Hjelp meg!

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Jeg er skikkelg deprimert nå. Jeg har tøffe dager med meget anstreng økonomi, er alene med to barn, i full jobb. Et av barna er fungsjonshemmet og krever utrolig mye.

Jeg føler meg fullstendig på felgen. Jeg har tidligere vært sykemeldt pga depresjon. Jeg har i mage år hatt moderate selvmordstanker. Men tanken på barna har alltid stoppet meg. Men i det siste har jeg begynt å tenke at jeg gjør dem en tjeneste ved å ta livet av meg...jeg føler jeg kommer til kort overfor dem hele tiden.

Jeg skal til legen i morgen...tror jeg trenger en lang sykemelding, men vet ikke om jeg tør nevne selvmordstankene....er redd for at han vil legge meg inn, eller kontakte barnevernet. Jeg vil bare presisere at barna her det bra. De har rene klær, mat, jeg tar dem med på turer. Og er istand til å ta vare på dem. Men likevel, er jo ikke sikkert legen tror det. samtidig er jeg redd for at han ikke vil ta meg på alvor om jeg ikke sier det.

Jeg vet ikke om jeg er utbrent eller deprimert. Gikk gjennom en ekstrem kjærlighets sorg for 5 år siden og har vel aldri fått livet mitt på beina igjen, selvom jeg er kommet over mannen.

Dette er ikke en selvmordstråd. jeg har ikke tenkt å ta libet av meg, men tankene er der bare. Lurer på om noen her har tatt opp slike tema med legen, og hva som skjedde?

[Amalie_85]

Jeg syns du burde nevne det! For selv om tanken er der er det ikke at du gjør det. Tror de fleste av oss møter veggen noen ganger og tenker at det hadde vært bedre om jeg ikke var her! Men du kan da kanskje bli henvist til psykolog som du kan snakke med så kanskje ting går litt lettere med dine tanker. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tviler på at noen kommer å tar barna dine eller fører deg vekk fordi man tenker sånn noen ganger!

[Ce'Nedra]

Har du en flink lege du stoler på? Jeg hadde det skikkelig jævlig en stund, og fortalte bare legen min at alt var håpløst og tragisk og begynte å grine.

Jeg fikk sykemelding og han sa at det bare var å komme tilbake om jeg trengte å forlenge den.

Forøvrig kan jo slik være tungt å gå gjennom alene. Kanskje det hadde vært greit å snakke med en psykolog for å få lettet hjertet litt?

(",)

[Gjest Gjest]

Nå er legetimen overstått, men kommenterer likevel: Dette kan du si til legen. H*n kan ikke legge deg inn mot din vilje om ikke faren for at du vil gjøre alvor av selvmordstanker nå er overhengende. Derimot kan h*n følge deg tettere opp og også gi deg et tilbud med f.eks psykiatrisk sykepleier hvis du vil snakke med en. De er ofte veldig flinke.

[Gjest Gjest]

Jeg er skikkelg deprimert nå. Jeg har tøffe dager med meget anstreng økonomi, er alene med to barn, i full jobb. Et av barna er fungsjonshemmet og krever utrolig mye.

Jeg føler meg fullstendig på felgen. Jeg har tidligere vært sykemeldt pga depresjon. Jeg har i mage år hatt moderate selvmordstanker. Men tanken på barna har alltid stoppet meg. Men i det siste har jeg begynt å tenke at jeg gjør dem en tjeneste ved å ta livet av meg...jeg føler jeg kommer til kort overfor dem hele tiden.

Jeg skal til legen i morgen...tror jeg trenger en lang sykemelding, men vet ikke om jeg tør nevne selvmordstankene....er redd for at han vil legge meg inn, eller kontakte barnevernet. Jeg vil bare presisere at barna her det bra. De har rene klær, mat, jeg tar dem med på turer. Og er istand til å ta vare på dem. Men likevel, er jo ikke sikkert legen tror det. samtidig er jeg redd for at han ikke vil ta meg på alvor om jeg ikke sier det.

Jeg vet ikke om jeg er utbrent eller deprimert. Gikk gjennom en ekstrem kjærlighets sorg for 5 år siden og har vel aldri fått livet mitt på beina igjen, selvom jeg er kommet over mannen.

Dette er ikke en selvmordstråd. jeg har ikke tenkt å ta libet av meg, men tankene er der bare. Lurer på om noen her har tatt opp slike tema med legen, og hva som skjedde?

Det er veldig viktig at du forteller legen hvordan du har det. At du forteller om selvmordstankene dine tror jeg er viktig sånn at legen skjønner at du er alvorlig deprimert og trenger sykemelding.

Så sant du ikke har konkrete planer om å begå selvmord trenger du ikke bekymre deg for innleggelse. Det skal iallefall ikke være nødvendig å tenke på det og barnevernet blir nok neppe kontaktet pga dette. Hvis det er en lege som det går an å stole på og snakke med vil den forstå situasjonen og prøve å hjelpe deg på best mulig måte. Innleggelse kan jo bli foreslått for deg som et alternativ, men legen kan ikke tvinge deg til det så lenge du her skriver at du har tanker om det men ikke akter å gjennomføre det.

Håper du har noen son kan avlaste deg med barna litt denne perioden, slik at du kan få komme deg på bena igjen.

Måtte du få den hjelpen du trenger akkurat nå. Lykke til og god bedring

[Gjest Gjest]

Takk for svar alle.

Jeg har vært hos legen ja, det var en vikar for fastlegen, han sykemeldte meg uten at jeg behøvde å fortelle for mye. Også fikk jeg en oppfølgingstime hos fastlegen. Etter å ha lest svarene fra dere fløer jeg meg trygg på at det er greit å si det si det som det er.

Fikk også en resept på beroligende, og det hjalp veldig.

[Gjest Gjest]

Barnevernet gjør så vidt jeg vet ganske mye mere enn å gripe inn med tvang der de mener det er et problem. De bistår også folk som frivillig tar kontakt og ønsker hjelp, støtte og avlastning, men som barnevernet aldri ville grepet inn ovenfor fordi det ikke er snakk om slike problemer. I utgangspunktet skal ting gå laaangt før barnevernet i de fleste tilfeller griper inn ovenfor noen. Mulig Bymisjonen eller lignende også har slike tiltak.

I denne tråden har jeg skrevet hva som er mine generelle råd i forhold til problematisk selvbilde og psykiske problemer. Siden du har en så presset situasjon med lite tid og overskudd så blir det mindre muligheter til å eventuelt benytte deg av en del av disse. Alikevel tror jeg at hypnose hver andre, tredje eller fjerde uke kan bety mye for deg i en periode. Jeg vil også annbefale å finne 5 eller 10 min hver dag til meditasjon. Jeg ser at tid er et problem, men det vil være en tid du kan bruke til å hente deg inn. Hvis du blir sykemeldt for en periode får du jo også frigjort en del tid som kan brukes. Akkupressurpunktene tar i hvert fall svært lite tid. Bar ikke bruk dem for mye, det er farlig.

Om du er redd for kontakt med barnevernet ville jeg sterkt vurdert å undrsøkt hva som finnes av andre avlastnings og støttetiltak for alenemødre/foreldre som sliter/foreldre med handicappede barn. Jeg vet i hvert fall at det er mange som har fått slik hjelp selv om jeg ikke vet hvor utbredt det er.

Lykke til. Jeg er helt sikker på at du ikke har grunn til å nedvurdere deg selv slik du gjør. Man får et negativt tunnelsyn når man først blir deprimert. Snakk med venner og familie. Tørr å be om all hjelp og støtte du kan få. Snakk med en prest. Ring en støttetelefon. Uansett vil du altid være mere verdt for barna dine i live. Det er jeg helt sikker på.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Glemte linken:http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=280306

[Gjest Gjest]

Når du først er sykemeldt ville jeg definitivt prøvd å få gått jevnlig til psykolog hvis det er mulig. Dette er på alle måter alvorlige problemer, men som du kan få meget god hjelp med. Jeg tror virkelig du trenger den ventilen for å lufte ut følelser, den støtten og den veiledningen i å forholde seg til egen psyke som det å gå til psykolog kan gi.