Felles omsorg som et alternativ

[Far til 2]

Men han sier at far gjerne må være sammen med barnet sitt hver dag, så lenge det har ett fast bosted. Det er ikke kontakten med far han vil begrense.

Hvis meg den moren som aksepterer at ex'en kommer på besøk hver dag.

Eller hva med fars nye kjæreste som ikke ser han fordi han skal på besøk til mor.

Om det ikke har vært krig før blir det det nå

Raundalen og myndighetene forventer det umulige når de antyder samarbeid mens foreldrene ligger i hver sin skyttergrav for å ta knekken på hverandre. I denne fasen forventer dessuten myndighetene at foreldrene skal ivareta "barnets beste" og og legge til rette for at barnet skal få en oppvekst med mest mulig samvær med begge foreldrene (ref FN's barnekonvensjon).

Jeg bør ikke si at politikerene er dumme om de tror på et slikt scenario, men jeg må ha lov til å si at det er naivt. Ikke minst når de legger opp til en skjevdeling av makt og rettigheter som hele veien motarbeider barnets rettigheter og ønsker om samvær med to likeverdige foreldre.

[Gjest =tentacle=]

Har jeg misforstått ???

Det burde kansje stå at de færreste mødre har godord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester.Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far langt bedre egnet til daglig omsorg. Da blir felles omsorg et alternativ.

Hvis det er dette du mener er riktig beskrivelse tror jeg vi har opplevd situasjonen rudnt samlivsbrudd sett fra 2 forskjellige verdner.

Jeg har ikke sett at en mor har skiftet radikalt mening om fars omsorgsevne etter brudd, når behandling av barnet ikke har vært en årsak til bruddet.

Likevel kan jeg se at din opprinnelige påstand kan være legitime beskrivelser, både før og etter bruddet.

For meg som kvinne vil jeg først og fremst vurdere partner som far ut fra hvor mye kontakt han gir barnet, og hvor god kontakten er. Mens vi bor sammen, vil jeg se på alt han tilfører barnet positivt.

Dersom vi skulle bryte, er jeg nødt til å tenke videre. Mange fedre bruker kvinnen som bakkemannskap i foreldreskapet, hvor hun tar ansvar for kosthold, det meste av oppdragelsen, sutretiden, leggetider, tålmodighetsoppgavene, den kontinuerlige kontakten med barnehage og skole, vanlig hushold, kjenne barnas venner og deres foreldre, følge opp helse osv. Mange menn har vært fedre i årevis uten å faktisk vite hva og hvor mye som kreves for å legge et godt grunnlag for barnet deres. De har kunnet gå til og fra som det passer dem, og hele tiden visst at barnet har det godt med mor mens de selv gjør andre ting.

En mor fra et slikt forhold vil kunne ha liten tillit til at far har evne og vilje til å tilpasse seg fullt ansvar, i 50% eller hovedomsorg.

Selv om mange blir ekstremt subjektive eller direkte hevnlystne i et brudd, så kan det også hende at mange kvinner som ikke vil ha utvidet samvær for far, har god grunn til å tro at deres mann kommer til å fortsette å være far slik han alltid har vært det, som et supplement til henne i stedet for å ta sin del av jobben. En god del menn fyller ikke engang en full foreldrerolle når de har vanlig samvær, jeg skjønner godt at man kan være skeptisk til om far kommer til å følge opp godt hvis man ikke har sett det skje i praksis i hjemmet de årene barnet har levd.

[Far til 2]

Jeg har ikke sett at en mor har skiftet radikalt mening om fars omsorgsevne etter brudd, når behandling av barnet ikke har vært en årsak til bruddet.

Likevel kan jeg se at din opprinnelige påstand kan være legitime beskrivelser, både før og etter bruddet.

...

...

På tross av en EKSTREMT dårlig start på våre debatter , har jeg stor forståelse for det du sier.

Fortsatt kan jeg nok være både uenig og til tider skarp, men jeg ønsker ikke å være urimelig.

Det er utvilsomt like mange uegnede fedre som det er uegnede mødre. Det er sansynligvis også like mange "mindre egnede" fedre som det er "mindre egnede" mødre.

Men det er likevel liten tvil om at svært mange foreldre kommer med både usannheter og omskrivninger av sannheten ved et samlivsbrudd. Årsaken til dette er som oftest omsorg/samværsløsningen som nødvendigvis må velges når det skal gjøres opp status. Jeg mener at foreldrenes omsorg før samlivsbruddet sjeldent er årsak til bruddet, selv om også jeg langt på vei så disse problemene i lang tid før bruddet, men likevel nektet å akseptere det. Derfor må jeg naturligvis ta min del av skylden for at det tok lang tid før barnas ønsker og behov ble ivaretatt.

Min mening om myndighetenes konfliktskapende omsorgspraksis er neppe ukjent for de som har tatt del i forumet en stund . Jeg vil påstå at det ikke er uten en viss posjon stahet og frustrasjon jeg valgte å gå inn på KG for å forsøke å få jentene til å innse at dagens løsning ikke er egnet for mange barn. Heller ikke for mange mødre.

Jeg vet faktisk ikke hva meklerene forfekter under mekling nå for tiden. Men når jeg ser at enkelte "fagfolk" som tidligere HAR VÆRT ansett som høyt kvalifiserte kan gå ut å argumentere for løsninger uten å ta hensyn til de involverte og deres situasjon, blir jeg fortsatt skremt. I et forum som dette vil det av naturlige årsaker være en skjevdeling av hvordan verden oppfattes av kvinner og menn. Denne skjevheten må vi bare akseptere. Spesielt jeg. Men de fleste forstår at tilsvarende skjevhet finnes der menn er mer aktive i debattene enn kvinner. Sannheten er sansynligvis et sted midt imellom. DETTE ØNSKER JEG AT OGSÅ MYNDIGHETENE SKAL INNSE. Det innebærer at også barnas omsorgsituasjon bør være mer "riktig" fordelt og hvor de enkeltes barns ønsker/behov bør bli bedre ivaretatt enn dagens tvangsløsning. Men for å få til dette med de såkalte "fagfolkene" også bli objektive i sin vurdering. Det føler jeg ikke er tilfelle så altfor ofte, - enda.

Ha en fortsatt fin "dag" (så kan vi skyte på hverandre i fra andre skyttergraver) .

[Gjest Elastica]

Har jeg misforstått ???

Det burde kansje stå at de færreste mødre har godord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester.Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far langt bedre egnet til daglig omsorg. Da blir felles omsorg et alternativ.

Hvis det er dette du mener er riktig beskrivelse tror jeg vi har opplevd situasjonen rudnt samlivsbrudd sett fra 2 forskjellige verdner.

Jeg reagerer bare på det du sier om at de fleste mødre endrer oppfatning av fedres omsorgsevne etter at bruddet er et faktum. Det finnes utallige eksempler på de som kan samarbeide også. Og det at moren ønsker omsorgen selv, betyr ikke at hun mener fars omsorgsevne er katastrofal. Ønsker man omsorgen selv, fremhever man seg selv, så enkelt er det.

[Far til 2]

Jeg reagerer bare på det du sier om at de fleste mødre endrer oppfatning av fedres omsorgsevne etter at bruddet er et faktum. Det finnes utallige eksempler på de som kan samarbeide også. Og det at moren ønsker omsorgen selv, betyr ikke at hun mener fars omsorgsevne er katastrofal. Ønsker man omsorgen selv, fremhever man seg selv, så enkelt er det.

Dessverre er det også mange eksempler på at en forsøker å sverte tidligere partner ved bruk av løgner eller "omskrivninger".

Å sverte sin tidligere partner blir forhåpentligvis ikke gjort like mye i rettsalene nå som for 10-20 ? år siden. Derimot skjer den negative omtalen på et langt tidligere tidspunkt og brukes/ble brukt for å systematisk sette ex-partneren i et dårlig lys før rettsforhandlinger. Alt sammen fordi en mener at barnet ikke bør ha like mye samvær med den andre forelderen som seg selv. Argumentasjonen for dette er naturligvis ikke så direkte.

Når familien lever i harmoni er det naturligvis ikke ønskelig å vurdere samlivsbrudd og bosted for barnet. Men jeg har tilgode å høre ETT ENESTE MENNESKE si at partneren er uegnet til omsorg når alt fungerer bra mellom foreldrene. Ved samlivsbrudd er det imidlertid unntakene at f.eks mor sier far er en fantastisk far med egenskaper hun ikke har (ihvertfall ovenfor omgangsvenner).

Du kan gjerne vri og vrenge på denne påstanden jeg kommer med her , men de aller fleste kjenner seg sansynligvis igjen i min beskrivelse.