Har jeg...?

[Gilette]

I løpet av det siste året har jeg klart å utvikle meg et veldig vanskelig forhold til mat. Jeg har bodd i et kollektiv der jeg trivdes veldig dårlig. Der var det en av beboerne som stadig slang bemerkninger angående vekta mi. Før jeg flytta inn dit var jeg igrunnen passelig fornøyd med meg selv og vekta mi. Er relativt lita med mine 163cm over bakken, og veide 60 kg da jeg flytta inn dit. (det er da ikke så mye,eller?).

I løpet av året la jeg på meg tre-fire kg. Og ble veldig deprimert, låste meg inn på rommet mitt og spiste potetgull og sjokolade. Trivdes ikke på jobben heller og spiste skolebrød ol. fra kantina i lunsjen. Brukte mat som trøst...

I vår ble depresjonen så ille at jeg tok kontakt med legen, fikk antidepressive medisiner, har flytta fra kollektivet og sagt opp jobben.

I kjølvannet av medisinene har jeg mista matlysten og gådd ned til 55 kg (fra ca. 63 som jeg veide i juni). Jeg liker utviklinga og er nesten livredd for å spise i frykt for å legge på meg igjen!

Flere veninner har ymta frempå at jeg begynner å bli faretruende slank.

Har ikke klart å se det selv, men da jeg var på klesbutikken forleden og ekspeditøren måtte finne fram ei jeans i str. 34 (i steden for 38 som jeg brukte for en mnd siden) skjønner jeg jo at det må vises... Vil gjerne holde vekta jeg har nå, men vet ikke hvordan og om jeg kanskje burde ned noen kg til... Helst ned 5 kg til kanskje..

Føler meg overhodet ikke bra for tiden, er utrolig slapp... og deprimert fordi jeg ikke kom inn på skole og ikke finner noen ny jobb... Vet ikke helt hva jeg skal gjøre...

Tenker på hva jeg ikke bør spise hele tiden, og mat eller å ikke spise har nesten blitt en besettelse føler jeg... Når jeg legger meg sulten så er det nesten som jeg gleder meg til å se på vekta dagen etter....

Har jeg et spiseproblem? eller...uff... dette ble langt...vet ikke helt hva jeg vil fram til, kanskje bare å høre om noen har opplevd noe liknende?

[Gjest StockDama]

Det virker som du har det =/

Og jeg kan skjønne det, etter mobbing så blir alt så utrulig sårt.

Du burde nesten snakke med legen om problemet ditt.

Og kjære vene, du må jo spise ! Du kommer til å bli fysisk syk itillegg til depresjonen, det er nok til å kunne ta knekken på et menneske totalt. Du kan jo ihvertfall spise sundt, så føler du deg kanskje ikke så skyldig for å spise ?

[wondergirl]

Du må i hvertfall ikke gå ned mer i vekt! Størrelse 34 i bukser er ikke mye, og hvis du i tillegg er sliten og slapp, kan det virke som om du ikke får i deg nok næring (Og han beboeren burde hatt seg et spark bak, 163cm og 60 kilo er virkelig ikke noe for mye).

Husk at den beste måten å holde seg sunn og slank på er å spise sunt og ofte, slik at du holder forbrenningen i gang, ikke å sulte seg.

Synes du burde oppsøke legen igjen, jeg. Jeg aner ikke noe om bivirkninger slike piller har, men hvis de roter til matlysten din, så kanskje du burde bytte til noen andre? Forhåpentligvis får du hjelp til å få orden på kostholdet ditt igjen også.

[Gjest vimselot]

Jeg er ikke den rette til å svare fordi jeg aldri har fortalt legen(e) om mine til tider rare spisevaner... Ikke engang da jeg levde på "to knekkebrød" per dag... nå spiser jeg mer enn det, og litt mer sunt, men har et vanskelig forhold til mat (i perioder)...

Det er noen år siden jeg levde på "luft og knekkebrød", men snakk med legen din.

Jeg fikk en bemerkning engang etter perioden med "knekkebrød", om at jeg hadde lagt på meg, og da satte det igang, dvs jeg begynte å legge på meg...

Da h*n kommenterte at jeg hadde lagt på meg, visste jeg at det hadde jeg ikke...men irrasjonelt begynte jeg å spise mer/trøstespise eller hva det kalles...

Etter dette, har jeg i perioder et stort problem med å få i meg mat. Og det er ofte enten-eller...dvs. overspise og gå over til å ikke nesten spise i det hele tatt...

Å trene, eller gå turer hjelper, til en viss grad, ikke bare fordi det hjelper på forbrenningen, men også fordi man lettere kommer ut av en depresjon eller begynnende depresjon.