Felles omsorg som et alternativ

[Dalila]

For barna med to hjem tror jeg ingen løsning er optimal.

Vi har valgt 50/50, men vi er veldig gode venner og bor i samme nabolag. Ikke perfekt det heller, barna synes ikke det bare er stas. Men det er egentlig ikke det at de flytter att og frem som gjør dem så mye, mer savnet etter den andre foreldren.

Vi har akkurat samme situasjon, og jeg skriver under på ditt innlegg.

Å henge ut en eller to spesielle yrkesgrupper har ingen hensikt. Jeg hører forøvrig til den ene yrkesgruppen som TS kritiserer.

[Gjest Frk Åberg]

Takk :icon_smile:

Og barnehagepersonalet med lederene i spissen er i mine øyne de virkelige ekspertene på den aldersgruppen som er der. Det er ikke snakk om skrivebordsteorietikere, men en gruppe som daglig ser hvordan barn reagerer før/under/etter et samlivsbrudd.

(Og barnehagepersonalet ga meg så mye støtte, UTEN å kritisere moren da vi opplevde samlivsbruddet, at jeg hadde neppe klart kampen i etterkant om det ikke var for et samlet barnehagepersonalet som indirekte ga meg håp om fortsatt å få se barna )

Takk til dere som ser at fedre også kan gjøre en akseptabel jobb med barna, tiltross for at vi har feil kjønn.

Hvor tror du sosionomer og psykologer har sine tanker om barn fra? Et laboratorium? Teorier er gjerne basert på noe reelt, ikke noe man finner på. Jeg mener ikke å kritisere barnehagepersonale, de kjenner nok aldersgruppen godt. Jeg gjør vel bare et generelt opprør mot alle de som mener at teoretisk kunnskap aldri kan måle med levd liv. En lege gjør seg mange erfaringer gjennom møte med pasienter, som gjør h*n til en bedre lege. Men ønsker man at en lege skal stille på bar bakke i utgangspunktet, og at kunnskap om medisin kun kan læres i møte med pasienter? Dette er veldig på siden av diskusjonen, men jeg mener at legeeksempelet mitt kan sammenlignes med ditt angrep på teoretikere.

Så tilbake til tema: Hvorfor trekker du stadig fram at kvinner mener at fedre ikke kan gjøre en like god jobb med barn som mødre? Det er nok en del kvinner som mener det, men du overdriver det veldig. Jeg tror de aller fleste kvinner tenker at fedre og mødre stiller likt. Men at ved barnefordeling så bruker mange kvinner alt de kan, inkludert nedvurdering av den andre parten.

[Far til 2]

Kan du belegge dette? Utover egen erfaring?

Spørsmålet kan sammenliknes med om noen kan bevise om leger spiser taco en gang i uka.

Ingen vet hva som foregår bak lukkede dører utenom mor, far og mekler. Men sammenlikner jeg påstander fra menn jeg har snakket med synes det å være sterke indisier for dette.

Når jeg samtidig leser at sosionomer har stor repekt for de meninger Raundalen kommer med (dvs at fedre bør ha begrenset samvær med barna de første 4-5 årene av livet) synes det som om det er enda sterkere signaler om dette.

Samtidig vet vi at meklerens oppgave er å få partene "enig" uten ytterligere tanke på barnet. Med tradisjoner for at far skal skyves ut av barnas liv etter et samlivsbrudd blir det hele ganske klart. Raundalen argumenterte også med begrenset samvær mellom barn og far basert på tradisjon.

Dette skjønte jeg rett og slett ikke. Kan du utdype/forklare?

Kort versjonen:

De har ved flere anledninger valgt å overse barnets ønsker. Dette så vi i saken der ei jente fra Gambia ble truet til å akseptere tvangsutsendelse. Barnevernet kom med direkte løgner om landet og undersøkte ikke situasjonen. Dette for å ivareta sine egne synspunkter som ikke var sammenfallende med noen andre i saken utenom en onkel.

Barnevernet griper ikke inn i saker hvor det har skjedd samlivsbrudd (egen erfaring) uten at fagfolk forteller dem i klartekst hva som er på vei til å skje. De overser "informasjonsplikten" (om noe slikt finnes) de har ovenfor de foreldre som melder fra om overgrep, og de unngår å undersøke saker der en av foreldrene kan bli stilt i et dårlig lys.

Det værste er imidlertid at de unngår å ivareta barn som har behov for hjelp (ref "Grenlands saken") som ble beskrevet tidlig i våres hvor ei 14-års gammel jente ble totalt oversett tiltross for morens bønn om hjelp.

Det finnes utallige andre eksempler som jeg ikke skal trekke frem nå.

Hvorfor grupperer du disse yrkene? De er vidt forskjellige og har ingenting med hverandre å gjøre.

Fordi de begge på papiret har som mål å ivareta barnas behov.

Barnepsykologer der det er behov for kompetanse folk flest ikke har (heller ikke psykologer) og sosionomer der det skjer et samlivsbrudd og foreldrene i utgangspunktet skal bli enig om en løsning som kan beskrives som barnets beste.

"Barnevernet" er også en del av de som egentlig var tiltenkt å ivareta barns behov, men som ikke synes å ha vilje, kompetanse eller andre ressurser til å klare dette på en tilfredstillende måte.

Jeg tror ikke det er dette Raundalen mener. Har du referanser?

Mor er best for små barn iflg Raundalen

Jeg tror Elastica kommenterte i en tråd der en far (rett etter et brudd) gjentatte ganger hadde reist fra sitt 8 måneder gammelt barn uten å være tilgjengelig på telefonen. Hvordan skal dette barnet bli hørt da? Det er jo bare 8 måneder. Og synes du at slik atferd tyder på at vedkommende er egnet for ansvar for en baby?

Vel. I så tilfelle er jeg enig i at det er vanskelig å forhøre seg om hva barnet ønsker.

Men om du ser i en annen tråd som jeg hadde et innlegg i tidligere i dag, vil du se at jeg mener en far som er tilbudt eneomsorg muligens bør strekke seg litt lenger for å suikre barna mer samvær med sin mor fordi jeg tror han overkjører mor. Noen ganger er det omvendt, og da er det mor som overkjører far.

Nå generaliserer du vel utfra personlig erfaring?

Du har rett i at jeg utvilsomt har dårlig erfaring på dette området. Men om du har fulgt med i debattene her inne vil du også ha sett at det er mødre som gleder seg over å ha flyttet så langt bort fra far at samvær blir bortimot umulig. Det er mao ikke bare jeg som har denne erfaringen.

Psykologer har nedfelt i sine fagetiske retningslinjer at de ikke skal bruke sin kunnskap til å manipulere andre. Det er vel kanskje heller du som opplever det slik?

Igjen så må jeg henvise til innlegg i en annen tråd tidligere idag hvor jeg sier at jeg faktisk har god erfaring med oppegående psykologer. Men når sosionomer ? uttaler seg med en nesegrus respekt for det meste av påstander som kommer fra Raundalen, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved om slike yrkesgrupper kan tenke selv eller om de lar seg lede av enkelte personer med et navn. Hvis de kan tenke selv må det være manipulasjon ute og går.

Hva mener du med lukket miljø?

Med det mener jeg et "fagmiljø" som aldri uttaler seg offentlig, ikke forteller hva de vektlegger i sine saker, aldri opptrer der publikum er tilstedeværende eller velger å ikke besvare spørsmål der de beviselig kommer med feilinformasjon.

Mye av dette er nok mer relatert til "barnevernet" enn til psykologer generelt, men disse 2 gruppene har til tider sterke bånd til hverandre.

Dette må du begrunne.

Henviser til linken høyere opp hvor Raundalen uttaler seg iflg Aftenposten.

Til slutt: er du sikker på at du snakker om barnas behov og ikke dine egne behov?

I dette avsnittet henviser jeg til "Gambia saken" hvor det under rettsaken ble bevist at "barnevernet" kom med uriktig informasjon for å støtte opp om egne meninger. Dette var meninger som på ingen måte var forenelig med å ta barnets ønsker på alvor. Heller ikke mor eller besteforeldre ble hørt i den grad jeg synes de burde. Hadde ikke en oppegående advokat og pressen tatt tak i det overgrepet som var på vei til å skje kunne vi barnet vært sendt inn i nye tragedier.

Jeg snakker utvilsomt om barnas behov.

[Far til 2]

...

...

Jeg stoler mest på psykologer som er spesialister innenfor barnepsykologi og som bare uttaler seg på vegne av barna. De har ingen andre motiver enn å finne de beste løsningene for barna. De tar stilling til hva som er best for barnet!!! TS, kanskje du bare misliker deres konklusjoner fordi dere har motstridende interesser?

Jeg er langt på vei enig i mye av det du sier.

Advokater er partiske. Men ofte med en undertone som begrenser konfliktene fordi det er i klientenes interesse. Noen advokater har ihht rykter fra mitt nærmiljø, oppfordret til konflikt slik at en av partene handler overilet. I spå fall er det et bevis på at du har rett i at barnets beste ikke er del i den evalueringen advokaten gjør.

Og som jeg har sagt i en annen tråd, har jeg også god erfaring med psykologer, spesielt de på meklingskontorene. Jeg tror både kunnskap og moral hos disse er vesentlig høyere enn andre yrkesgrupper.

Vi har imidlertid det siste året lest om kjendispsykologer som har vært mer opptatt av å ivareta personlige interesser enn å ivareta andre i samfunnet, selv om det er brudd på norsk lov. Det er av samme årsak viktig å ikke ha så nesegrus beundring for enhver som har opparbeidet seg et navn innen fagfeltet. Det kan like godt være at vedkommende har vært flinkest til å markesdføre seg selv gjennom pressen.

Eksempelet ovenfor gjelder imidlertid ikke barnepsykologer. Men tilsvarende kan naturligvis skje innefor de fleste spesialfelt, selv om jeg ikke tror Raundalen vil finne på noe slikt..

[Far til 2]

I blandt er jeg enig med Far til 2, men andre ganger virker du....tja! Manisk opptatt av å sverte enkelte yrkesgrupper.

Fokuser heller på hvordan DU og MOR kan samarbeide bedre! Istede for å bruke masse tid på å leke "skilsmisse/foreldre/barne-ekspert"

Du sier "Jeg tror ihvertfall det er bedre å angripe dem som gruppe enn som person " Er det virkelig det??

Så alle landets psykologer og sosionomer skjæres over èn kam??

Så jeg som er pedagogisk leder i en barnehage, skal sammenlignes med ALLE andre pedagogiske ledere?? Nei takk!!

Det finnes flinke og det finnes mindre gode mennesker innenfor alle yrkesgrupper. På samme måte som at det finnes flinke foreldre og mindre flinke foreldre.

Kjendis psykologer i media er nettopp det -kjendiser...og media er glad i å blåse opp ting som tar seg godt ut i media.

Og verden har faktisk gått fremover! I alle tilfeller der familie/bekjente har skilt seg, så har alle parter gjort så godt de kunne for å gjøre det til beste for barna.

Men av og til skjer det faktisk at mor ellerfar (ja tenk det kan skje begge!!) må flytte pga omstendigheter man ikke rår over. Og noen ganger VELGER faktisk mor eller far å flytte fra sine barn...

Jeg blir utvilsomt "lett revet med" om det kommer innlegg som provoserer

Problemet jeg forsøker å fokusere på er at enkelte "fagfolk" ikke ønsker noe samarbeid mellom foreldrene. Raundalen f.eks., ønsker ikke at far skal ta del i omsorgen for barn under 5 år. Når psykologer, som historisk sett har vært brukt som regjeringenes rådgiver mht å komme frem til et lovverk, ikke ønsker fars deltagelse eller å ivareta småbarns rett til å bli kjent med sin far, setter jeg spørsmålstegn om dette er i barnas interesse. Å komme frem til et samarbeid med sin tidligere partner mht samvær, når "fagfolk" og politikere legger opp til begrenset samvær/omsorg og samarbeid mellom foreldrene, blir det nærmest umulig å kjempe for en slik løsning.

Hadde derimot myndigheter og andre som er involvert i barnas rett til samvær og foreldrenes ønske om deltagelse, ivaretatt flertallet og unngått å påtvinge barn og foreldre en konfliktfyllt løsning, tror jeg mye hadde vært enklere.

Som du sier finnes det flinke og mindre flinke fagfolk innenfor de fleste yrkesgrupper. Jeg er imidlertid skeptisk til fagfolk som ikke forstår "hvorfor" et problem oppstår, men isteden kommer med en ferdsigpakket løsning de har lært på skolen.

Det blir delvis det samme som når et barn reagerer på maten (allergi), og en bringer inn en kokk som som har lært at barn liker bestemte matretter. At barnet fortsatt ikke spiser har ikke noe med at matretten er dårlig laget, men at kokken ikke forstår hvorfor barnet ikke spiser.

Noe av det samme ser vi bl.a. hos meklere.

[Far til 2]

Det ble for mye å ta for meg alt du skriver, Far til 2. Men når det gjelder det at barna skal bli hørt, er jeg bare delvis enig. Om barnet har sterke meninger om hvem det ønsker å bo hos, så bør det tas med i betraktning (og det trodde jeg det gjorde). Men å la et barn forstå at det sitter med ansvaret for hvem det havner hos, syns jeg blir for mye. De fleste barn er veldig lojale overfor sine foreldre, og syns det er vanskelig å velge. Noen ganger har de en mening om hvem de vil bo hos, men de kan likevel ha veldig dårlig samvittighet overfor den det ikke bor hos. La det nå være tydelig at barnet kan bli hørt, men at ansvaret for avgjørelsen ikke ligger på dem.

Når det gjelder noe av det andre, så forundrer det meg stadig hvordan det virker som du tror barnevernet og fagfolk knyttet til barnefordelingssaker er ute etter å ta foreldre og barn. De har mange ting de må ta hensyn til, ikke bare hva barnet vil. Hvis et barn vil bli hos mor fordi hun drikker og barnet vil hjelpe og beskytte mor, syns du ikke da at de voksne bør gripe inn imot barnets ønsker likevel? Dette ble et veldig tydelig eksempel, men de fins, og mange som ikke innebærer like alvorlige ting.

Du sier at mange som ikke er fagfolk, kan ha mye å bidra med. Det er nok sant, men jeg tror likevel at fagfolk som gruppe er flinkere til å se et helhetsbilde enn "mannen i gata", noe som igjen kan føre til upopulære avgjørelser hos enkelte.

Det blir mange innlegg (i en sak jeg brenner for ) så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.

Jeg tror vi er enig i at BARN ikke skal bestemme. Barn skal aldri tillegges så mye ansvar om de ikke er modne for det. Men faktum er at barn sjeldent blir hørt om saken ikke havner hos rettsvesenet. Derfor er dette med å høre barns mening bare en floskel uten realiteter.

Problemene blir ikke miondre når folk som Raundalen forsøker å frata barn muligheten til å bygge relasjoner til far , med argumentasjon som baserer seg på TRADISJON.

Hans innspill i debatten er med på å marginalisere barn og fedre enda mer enn det som har skjedd tidligere. At det å se bort fra disse to partene ved et samlivsbrudd er både konfliktskapende og gir begrenset mulighet til å ivareta barnets beste.

[Gjest Frk Åberg]

Mor er best for små barn iflg Raundalen

Jeg tolker Raundalen på følgende måte: Han mener at barn under tre år ikke burde flyttes fram og tilbake mellom to hjem. Siden de fleste barn blir ammet, mener han at det blir praktisk vanskelig for et lite barn å bo med far. Ikke at far er en mindre egnet omsorgsperson, men at barnet bør bo hos den personen som kan amme. Jeg tar ikke stilling til hva jeg syns om små barn som har to hjem, men jeg ser at det er en sårbar tid for tilknytning og følelse av trygghet. Og jeg ser problemene med amming.

[Far til 2]

Advokatene arbeider selvsagt for å fremme sin klients interesser, og kan umulig være objektiv og nøytrale. Dersom klienten mener det er til barnets beste å bo hos seg, er det advokatens oppgave å belyse saken slik at dommeren avsier en dom i tråd med det. Det er dommeren, og ikke advokaten, som avgjør saken hvis den er kommet så langt som til rettsapparatet. For meg er det en opplagthet at advokatene fremhever de sidene som styrker hans klients sak. Noe annet vil være å gjøre en dårlig jobb.

Tillegg:

Jeg har lest innlegget ditt grundigere nå, Far til 2, og det virker som du baserer kritikken din på at jeg tilhører de to faggruppene du nevner. Vel, siden jeg ikke gjør det, betyr det at endel av kritikken bortfaller? Jeg mener fremdeles at jeg ikke har forfektet noen ideologi her inne, og prøver å være ytterst varsom i formuleringene mine.

Når det gjelder det å la barna velge, er jeg også enig i blant annet Frk. Åberg ovenfor som skriver at det er for stort ansvar å pålegge barn. Jeg kan ikke med beste vilje forstå at du mener at små barn er istand til å velge hvor de skal bo, uten at dette skal sette de i en alvorlig lojalitetskonflikt til en av foreldrene sine. Tross alt vil det i de fleste tilfeller dreie seg om to foreldre som er godt egnede begge to. I ekstreme tilfeller hvor den ene er svært lite egnet vil nok retten komme frem til det riktige resultat, likevel. Jeg setter nok mer lit til fagpersoner på området enn du generelt gjør, men siden jeg nå har avkreftet at jeg tilhører en av yrkesgruppene du så sterkt misliker, vil du kanskje lese innleggene mine slik de er ment?

Noe av problemet ble belyst i et TV program for en tid tilbake da en dommer forklarte at "fagfolkene" ble tillagt VESENTLIG vekt. Indirekte sa han at det er "psykologen" (eller annen form for "fagkunnskap") som avgør saken. Jeg er imidlertid skremt over at SÅKALTE fagfolk som f.eks. Raundalen tillegges så mye vekt når vi ser at de baserer sin påstander på TRADISJON/HISTORIE fremfor hver enkelt sak og/eller hva som er barnets beste i hver enkelt sak. At SÅKALTE fagfolk anbefaller myndighetene et lovverk som fratar barn omsorg fra den ene forelderen PÅ GENERELLT GRUNNLAG gjør saken enda værre. Jeg kan ikke se at barnet under noen omstendigheter blir ivaretatt av et lovverk som bevisst legger opp til mest mulig konflikt mellom foreldrene.

Du sier bl.a i et innlegg at barnevern, familievernkontor og dommere ikke anbefaller felles omsorg. Det er langt på vei forstålig når vi vet at dommere legger vesntlig vekt på "rådgivere" samtidig som at dommeren ikke kan dømme felles omsorg (selv om det kan dømmes 50% samvær). At "barnevern" og "familievernkontor" forsøker å unngå felles omsorg er ikke uventet når vi hører hva personer som Raundalen mener og hvilke argumenter han bruker (ref. tradisjon) Men fleksibiliteten i de løsningene vi tilbyr våre barn blir ikke bedre av å se bort fra et mulig alternativ. Forhåndsdefinerte grenser kan utvilsomt være til hjelp, men må ikke bli så klart definert at en mister muligheten til å tilpasse seg hver enkelt sak. Spesielt ikke når vi ser at barnets fremtid, omsorg og tilknytning legges i hendene på fremede som ikke engang forhører seg om hva barnet selv ønsker, men isteden velger en A4 løsning basert på tradisjon.

[Gjest Elastica]

At SÅKALTE fagfolk anbefaller myndighetene et lovverk som fratar barn omsorg fra den ene forelderen PÅ GENERELLT GRUNNLAG gjør saken enda værre. Jeg kan ikke se at barnet under noen omstendigheter blir ivaretatt av et lovverk som bevisst legger opp til mest mulig konflikt mellom foreldrene.

Dette er din personlige mening, Far til 2, og ikke en objektiv sannhet. Det er viktig å få frem i denne diskusjonen.

Jeg forstår også Raundalens standpunkt dithen at han anbefaler stabile og forutsigbare omsorgsrammer for små barn, og at dette i kombinasjon med amming kan føre til at omsorg ofte plasseres hos mor. Dette er ikke synonymt med at det legges opp til et lovverk som "bevisst legger opp til mest mulig konflikt mellom foreldrene" slik du uttrykker deg.

De fleste tilfeller jeg har vært borti, hvor det dreier seg om så små barn er nettopp denne stabiliteten tillagt stor vekt. Dette fører ofte til at sakkyndige anbefaler at mor får daglig omsorg, fordi hun enten ammer eller frem til samlivsbruddet har vært barnets hovedomsorgsperson. Jeg forstår bare ikke at du kategorisk kan avfeie dette som fagfolkvrøvl.

[Fresi]

Du far til to, du er ikke tilfeldigvis i krig med din eks om samvær, vel ?

Edit: Unødvendig, men fristende.

Endret 31. juli 2007 av Fresi

[Far til 2]

Hvor tror du sosionomer og psykologer har sine tanker om barn fra? Et laboratorium? Teorier er gjerne basert på noe reelt, ikke noe man finner på.

Et laboratorium er vel så nært virkeligheten som en kan komme. Spesielt for sosinomer. Men også psykologer blir raskt "papirflyttere" uten den samme kontakten med barn som f.eks. barhegepersonale har.

Med det sier jeg ikke at alle ansatte i barnehagene rundt om har ekstrem kompetanse, men jeg er overbevist om at det er verd å lytte til denne yrkesgruppen, selv om enkelte forfekter personlige meninger i sterkere grad enn andre.

Jeg mener ikke å kritisere barnehagepersonale, de kjenner nok aldersgruppen godt. Jeg gjør vel bare et generelt opprør mot alle de som mener at teoretisk kunnskap aldri kan måle med levd liv. En lege gjør seg mange erfaringer gjennom møte med pasienter, som gjør h*n til en bedre lege. Men ønsker man at en lege skal stille på bar bakke i utgangspunktet, og at kunnskap om medisin kun kan læres i møte med pasienter? Dette er veldig på siden av diskusjonen, men jeg mener at legeeksempelet mitt kan sammenlignes med ditt angrep på teoretikere.

En teoretisk bakgrunn er nødvendig for et faglig høyt nivå. I hovedsak fordi det gir en bredere plattform å vurdere utifra. Men spisskompetanse (f.eks. barns reaksjonsmønster før/under/etter et samlivsbrudd er noe barnehagepersonalet har i større grad enn psykologer og andre fagmiljøer.

Også leger har blitt "papirflyttere" i langt større grad enn tidligere. Men de har fortsatt nær kontakt med pasienten (forhåpentligvis). Psykologer som Raundalen har imidlertid veldig begrenset tid med barn og foreldre som opplever samlivsbrudd. Sosionomene (meklerene) snakker ikke med barna i det hele tatt. Det gjør heller ikke "barnevernet" i en del tilfeller. Derfor er disse gruppene mindre egnet til å se realitetene ved barns opplevelse av et samlivsbrudd mellom foreldrene.

Så tilbake til tema: Hvorfor trekker du stadig fram at kvinner mener at fedre ikke kan gjøre en like god jobb med barn som mødre? Det er nok en del kvinner som mener det, men du overdriver det veldig. Jeg tror de aller fleste kvinner tenker at fedre og mødre stiller likt. Men at ved barnefordeling så bruker mange kvinner alt de kan, inkludert nedvurdering av den andre parten.

Igjen er jeg enig med deg (tror jeg). De fleste mødre har bare gode ord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester. Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far totalt uegnet til daglig omsorg. Heller ikke felles omsorg er da et alternativ.

Jeg sette derfor spørsmålstegn ved om foreldre egentlig klarer å være objektive i fasen rundt et samlivsbrudd. Kansje burde felles omsorg vært utgangspunktet ved ethvert samlivsbrudd inntil konfliktene har lagt seg. Og konfliktene legger seg raskere om ingen av partene (inkl barna) føler seg overkjørt.

Det vil i så tilfelle tilsi at foreldrene i utgangspunktet må leve med f.eks. felles omsorg de 2-3 første årene (om ikke barna ønsker noe annet eller at en av foreldrene faktisk er uegnet til omsorg) etter et brudd. Først da er foreldrene i en slik psykisk balanse at de kan klare å se BARNETS BESTE.

[Gjest Elastica]

Jeg føler denne diskusjonen for deg koker ned til at du

1 er skeptisk til Magne Raundalen. Han er den eneste fagpersonen du har nevnt ved navn.

2 avfeier alle de fagpersonene som ikke er enig med deg som papirflyttere. Imidlertid mener du barnehagepersonale har spisskompetanse, og nevner i en bisetning at de var de eneste som var enig i ditt standpunkt da din egen konflikt pågikk.

Dette blir litt rart, syns jeg.

[Far til 2]

Jeg tolker Raundalen på følgende måte: Han mener at barn under tre år ikke burde flyttes fram og tilbake mellom to hjem. Siden de fleste barn blir ammet, mener han at det blir praktisk vanskelig for et lite barn å bo med far. Ikke at far er en mindre egnet omsorgsperson, men at barnet bør bo hos den personen som kan amme. Jeg tar ikke stilling til hva jeg syns om små barn som har to hjem, men jeg ser at det er en sårbar tid for tilknytning og følelse av trygghet. Og jeg ser problemene med amming.

Nå husker jeg ikke de eksakte tallene i hodet, men mener at antall barn som treffer sin samværsforelder sjeldnere enn 1 gang hver 3.mnd, ligger på ca 70.000. Når vi vet at mange av disse foreldre (forholdsvis likt fordelt mellom mor og far) flytter langt i tiden etter bruddet, bør det i tilfelle legges beskrankninger mhp hva som kan aksepteres som barnets beste.

En samværsforelder som flytter så langt at samvær ikke kan skje oftere enn hver 3 mnd vil jeg være tvilsom til som omsorgsforelder. En bostedsforelder (som i utgangspunktet defineres som eneste egnede omsorgsforelder) flytter like langt er i mine øyne ikke egnet til en så ansvarsfull rolle. Slik flytting er imidlertid noe Raundalen synes å akseptere uten noen innsigelser. Årsaken til at jeg mener dette er at han er mer opptatt av å begrense samværet mellom barn og far enn han er mht å sikre barn samvær med samværsforelder siden dette ikke er tatt opp.

Jeg er tvilsom til at en slik mann kan ivareta barns behov og fungere som en rådgiver for en lovgivende forsamling.

[Gjest Elastica]

De fleste mødre har bare gode ord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester. Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far totalt uegnet til daglig omsorg. Heller ikke felles omsorg er da et alternativ.

Hvor i all verden har du dette fra? Igjen en ytterst privat oppfatning som presenteres som en objektiv sannhet.

[Gjest Gorgonzola]

Yo! Jeg har ikke lest alt som står skrevet i tråden det ble i overkant mye. Et par betraktninger som, basert på egen erfaring, bør tas med: 1- en far må bevise overfor myndigheter/instanser at han er bedre skikket som omsorgsperson enn mor for å "oppnå" delt omsorg eller hovedomsorg der mor ikke ønsker en slik ordning. Ingen kan benekte det faktum. Med andre ord, mamma oppfattes som/betraktes som en bedre skikket omsorgsperson enn far - her ligger altså en meningsløs automatikk. 2 - Delt omsorg krever at foreldrene er dønn samstemte om grensesetting, oppdragelse og dyktige til hyppig og konstruktiv dialog. Unger vokser og forandrer seg til dels mye og det skal faktisk jævig mye til å henge med i svingene og gjennomføre en samstemt og god oppdragelse, tenk bare på alle foreldre som bor/lever sammen som sliter med dette. Foreldre må være voksne nok til å ta rev i seilene dersom delt omsorg ikke er optimalt for ungene og så sette barna i fokus. Om dette resulterer i at barna får mer samvær med den ene så får det heller bli slik. Det er håpløst å lage en ordning som skal gjelde for foreldre som skiller lag. Og det er også håpløst at lover, sedvaner og rettspraksis favoriserer den ene av foreldrene (les:mor) slik systemet er i dag. Unger og ungers oppvekst fortjener tung individuell behandling/oppfølging. Til Far til 2: Ofte vil enslik oppfølging faktisk kreve profesjonelle mennesker, foreldre er desverre men naturlig nok sterkt preget av egne følelser og det er ikke bestandig det er det beste når den beste beslutningen skal tas.

[Gjest Frk Åberg]

Årsaken til at jeg mener dette er at han er mer opptatt av å begrense samværet mellom barn og far enn han er mht å sikre barn samvær med samværsforelder siden dette ikke er tatt opp.

Jeg er tvilsom til at en slik mann kan ivareta barns behov og fungere som en rådgiver for en lovgivende forsamling.

Men han sier at far gjerne må være sammen med barnet sitt hver dag, så lenge det har ett fast bosted. Det er ikke kontakten med far han vil begrense.

[Far til 2]

...

At SÅKALTE fagfolk anbefaller myndighetene et lovverk som fratar barn omsorg fra den ene forelderen PÅ GENERELLT GRUNNLAG gjør saken enda værre. Jeg kan ikke se at barnet under noen omstendigheter blir ivaretatt av et lovverk som bevisst legger opp til mest mulig konflikt mellom foreldrene.

...

Dette er din personlige mening, Far til 2, og ikke en objektiv sannhet. Det er viktig å få frem i denne diskusjonen.

Er ikke det objektivt ???

Du har selv i et annet innlegg sagt at fagfolk ikke anbefaller felles omsorg (les: at en av foreldrene ikke skal delta i omsorgen på lik linje med den andre forelderen). Dette vet vi at myndighetene har tatt hensyn til ved å forby felles omsorg gjennom rettsvesenet.

Samtidig vet vi at myndighetene har valgt å akseptere samværstrenering vha flytting over lange avstander. Dermed aksepterer de også brudd på FN's barnevkonvensjon som sier at barn har rett til kontakt med begge foreldrene.

Alt dette er på generellt grunnlag og ikke nevnt som et tema i lovverket når det gjelder å sikre barn samvær med begge foreldrene.

Det har riktignok skjedd en innskjerping av praksisen på dette området de senere år, men så lenge dommere tillegger "fagfolk" så mye vekt, samtidig som fagfolkene ikke synes å ha motforestillinger om denne type samværstrenering, blir resultatet at titusenvis av barn sjeldent eller aldri treffer sin samværsforelder.

Dette er konfliktskapende for de som ikke ønsker en slik praksis, og jeg kan ikke se at konfliktene på noen som helst måte ivaretar barnets interesser.

Jeg forstår også Raundalens standpunkt dithen at han anbefaler stabile og forutsigbare omsorgsrammer for små barn, og at dette i kombinasjon med amming kan føre til at omsorg ofte plasseres hos mor. Dette er ikke synonymt med at det legges opp til et lovverk som "bevisst legger opp til mest mulig konflikt mellom foreldrene" slik du uttrykker deg.

De fleste tilfeller jeg har vært borti, hvor det dreier seg om så små barn er nettopp denne stabiliteten tillagt stor vekt. Dette fører ofte til at sakkyndige anbefaler at mor får daglig omsorg, fordi hun enten ammer eller frem til samlivsbruddet har vært barnets hovedomsorgsperson. Jeg forstår bare ikke at du kategorisk kan avfeie dette som fagfolkvrøvl.

Det er ikke det han sier. Derimot sier han at "barnet bør ha ETT hjem (min utheving).

Kontinuitet mener han er viktig. Men det er kontinuitet mht samvær med MOR (min utheving). Samvær med far er dermed ikke viktig.

Når foreldrene bor sammen er samspillet mellom foreldrene viktig. Når foreldrene ikke bor sammen er det KUN MOR SOM ER VIKTIG (min utheving).

At barnet på generelt grunnlag bør bo hos mor begrunner han med HISTORIE (min utheving).

Om en ser dette samlet sier han at far er viktig så lenge han bor sammen med mor (og oppfører seg slik mor vil - slik jeg oppfatter det). Når mor og far IKKE bor sammen er fars rolle uinteressant de flørste 5 årene, og om barnet har ønsker om mer tid med far så skal dette ikke vurderes seriøst fordi barn HISTORISK sett har bodd hos mor etter samlivsbrudd.

Slike påstander burde ikke været vurdert seriøst om mannen ønsker å ivareta "barnets beste". Det tror jeg heller ikke er gjort (av politikere og oppegående foreldre). Enkelte sosionomer spiser imidlertid dette rått, og anbefaller det videre som en opplest sannhet ovenfor foreldre i bruddfasen. Dette mener jeg er å legge igjen tenkeboksen på plenen foran huset hjemme, før en drar på jobb.

[Far til 2]

Du far til to, du er ikke tilfeldigvis i krig med din eks om samvær, vel ?

Edit: Unødvendig, men fristende.

Jeg vil ikke kalle det krig, men jeg arbeider hardt for at hun skal ha mer samvær ja.

Jeg mener barna bør bygge opp et godt forhold til sin mor selv om ting har gått galt tidligere.

Og min "skepsis" til sosionomer baserer seg på en holdning som tilsa at "mekleren" under første mekling var mest interesert i å se på sine nylakkerte tånegler da moren forlangte et 5 sifret pengebeløp hver mnd (mye av det "svart) for å ikke reise LANGT bort med barna.

Det ble ikke bedre av at "barnevernet" unnlot å undersøke en sak (de ønsket ikke engang å se på bevisene jeg hadde med meg), inntil andre fagfolk slo alarm.

Et tiltalende og uskyldig utseende kan gjøre mye for å trumfe gjennom sine ønsker.

Det er vel liten tvil om at jeg er bitter på et system som har bevist at det er totalt uegnet til å ivareta barnas behov. Derfor driver jeg "brannslukking" for å få barna til å bygge ny tillit til sin mor og bli kjent med hennes gode sider. Samtidig driver jeg min egen vendetta for å få politikere og folk flest til å innse at systemet må endres dramatisk.

Enkelte "fagfolk" har jeg imidlertid gitt opp.

[Far til 2]

...

De fleste mødre har bare gode ord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester. Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far totalt uegnet til daglig omsorg. Heller ikke felles omsorg er da et alternativ.

...

Hvor i all verden har du dette fra? Igjen en ytterst privat oppfatning som presenteres som en objektiv sannhet.

Har jeg misforstått ???

Det burde kansje stå at de færreste mødre har godord å si om barnets far så lenge foreldrene er kjærester.Men i det øyeblikk det begynner å skurre (kanskje fordi en har funnet en ny kjæreste) er far langt bedre egnet til daglig omsorg. Da blir felles omsorg et alternativ.

Hvis det er dette du mener er riktig beskrivelse tror jeg vi har opplevd situasjonen rudnt samlivsbrudd sett fra 2 forskjellige verdner.

[Far til 2]

...

Til Far til 2: Ofte vil enslik oppfølging faktisk kreve profesjonelle mennesker, foreldre er desverre men naturlig nok sterkt preget av egne følelser og det er ikke bestandig det er det beste når den beste beslutningen skal tas.

Jeg tror jeg er enig med det aller meste i innlegget ditt. I såfall kan det synes som om kvinner og menn opplever praksis rundt samlivsbrudd på 2 helt forskjellige måter.

Årsaken til at jeg griper fatt i det siste du skriver er at jeg har god erfaring med oppegående psykologer som kommer med forslag basert på hvert enkelt tilfelle og ikke velger å anbefalle løsninger basert på historisk praksis.

Det er imidlertid et paradoks at samlivsbrudd blir noe helt annet i de tilfellene der det ikke er barn involvert. Mange lever mange år sammen uten at de voksne blir foreldre i denne perioden. Disse opplever tilnærmet INGEN KONFLIKT sammenliknet med foreldre.

Det er derfor ikke bruddet i seg selv som skaper konfliktene, men myndighetenes manglende interesse for likeverdighet mellom foreldre som har opplevd samlivsbrudd. Enighet/fred mellom foreldrene blir det altså først når barnas rettigheter (ref bl.a. FN's barnekonvensjon) blir integrert i praksis.