Glemmer aldri men

[Gjest vimselot]

Normalt vet jeg ikke, dødsfall har skjedd så raskt og etter hverandre at jeg ikke har hatt tid, men det tok lang tid før jeg sletta nummeret til en av mine beste venner på mobilen...

Kjenner av og til takknemligheten for at jeg kjente de, men jeg er et utakknemlig "barn" som synes det er urettferdig...

Jeg unner de hvile og alt det der, men jeg har mista så mange, mer enn vanlig. Mer enn jeg har rukket over. I det siste har jeg ikke deltatt i begravelser, ikke villet, men har spydd og vært dårlig...når jeg har hørt klokkene ringe...

for den siste hvile.

Jeg har sørget på min måte, tent lys hjemme...og folk og familie har respektert det, for de vet jeg begynner å gråte slik at presten ikke kan høres, om jeg får skikkelig anfall...

Men i dag fikk jeg høre (vet ikke enda om det er sant, men sannsynlig er det sant) at xxxx er død, ble funnet død...

Jeg tror ingenting før jeg får det bekreftet, men pga at h*n alltid var så vennlig og ER så vennlig (fan jeg snakker som om h*n er død), vil jeg gjerne, men bare om jeg er sikker på at jeg ikke begynner å grine slik at presten ikke høres, for jeg kan få sammenbrudd, men har klart å ta meg sammen før, men det er ikke gøy når alle i kirka snur seg og jeg sitter på bakerste benk og hulker...

Nå vet jeg ikke hva jeg ville fram til...i denne tråden, ville vel bare skrive om at jeg er ganske fortvilet fordi jeg fikk høre to ganger at h*n ble funnet død...idag.

Jeg kan ikke gå i sorg-gruppe, jeg har for mye angst, og post-traumer. Og angsten ligger ikke i dette å dø, jo litt selvsagt, men mest i dette å leve mens man lever...som er så vanskelig.

For meg i alle fall. Jeg må konsentrere meg om det, men føler at livet mitt er halvt amputert, er sykemeldt, langvarig og legen anbefaler uføretrygd.

Kortvarig, men jeg synes jeg har vært syk lenge nok... Å omskolere seg når man er snart 40, vel det går vel an, men til hva???

Jeg spør ikke, jeg må finne svarene selv.

Men sorgen går aldri over, av og til tenker jeg hva er verst, sorgen over at de er døde, eller gleden ved å ha kjent dem...

Det er et urettferdig spørsmål...

Gleden er størst, logsik sett, men sorgen sitter. Dypt, og jeg har ikke rukket å sørge. Jeg har ikke besøkt xxxxx sin grav, som var min aller aller beste venn...

Jeg er for feig, men jeg er lei...lei graver osv...

Han ville forstått det, men likevel ikke, siden jeg ikke forstår det selv.

Hvor skal jeg ringe, han ligger på et gravsted i Bærum, har de et kontor, vet kirkegården er stor der, har vært i begravelse der før.

Men jeg burde vært der, for tårene er lukket inne...etter at han døde, bare en venn, "bare", er alt blitt mye mer vanskelig for meg...

Hvem ringer man, om man vil vite hvor xxxxxx er begravlagt?

Hvorfor spør jeg om dette akkurat nå, kunne jo ringt Bærum kommune og spurt, men har fått litt sjokk i dag, jeg håper det ikke er sant.

[Saeria]

Du har det tøft nå og sorgen er sterk. Hvor lenge sorgen varer er individuellt, men med mange triste beskjeder om at noen du er glad i har gått bort, og at disse har kommet tett, så er det ikke rart om sorgen varer en stund.

Når hverdagens liv kommer og du føler at livet er mer eller mindre i vater igjen og du ikke lenger tenker på dine kjære som har gått bort hver dag, men disse tankene kommer litt sjeldnere, da er du på vi inn i den siste fasen av sorgbearbeidelsen. Da er du kommet dit at livet må gå videre og du lar det gjøre det også. Du gleder deg over små ting og ser fremover.

Savnet kan ingen ta fra deg, og sorgen kan komme tilbake som små stikk. Det er heller ikke unormalt. Minnene om disse menneskene som for deg var flotte, snille, en del av livets gleder, kan ikke glemmes. Ei heller bør de glemmes, for dine kjære har vært med på å forme deg til den du er, så på den måten bærer du litt av de med deg hver dag.

Ta deg tid til å sørge på din måte. Ingen måte er mer rett enn en annen. Gled deg over gode minner om den personen som fikk alle til å le, som var en du kunne snakke med om alt, som var din venn, som var på en sånn måte at du ble glad i han eller henne.

Plutselig en dag blir dagene lettere, sorg og minner lettere og bære og livet bedre igjen.

Endret 11. august 2007 av Saeria