Jump to content
Sign in to follow this  
Guest anonym

"Alenemor"- umulig oppgave...

Recommended Posts

Guest Beth

Alenemor i gåseøyne fordi man er jo ikke helt alene om det,og fordi jeg sliter med den rollen og mange andre akkurat nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg har en sønn på snart tre år. Ble alene om omsorgen da han var 9 måneder. Faren hadde ham ike regelmessig før han var halvannet, har hatt ham gradvis mer og mer til idag, hvor han har ham annen hver langhelg. Vi er gode venner og samarbeider bra om sønnen vår. Har værtfrustrert over ham på grunn av at han har surret en del med ny dame, ut med henne, ny igjen og tilbake til den gamle - jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp med et aldeles håpløst kvinnesyn eller ustabile forhold hejmme. For øyeblikket bor faren hjemme hos foreldrene sine, han har surret økonomisk og med samboere så han måtte "redde" seg hjem dit en stund. Han har fått jobb nå, og ordner opp med eks-samboeren ser det ut til, noe jeg er glad for, for det kommer sønnen vår til gode. Har godt forhold til hele eks-svigerfamilien også, så sånn sett er det en unik situasjon.

Vi bor i en liten by. Jeg er 28 år nå. I sånn halvhjertet studiesituasjon, med en kjæreste på 21. (Nok om det...)

Min første tanke nårsønnen min vekker meg (halv 7) om morgenen er at det er 13 timer til leggetid og hva faen skal jeg gjøre i den tiden?

Min første tanke når han kommer fra pappa er nå er det ti dager til han skal dit igjen.

Jeg legger på meg og får ikke trent, mangler barnepass. Kan ikke dra noen steder, for jeg har barn. Studere utenlands, reise, på byen med venner, trene, studere uten å måtte avbryte på grunn av sykdom hjemme, gå på kveldskurs, gå en tur alene, lese det jeg vil, bruke penger på meg selv?

Ganske mye som bare er et fjernt minne nå.

Være noe annet enn mamma innimellom? Være bare MEG? Være kjæreste for noen... som ikke blir lei av at livet er så forutsigbart og fylt av rutine som det må være med en 3-åring. Være kjæreste med en annen enn pappaen til barnet mitt... følelsesmessig er jeg ikke interessert i barnefaren,vi er et tilbakelagt kapittel.Men FORNUFTEN og alle instinkter og morsfølelsen... sier at hvorfor kunne dere ikke holdt sammen og gjort det skikkelig for sønnen deres??

Jeg kan ikke engang velge å ta mitt eget liv, det gjør man bare ikke når man har barn, gjør man vel? Ikke engang DET kan jeg velge selv. Å våkne hver eneste dag med tungt hjerte,grue seg til de neste timene, dagene,månedene, årene.Slepe seg opp, gjøre mamma-ting. Gjøre halvpaniske forsøk i frihelgene på å være kjæreste for en som er i ferd med å gli bort, og å være venninne, datter,barnebarn osv.Alle disse rollene som jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal fylle. Det ironiske her er jo at det eneste jeg er sikker på hvordan man gjør er mammarollen... Jeg er en god mamma, tro det eller ei. Jeg gjør ale de rette tingene, og an er verdens deiligste blide unge, lett som bare det å elske og være sammen med, han trasserminimalt og eren skikkelig snill og god gutt. Det er vel grunnen til at jeg ikke har blitt HELT gal; at han har værtsånn en enkel unge alltid.

Jeg orker ikke mer. Vet ikke hva jeg skal studere, det begrenser seg jo selv når jeg må bo her. Jobber? Dårlig med det, og man skal jo LEVE og FORSØRGE denne ungen også.

Jeg ser ingen fremtid. Jeg savner en som ser å meg og elsker meg på godt og vondt, for alt jeg er og ikke er, og som har plass til sønnen min også uten å tenke "jeg er sammen med en alenemor"...

Var dette alt? Var det sånn livet mitt skulle bli? Alene med en tre-åring i en liten by?Fy faen. Jeg visner bare bort, og kan ikke gjøre noe med det.

Eller kan jeg? Moderskapet skal jo være en sann velsignelse ikke sant? Jeg skal stråle av lykke over min friske, blide sønn og føle meg heldig, jeg vet jo det. Skyldfølelsen over tankene mine gjør ikke dette lettere å bære. Hva når sønnen min blir eldre, og han forstår mer av hvorfor mamma gråter i bøtter og spann? Nå reagerer han ikke lenger,prater bare videre, når han ser tårene jeg ikke klarer å holde igjen.

Dagene er jo helt håpløse, jeg vet ikke hva jeg skalgjøre.

Noen som forstår hva jeg snakker om? Det er denne følelsen av uendelig ensomhet som spiser meg opp. Å måtte være der, alltid, for et annet menneske. Å få alle drømmer, behov,knust og aldri tilfredsstilt.

Jeg vet dette sikkert virker egoistisk. "Du har fått et barn, ta konsekvensene av valget ditt".

Jeg gjør det. Hvert eneste ulidelige sekund på døgnet. Og jeg ser ingen ende.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

CeNedra

Hva med barnehage? dagmamma? praktikant?

tenker at det er alltid grusomt å være i en rolle hele tiden.

Man må få lov å være alene også.

Vet ikke hva mer jeg kan si.

Kanskje du om du er deprimert over sitasjonen din kan snakke med noen om det? Dersom du er student, har du sikkert en slik student-helse sted med mennesker som en kan prate med. Da får en ofte satt i perspektiv hva en kan gjøre og planlegge.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Murvel

Du får trøste deg med at det er lys i enden av tunnelen, selv om det ikke føles sånn nå.

Hvis faren får orden på sitt liv nå, kan det jo være en løsning at gutten bor hos ham for en periode. Da har du muligheten til å studere og reise.

Share this post


Link to post
Share on other sites
cam-moe

Uff, jeg føler virkelig med deg! Det høres ut som du har fått en depresiv reaksjon, gå til elgen jenta mi, få hjelp!!!! Det er en "lang" vei, men det er verdt det, jeg har selv gjordt det! Men for deg og for barnet ditt sin skyld FÅ HJELP!

Jeg er en av de som hyler og skriker om at vi må ta ansvar for det vi har gjordt når vi får barn, ikke la det forandre livet helt osv osv, men jeg vet også at det er altfor lettå "kjøre seg fast" og ikke komme seg ut.

Du sier du har et godt forhold til dine eks-svigerforeldre, og selv om det kan virke som et nederlag, kan du ikke spørre de om hjelp?`

Til å passe barnet ditt en kveld i uka for eksempel, så du kan få gå ut, lest en bok, tatt et bad, eller bare få vært deg?

Sjekk om det finnes treningsstudioer som har barnepass, så kan du ta han med mens du trener.

Et annet alternativ er jo å flytte til en større by, hvor du har flere muligheter.

Det er fult mulig å ta med en tre åring på kafe om ikke noe annet, enn så får å komme deg ut litt, sammen venner.

Vet ikke helt hva jeg skal si, men prøv å få deg hjelp. Få venner til å sitte barnevakt, om du ikke har råd til å ansette noen. la han bo litt hos pappan sin, om pappan har mulighet for det.

Ikke slit deg ut, hold ut, og gjør som du gjorde nå, skriv ned all frustrasjonen, det er mange som kan "hjelpe" deg, dette er en fantastisk gruppe!!

LYKKE TIL, si i fra om det er noe vi kan gjøre for deg på noen som helst måte.

Klem

Camilla

Share this post


Link to post
Share on other sites
Labella

Kjære deg!

Det høres ut som om du er deprimert, og da er det vanskelig å se at ting kan bli bedre... Men de kan faktisk det!

Jeg vet ikke hvor du studerer, men de aller fleste studentsamskipnader har noe tilbud om psykolog eventuelt rådgiverhjelp. Det pleier ikke å være så lang ventetid på å få komme inn til en vurderingssamtale der. Jeg råder deg til å ta en telefon, skriv et brev hvis det er vanskelig å ringe, til samskipnaden så fort som mulig. Har du en ok lege kan det også være et sted å begynne.

Samtaleterapi, kanskje også antidepressiva, kan ofte være til stor hjelp i en slik situasjon som du er i nå. Selv om det kan virke uoverkommelig; prøv likevel å komme deg inn i systemet ved å kontakte studentsamskipnaden eller legen din.

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest gotthard

ja hva kan man si???

er alenefar selv og kjenner igjen mye av det du skriver , så jeg kan jo trøste "?" deg med at mange må gi slipp på mye for at barnet skal ha det bra , og da er du såpass normal at du lar ungen komme først.

bare tenk på hvor mange som setter unga bakerst.

har ingen gode råd og komme med egentlig siden jeg ikke opplevde slike depresjoner når jeg blei alene , men som de fleste veit så blir ting bedere eter hvært , og trøst deg med at når ungen blir stor så vil den vite hvor mye du ofra for den.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest sexysadie

Stakkars

Du har valgt det selv.

Tror heller ikke at de som har barn og lever sammen får så veldig mye tid til seg selv og voksentid....

D er slik når barna er små.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anonymous

Dette innlegget kunne NESTEN vært skrevet av meg...

Vil jeg noen gang få jobb etter endt utdanning i et distrikt det nesten ikke finnes jobber? Må jeg ta meg jobb i et distrikt der tidligere arbeidskollegger ikke engang gidder å hilse på meg? Må jeg jobbe med de? Har jeg lyst til å hjelpe slik folk? Må jeg studere mesteparten på egenhånd fordi eksen ikke kan flytte på seg? Hvordan skal dette gå på eksamen? Når han har valgt å bli arbeidsledig? Må jeg bare sitter her og vente på at barnet er blitt såpass "inngrodd" at flytting er uaktuelt?

Må jeg bo her helt alene resten av livet, uten venner, uten sjanser til å få meg noen ny mann?

Må jeg ordne med alt alene, kjøpe alt utstyr til ungen alene, må vi ha dobbelt opp av alt, fordi eksen ikke gidder å samarbeide da jeg ikke vil være sammen med han mere? Mens han får hjelp til barnepass og der hans foreldre kjøper mye klær og utstyr til ungen? Må jeg bo på et sted der det ikke finnes lekeplasser? Må jeg bo her når eksen får alt opp i hendene..? Må jeg forstå han når han ALDRI har forstått andre enn seg selv? Skal min eks. nå sitte igjen med gevinsten da han aldri brydde seg om ungen da det var lite?

Dette var ikke skrevet for å ta bort fokus fra din sak..men det er nok flere som tenker slik...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Puma

Jeg synes faktisk du er heldig. Ditt barn har en far som tar ungen sin annenhver helg. Da har du jo sjansen til tid for deg selv. Jeg mener ikke å virke krass, men jeg synes du virker litt egoistisk. :(

Jeg har aldri hatt noen far til min unge, jeg har aldri hatt noe tid for meg selv, men jeg har alltid klart å lage voksentid. Selv om jeg ikke har hatt sjansen til ei helg for meg selv.

Jeg tror du må sette deg ned å tenke over hva som er viktig for deg. Er det viktig å være mor, eller er det viktigere å ha tid for deg selv?

Jeg forstår godt hvordan du føler det, jeg har vært der selv.

Min trøst til deg er at du får mer og mer tid for deg selv etterhvert som barnet vokser opp. :blunke:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest salma

Syns også egentlig at du er heldig. Jeg har heller ingen far til barnet som gir regelmessig avlastning. Selv om jeg har familie som stiller opp, kan det ikke sammenlignes med et forutsigbart system der en annen person har like mye ansvar som deg selv.

Grunnen til at jeg sier dette er ikke for å moralisere, men for å vise deg at du allerede nå har rom for å gjøre endringer. Så lenge du har regelmessig avlastning, kan du få rom til MYE med litt god planlegging. :wink:

Først kjæresten. Sett deg ned og prat med ham. Det er ikke lett å fylle krav fra både barn og kjæreste samtidig. Personlig ofret jeg kjæresten. Alltids tid til det når ungen blir større, og en mann skal søren meg ikke få trekke oppmerksomheten min bort fra barnet mitt. Snakk med ham om hvilke forventninger han har til deg. Kanskje han skjønner deg bedre enn du tror? Og hvis han forventer for mye - forklar ham at du trenger rom for deg selv, og at du ikke kan stille opp alltid, for du har tross alt en viktigere prioritering i livet ditt.

Så venner. Snakk med dem også. Jeg er heldig og har venner som forstår situasjonen min veldig godt. De skjønner at jeg ikke kan være med i gjengen hele tiden. Og selv om jeg går glipp av de fleste festene deres og ikke vet alt som foregår, føler jeg meg aldri utenfor for det. Du kan godt invitere venner på middag selv om du har ungen din. Han kan godt være med på kafe eller på besøk. Du kan ha med venner på piknik i barneparken. Uendelige muligheter! Integrer barnet ditt inn i vennegjengen, så lar de seg fint kombinere. Bare prøv! :wink:

Så kveldene. Når jeg har behov for tid for meg selv om kvelden, begynner vi kveldsstellet tidligere. Til gjengjeld tar vi oss bedre tid. Rolig kveldsstell, lesing, kosing, prating og synging på senga. Hun blir roligere av en slik "god" legging, og akspterer lettere å legge seg. Da kan jeg ha besøk av venner, lese ei bok, se et program på tv; hva jeg vil!

Så sønnen din. Han er tre år. Allerede nå er han gammel nok (syns jeg) til å lære seg at mamma er en viktig ressurs som man må sette pris på. Datteren min og jeg er enige om at jeg er viktig for henne og hun er viktig for meg, og at det betyr at vi begge må ta hensyn til hverandre. "Du er snill mot meg, derfor må jeg være snill mot deg". Det skjønner han nok bedre etter hvert, men du kan begynne å forklare det allerede nå.

Til slutt en viktig ting; barnet ditt er bare tre år. Det kan være ei vanskelig nok tid, det. Men det blir lettere! Min datter er bare ett år eldre, og hun er en helt annen person nå enn hun var da. Om kort tid kan du forklare ham at du trenger fred og ro etter hans leggetid, og da er han gammel nok til at du kan kreve forståelse for det. Da er han mer selvstendig og greier mer selv. Da kan han også hjelpe deg med enkle oppgaver. I tillegg vil han være mer balansert, og selv om en liten ting går feil går ikke nødvendigvis verden under for det.

Mitt råd er, kort oppsummert; snakk med viktige personer i livet ditt og krev forståelse, tenk gjennom prioriteringene dine og prøv å planlegg ting på forhånd.

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest salma

Og en ting til, folk her anbefaler deg å ta kontakt med psykolog. Kan sikkert være lurt nok det, men jeg tror at det viktigste er at du tar tilbake kontrollen over livet ditt og tiden din. Det er det som er kjernen til problemet, og det er vel bedre å kurere selve problemet enn symptomene? :wink:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anonymous

Noen ganger kan man trenge en utenforstående til å se hvordan man skal ta kontroll med livet sitt igjen! Står man midt opp i det, vet man nok at "noe" burde gjøres, men all energi går med til å overleve dag for dag. Man har rett og slett ikke krefter til å gjøre noe med det.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Synest nesten det virker som om du har en eller annen form for depresjon. Selv om folk skriver at "du har valgt det selv", og at det er lys i tunnelen, så kan en nok stange hode i veggen av livets realiteter. For du vet jo at du har valgt det selv. Og så får du i tillegg dårlig samvittighet så blir det jo enda værre.

Selv om en ikke har barn ( jeg har ikke det) så kan en avogtil tenke som du. Er det dette livet har å by på. Mens en ser folk raser avgårde med sine "spennende" liv.

Jeg tror du må gjøre noe for å komme ut av denne sirkelen.

Ok, du har et godt forhold til din svigerfamilie. Ta en prat med de, og gjerne barnefaren for å høre om de har mulighet til å avlaste deg mer. Undersøk med trygdekontoret om hvilke muligheter som finnes. De dagene du har "fri" gjør noe som du har lyst å gjøre. Å få en time hos psykolog kan kanskje og`være en mulighet.

Forøvrig vil jeg si at selv om en har barn, så trenger en ikke å stagnere. Ja,ja..det sier jeg som ikke har barn. Lett for meg å si. Men ei venninne av ei venninne har ei datter på omtrent den alderen som din sønn er. Hun har reist MYE. Tatt med sitt barn, og studert og jobbet i det store utland. Det er jo gjerne ikke like enkelt å bare ta med seg barnet fra faren heller. Men kanskje dere kan komme frem til en løsning som vil fungere for dere? Prøv å tenk muligheter og ikke fokuser deg ihel på bare problemer. Ja,ja...lettere sagt enn gjort. Men jeg tror det er mulig.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Kittykat

Hei beth

Kjenner meg grådig igjen i din beskrivelse av moderskap og følelser.

Forskjellen er bare det at jeg bor med pappen, men han gjør ikke en ting.

Så jeg føler meg nesten som en "alenemor" jeg og.

Men, vi har jo valgt det selv, men da ser man jo for seg at man bor sammen med barnefaren så og si livet ut.

Men det er jo ingen som planlegger å være alene med barnet.

Å ha barn er et stort ansvar. Man må ha jobb for å forsørge barnet og skaffe det alt det trenger. Man må være husmor, kollega, mor, kjæreste/kone/mann/samboer, datter/sønn, tante/onkel osv osv på en gang.

Og det kan bli litt mye.

Kanskje du skal prate med noen? Lege, venninne, søster/bror........?

Har du søkt gutten din inn i barnehage? Kanskje en barnepark kan være en ide`? Da får du ihvertfall noen timer fri.

Datteren min på 3 år og 4 mnd går i dagpark. Jeg hadde blitt gal hvis jeg måtte hatt henne hjemme hele dagen. Hun krever ganske mye og hun vil jo ut og leke. Jeg har ikke energi til å være med å gjøre alt det hun vil, for jeg har ett barn til å ta meg av. Så ved i gå i dagpark så får hun utløp for all energien hun måtte ha. Så mens hun er i parken, hviler jeg meg og så tar jeg husarbeid og sånt etter at jeg har hentet henne. Hun og lillebroren leker sammen mens jeg gjør dette.

Men du må sitte av litt tid til deg selv. Det er jo lettere sagt enn gjort, men man må ikke glemme å ta vare på seg selv og.

Kanskje du kan søke etter en trillepike til gutten din? Eller henge ut lapper der du søker etter en ungdom på 15-16 år som kan sitte barnevakt innimellom sånn at du får litt fri?

Selv har jeg tenkt på dette med trillepike og barnevakt, men er litt usikker. For barna må jo forholde seg til en ny person og så må man bli kjent først. Og det kan jo ta sin tid.

Du høres deprimert ut i ditt innlegg og jeg kan virkelig føle hvordan du har det. Kjenner meg som sagt grådig igjen.

Men det er kanskje lurt å snakke med noen? Kanskje spørre barenfaren og svigerfamilien om litt avlasting?

Ellers så hadde [email protected] mange gode forslag.

Uansett ut av denne onde sirkelig må du, men det jo lettere sagt enn gjort.

Men til syvende og sist så er det bare du som kan gjøre noe, men det er jo ikke så lett det heller når man står fast og ikke vet sine arme råd.

Share this post


Link to post
Share on other sites
anett2

Hallo Beth :)

Starter med å gi deg en klem og for å si at det er så mange lyse muligheter der ute - grip de!

Selv er jeg alene med mine 2 små, en barnefar som er en stor dust som gjør alt for å ødelegge og vil ikke at jeg skal ha et lykkelig liv. For nesten 3 år siden ble jeg alene med de og med yngste ser ikke faren sin, han var voldelig og bare forsvant.

Jeg har tatt utdannelse på disse årene og akkurat fått meg 100 % stilling i helsevesenet som var etterlengtet.

1. Tilby far 50% av omsorgen, dette til fordel for dere begge- du kan ikke legge opp livet til far for hvordan han vil blande damer inn i jr sitt liv osv, men håpe at dette går over når han stabiliserer seg.

2.Ordne deg litt ekstra fri , feks spør besteforeldre på begge sider om en fast avtale. Barnebarn er jo livets dessert

3. Ta med deg jr når du reiser, jeg begynte tidlig¨å reise med mine barn, vi reiste mye da jeg var samboer, men etter at jeg ble elne så tok jeg de med til Hellas , Tyrkia, London , Spania, osv. Sparte penger og reiste uspefisert utenom sesongen med Ving, da er det billig og de gir bra tilbud/sted for de med barn. De blir fort reisevante og da er det gøy på tur.

4.En kjæreste må jo ta det som følger med? Jr må jo være en belønning i forholdet deres og også en del av hans nye fam

5. Om du har venninner som har barn, pass de mot selv å få fri senere, slike bytte tjenester er virkelig gull verdt. Da kan man planlegge litt .

Her var noen småtips :)

Alle har vi våre nedtur perioder, har så klart møtt noen selv, sett deg enkle mål for hva du kan klare av gangen. Ønsker deg en bedre tid i møte

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Ikke innl. Fiona

Tusen tusen takk for mange gode svar. Det var så deilig å "snakke" med noen som forstår uten å dømme for hardt - jeg VET jo selv at jeg er litt destruktiv og i et dårlig spor, og vet jo at jeg må gjøre noe med det, sønnen min vil jo alltid være der.

Tok en prat med faren igår, prøvde å forklare litt. Ser ut til at han og dama flytter sammen nå, og de er forberedt og villige til å ha delt omsorg etter hvert - les: hun. Han har vært åpen for det en stund tror jeg. Men nå roer ting seg på hans side. Og gutten fortjener jo å ha det bra.

Bare noen små ting som jeg kom på da jeg leste noen av rådene:

Barnevakter koster ganske mye. Skal jeg bruke penger på det, må jeg droppe å gå ut, og da kan jeg jo lke gjerne sitte hjemme... det koster jo noe bare å gå ut av døra og komme seg av gårde!

Inkludere ham og ta ham med på kafe og sammen med venner - jeg har en sperre der, for jeg er selv barn av alenemor, og hun levde sitt liv med reiser, festing og venner, og tok meg med. Det har i ettertid gjort at jeg ble voksen for tidlig, hadde for mye selskap av voksne og ikke barn, og jeg alltid bare et påheng. Jeg vil ikke at sønnen min skal ha det sånn.

Men jo, han begynner vel å bli stor nok til å være på barnepassen på SATS. Venner som barnevakt? Spørre besteforeldrene, travle som de er? Jeg tør ikke alltid. Stefaren min sa engang at "hun har fått den ungen, nå får hun ta seg av ham" da jeg spurte om barnevakt en kveld... IKKE godt å høre... Jeg kan ikke "belaste" venner; GRATIS, med min unge, liksom. Jeg har alltid tatt meg godt av ham! Han er kjempeharmonisk og trygg og snill!

Men jeg skal innse "nederlaget", at jeg ikke klarer dette noe bra lenger hvis jeg skal få tatt vare på meg selv, og få delt omsorg. Noen her sa at man ikke får så mye voksentid når man er to heller. Men da skjønner du ikke hva jeg mener, dette handler ikke så mye om bare det, det handler om å sitte inne kveld etter kveld fra barnetv tid og utover, og vite at der må du sitte hver forbanna kvelde de neste ti årene - har du en mann hjemme, kan du faktisk stikke til en venninne, trene, gå en TUR, handle mat uten styr osv. Disse "små" tingene man er alene om skriker liksom ut hvor ensom man egentlig er når man er eneste voksenperson for et barn.

Faren til sønnen min sa igår jeg krever for mye av meg selv, at jeg er en god mamma fordi jeg krever 110% av meg selv, men at jeg sliter meg ut på det. Han mente jeg ikke trenger å være så perfekt hele tiden, at jeg godt kan gi ham Grandiosa til middag en dag uten å føle at det er total omsorgssvikt :) Og at jeg bare må ringe til hans foreldre og søsken hvis jeg trenger det.

Tusen tusen takk, dere. Hvert eneste innlegg her hjalp meg!! Jeg ser mye lysere på det nå.

Ha en fin dag!

Klem Fiona

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ingy
Og en ting til, folk her anbefaler deg å ta kontakt med psykolog. Kan sikkert være lurt nok det, men jeg tror at det viktigste er at du tar tilbake kontrollen over livet ditt og tiden din. Det er det som er kjernen til problemet, og det er vel bedre å kurere selve problemet enn symptomene?  :wink:

Ved å oppsøke hjelp tar man ansvar og prøver å få kontroll over livet sitt igjen. Lege, psykolog, sosionom, sjelesørger, alle disse kan hjelpe deg til å se hva problemet (feil ord, finner ikke anne) ditt er, fra nye innfallsvinkler og hjelpe deg å løse dét, ikke kun symptomene...

Har sjøl hatt god erfaring med samtalegruppe for et anna problem.

Ingy

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mayamor

Kjente meg igjen i innlegget ditt dessverre.

Kunne like gjerne vært meg for 3-4 år siden.

Etter å ha vært i et forhold i 9 år og fikk 1 barn sammen - valgte jeg å gå ut av dette forholdet. Jeg fikk omsorgen for gutten vår - far ville ikke (heldigvis for meg...).

I lange tider slet jeg med samme følelsen av oppgitthet som du antageligvis føler det nå... :-?

Hva gjorde jeg?

* fortalte om problemet til familie og venne

* en venninne ble weekend avløser gjennom sosialkontoret hver 3.helg da jeg jobbet

* reiste på ferie sammen en venninne som også er enslig mor

* brukte familie som hjelp

* byttelånte barn med andre venninner...grei ordning - da er ingen i "gjeld"

* mannen til en venninne av meg - innstallerte internett...

* - og der traff jeg Mayamannen... :hjerte:

Nå har jeg funnet mannen i mitt liv, er gravid igjen og livet føles greit. :sjarmor:

Faren til gutten har kommet sterkere på banen og vi samarbeider fint.

Han vil ikke ha ham mer enn 1 dag pr. uke og 2.hver helg, men det er greit for meg.

Poenget mitt er: kom deg ut av den vonde sirkelen...

Og du? .....

Tror du er på vei ut av den allerede, jeg...

Bare det å skrive innlegget ditt - hjelper deg til å sette ord på følelsene dine.

Lykke til.

Klem fra Maya30 :vinke:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anonymous

Uff, jeg er enig...det går ikke an å være alenemor. :murvegg:

Jeg elsker barna mine overalt, men nå holder jeg på å bli tussete av å gå her, uten avlastning, uten tid for meg selv, uten noe slags form for frihet.

Jeg innser at jeg selv er ansvarlig for situasjonen, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å løse dette. :cry:

Det ble slutt mellom meg og samboeren min før jul, etter nesten åtte år sammen. Vi har to barn, og en leilighet sammen. Vi flyttet hit og kjøpte bolig i sommer, fatter ikke at det går an å bli så teit. Flyttet pga han skulle begynne på skole. Der vi bodde hadde jeg jobb og barnehageplass til begge barna, et greit sosialt liv og selv om det var mye stress så følte jeg meg mindre sliten.

Nå sitter jeg her i leiligheten til x'n min (bare min på papiret...), uten jobb ("desverre, jobben er allerede besatt"...sukk...), uten barnehageplass, uten nære venner (hadde ei, men hun flyttet), ikke mulighet for barnepass pga familie er for langt unna, ikke noe penger fordi x'n min ikke har skiftet adresse men bor delvis her og delvis hos dama..

Skrik!!!

Nå har barna skiftet på å være syke i flere uker, slik at jeg er fanget inne i en liten leilighet på ubestemt tid. Nå er jeg selv blitt syk og så trist og motløs at jeg har lyst å legge meg ned og bli liggende. Men det kan jeg ikke, fordi jeg har to barn som trenger meg. 24 timer i døgnet..selv om natten er det ikke sjans til å få hvile; grining, hosting, mareritt..you name it.

Og de krangler, skriker og sutrer hele tiden!!!! Når den ene endelig er blitt glad igjen, så begynner den andre. Alt er en kamp, alt er en konkurranse mellom de to. I tillegg så klager naboen under på bråk, dvs. bare lett gange over gulvet høres ut som bombenedslag i leiligheten under...så jeg går på tå og stresser hele tiden med å få barna til å være rolige. De bruker det mot meg og tramper, hopper og løper hver gang de ikke får det som de vil. Hvem er disse monstrene som tar over kroppene til mine søte små av og til? :kjempesinna: :cry:

Jeg merker at endel folk reagerer negativt på mennesker som sier at de skal ha "frihelg". Javel, la de prøve seg et døgn i min virkelighet. For selv om jeg elsker barna mine aldri så mye, så kjenner jeg at det ikke er mer igjen av meg snart, jeg har ikke noe tid for meg selv. Og joda, jeg setter grenser og gjør mitt beste for å være konsekvent og ta min oppdragerrolle seriøst. Jeg koser og kiler, jeg leser bøker og baker boller. Jeg lytter og trøster, jeg viser kjærlighet og er så inderlig glad for at de er hos meg. Men jeg MÅ få lov til å lengte etter en dags FRIHET!!! Til å være meg selv, til å bare slappe av uten å bekymre meg for alt som ikke er gjort. Det er ikke naturlig for meg å være streng, jeg liker ikke meg selv noe særlig i det hele tatt lenger.

Og siden x'n min jobber og går på skole, så har han de sjelden, og bare når det passer ham. Han stikker innom og hjelper til av og til, men jeg vet aldri akkurat når han kommer eller når han går. Han er en god far, når han først stiller opp. Men han mener jeg er en elendig mor, og jeg får bare kritikk hver gang han er innom. Jeg gjør så godt jeg kan!!!

Uff..for en sutrete dame jeg er. Men jeg føler meg så sliten...det går ikke an å være alenemor.

Share this post


Link to post
Share on other sites
MERMAIDE

Man må få lov å sutre litt når livet er litt tøfft... :sur:

Det viktigste er bare å ikke bli der, men prøve å gjøre noe med sitvasjonen.

Jepp.. Been there... Vet hva dere snakker om...

Veldig ofte sitter vi kvinner på hver vår tue og "har nok med vårt". Hvorfor ikke prøve å finne noen i samme sitvasjon? Kanskje til og med danne et kollektivt med en annen alenemor? På den måten kan dere komme ut av det gunstigere økonomisk, hjelpe og støtte hverandre med barnepass osv.

Kanskje det innebærer flytting.. So..?

Barna har det garantert bedre uansett når mamma er lykkeligere. :D

Sett inn en annonse i avisen og se hva som skjer...

Kanskje finner du/dere en venn for livet?

Om dere ikke flytter sammen kan dere kanskje "byttelåne" barn av og til?

Finne på aktiviteter med barna sammen?

(For gudene skal vite at det nesten ikke finnes noe tristere enn å være alene som alenemor på familie arrangemang som f.eks 17.mai)

Uansett: det er til syvende og sist kun du som kan gjøre noe med din sitvasjon, om det innebærer å søke hjelp så er det akkurat det du må gjøre. Jeg vet at det kan være tungt å gjøre noe som helst når man er deppa og nede, men lyset blir ofte litt mer synlig i enden av tunellen når man gjør noe med det.

Lykke til! *klem*

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...