Sykemeldinger og leger. Depresjon

[Gjest Gjest]

Jeg ble sykemeldt før jul pga depresjoner og at jeg var utslitt.

Fikk beskjed om å ta livet med ro. Jeg sa jeg ikke ville gå på medisiner fordi jeg følte at det ville gjort det vanskeligere å komme tilbake til normalen noe han var helt enig i.

Skal sies at denne legen er over 60 år. Han har aldri tatt på meg og sjekket det fysiske før jeg tagg han om blodprøve for å se om jeg hadde lavt stoffskifte, mangel på B12 eller noe annet.

Han sitter kun og kikker inn i pc`n sin mens jeg liksom skal legge ut om hvordan jeg har det.

Fikk beskjed om at det ikke var vits i å søke om henvisning til psykolog fordi ventelisten var for lang.

Javel tenkte jeg. Da står jeg egentlig helt alene.

Han har bare sykemeldt meg videre hele tiden, 50%, og jeg har ikke blitt bedre. Før sommeren sa jeg at nå klarer jeg ikk emer. Det må skje noe nå. Jeg må få hjelp, livet mitt står på vent. Jeg vil snart få familie, jeg har en mann å ta hensyn til og jeg vil klare å jobbe. Så han henviste meg til psykomotorisk fysioterapi. Hun sa at jeg burde gå til psykolog, fordi om jeg gkk tilbake i jobb ville det bare komme tilbake med en gang.

Så jeg begynte hos privat psykolog i tillegg og har vært hos begge nå en del ganger. En gang i uka til hver.

Nå føler jeg det blir tatt tak i ting. Men det går nedover før det går oppover igjen kjenner jeg. SÅ mye å rippe opp i, jeg er så anspendt og tenker så innmari mye trist. Klarer ikke få gjort noe heller.

Og nå får jeg vite at jeg har krav på sykepenger bare til november!!

Greit, jeg skulle funnet ut dette selv, men når man er langt nede er det slik at man ikke har krefter til å drive så mye oppsøkende arbeid.

Men kunne ikke legen ha julpet meg før? SÅnn som det er nå føler jeg november er rett rundt hjørnet og at jeg har dårlig tid. Det stresser meg.

Om legen hadde henvist meg til den fysioterapeuten i januar i stedet for i juni hadde jeg hatt mye lengre tid til å bli frisk.

Fa...s leger altså. De driter i pasientene sine virker det som. I alle fall min. Jeg bli så trist....

En gang jeg var der så spurte han meg om hvordan det gikk på behandling da. Og jeg svarte noe sånt som at psykologen min sa mye lå helt tilbake til da jeg var lita. Jeg ble aldri hørt ordentlig. Jeg følte meg ubetydelig, og det har fulgt meg oppover årene. Da sa han at ALLE KAN IKKE VÆRE PRESIDENTER ELLER STATSMINISTERE HELLER..... Hallo! Det har jeg ikke sagt at jeg vil heller, jeg vil bare føle at jeg betyr noe. At jeg ikke er usynlig.

Hvordan kan en lege si noe slikt til noen som er langt nede? Det er jo helt sykt! Den kommentaren følger meg nesten hver dag nå. Er jeg ikke mere verdt enn at noen kan få seg til å si noe sånt? Også fra legen mi? Trodde han skulle være min trygge havn eller noe i den duren.

Heldigvis er de som behandler meg helt fantastiske. Der føler jeg meg virkelig som et menneske som betyr noe....

Tusen takk til dem!!

Noen synspunkter på denne legen eller?

[Gjest Sativa]

Dette høres veldig kjent ut. Jeg gikk i mange år og slet psykisk, og fastlegen bare skrev ut piller og sykmeldinger. I begynnelsen fikk jeg en psykiatrisk sykepleier å snakke med en gang pr uke. men hun var jo helt ubrukelig.

Til slutt fikk jeg et privat tips om en privat psykiater, og det reddet livet mitt. Kuttet ut alle medisinene som egentlig gjorde meg verre, og fikk nye som passet til den diagnosen jeg fikk.

I dag har jeg lite symptomer på sykdommen min, kun et par ting som henger igjen etter at hjernen har sloss i så mange år. (sosialangst blant annet)

Det å befinne seg i en godtfungerende gruppe av psykiatripasienter er det aller verste. Ser ut til at man ikke blir tatt på alvor med mindre man blir innbrakt på akutten med håndjern for å ha friket ut offentlig. Det er hårreisende hvordan det fungerer.

[Gjest Gjest]

Om dette er normalt er det jammen ikke rart at det er mange som bukker under for sine psykiske plager altså!

Syns det er helt utrolig jeg at man ikke heller kan bruke litt tid på mennesker som ikke har det helt bra før man blir så syk at man må innlegges....

Selv syns jeg synd på mannen min som må komme hjem til rotehuset vårt hver ettermiddag fordi jeg ikkek larer å gjøre stort. Kommer meg IKKE opp av sofaen... Om jeg kanskje kunne fått litt støtte fra legen m in, og han hadde hjulpet meg litt på vei...

Og så NAV da. Var på møte med dem for en uke siden, og de var veldg forståelsesfulle altså. Men kanskje de skulel vært inne i bildet litt tidligere de også for å gi den infoen man trenger ang rettigheter og muligheter.....

[Gjest Pax]

Nei, huff, hjelpeapparatet fungerer ikke allltid som det skal. Jeg var syk i et par år jeg og, men heldigvis hadde jeg en super lege.