Gave fra barnets far ved fødselen?

[Gjest Anonymous]

jaja, da jeg fikk barn visste jeg ikke at far burde kjøpe noe, om enn bare blomster. ikke fikk jeg noe heller, så da var det jo bra at jeg ikke hadde noen forventninger da:)

[Gjest gjest1]

min far gav min mor et smykke et hver fødsel, syv stykker i alt. Hvert smykke hadde han kjøpt selv og gitt til henne med stor omtanke. Etter at min mor døde fikk vi barna hvert vårt smykke etter mor.

Jeg synes det er flott at fedre viser at de setter pris på mødrene etter fødsel med noe annet enn blomsterkvast kjøpt i sykehuskiosken. Og jeg tror at min far faktisk syntes det var fint å ha noe personlig å gi til min mor.

[*nora*]

min far gav min mor et smykke et hver fødsel, syv stykker i alt. Hvert smykke hadde han kjøpt selv og gitt til henne med stor omtanke. Etter at min mor døde fikk vi barna hvert vårt smykke etter mor.  

Jeg synes det er flott at fedre viser at de setter pris på mødrene etter fødsel med noe annet enn blomsterkvast kjøpt i sykehuskiosken. Og jeg tror at min far faktisk syntes det var fint å ha noe personlig å gi til min mor.

Så romantisk av din far! Og så flott at han gjorde dette, av egen fri vilje, uten hjelp av sin kone eller mor... En annen ting er en sliten nybakt pappa som møter opp på sykehuset for å se sin kjære og deres felles barn, men som kanskje får sure miner tilbake fordi han ikke har kjøpt noe til henne...

[Gjest Anonymous]

Jada, kvinner dør i barsel, men veldig sjelden i dag i forhold til noen år tilbake, fordi metodene ved vanskelige fødsler er forbedret. I dag kan kvinnene få smertestillende, om de ønsker det. Men en fødsel er en selvvalgt situasjon, og jeg ser ikke poenget med at kvinner skal roses opp i skyene for en slik "bragd".  

Er vi flinke nok til å ta vare på mennene våre? For mange menn ligger det rett og slett ikke naturlig å kjøpe en masse dill og dall bare fordi de har blitt far, og jeg synes vi skal respektere dem for det! De yter så mye på andre områder!

Herregud. ikke nok med at vi skal ta våre på våre avkom, men vi skal ta vare på våre menn også...Det er omtrent som om vi skal be om unnskyldning for at vi er så heldige at vi kan føde...Det er bare så typisk kvinner å komme med slike påstander!

Dessuten; det er ikke alltid man på forhånd vet at det bli en vanskelig fødsel, det kan oppstå komplikasjoner. Det er heller ikke alltid mulig å gi smertestillende da dette kan hemme fødselen...

Det er da også frivillig å bli far!!!

Mirabella

[*nora*]

Herregud. ikke nok med at vi skal ta våre på våre avkom, men vi skal ta vare på våre menn også...Det er omtrent som om vi skal be om unnskyldning for at vi er så heldige at vi kan føde...Det er bare så typisk kvinner å komme med slike påstander!  

Dessuten; det er ikke alltid man på forhånd vet at det bli en vanskelig fødsel, det kan oppstå komplikasjoner. Det er heller ikke alltid mulig å gi smertestillende da dette kan hemme fødselen...  

Det er da også frivillig å bli far!!!  

Mirabella

Jeg har da vel ikke sagt at vi skal "ta vare på våre menn". Jeg mener bare at vi skal slutte å sutre over det vi ikke får, og godtta at kvinner og menn er forskjellige!

Man kan ikke alltid få smertestillende, selv har jeg født to barn uten smertestillende, den ene fikk jeg ikke fordi fødselen var kommet for langt, men de aller fleste vet jo at det kan være vondt å føde! Og hva har frivilligheten til far med å gjøre her? Poenget er jo at vi kvinner vil bli rost opp i skyene for den fantastiske jobben vi gjør under graviditeten og fødselen, og forventer en gave etterpå... Det er det som provoserer meg, og tingene jeg har skrevet er nok satt litt på spissen, for jeg elsker oppmerksomhet fra min mann, jeg også, og synes nok ikke alltid at han er oppmerksom nok

[Gjest Anonymous]

Jeg mener kort og godt at enkelte menn ikke synes å være modne nok til å bli fedre....

"Å bli rost opp i skyene for den fantastiske jobben vi gjør under graviditeten og fødselen, og at vi forventer en gave etterpå"

Det er da vel få som forventer å bli rost opp i skyene..Men det er da heller ingen grunn til at man ikke skal være stolt over hva man har utrettet? Og er det så mye forlangt å kanskje bli tatt litt hensyn til da?

Jeg forstår rett og slett ikke denne bagateliseringen....

Det blir som min eks sa: jeg er jo kvinne så da visste jeg alt om det å være mor(og da kunne jeg selvsagt alt om spedbarnstell m.m)...det var jo "innebygd" i meg det!

Han var jo bare far....

En forklaring sikkert mange kvinner ville vært enige i....

Mirabella

[VesleBråka]

Ikke forvente at den stakkars mannen skal være omtenksom og litt romantisk... han har jo måttet leve med en gravid kvinne i 9 mnd... Kjære deg, hvis du behandler mannen din som helt hjelpesløs så blir han det også..

Veldig fin historie onyx. og Nora, nei, jeg snakker ikke om at moren strekker ut hånda "hit med det du har kjøpt" mens morkaka enda ikke er kommet ut... Jeg blir så lei av sånne kvinner som nedvurderer innsats, fødsel og graviditet er stor innsats. Og jeg blir også lei av kvinner som syr puter under armene på mennene sine. De er da ikke handicappede..

Det er ikke nødvendig å unnskylde mannen "din" for at han ikke tenker. JEG synes han burde ha tenkt på dette lenge før fødselen. Og nei, blomstene må ikke på bordet innen 10 min, MEN at han tenker på det etterhvert synes jeg må til. Gjerne etter at begge har hvilt litt og fordøyd inntrykk og kommet litt til hektene. Likedan synes jeg han skal stelle huset før dama kommer hjem med bebisen.

Mirabella, du må stramme opp gubben din litt, jeg blir harm. Du kommer hinkende hjem med hele underlivet nylig snurpet sammen og må kaste deg over skurebøtta... klarer han ikke å vaske et gulv?!

Dessuten, når du er på sykehuset etter fødsel, er det vel akseptert at hormonene og humøret svinger, så be dem med dårlige kommentarer om å holde kjeft. Du trenger ikke være stygg, men vær streng og påpek at slike kommentarer er sårende og lite hjelpsomme.

Ah, slike utbrudd føles godt iblandt

[Gjest Anonymous]

Mirabella, du må stramme opp gubben din litt, jeg blir harm. Du kommer hinkende hjem med hele underlivet nylig snurpet sammen og må kaste deg over skurebøtta... klarer han ikke å vaske et gulv?!

Vi bor ikke sammen lenger......

Mirabella

[Babyface]

Jeg fikk roser og gullarmebånd fra sambo

[*nora*]

Nå er ikke min mann verken hjelpesløs eller handikapet. Tvert imot er han en veldig snill og omtenksom mann, og kommer stadig vekk hjem med blomster. Er jeg på jobb om kveldene, så kan det godt tenkes at han har vasket gulvene til jeg kommer hjem. Han lager mat og passer unger, men det er ikke fordi jeg har bedt han om det! Når jeg har kommet hjem fra sykehuset, har også huset vært vasket (nesten godt nok... ) og han har ordnet til meg og babyen.

Jeg synes at mennene skal kunne komme på ting av seg selv, som feks kjøpe blomster etter fødsel, og ikke at det nærmest skal være tvang. Hadde ikke kunnet glede meg over det da, tror jeg, og jeg nærmest måtte gi han penger for å kjøpe noe...

Enkelte innlegg her gir uttrykk for at de er misfornøyde med mannen sin, som ikke ga de blomster og gaver i tiden etter fødselen. Det er det jeg mener med å ha et behov for å bli rost opp i skyene for bragden man har gjort!

[Trebarnsmor]

Jeg fikk roser og kort,og to vakre strålende,stolte øyne.Tenkte ikke på noe annet.

Gave til barnet var liksom ikke i tankene.

[cam-moe]

Så hissig alle blir da!

Ærlig talt, Det å føde kan på mange måter være utmattende, og "fælt", merk gåsetengn, og for noen en fantastisk opplevelse.

Selv var jeg så heldig å ha en super lett fødsel, hadde bare vondt i et par timer, men lettelsen av å være ferdig var enmorm, Faren var kjempe flink under det hele, og jeg er veldig glad han var der, og gjorde fødselen til en jobb vi gjorde sammen, for det er faktisk ikke så lett å være mann under en fødsel heller, de står bare der å ser på, og aner ikke hva de skal gjøre, det eneste de får med seg under all "glefsingen" fra oss er at den de elsker høyest i verden har kjempe vondt, og det er INGENTING de kan gjøre med det. Tenk bare om dette var deres barn? som hadde så vanvittige smerter, og det var ingenting du kunne gjøre, annet enn å være der? Ingen hyggelig tanke det.

Jeg hadde hørt om dette med gaver, og fleipet litt med det, men jeg regnet ikke med å få noe, jeg kjøpte jo tross alt ikke noe til han, og det var han som måtte løpe i butikken hele den første tiden, da jeg kom på alle mulig slags dingser og ting babyen "måtte" ha.

Men jeg må si at den dagen vi kom hjem fra sykehuset, og alt var så anderledes, og litt skremmende på en måte, så ble jeg faktisk veldig glad og overrasket, når jeg fikk en laaaaaaaaaaaaangstilket rose og en diamantring. Kall meg gjerne materialistisk, men det tok tankene mine vekk fra det jeg følte som skremmende og kaldt (kommer ikke på et passende beskrivende ord, men det føltes liksom kaldt å komme hjem til et tomt hus, og plutselig være "alene" om alt, vi fikk jo så god hjelp på sykehuset.)

Satt i hvertfall stor pris på ringen, og jeg har den alltid på meg, og hver gang jeg ser på den tenker jeg på min fantastiske mann, og mitt enda mer fantastiske barn. Det hjelper faktisk å se på den når ejg er sinna på kjærsten min også, og tenke på hvor grei han var under svangerskap og fødsel.

Har mye mer å si, for alt høres velø veldig rosenrødt ut, men det er ikke alltid det, men jeg elsker han uannsett. Og skal av hensyn til alle dere som "må" lese dette slutte nå.

[Engeline]

Etter min fødsel nummer to fikk jeg en ny diamant til allianseringen min og roser + klær og bamse til den nyfødte. Kjempekoselig! Men noe jeg ble litt skuffet over var at huset så ut som det hadde gjort når vi forlot det for å dra på føden. Han hadde riktignok tilbringt ganske mye av tiden på barselavdelingen, men likevel hadde han nok tid til å vaske og rydde litt, synes jeg...

[Litago]

Jeg trodde det var vanlig at far ga en liten gave til mor etter fødselen jeg! :o

Alle jeg kjenner som har fått barn har også fått en liten gave av sin mann. Akkurat som morgengaven når man gifter seg.

Gaven representerer et minne om da babyen ble født.

Selv ville jeg nok ha blitt skuffet om det ikke vanket en liten gave. Men det er altså fordi jeg trodde det var normalt.

Der kan dere se hvor mye jeg egentlig vet!

Den største gaven til både far og mor er jo egentlig et velskapt barn!