Egoistiske foreldre

[Gjest Elastica]

Hvorfor ikke ta til seg informasjonen som kommer her istedet for å gå i forsvar hele tiden?

Jeg skjønte ikke helt hvem den var rettet til....

[Gjest *Mim*]

Den kan vel gå til noen og enhver av oss...

[Gjest Gjest]

Hvorfor ikke ta til seg informasjonen som kommer her istedet for å gå i forsvar hele tiden?

En helsesøster ser mange flere eksempler på spebarn og foreldre enn vi aner. At de ser en stadig økende gruppe barn med søvn- og konsentrasjonsproblemer synes jeg er ganske alvorlig, og hadde jeg vært småbarnmor selv, så hadde jeg gått i meg selv for å se om jeg muligens gjorde noe feil.

Dessuten er det ikke bare ferier de skriver om i artikkelen - det var mest at så mange velger å ta deler av svangerskapspermisjonen under fjerne himmelstrøk når man kunne fått et bedre utbytte av permisjonen hjemme i nærmiljøet.

Hvorfor ikke godta at det er forskjellig syn på temaet? Jeg skjønner ikke hvorfor det er et problem å ta deler av svangerskapspermisjonen i et annet land, for babyen spiller det ingen rolle hvor h*n er bare babyen får mat. Og mitt inntrykk er at dette gjelder første barnet og kanskje barn nr. 2 hvis det er tett imellom dem. Jeg kjenner bare to som har reist utenlands i permisjonstiden så det kan ikke være så utbredt.

Er det noe de fleste småbarnsmødre gjør så er det å gå i seg selv og undre på om de gjør noe galt, bare se her på KG hvor mange det er som spør om råd og kanskje tviler på om de gjør ting riktig eller reagerer riktig. Og prøve å ikke henge seg opp i de få perfekte mødrene som er her inne, de fleste av oss er mødre med feil og mangler.

Kanskje helsesøstrene i stedet bør gå i seg selv og følge med i tiden?

[Gjest Elastica]

Det er jo oppsiktsvekkende hvis det er slik at helsepersonell virkelig er bekymret over trenden med å reise utenlands. Jeg kan bare ikke forstå at det er særlig utbredt.

Nå ble jeg litt provosert over det første innlegget, som jeg følte dreide seg mer om hvorvidt man skulle holde barna hjemme for alle andres skyld, enn for barnas skyld.

[Anglofil]

Jeg er en av de barna som har vært så heldig å få være med mine foreldre på turer, både innenlands og utenlands, siden jeg var liten. Vi er tre stykker, jeg er enebarn og det har liksom alltid vært naturlig for meg å være med dem. Og det er jeg faktisk veldig glad for. Fra tidlig alder har jeg fått møte ulike kulturer og spennende mennesker. Jeg har besøkt slummen i Marokko og rikmannsstrøkene i Spania. Det mener jeg har gitt meg mange nyttige og gode erfaringer og kunne aldri tenkt meg å være foruten dem. Foreldrene mine er vel de minst egoistiske menneske jeg vet om, min velferd og deres kjærlighet for meg har alltid kommet først. Ferieturene med mamma og pappa er noe av det jeg alltid har sett mest fram til. Det er det eneste mine foreldre faktisk tar seg råd til og det er det jeg har "fått" i stedet for dyre leker eller merkeklær. Sammen med mine foreldres bestevenner og deres sønn, forøvrig min bestevenn som er to år yngre, har vi reist land og strand rundt. Det første min bestevenn sa da hans foreldre skulle skilles var; "men hva med ferieturene da?". De var opplevelsesrike og spennende, vi fikk være oppe til klokka tolv om kvelden og være med de voksne på fine resturanter. Vi besøkte skumle grotter og praktfulle slott. Har jeg tatt skade av det? Nei, absolutt ikke! Det har lært meg til å sette pris på de aller flotteste stundene her i livet og gjort at både jeg og min bestevenn er uendlig glad i våre foreldre fordi det har knyttet oss bare ytterligere sammen.

Mvh Yvonne

Endret 31. juli 2007 av yvonne

[prinsessa]

Det er en vanskelig balansegang dette. Vi drar "ofte" til Syden, 1 gang i året og tar ofte påskeferien i Danmark eller noe i nærheten.

Når vi reiser med fly har jeg satt makstid til 4 timer i fly og ingen lang reise til hotellet fra flyet.

Med førstemann var vi først 3 uker i Italia på pappaperm deretter bodde vi i Stockholm i 3 mnd i forbindelse med jobben til mannen min. Sønnen min var med overalt, på resturanter, trikk, på bytur men vi dro alltid hjem til leggetid ca. kl 20.

Sønnen vår er i dag 4 år og verdens mest sosiale vesen og elsker og snakke med mennesker og tar bestandig kontakt med andre barn og voksne.

En venninde av meg har 2 døtre, disse to har alltid vært hjemme og mer redde og hysteriske barn skal du lete lenge etter. De turte ikke ta rulletrapp, ble livredde i parkeringshus begynte og gråte bare mamma var borte i 2 min. ( De er større nå og har blitt mye bedre)

Men som sagt det er en vanskelig balansegang, barna skal møte mennesker og være med på forskjellige ting men det må bli litt på barnas behov. F.eks når vi er ute og spiser på resturant går vi på Peppes og ikke Bagatelle.

Jeg syns også det er vanskelig med min lille datter på 5 mnd. I sommer har vi vært mye ute og fartet i Danmark og vært på Liseberg. Da har sønnen min det helt topp mens datteren min får ikke sove så godt som hun går hjemme og det blir litt mye mas for henne. Så jeg føler jeg står midt mellom, skal vi være hjemme som er best for lillesøster eller dra på Liseberg som storebror vil? Så jeg prøver og dra på f.eks Liseberg og neste dag slapper vi helt av hjemme.

[Gjest Gjest]

Jeg har store problemer med å se at det skal være så fryktelig egoistisk å ta med seg barna på lange ferier eller lange flyreiser. Men så er jeg en av de foreldrene som passer på barna mine, og ikke mener de skal klare seg selv når vi er ute, og jeg er også opptatt av at de ikke skal være til bry for andre.

Det er nok endel som oppfører seg slik du beskriver i innlegget ditt, men jeg er oppriktig talt litt lei av folk som mener verden er forbeholdt voksne, og at unger helst ikke skal høres eller synes.

Det er tross alt en nødvendighet for samfunnet at man får barn, så enkelt er det.

jeg har vert på mange flyreiser. (lange) Når man skal ha med seg en toåring og en baby til mexico/thailand, så hjelper det ikke hvor mye en passer på. Et barn har begrenset tid hvor de kan være rolig. De ser ikke på klokken når de kan skrike.

Da ar ikke foreldre skjønt at de har fått barn. Nå har leger advarty i mange år. Ikke ta med barn eks til Syden før de er fylt to år. å, jeg passer de for sola svarer foreldrene. De har enda ikke skjønt at det er ikke bare solen.

men det er vel disse foreldrene som ikke har skjønt at ting MÅ utsettes noen år. Vi har fått barn!!!!

Har vert på resturant. (rolig rest) Senest nå i ferien. En sånn eksklusiv en som en sjeldent har råd til å gå på. Der satt vi rolig og pratet...helt til ungene på nabobordet hadde fått nok. Den ene lå i gulvet å hylte, den andre satt på stolen og hylte.

Foreldrene hadde vel den oppfatning at de får bare hyle, her får de ikke viljen sin. eg blir helt satt ut av foreldre.

har dere råd til resturant, skaff dere barnevakt. det hender andre foreldre er ute for og slapper av fra sine barn,men blir møtt av et helvete.

[Gjest Elastica]

Har vert på resturant. (rolig rest) Senest nå i ferien. En sånn eksklusiv en som en sjeldent har råd til å gå på. Der satt vi rolig og pratet...helt til ungene på nabobordet hadde fått nok. Den ene lå i gulvet å hylte, den andre satt på stolen og hylte.

Foreldrene hadde vel den oppfatning at de får bare hyle, her får de ikke viljen sin. eg blir helt satt ut av foreldre.

har dere råd til resturant, skaff dere barnevakt. det hender andre foreldre er ute for og slapper av fra sine barn,men blir møtt av et helvete.

De fleste er vel enig med deg at dette er veldig irriterende, slik jeg til det kjedsommelige har gjentatt tidligere.

Når det gjelder turer til utlandet, har jeg reist endel med babyer og litt større barn. Som regel har det gått greit. Alle tre sov for eksempel hele veien til Bangkok siden det var nattflyvning. Når det gjelder babyer som skriker på grunn av vondt i øret eller lignende er dette noe de fleste har forståelse for. Å la ungen løpe fritt rundt å bråke er noe annet. Hvertfall i mine øyne.

[Gjest Gjest_Lizzie_*]

Jeg blir ufattelig irritert når folk drasser med seg barna sine over alt som om de skulle være små voksne eller enda verre - ikke eksistere. På restauranter hvor barn ikke passer seg, ute sent om kvelden (snakker senkveld 10-11-12 for 4-5 åringer) eller på lange flyreiser og lange ferier. Jeg satt på naboraden til en mare av en unge på vei til USA, som bråkte absolutt hele tiden, ropte, skrek, sprang og foreldrene satt der bare som det ikke var deres barn - de skulle ha voksentiden sin..

Selvfølgelig må man tilpasse aktiviteter til alle som skal være med, og hvis noen av disse er små barn så betyr det ganske store forandringer.

Men jeg er uenig i hva du mener man må slutte med. Barn kan fint være med på restaurant om kvelden (såfremt de ikke må opp tidlig neste dag), og de kan definitivt være med på reise!! Foreldrene må ta seg av ungene da, ikke bare la de løpe villmann. Hva om ungenes besteforeldre bor i USA? Skal ikke ungene få treffe besteforeldrene sine i USA før de er 15?

Vet om en amerikaner som bor i frankrike, kona er fransk. De reiser jo over til USA med ungene iblandt. De pleier å gi dem litt sovemedisin på flyet, så har både barn og foreldre en behagelig reise. Dette blir uglesett i stor grad her på KG...

[Gjest Fliss]

I artikkelen var det snakk om unger under 4 år - og i hovedsak folk som brukte svangerskapspermisjonen på utenlandsferie ..

Men jeg kan jo til dels være enig. Hvilken glede har en 2-åring av å reise til Syden, Thailand, USA eller Australia?

Tilnærmet ingen vil jeg tro - barnet kunne sikkert hatt det mye koselige og mer spennende på tur i skogen med mor og far eller kanskje en tur på den lokale stranden ...

Det er jo bare å innrømme at vi reiser mest for vår egen del - ikke for barnas .. når de er så små.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns også det er litt rart å bruke antall reiser med småbarn som en måling på hvor egoistiske foreldre er (som det ble skrevet om i artikkelen). Syns det er mange andre ting egoismen kan måles ut fra. Én mente at man ikke burde reise utenlands med barn under fire år, og at hun ikke skjønte vitsen fordi så små barn ikke har noen glede av reisen (har ikke lest linken, men antar det står det samme der som i papirutgaven). Syns det var litt rart. Samtidig som jeg selv nok ikke ville turt å reise til andre siden av kloden med et spedbarn (men tenker at det er forskjell på et spedbarn og en toåring..?)

Men man får inntrykk av at barn på mange måter er mer i sentrum enn de var for mange år siden, så man skulle kanskje tro at det hadde jevnet seg ut litt på den måten?

Jeg får stadig høre at det å få barn velter mer om på livet enn man tror. Men jeg er egentlig mer bekymret for at jeg skal slutte å tenke viktige tanker og slutte å kysse på kjæresten enn jeg er for reduksjon i kafébesøk. Noe (mye) må man selvfølgelig ofre, men jeg håper ikke jeg forsvinner som person og eksisterer kun for mine barn. Man må eksistere litt for seg selv og partneren også, for å kunne ha et godt og varig familieliv.