50-50

[Far til 2]

Jeg synes det er kjempefint at så mange nå åpner for felles omsorg som et alternativ. For meg synes det som om ca 50% av kvinnene ser en mulighet for å ivareta barns behov for mer samvær med far ved å velge en slik 50/50 løsning. fra før tror jeg mer enn 50% av mennene ser positivt på et slikt alternativ. For de av oss som selv har opplevd det, eller som har barn som har opplevd det, er det som sagt tidligere i tråden, nesten BARE POSITIVE ERFARINGER.

Noen har "gått opp løypa" for de barna som nå får en slik mulighet. Det skal vi være kjempeglad for. Sansysligvis vil til og med politikerene åpne for et slikt alternativ om kort tid.

Felles omsorg må imidlertid ikke bli "en endelig løsning" om det viser seg at det ikke fungerer. Med med felles omsorg som utgangspunkt vil det være mye enklere å gå bort fra en slik løsning på et senere tidspunkt. Delvis fordi far ser at det krever noe mer av han. Delvis fordi mor ser at det gir henne mulighet til overskudd og bedre økonomi den tiden barnet er hos henne. Delvis fordi barnet selv har større mulighet til å bli hørt om løsningen ikke fungerer. Og delvis fordi løsningen gir så mye, MYE mindre konflikt - noe barnet får stor glede av.

[Gjest Gjest_regine_*]

For å unngå misforståelser:

1) I dagens barnelov er foreldrene likestilte ved et brudd i fht. omsorgen for barna. Omsorgen ER felles, og de må bli enig om hvordan barnets tid skal deles dersom det blir brudd.

2) Dagens barnelov legger ingen hindringer i veien om foreldrene velger delt bosted for barnet, så lenge de er enige om det. Barnet er den eneste som kan tvinges til en delt bostedsløsning, foreldrene kan ikke tvinges til det.

mao: det behøves ingen lovendring for de som ønsker en delt bostedsløsning.

Når det gjelder delt omsorg/felles omsorg så høres det helt merkelig ut å si at man ikke har omsorg fordi barnet ikke bor hos en halve tiden. OMSORGEN er for de fleste delt, selv om barnet ikke tilbringer nøyaktig like mye tid hos begge foreldrene.

ønsker man å lese hele barneloven, er det bare å gå inn på lovdata. Da vil man se at loven er kjønnsnøytral og overhode ikke til hinder for at foreldre kan avtale en hvilken som helst bostedsløsning for sine barn.

[Gjest Elastica]

Jeg tror Far til 2 mener at domstolen idag ikke kan idømme delt daglig omsorg, men at de burde kunne gjort det. Men kanskje jeg tar feil..

[Far til 2]

For å unngå misforståelser:

1) I dagens barnelov er foreldrene likestilte ved et brudd i fht. omsorgen for barna. Omsorgen ER felles, og de må bli enig om hvordan barnets tid skal deles dersom det blir brudd.

2) Dagens barnelov legger ingen hindringer i veien om foreldrene velger delt bosted for barnet, så lenge de er enige om det. Barnet er den eneste som kan tvinges til en delt bostedsløsning, foreldrene kan ikke tvinges til det.

mao: det behøves ingen lovendring for de som ønsker en delt bostedsløsning.

Elastica har skjønt "koden min" .

1. Felles omsorg gjelder kun mens foreldrene bor sammen. I det øyeblikket bruddet skjer blir den ene forelderen definert som "egnet", mens den andre defineres som "mindre egnet". Dette gjøres uavhengig av hva barnet mener. I teorien kan et barn på 14 år tvinges til å bo hos sin mor, selv om barnet egentlig ønsker felles omsorg.

2. Med dagens ordning kan barn og samværsforelder tvinges til å akseptere begrenset samvær om èn av foreldrene ønsker å ikke la barnet får like mye samvær med den andre forelderen. Det er mao et mindretall som bestemmer over flertallet, selv om begge foreldrene er fullt oppegående og barnet/barna ønsker like mye samvær med begge.

For å ivareta FLERTALLET må det altså gjøres en lovendring.

Når det gjelder delt omsorg/felles omsorg så høres det helt merkelig ut å si at man ikke har omsorg fordi barnet ikke bor hos en halve tiden. OMSORGEN er for de fleste delt, selv om barnet ikke tilbringer nøyaktig like mye tid hos begge foreldrene.

Det kan i teorien dømmes 50% savær, men ikke "delt omsorg/felles omsorg". Om et barn får tilatelse av myndighetene til å være 50% av tiden hos samværsforelder selv om bostedsforelder ikke ønsker det, så kan likevel barnet bli fratatt ALT samvær ved at bostedsforelder velger å flytte så langt at samvær ikke blir mulig. Bostedsforelder kan mao frata barn og samværsforeldeder alt samvær PÅ LOVLIG MÅTE.

Et barn vil dermed ikke få OMSORG fra samvrsforelder selv om samværet i teorien er 50%. Mange tusen barn som i utgangspunktet skulle hatt 40% samvær lever idag uten omsorg fra samværsforelder fordi bostedsforelder valgte å ivareta egne behov fremfor barnets behov og valgte å flytte langt.

Med felles omsorg lar det seg ikke gjøre å flyte med et barn uten at omsorg-/samværsløsningen blir evaluert på nytt.

ønsker man å lese hele barneloven, er det bare å gå inn på lovdata. Da vil man se at loven er kjønnsnøytral og overhode ikke til hinder for at foreldre kan avtale en hvilken som helst bostedsløsning for sine barn.

Problemet er at barneloven ikke fungerer utifra intensjonene (antar da at barneloven var tiltenkt å ivareta BARNET). Dagens PRAKSIS viser med all tydlighet at loven ikke fungerer når tusenvis av barn blir fratatt samvær ved flytting, eller når samværsforelder blir sett på som kriminell hvis han forsøker å hente barnet ihht samværsavtalen.

Om barnet ønsker like mye samvær har myndighetene bestemt at de VET "at barnet ikke ønsker dette likevel" (gjerne ved å bruke argumenter som at "fagfolk" synes det ikke er bra fordi mødre historisk sett har hatt omsorgen alene). De tar verken hensyn til barnet eller flertallet av de berørte i saken.

Vanvittig.

[Helen]

Min mann og jeg skal skilles og krangler nå om samværet med vår 6 år gamle sønn.

Han vil ha ham annenhver uke hele uka -- altså 50-50.

Jeg synes han er for liten til å bli splittet opp i 2 forskjellige hjem på den måten, og har det forderdelig vondt med dette.

For det andre er gutten vår veeldig mammete, og således veldig knyttet til meg. Han er vant til at det er jeg som tar seg av det meste, mens faren er bare en som har poppet innom fra tid til annen, og aldri egentlig hatt noe skikkelig kvalitetstid og pratestunder med ham i det hele tatt. Han jobber alltid, sen fra jobb, eller jobber i hagen, eller hos naboene og i det hele tatt. Så det er jeg som har hatt det meste av ansvaret alene med hus og hjem.

Jeg vet at livsførselen hos ham kommer til å bli vidt forskjellig hos ham og hos meg, og mener dette kan bli veldig tøft for en 6 år gammel gutt.

Hva synes dere? Noen som har erfaringer med dette?

Sønnen min på 11 år har bodd ei uke hos meg og ei uke hos far siden han var 2 år gammel.

Det har fungert helt greit, vi hadde litt startvansker fordi han ville til meg flere ganger i uken når han var hos far. Vi løste det ved at jeg kom og hadde han noen timer, da ble det bra. Etterhvert gikk det seg til.

Jeg ble veldig overrasket da far forlangte 50/50 fordi han egentlig ikke ville ha barn, men siden jeg ble gravid på p-pilla og ikke ville ta abort så ble det slik.

Da jeg flyttet sa far at han ikke ville ha noe med sønnen sin å gjøre, for så i neste omgang å forlange delt daglig omsorg. Jeg var veldig spent på hvordan det kom til å fungere, men det har gått over all forventning. Far har virkelig vist at han tar ansvar og gutten har det helt supert hos han.

[Gjest =tentacle=]

Ut fra egen erfaring så vet jeg at en mann som ikke var spesielt interessert i barnet under samlivet, ikke blir mer interessert når samlivet er over.

Jeg har flere eksempler på det motsatte, at far og barn har hatt en svak relasjon i mors nærvær, men når han har hatt barnet alene på samvær har han blitt en dedikert far. Dette gjelder 3 menn jeg kjenner, og en av dem var såpass "utestengt" i omsorgssituasjonen av mor i samlivet at det ikke opplevdes som viktig for ham engang å ha samvær i starten. Han kunne ha droppet det og dratt for godt for sin egen del. Nå er barnet det viktigste i livet hans.

[Gjest Gjest_Adi_*]

Oi, her har diskusjonen gått heftig siden jeg skrev innlegget

Jeg får prøve å forklare litt nærmere, siden det er lett å misoppfatte ting i slike innlegg.

For det første, så tenker jeg overhodet ikke på MEG selv når jeg sier at det er vondt.. jeg tenker på min sønn, og at det gjør meg vondt at han skal lide på noe vis.

Han har ikke noe videre forhold til sin far, og hvis jeg for eksempel sier en morgen at han kan få sove lenge fordi pappa er hjemme, men mamma må gå på jobb nå, så spretter han opp av sengen og sier han vil være med meg, og at jeg skal følge han i barnehagen. Hvis far står for nattstellet, blir det alltid grining. Han er streng, fryktelig autoritær og lite kjærlig.

Og jeg er overhodet ikke en mor som skjemmer ham bort på noe vis, eller setter ham opp i mot far. Jeg prøver bare å tenke på hans beste. At han har det bra er det viktigste for meg. Jeg er kjærlig med ham, men sier jeg at nå skal det og det skje, så skjer det. Ingen dulling.

Jeg har en sønn fra før, og har et godt samarbeid med faren hans. Han har vanlig samvær med sin sønn, men ringer han og spør om han kan ha ham ekstra dager, eller på mine helger og sånne ting, så går det helt fint. Jeg er ikke noe vanskelig sånn.

Jeg vet ikke hvorfor far nå er så opptatt av å ha ham 50/50. Lurer på om det kan ha noe med økonomi å gjøre, men har sagt til ham at jeg vil ikke ha barnebidrag av ham, så lenge han gjør sitt for å ta vare på sin sønn.

Det er neimen ikke enkelt dette her

[Far til 2]

Oi, her har diskusjonen gått heftig siden jeg skrev innlegget

Jeg får prøve å forklare litt nærmere, siden det er lett å misoppfatte ting i slike innlegg.

For det første, så tenker jeg overhodet ikke på MEG selv når jeg sier at det er vondt.. jeg tenker på min sønn, og at det gjør meg vondt at han skal lide på noe vis.

Han har ikke noe videre forhold til sin far, og hvis jeg for eksempel sier en morgen at han kan få sove lenge fordi pappa er hjemme, men mamma må gå på jobb nå, så spretter han opp av sengen og sier han vil være med meg, og at jeg skal følge han i barnehagen. Hvis far står for nattstellet, blir det alltid grining.

...

...

Det er neimen ikke enkelt dette her

Jeg tror ikke du skal se deg blind på de punktene du nevner foreløpig. Hos oss var det motsatt, dvs at jeg kjørte barna til dagmamma/barnehage og hentet dem etterpå. Hvis moren skulle mate dem nektet de å spise hvis ikke jeg var sammen med dem. I ettertid ser jeg at jeg kansje gjorde barna en bjørnetjeneste ved å stille opp på denne måten. Mor "ga opp" (etter eget ønske) ettersom det var slitsomt å ta seg av disse oppgavene hvis jeg var i huset. Barn er smartere enn vi tror, og forstod kansje at det var lettere å manipulere meg enn moren .

Likevel var det mor som tok den daglige omsorgen da vi gikk fra hverandre. Og jeg tror ikke barna tok skade av dette den første tiden. Faktisk var det sånn at de en kort periode etter bruddet ikke ville være hos meg, men det hadde helt andre årsaker enn min omsorgsevne, og jeg skal ikke utrede dette nå.

Jeg er dessuten mye strengere enn moren. Spesielt mht lekser, leggetid og reaksjoner ved krangling mellom barna. Likevel er det meg de oppsøker om de trenger støtte. Og på skolen har barna gitt klare meldinger om at de vil at skolen skal ringe meg om noe skjer.

Jeg synes mao at du likevel skal være åpen for at barna tilbringer mye tid med faren. Barn forstår at foreldrene håndterer situasjoner forsjellig, og har ingen problemer med å tilpasse seg de forskjellige reglene. Sansynligvis har de bare godt av det. Kall det gjerne "sosial tilpasningsevne" .

Hvis barna derimot, over lengre tid, signaliserer at de ikke trives med situasjonen må du naturligvis ta det opp med faren. Men jeg tror ikke barnas forskjellige reaksjoner ovenfor hver av dere er noe problem foreløpig.

[Gjest Gjest234]

Du har et veldig høyt selvbilde, Ft2.

Sånn som du omtaler mor til ungene, har det slått deg at du kanskje kunne ha gitt ungene et bilde av mor som gjør at de foretrekker deg?

Det er en uting å omtale den andre forlederen i negative vendinger.

[Far til 2]

Du har et veldig høyt selvbilde, Ft2.

Sånn som du omtaler mor til ungene, har det slått deg at du kanskje kunne ha gitt ungene et bilde av mor som gjør at de foretrekker deg?

Det er en uting å omtale den andre forlederen i negative vendinger.

Å påstå at jeg har høyt selvbilde må være basert på at jeg er overbevist om at jeg faktisk er like god som mor til å ivareta omsorgen for barna.

I en annen tråd vises det til at mødre oftere kidnapper sine barn enn tilsvarende fra fedrene. Jeg argumenterte i den forbindelse med at jeg trodde kidnappingene skjedde bl.a. pga manglende samvær. Det fikk jeg motargumenter på.

I så tilfelle må det være mødrenes høye selvbilde som medvirker til at de kidnapper. I så tilfelle bør kvinners selvbilde få samme kritikk som menn om de ønsker eneomsorg (selv om jeg ikke ønsker eneomsorg)

Endret 5. august 2007 av Far til 2

[Gjest Gjest 234]

Å påstå at jeg har høyt selvbilde må være basert på at jeg er overbevist om at jeg faktisk er like god som mor til å ivareta omsorgen for barna.

Å påstå at du har høyt selvilde handler mer om at du fremhever deg som en BEDRE forelder enn mor og som en person som er viktigere for barna, å være den som blir foretrukket foran mor.

[Gjest Gjest]

Fordi om barna foretrekker ene parten, behøver ikke det å bety at man blir manipulert Det kan være mange grunner til det.

[Far til 2]

Barn innser tidlig at foreldre reagerer forskjellig og har forskjellige grenser. Hvorfor skal ikke vi som voksne akseptere den andre forelderens grenser (sålenge det ikke kan sies å være skadelig for barnet, og da tenker jeg ikke på argumenter som at "han gir ikke barnet mat med nok vitaminer", eller "hun gir ikke barnet mat det liker slik at det ikke blir mett").

Mange "venniner" har også forskjellig prioritering og grensesetting, og når det gjelder relasjoner til barnet kan det være vanskelig å være sikker på hvilken holdning barnet har (utenom det vi TROR basert på venninens utsagn).

Likevel hører vi sjeldent at kvinner kritiserer kvinner for å "ta" omsorgen alene, selv om jeg er overbevist om at fedre i mange tilfeller gjør en like god jobb som mor. Isteden skjer det stikk motsatte.

Og selv om barnet har hatt begrenset samvær/omsorg fra far før bruddet så er ikke dette ensbetydende med at barnet ikke vil ha mer samvær eller at far vil ha mer samvær.

Jeg synes vi bør bli flinkere til å distansere oss fra dagens automatikk, som tilsier at barn bør ha omsorg fra kun en forelder. Noen mener i tillegg til at omsorgspersonen naturligvis bør være mor, og at foreldrenes rett til samværstrenering vha flytting over store avstander fortsatt skal være viktigere enn barnets behov for samvær.

Derimot synes jeg vi skal være åpne for at andre alternativer kan være vel så gode som den praksisen vi innførte mht omsorg like etter 2.verdenskrig. Det har faktisk skjedd en del mellom barn og fedre etter dette, selv om noen ikke ønsker å innse det. Stadig flere barn får oppleve et godt forhold til sine fedre også etter et samlivsbrudd, ofte vha felles omsorg. Noen barn vil sikkert fundere (uten å spørre) hvorfor ikke også de skal få lov til å ha slikt samvær. For noen barn vil det være tungt å oppdage at en av foreldrene er skyld i manglende samvær med den andre forelderen. Det er viktig at det ikke er du eller jeg som er den forelderen som begrenser samværet etter bruddet.

[Gjest Gjest]

Far til 2 diskuterer fedrenes sak her har jeg skjønt... men hva vet du om saken til trådstarter og hva som er til det beste for hennes sønn?

Å gjøre dette til en debatt om stakkars fedre som må kjempe for barna sine, er litt for dumt. Her prøver trådstarter å få råd i en spesiell sak.. ikke starte en politisk debatt på høyere plan.

Til trådstarter råder jeg i alle fall; skriv ordentlig samværskontrakt, hvor det også stadfestes at man etter en viss periode må avtale ny samværsavtale. Da kan dere ta en tid å se hvordan ordningen fungerer for dere, og da spesielt for barnet. Hvis barnet ser ut til å trives og er fornøyd, er jeg sikker på at trådstarter ikke er ute etter å ødelegge samværet med faren. Bakgrunnen her er bekymring for et barns ve og vel, med en far som ikke har vist noen interesse under hele forholdet. At man bør bort i fra det at mor alltid skal ha rett på barnet, er en helt annen diskusjon, og hører ikke hjemme her..

Det går vel an å holde seg til fakta og den saken det skal diskuteres om??

Ønsker trådstarter lykke til.

[Far til 2]

Far til 2 diskuterer fedrenes sak her har jeg skjønt... men hva vet du om saken til trådstarter og hva som er til det beste for hennes sønn?

Å gjøre dette til en debatt om stakkars fedre som må kjempe for barna sine, er litt for dumt. Her prøver trådstarter å få råd i en spesiell sak.. ikke starte en politisk debatt på høyere plan.

Til trådstarter råder jeg i alle fall; skriv ordentlig samværskontrakt, hvor det også stadfestes at man etter en viss periode må avtale ny samværsavtale. Da kan dere ta en tid å se hvordan ordningen fungerer for dere, og da spesielt for barnet. Hvis barnet ser ut til å trives og er fornøyd, er jeg sikker på at trådstarter ikke er ute etter å ødelegge samværet med faren. Bakgrunnen her er bekymring for et barns ve og vel, med en far som ikke har vist noen interesse under hele forholdet. At man bør bort i fra det at mor alltid skal ha rett på barnet, er en helt annen diskusjon, og hører ikke hjemme her..

Det går vel an å holde seg til fakta og den saken det skal diskuteres om??

Ønsker trådstarter lykke til.

Svaret ditt har tydligvis bakgrunn i at jeg svarer som mann mens du svarer som kvinne. At vi har forskjellig utgangspunkt er det liten tvil om, men jeg synes ikke det bør gjøre en samværs sak til en kjønnsdebatt.

Trådstarter spør hva andre mener om 50-50 for deres 6-åring, og tar utgangspunkt i at hun synes gutten er for liten og at far har vært mer borte fra barnet enn det hun selv har vært. DET er utgangspunktet i tråden.

Flere har svart at de synes felles omsorg fungerer bra for deres barn, og jeg mener at barnet ikke bør fratas en mulighet til mer samvær med faren. Det synes jeg også er lovlige meninger.

Du blander imidlertid inn ordentlige samværskontrakter, etc. Gjest_Adi har ikke nevnt et eneste ord opm at foreldrene motsetter seg en slik kontrakt. Det ver INNHOLDET foreldrene er uenig om. Det er også dette hun vil høre andres mening om (slik jeg oppfatter innlegget hennes).

La oss derfor holde oss til spørsmålet og isteden diskutere om felles omsorg er noe denne gutten kan ha glede av, og evt hvorfor han bør få en slik mulighet/avskjæres fra en slik mulighet.

Om det er kvinne eller mann som har en menig i denne saken bør i utgangspunktet ikke være viktig ettersom det ikke er en kjønnsdebatt. Barn er normalt sett glad i begge foreldrene, uavhengig av detaljene rundt samværet. Barn er i utgangspunktet veldig tillitsfulle ovenfor foreldrene, og vi skal gjøre vårt ytterste for å ikke ødelegge en mulig relasjon som kan slå tilbake på oss selv på sikt.