Utakknemlige voksne

[Gjest Gjest_Ragna_*]

Kjæresten og jeg er onkel/tante til en rekke barn, både på hans og min side, i alderen 2-9 år.

Alle onkel- og tantebarn bor ganske langt unna, så vi treffer dem bare noen få ganger i året. Likevel følger vi opp alle med å ringe, sende brev/kort og gaver til bursdager og andre høytider (adventskalender, påskegodt, dåpsdagen til de vi er faddere til osv.)

Men fra en av familiene (hans bror med kone) får vi aldri noen tilbakemelding på noe av det vi sender.

De andres barn ringer for å takke og sender oss tegninger og kort/brev, og vi får gaver fra barna på bursdagene våre.

Men i den ene familien er det altså alltid helt taust. Og på kjærestens bursdag får han alltid av denne ene familien kun en sms med "Gratulerer med dagen!" fra broren, ikke noe annet.

(Jeg får ikke noe på min, men akkurat det synes jeg ikke er like rart.)

Det viktigste for oss er selvsagt at barna blir glade, og det hører vi via andre familiemedlemmer at de blir, så dette er ikke et stort problem, Og vi mener absolutt ikke å "sutre".

Men vi klarer ikke helt å slutte å undre oss over hvor utakknemlige de voksne virker, og hvilken virkning det har på barna at de ikke lærer seg å vise at de setter pris på slike oppmerksomheter.

Noen som har vært borti noe lignende?

[Sans]

Heia!

Har ikke vært borte i lignende, men det der er forkastelig oppførsel!!

Kan i alle fall sende en sms og si "Tusen takk" eller noe...

Nei, barna bør ha bedre forbilder enn som så når det gjelder høflighet.

[Gjest vimselot]

Kjæresten og jeg er onkel/tante til en rekke barn, både på hans og min side, i alderen 2-9 år.

Alle onkel- og tantebarn bor ganske langt unna, så vi treffer dem bare noen få ganger i året. Likevel følger vi opp alle med å ringe, sende brev/kort og gaver til bursdager og andre høytider (adventskalender, påskegodt, dåpsdagen til de vi er faddere til osv.)

Dere er vel ikke de eneste som gir påskegodt m.m?

Men fra en av familiene (hans bror med kone) får vi aldri noen tilbakemelding på noe av det vi sender.

Kanskje de er i mot altfor mange advens osv

De andres barn ringer for å takke og sender oss tegninger og kort/brev, og vi får gaver fra barna på bursdagene våre.

Men i den ene familien er det altså alltid helt taust. Og på kjærestens bursdag får han alltid av denne ene familien kun en sms med "Gratulerer med dagen!" fra broren, ikke noe annet.

(Jeg får ikke noe på min, men akkurat det synes jeg ikke er like rart.)

HVORFOR er det ikke merkelig at du aldri får?

Det viktigste for oss er selvsagt at barna blir glade, og det hører vi via andre familiemedlemmer at de blir, så dette er ikke et stort problem, Og vi mener absolutt ikke å "sutre".

Men vi klarer ikke helt å slutte å undre oss over hvor utakknemlige de voksne virker, og hvilken virkning det har på barna at de ikke lærer seg å vise at de setter pris på slike oppmerksomheter.

Noen som har vært borti noe lignende?

Kanskje de er av en annen rase enn deg?

Heia!

Har ikke vært borte i lignende, men det der er forkastelig oppførsel!!

Kan i alle fall sende en sms og si "Tusen takk" eller noe...

Nei, barna bør ha bedre forbilder enn som så når det gjelder høflighet.

Ja, men hvis foreldrene er lei av alt av gavehysteri osv, kan det ha en forklaring...

Skal de da lære barna til å takke for alt ( og i noen familer kan det være MYE...)

Det er bedre at barna lærer på en annen måte, men da blir barna ofte for unge til å involveres direkte, interssant tråd.

Endret 20. august 2007 av vimselot

[Ancalime]

Synes det er ufin når folk ikke takker for gaver. Om ungene ikke gjøre (skinerte, for små osv) så burde foreldrene gjøre det..

[Gjest ¤bella¤]

Slik er min voksne kusine også.

Man har sluttet å gi ting til henne og datteren.

[Gjest Gjest]

Kanskje de rett og slett er veldig distré?

Jeg glemmer iallefall sånt titt og ofte og får ofte veldig dårlig samvittighet når jeg først kommer på det, men sa er det liksom "for sent". Men alle gaver og kort blir virkelig satt pris på. Jeg er bare veldig glemsk...

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Gjest]

Når jeg sender en gave, så er jeg "ferdig" med den når den er sendt. Jeg har aldri forventet å få direkte takk tilbake og bare fått det om vi snakket sammen ellers\møtes (men nå som eldste niese har fått egen mobil hender det at det ramler inn en sms). Jeg vet at dette ikke har noe med utakknemlighet å gjøre, jeg vet at både foreldre og unger blir glade og konstaterer "oj, så snill [giver] er!" Men det å ta kontakt ens ærend for å si takk er likevel ikke rutine, de takker heller til folk når de treffer de. Jeg synes det er greit, forventer ikke at man skal ringe rundt eller produsere takkekort til halve slekta for å si "takk for gaven" etter bursdager og slikt.

[Tusenfryd]

Skal de da lære barna til å takke for alt ( og i noen familer kan det være MYE...)

Det er bedre at barna lærer på en annen måte, men da blir barna ofte for unge til å involveres direkte, interssant tråd.

Eehhh... ja, faktisk! Og det er aldri for tidlig å begynne.

Barn skal lære å takke for det de får. De skal lære å takke for maten, takke for hjelpen og takke for gaver og oppmerksomhet. Og hvem skal lære dem dette? Foreldrene selvsagt. Husker hvordan da vi var små, ble tvunget (jada, selvsagt ble vi det) til å skrive takkebrev for julegaver fx. Noe jeg er glad for i dag, fordi jeg er trygg på at jeg er høflig, gjør det rette, vet at det settes pris på og jeg kan lære det videre til mitt barn og gi den samme tryggheten.

Dette handler om en sosial plattform som gjør oss trygge i hverdagen i samkvem med andre mennesker. vi reiser oss for eldre og de på krykker på bussen, vi sier unnskyld når vi uforvarende skumper borti noen i butikken, vi sier hei til den i kassa og vi hjelper en nabo med brukket bein å klippe plenen.

Dessverre synes mange at dette er svært unødvendig, de grabber til seg, brøyter seg frem og tar det som en selvfølge at de selv er i høysete hos resten av samfunnet og bidrar ikke en pøkk til trivsel for andre enn seg selv. Dette er inkludert min søster og familien - som heller aldri takker om vi ikke er der der og da fx i bursdag - julegaver hører vi aldri noe om, siden vi ikke er sammen med dem julaften - og førstedag er det vel glemt, det gaveberget noen faktisk har lagt en tanke bak.

[Gjest Gjest]

Jeg gir også jule og bursdagsgaver til to små slekninger av meg. De har begge begynt på skolen nå og jeg har fulgt dem opp hele livet. Men har aldri hørt et knyssel fra den kanten.

Oppdaget nettopp at min mor har fått tegninger de har laget osv i posten og det syntes jeg var ytterst merkelig. Skal bare eldre slekniger og ikke de yngre takkes??

[Gjest Madden]

Utakknemlighet er noe av det verste jeg vet om!

Jeg mener barna skal lære seg å takke for absolutt alt de får! Og vise glede over gaver & hilsener selv om det kanskje ikke får det som stod på toppen av ønskelisten! Det er tanken som teller...og når folk blir så blaserte at de får for mange gaver til at de orker takke for dem, ja så får de heller si ifra at de ikke vil ha noe!

Jeg ELSKER å gi gaver, og bruker ofte lang tid for å finne den riktige tingen til den gaven er ment til...når folk da ikke setter pris på dette eller ikke gidder å vise takknemlighet er det selvsagt skuffende!

Har kuttet ut å gi gaver til flere slektninger rett og slett på grunn av utakknemlighet!

[Gjest s.n]

Synes det er en selvfølge at en skal takke for gaver, men ser igjennom fingrene med at en kan glemme en gang iblant.

Jeg ville trodd at mottakere ikke satte pris på gaven dersom jeg ikke hørte noe noensinne, og da hadde jeg nok vurdert å kutte ut i det hele tatt. Gitt en geit til noen i Afrika i stedet, dersom det var nær familie som en er 'forpliktet' å gi noe til... Så kan det komme noen til nytte som sansynligvis setter pris på det!

[Gjest Gjest]

I vår familie er det vanlig å ikke sende takkekort for bursdags- og julepresanger. Det blir så mye styr hvis man skal sitte å skrive kort hele året (stor familie). Men man takker selvfølgelig hvis/når man møtes.

[Pauline]

I vår familie er det vanlig å ikke sende takkekort for bursdags- og julepresanger. Det blir så mye styr hvis man skal sitte å skrive kort hele året (stor familie). Men man takker selvfølgelig hvis/når man møtes.

Yrenger jo ikke skrive takkekort for å takke. Mine barn har helt fra de var små fått lære seg å ringe opp tante eller bestemor og si tusen takk for gaven. I begynnelsen var det meg som slo nummeret og gav dem telefonen. Så fikk de øve på å si noe ala dette: "Hei, det er Lise, kan jeg få snakke med tante....., og tusen takk for gaven, tante.

Dette mener jeg er trening i vanlig folkeskikk. Man takker da viss man får noe!

Har ellers opplevd det samme med ei voksen veninne. Sendte henne en blomst til en fødselsdag og hørte ikke et pip. Kunne jo ikke vite om blomsten i det hele tatt var kommet fram.....

Men de fleste ganger jeg sender blomster, noe jeg elsker å gjøre til små og store anledninger, kommer det en telefon eller en sms. De fleste er da normalt dannede mennesker.

[Kipa]

Å takke er jo noe av det første vi lærer våre barn, og jeg synes det er en viktig ting å kunne!

Viktig å si takk uansett, ja for alt de får, om det er en bok et blad eller en sykkel...Lukas er faktisk en sånn som blir glad for alt, og han takker. Jeg er også opplært til å ringe å takke for jule/ bursdagsgave. Hvorfor skal det være et problem da??

[Gjest Gjest]

Mine barn har helt fra de var små fått lære seg å ringe opp tante eller bestemor og si tusen takk for gaven. I begynnelsen var det meg som slo nummeret og gav dem telefonen. Så fikk de øve på å si noe ala dette: "Hei, det er Lise, kan jeg få snakke med tante....., og tusen takk for gaven, tante.

Dette mener jeg er trening i vanlig folkeskikk. Man takker da viss man får noe!

Glad min mor ikke var som deg. Jeg hadde tlf skrekk da jeg var liten og selv i dag er jeg forferdelig ukonfortabel i familiebesøk. Det å bli kommandert til å ringe tante olaug for å takke for julegaven hadde vært et mareritt. Mine unger skal få slippe det. De skal takke når de får en gave personlig eller når de møter vedkommende for første gang etter at de fikk en gave, men de skal få slippe å ringe.

Når jeg sender en gave eller en blomst så har jeg gjort mitt i det øyeblikk gaven er sendt av gårde. Jeg gir fordi jeg ønsker det og behøver ikke noen takk. Kommer det en sms så er det kjekt, men jeg reagerer ikke om jeg ikke hører noe.