En liten utblåsning..

[Ibenholt]

I dag må jeg bare skrive et lite innlegg der jeg lufter noen tanker som har samlet seg opp siste tiden. Dersom noen irriterer seg veldig over sære og negative innlegg, vil jeg be dere om å stoppe nå

Jeg er så lei av at man lager problemer av ingenting, og at man glemmer å tenke på hvor UTROLIG heldig man egentlig er.

Jeg er ofte irritert, lei meg, sint, misfornøyd og forferdelig pessimistisk. På en eller annen måte vrir jeg alt positivt til negativt, og burde hatt gullmedalje i å tenke negativt. Dette spesielt når det gjelder meg selv. Jeg er en mester i å snakke nedlatende til meg selv, hver eneste dag, hele tiden. Jeg gir opp uten å ha prøvd, jeg ser ALLTID slutten før begynnelsen, jeg får angstanfall og er livredd, når jeg egentlig ikke vet hva jeg er redd for. I tillegg konsentrerer jeg meg om ting som absolutt ikke betyr noe i det hele tatt.

For eksempel: mat, hvor vanskelig er det? Man spiser når man er sulten, og slutter når man er mett. Enkel ABC. Men jammen klarer jeg ikke å lage problemer ut av dette også, dilemmaer og dårlig samvittighet kommer uansett. Spiser jeg, så er det feil. Spiser jeg litt, blir jeg ikke mett. Spiser jeg meg mett, har jeg spist for mye. Lar jeg være å spise, er det feil det også. Jeg er rett og slett ulykkelig uansett.. å hvorfor er jeg det? Jeg har ALT jeg trenger, god familie, trygge omstendigheter, gode venner, skoleplass, jobb, plass og bo osv osv. Så hva mangler man da? Hvorfor er det så forbannet mye fokus på vekt, utseende, og alt annet som har med det ytre å gjøre? Og alle er grådige, og skal ha altmulig. Forbannede materialisme.

Og egentlig er det jo bare så enkelt som å lære seg å gi fullstendig faen. Livet stopper jo ikke opp, uansett hvor mye galt man gjør. Men hvorfor går ikke det an å gi faen heller?

En periode går det fint.. så kommer disse skumle tankene om alt og ingenting snikende likevel. Hvorfor klarer ikke jeg være tynnere? Hvorfor er ikke jeg flinkere å spare? Hvorfor kan ikke jeg være hyggelig med alle? Hvorfor kan ikke jeg være smartest? Hvorfor kan ikke jeg bare være litt mer voksen og selvstendig? Og hvor i alle dager skar alt seg, og gjorde meg til den jeg er? Og ikke minst, hvorfor tenker jeg slik, og ikke at jeg er akkurat like mye verdt som alle andre? Alt har med valgene man tar. Man har alltid et valg, men hvordan vet man at man velger rett?

Jeg bare spør... stakkars dere som leser dette. Men jeg advarte jo på forhånd

Hvor patetisk går det egentlig an å bli? Å bryte seg selv ned på denne måten? Er ikke rart det blir kaos i verden. Når man ikke klarer å se positivt på noe som helst.. er det fordi man ikke vil tenke positivt? Er negative tanker alltid den første og letteste utvei? Gjelder det bare meg, eller er det flere klagende selvpinere der ute?

Hvis man vet at noe ikke er bra for en? Hvorfor gjør man det da? Dersom jeg har en sjokolade eller et kakestykke foran meg, jeg vet det kommer til å gi meg svart samvittighet etterpå, hvorfor spiser jeg det da? Gang, på gang og atter en gang? Hvorfor bruker jeg penger på ting jeg vet er unødvendige? Hvorfor bruker jeg ikke tiden min mer fornuftig? Og når man har så lyst til å lykkes, hvorfor handler man ikke deretter og gjør det som må til for å komme dit? Hvorfor er man alltid så forbasket etterpåklok? Og hvorfor lærer jeg aldri av mine feil, men fortsetter å gjøre feil om og om igjen? Hva skal man gjøre for å være lykkelig?

Jeg blir så sliten, av å gjøre absolutt ingenting. Jeg er så sliten av tanker og filosofering, at jeg faktisk lurer på om jeg holder på å bli gal. Jeg må være den rareste, mest gale personen i hele verden, og hva blir jeg sliten av? Ingenting! Hvorfor sitter jeg her å syns synd på meg selv, når det absolutt ikke er synd på meg. Så irriterende.. og latterlig. Ting virker så mye mer vanskelig enn det egentlig er, når alt egentlig er såre enkelt. Det er jo bare å leve...

Hvorfor går jeg til psykolog, når jeg egentlig vet at den eneste personen som kan hjelpe meg å forandre noenting som helst er meg selv? Det er så ufattelig lite synd på meg, at det er synd på meg... noen som forstår noe i det hele tatt? Eller kjenner seg igjen i noen av tankene? Huffda, hehe, jeg virker nok litt forstyrret..

Jeg beklager.. jeg bare måtte få ut litt damp =) Det blir nok bedre i morgen

[Tinúviel]

Det er litt godt å få skrevet det ned "offentlig" men allikevel anonymt, ikke sant?

Jeg har gjort det samme selv av og til, kanskje ikke så langt som deg , men jeg kom fram til at det gjør godt, og som du skriver så er det sikkert bedre i morra.

Har en liten teori om at siden du bekymrer deg over mye, skulle du ønske du kunne endret alt sammen, men som du ser av hva du skriver - det blir for mye å gape over alt sammen (på en gang).

Mitt forslag er da å plukke ut én av tingene du irriterer deg over at du gjør og erstatte den med noe mer konstruktivt. F.eks. hvis du velger å prøve å vri pessimismen over til optimisme (eller realisme for den saks skyld), så prøv å jobbe med det en stund og overleve resten imens. Kanskje det funker når det ikke er så mye det er snakk om? Ta kanskje ikke for deg det aller vanskelige først, men bygg opp litt selvtillit ved å ta en enklere ting og mestre den.

Jeg har - nesten ubevisst - forbedret kostholdet mitt veldig på den måten. Jeg kuttet ned på sukkerholdige/usunne matvarer i små porsjoner, og nå takler jeg faktisk ikke å drikke brus en gang Men du må erstatte det du fjerner med noe annet, som er bedre/sunnere/mer konstruktivt hvis du skjønner.

Oj, dette ble mye lengre enn jeg hadde planlagt, hadde egentlig bare tenkt å si at jeg har forståelse for deg. Engasjert nattevakt her :kaffe:

[Gjest StoreSky]

Tinùviel sier mye fint!

En kollega gav emeg en øvelse, hun syntes jeg var så dårlig på å se mine positive sider.

Stå forran speilet og se deg selv i øynene, og gi deg et kompliment! Trenger ikke vare langt og fyndig -et lite et holder.

Enkel ABC -men vanskeligere enn man tror...

ps. jeg syntes det var like skummelt som å si til en fremmed person et kompliment! (skal vist nok bli bedre etterhvert)

Og ellers, har du fått profesjonell hjelp? snakk med fastlegen din.