.

Endret 23. august 2007 av Lizzee

[Far til 2]

Enig, samtidig spør jeg meg: Hvem er 50/50 et privilegium for - barnet eller foreldrene? Jeg skjønner at det er veldig verdifullt for barn å ha god hverdagskontakt med begge forleldrene, men er det å la barn pendle mellom to hjem/familier den eneste måte å sikre at et barn kan ha god kontakt med begge foreldrene sine? Er det verdt det for barnet? Jeg tør påstå at det må finnes andre måter barn kan få gode relasjoner til begge foreldrene sine på, uten at de må betale denne prisen. Jeg tror denne ordningen er designet for å være best for foreldrene og ikke nødvendigvis for barnet.

Mht ditt spørsmål om pendling er eneste måten å opprettholde god hverdagskontakt med begge foreldrene, så er svaret utvetydig NEI (så lenge vi snakker om pendling av den typen som beskrives i avisartikkelen.

Men for NOEN (kansje bare noen veldig få) barn er dette et godt alternativ. Spørsmålet er da om vi skal nekte disse barna dette.

Det er klart at muligheten til å opprettholde nær kontakt mellom barn og foreldre har bedre muligheter om foreldrene prioriterer barnet og velger å ikke flytte så langt.

Men myndighetene har, av generalpreventive hensyn, valgt å frata barn en slik mulighet om en av foreldrene forlanger å beholde muligheten til å flytte, - uten omtanke for barnet. Løsningene som velges er med andre ord nødløsninger fordi myndighetene ikke har fulgt med i timen mhp hvilke løsninger barn (og mange foreldre) ønsker. Isteden har myndighetene prioritert foreldrenes frie flytterett uten å ta hensyn til barnet.

Jeg synes det er rart at myndighetene ikke har fått opp øynene for de mulighetene som ligger i alternative løsninger. Myndighetene kunne for lenge siden ha gått inn for et nytt lovverk som prioriterte barnet fremfor den forelderen som ønsket å prioritere seg selv og egne ønsker (som f.eks. flytting). Men når de binder seg opp til en liten gruppe fagfolk som har gått ut på dato rent kompetansemessig, er det kansje ikke så rart at det blir som det blir noen ganger.

Hvis myndighetene hadde åpnet for felles omsorg som utgangspunkt og samtidig signalisert konsekvenser for den av foreldrene som valgte å prioritere seg selv, så hadde 50/50 vært er privilegium for barna. Men når avstanden blir 10 talls mil er jeg usikker (selv om jeg ikke vil nekte barnet et slikt alternativ).

[Kosemose]

M

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Lizzee]

Men altså, hvis to foreldre "kriger" om omsorgen og ber barnet uttale seg, er jeg ikke det minste overrasket over at barnet sier det ønsker å bo 50/50. De færreste klarer/vil vel uttale et valg mellom to foreldre som begge ønsker å være omsorgsperson? For barn løser det jo et stort følelsesmessig dillema å bo 50/50. Barnet slipper å ha dårlig samvittighet ovenfor den ene foreldren.

Jeg syns fokuset er veldig dreid mot hva foreldrene ønsker/trenger/har rett til i barnefordelingssaker. Og jeg tror alle barn ønsker kontakt med begge foreldrene, men jeg tror egentlig ikke det er så mange barn som syns det er ideelt å flytte hjemmet sitt annenhver uke. Å ha to hjem blir jo prisen barn da må betale for å få opprettholde kontakt med begge foreldrene. Mulig det er greit, jeg syns bare det er litt urettferdig at det er barna som skal bære belastningen når foreldre skilles.

Det finnes jo faktisk foreldre som lar barna bo ett sted fast også flytter foreldrene inn/ut av barnas hjem... Sikkert en løsning som er utenkelig for de aller fleste voksne.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at to foreldre som "kriger" skal kunne gjennomføre en 50/50 deling av barnet/barna. Man må nemlig samarbeide mye når man har en slik deling. For å ha en 50/50 deling nytter det heller ikke å ha rigide regler for hvor barna til enhver til skal befinne seg og hvor hvilke ting skal være. Mine gutter går inn og ut her selv om de egentlig er hos faren sin. Men det kan de fordi vi bor så nær hverandre i samme nabolag, med distanse mellom hjemmene ville det blitt et mye større skille.

Det passer ikke for alle barn å ha en slik deling. Og derfor går muligheten til å velge 50/50 mye på hva slags type barn det er, hvordan boforholdene er og hvordan foreldrene klarer å samarbeide. Å la barn konsekvent få lov til å velge selv er ikke alltid riktig.... Ihvertfall ikke når det viser seg at de velger 50/50 og begge foreldre fordi de ikke ønsker å såre noen. Da velger de jo ikke ut ifra egne behov - men redsel for å velge noe den andre foreldren ikke vil like.

At foreldrene skal flytte inn og ut av barnets hjem annenhver uke kan fungerer - og jeg har sett det fungere. Men det skjer noe når man etablerer seg på nytt - med noen som selv har barn fra før og etter hvert vil man flytte sammen med den nye kjæresten og får nye barn... Skal man da ta med seg hele gjengen inn og ut av dette huset eller dra fra de annenhver uke? Ja, da er kanskje løsningen å starte et kjempekollektiv? Men så runde i kantene er vel de færreste...

[Kosemose]

Li

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Tule]

hei

det er jo ile at det blir slik men når samfunet gar mot at det er viktigst med mest mulig frihet for alle heller en og se barnas behov, det eneste man diskuterer er foreldres retigheter og da blir det slik det man burde ha diskutert er foreldres plikter, jeg kan got tenke meg en anen lov som seter barns behov foran slik som far til to sier, ma man akseptere at man ma spore den andre om samtyke til flyting som gar ut over samveret blir kanskje terskelene hoyere, og ja vil man absolut flyte sa langt og barna er knytet til sit nermiljo sa far man vere vilig til og gi slip pa barna og vere erlig om at den nye joben er viktigere en dem

hilsen

[Gjest imli]

Jeg synes i utgangspunket ikke at en 50/50-delig er noe særlig. Jeg tror ungene blir rotløse av det. Tenk på hvordan det ville vært selv, å bo en uke i et hjem, med egne rutiner og vaner, for så å bo neste uke i et annet hjem, hvor det er helt annerledes! Tror det er få skilte foreldre som samarbeider så bra at dette kan bli en god løsning for barna. Og å gå på to forskjellige skoler i tilleggg... Stakkars barn!