min far vil ikke ha kontakt

[milla-mor]

foreldrene mine ble skilt når jeg var to år. etter dèt, hadde jeg sporadisk kontakt med faren min, men jeg følte meg aldri velkommen i hans nye famile. har aldri følt at han har brydd seg om meg.

hans nye kone fødte ham en sønn, og en ny datter. han stiller opp for disse to, men de bor jo sammen alle fire, så det er jo ikke så rart... det har aldri vært noen problemer mellom meg og min fars nye kone. hun er snill, men hva kan hun gjøre, liksom...? hun kan ikke få min far til å få følelser for meg som ikke er der. han bryr seg jo ikke.

jeg var sytten år siste gangen jeg så ham. frem til da hadde jeg vært på besøk ca èn gang i året. de bor femten min med tog fra oslo (der jeg bor)... så det manglet ikke muligheter.

han sa at siden jeg snart var voksen (dvs 18 år...), så var det fra nå av opp til meg hvor mye kontakt jeg ville ha med ham og familien hans. han mente at jeg selv skulle ringe og avtale noe når jeg følte for det.

det gjorde jeg aldri. den dagen avskrev han meg. hvilken sytten-åring vil heller sitte hjemme med pappa enn å feste med vennene sine?? jeg hadde kommet løpende hvis jeg hadde følt at han virkelig ville ha meg, men sånn har det aldri vært. han er en snill og morsom mann, så jeg forstår ikke dette helt... er det meg, liksom?

jeg har en datter på nesten tre år som han aldri har sett. kona hans og lillesøsteren min har besøkt oss to ganger, men pappa ville ikke være med... ("pappa"? det ble helt feil. "min far" høres litt bedre ut til en fraværende forelder).

til og med farmoren min, som er gammel og skrøpelig og bor i england, har kommet på besøk. sist jul var farmor på besøk hos min far og hans familie, og hun ba ham kjøre henne til meg, så hun fikk sett oss, men han nektet. han ville ikke engang hjelpe henne med å bestille taxi... hun satt og gråt, og spurte hvorfor hun ikke skulle få treffe barnebarnet og oldebarnet sitt. kona hans fortalte dette i ettertid, og jeg fikk helt bakoversveis!

grunnen til at dette toppet seg sånn plutselig idag, er at jeg fikk takkekort av søsteren min nå nettopp. hun feiret sin konfirmasjon i sommer, og selv om jeg ikke hadde mulighet til å være der på dagen hennes, så sendte jeg ihvertfall et kort, og penger.

plutselig, da jeg så bildet av henne stående i en blomster-eng i bunad, så skjønte jeg hva jeg har gått glipp av. en person som burde ha vært en viktig del av livet mitt. min egen konfirmasjon kunne han ikke komme i, fordi han måtte vaske gulvet den dagen...

nei, huff... jeg er jo så klart glad for at han i det minste tar ansvar for sine andre to barn, men nå som jeg har fått barn selv, begynner det å bli veldig vanskelig å akseptere at han ikke vil ha meg i livet sitt.

jeg så for meg hvor stolt han må ha vært av søsteren min på konfirmasjonen hennes, og hvordan de sammen har plukket ut det fineste bildet, for så å sende det til alle i familien.

og da bare sprakk det... jeg hadde til og med besøk akkurat da, så jeg satt på badet, med kranen på, og hulket.

jeg har da klart meg bra til nå, så hvorfor skal det plutselig være så viktig med en far? jeg mener... det er da i barndommen sånne ting er viktigst? jeg har klart meg gjennom over tyve år uten ham, og så sprekker "lykke-boblen" akkurat nå. nå som jeg er voksen...

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest =tentacle=]

Jeg tipper at han ikke skapte seg en egen foreldrerolle da du var liten, og da din mor forsvant ut av hans liv, hadde han ikke nok i seg selv til å være pappa for deg på egenhånd. Siden er kanskje det at du finnes en påminnelse til ham om at han har sviktet deg, og gått glipp av livet ditt, og det forsøker han å slippe å forholde seg til ved å unngå deg? Kanskje vil han helst tro at du ikke har noe behov for ham, og tanken på at du har savnet kan være vond?

[milla-mor]

tusen takk for svar, dere to

det hjelper ofte å få noen synspunkter fra folk utenfra.

tror jeg bare trengte å få den lille utblåsningen etter så mange år... føles ikke så ille nå lenger.

han eksisterer jo, og det er ikke umulig å kontakte ham. for meg er ikke dèt noe poeng, da jeg ikke vil presse meg på, og dessuten overhodet ikke har noe forhold til ham. men jeg følte likevel at innlegget mitt ble litt hensynsløst, med hensyn til folk som faktisk har mistet en forelder til døden. dèt har jo ikke jeg...

men, takk. dere sa fornuftige ting, og det hjalp veldig

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest =tentacle=]

tusen takk for svar, dere to

det hjelper ofte å få noen synspunkter fra folk utenfra.

tror jeg bare trengte å få den lille utblåsningen etter så mange år... føles ikke så ille nå lenger.

han eksisterer jo, og det er ikke umulig å kontakte ham. for meg er ikke dèt noe poeng, da jeg ikke vil presse meg på, og dessuten overhodet ikke har noe forhold til ham. men jeg følte likevel at innlegget mitt ble litt hensynsløst, med hensyn til folk som faktisk har mistet en forelder til døden. dèt har jo ikke jeg...

men, takk. dere sa fornuftige ting, og det hjalp veldig

De har mistet mer, men så har de også hatt noe å miste som du ikke har fått ha. Jeg ville ha valgt å ha hatt en kjærlig far, om man kunne valgt slikt. I stedet har jeg vært heldig og har to foreldre som lever og bryr seg, mindre heldig på noen andre områder. De aller fleste opplever tunge ting før eller senere, og følelser og problemer bør egentlig ikke sammenlignes på tvers av personer. Det er så mange komponenter ute og går at belastninger uansett ikke kan rangeres.

At du får en reaksjon på fars fravær nå som voksen, tror jeg også er veldig naturlig. Tidligere har du vurdert far fra et barns perspektiv, men nå kan du mer se kontrasten mot hva som skulle vært, fordi du selv har et barn du elsker. I senere livsfaser kommer det kanskje nye konfrontasjoner igjen, som når dine halvsøsken får barn og han blir bestefar til dem, eller når han kanskje blir eldre eller syk, og blir avhengig av noens omsorg selv.

Endret 6. august 2007 av =tentacle=

[la Flaca]

Først en stoooor klem!

For meg høres det ut som dette er en mann som (overfor deg)aldri har stolt på sine evner som far. Jeg tror ikke det går på at han ikke ønsker deg i livet sitt, men at han ikke fant rollen sin som pappa da moren din tok deg med og flyttet. Men samvær en gang i året greide han tydeligvis å få til, og da du nærmet deg myndighetsalder var det lett å kaste ballen over til deg. Da du ikke tok kontakt fikk han vel bekreftet at han ikke var ønsket, og den oppfatningen har han tydeligvis enda. Ut i fra det du skriver ser jeg det som en mulighet at det er sånn det henger sammen.

Og det er selvfølgelig ikke bare som barn vi har behov for foreldrene våre. Tvert imot, behovet blir ofte større når vi får egne barn.

Mitt råd er at du skriver ned tanker og følelser i et brev, og sender det til faren din. Hvem vet hva som kan skje...?

[Gjest Blondie65]

grunnen til at dette toppet seg sånn plutselig idag, er at jeg fikk takkekort av søsteren min nå nettopp. hun feiret sin konfirmasjon i sommer, og selv om jeg ikke hadde mulighet til å være der på dagen hennes, så sendte jeg ihvertfall et kort, og penger.

plutselig, da jeg så bildet av henne stående i en blomster-eng i bunad, så skjønte jeg hva jeg har gått glipp av. en person som burde ha vært en viktig del av livet mitt. min egen konfirmasjon kunne han ikke komme i, fordi han måtte vaske gulvet den dagen...

nei, huff... jeg er jo så klart glad for at han i det minste tar ansvar for sine andre to barn, men nå som jeg har fått barn selv, begynner det å bli veldig vanskelig å akseptere at han ikke vil ha meg i livet sitt.

jeg så for meg hvor stolt han må ha vært av søsteren min på konfirmasjonen hennes, og hvordan de sammen har plukket ut det fineste bildet, for så å sende det til alle i familien.

og da bare sprakk det... jeg hadde til og med besøk akkurat da, så jeg satt på badet, med kranen på, og hulket.

jeg har da klart meg bra til nå, så hvorfor skal det plutselig være så viktig med en far? jeg mener... det er da i barndommen sånne ting er viktigst? jeg har klart meg gjennom over tyve år uten ham, og så sprekker "lykke-boblen" akkurat nå. nå som jeg er voksen...

Det er ikke så vanskelig å forstå at det toppet seg akkurat nå. Det skyldes nok ganske enkelt at det er lettere å forstå når man har barn selv hva han frivillig har gitt slipp på og lure på hva man selv har gjort feil for å fortjene en fraværende far.

Det er umulig å vite hva som foregår oppe i hodet på din far. Det kan være at det er blitt sagt og gjort ting du ikke vet noe om som gjør at han har vanskelig for å forholde seg til deg. Eller det kan rett og slett være at han bare er sjofel.

Jeg vil anbefale deg å skrive ned dine følelser rundt dette i et brev stilet til han. Du kan selvsagt velge om du vil sende det eller la det være, men det kan være godt å få det ned på papir hva du tenker. Kanskje det også kan være en ide å brenne det etterpå og spre asken for vinden som et symbol på at dine følelser rundt dette er lov å ha men ikke noe som skal plage deg i hverdagen.

Dessverre kan du ikke tvinge han til å ta kontakt. Men det går jo kanskje an å gjøre et forsøk og si til han at han selv sa en gang at du måtte ta initiativ og at det er det du nå gjør?

Uansett har du min dypeste medfølelse - det der kan umulig være lett å leve med.

[milla-mor]

tusen takk for svar alle sammen! jeg setter veldig stor pris på at dere har tatt dere tid til å svare

angående å skrive brev, så var det slik jeg kom over min første kjærlighet, men han fikk det aldri. det tror jeg heller aldri min far kommer til å få. det blir isåfall kun symbolsk...

jeg er jo ganske sint på ham til tider. jeg har alltid forventet å bli avvist av menn, og dèt har så klart hatt stor effekt på mitt kjærlighetsliv... dette ser jeg på som en direkte reaksjon på hans oppførsel. det tok meg mange år før jeg aksepterte at kjæresten min faktisk frivillig er sammen med meg, og at han ikke stikker av med det ørste.

men jeg er jo klar over at vi er to om å ikke ta kontakt. jeg bør kanskje være "the bigger man" og ringe ham. vi får se...

iallefall... tusen takk for alle svar