Felles omsorg som et alternativ

[Far til 2]

Det er ikke uten en viss interesse jeg leser svaret til Elastica mht felles omsorg.

Fra tidligere har jeg erfaring med at "meklere" (stort sett sosionomer) gjør sitt ytterste for å begrense barns samværsmuligheter med fedre. Gjerne fordi de vet at fedre i utgangspunktet gir seg lettere pga at de historisk sett har vært rettsløse og at barnas behov for samvær har vært fraværende i debatten om barns bosted som har foregått på meklerkontorer rundt om.

At også "barnevernet" i hovedsak prioriterer foreldrene og seg selv er et kjent problem for de som har vært utsatt for etatens overgrep.

Bare for å ta en ting først, thirtysomething; retten kan ikke idømme delt daglig omsorg.

I dette tilfelle vil jeg tro at fars uansvarlige oppførsel i forbindelse med et potensielt samlivsbrudd kanskje vil tale mot han i en vurdering av hva som er barnets beste. Hvis han stikker av i tre uker i strekk fra mor og en baby på 8 måneder uten å gi lyd fra seg, kan dette være et tegn på at han ikke er i stand til å ha hovedomsorg for barnet.

Jeg skulle gjerne vist noe mer om Elastica tilhører noen av disse yrkesgruppene (psykolger/sosionomer). Jeg har sett at flere sosionomer ("meklere" og barnvernsansatte) har hatt flere utsagn som tyder på at de er tilhengere av Raundalens ønske om begrenset samvær mellom barn og far. Når Raundalen sier at barn bør ha begrenset samvær med far de første 4-5 årene er det derfor ikke uventet at sosionomer (spesielt), ønsker å frata barnet reelle muligheter til samvær med far ved å frata barnet mulighet til felles omsorg og/eller ha addresse hos far.

Når "meklerene" på denne måten skaper konflikt mellom mor og far blir de sterkt delaktig i den konflikten som oppstår og en sentral figur når det kommer til det å frata barn mest mulig omsorg/samvær med begge foreldrene.

At politikere gjennom barneloven fratar barn felles omsorg, UTEN Å HA DET MINSTE KUNNSKAP OM HVERT ENKELT BARN OG HVER ENKELT FORELDER, kan ikke på noen måte forsvares som barnets beste. Når barn og minste en av foreldrene ønsker felles omsorg (og den andre forelderen også er egnet til omsorg) kan vi ikke ha det slik at politikere og "forståsegpåere" fratar barn en slik mulighet. Barneloven burde derfor vært omskrevet for lenge siden slik at BARNETS ønske stod i fokus fremfor foreldrene. Ikke slik som idag hvor en av foreldrene alene nærmest kan diktere en løsning (med støtte av "mekleren") uten at barn og flertallet har noe å si.

Med dagens løsning blir flertallet overkjørt av 2 personer (forelder som ønsker omsorgen alene + "mekler"). Alt dette uten at barnet ikke engang blir hørt. At det er barnets beste å ikke bli hørt i en så viktig sak som fremtidig kontakt med foreldrene er uforstålig, men er trumfet gjennom av maktmennesker som mener de ALTID vet hva som er best uten å kjenne saken.

Jeg har jobbet med slike saker tidligere, og pleier å si at delt daglig omsorg krever sååå mye samarbeid at det er rart foreldrene har gått fra hverandre i utgangspunktet. Men jeg underslår ikke at det sikkert finnes mange gode eksempler på at det motsatte er tilfelle. De havner som regel ikke i rettsapparatet.

Elasticas utsagn tyder på at hun er av den tro at foreldre bor sammen pga samarbeid. Jeg vil for egen del påstå at det ikke er det som er utgangspunktet. I de aller fleste tilfeller ligger det helt andre og langt mer personlige årsaker til grunn.

At Elastica ikke har oppdaget at saker som havner i rettsapparatet har basis i at en av foreldrene føler seg fratatt retten til omsorg er også noe merkelig om hun "har jobbet med slike saker". Bruddet i seg selv kan de fleste voksne mennesker takle. Men å bli fratatt muligheten til samvær med barnet i ettertid er langt tyngre å svelge.

Endring:PS. Denne påstanden får jeg faktisk også støtte for fra en psykolog http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_icon_wink.gif' alt=';)'> nederst på siden som omhandler Stadig flere barn bortføres .

Nå er det imidlertid slik at det oftere er fedre som nekter å akseptere en løsning som tilsier at de er uten rett til omsorg, enn det er mødre i samme situasjon. Mødrene er isteden i en situasjon hvor de ønsker den hele og fulle kontrollen mht barnets samværsmengde (styres delevis gjennom flytting over lengre avstander). Årsaken til rettsak, og at fedre ikke aksepterer å bli definert som en annerangs forelder, kan ha årsak i at "meklere"/sosionomer ikke har forståelse for far eller barns ønske om samvær, - på tross av samlivsbruddet. Når "meklere" velger å henge seg på Raundalens teori om at barn bør ha begrenset samvær med far, blir konflikten et faktum. På den måten utgjør "mekleren" en rolle som eskalerer konflikten pga manglende ønske om å ivareta flertallet av de som berøres av samlivsbruddet. Indirekte er "mekleren" den som skader barnet mest ved å oppfordre bostedsforelder til begrenset samvær mellom barn-samværsforelder.

På et seminar jeg var på med representanter fra barnevern og familievernkontor, dommere og advokater, ble det stilt spørsmål "off the record" om disse fagpersonene anbefalte delt daglig omsorg. Bortsett fra advokatene som ikke hadde noen spesiell formening om saken, var det ingen som anbefalte dette. En tankevekker, synes jeg.

Jeg synes det som er mest skremmende er at flere av de SÅKALTE fagfolkene ikke viser interesse for å ivareta barns ønske om samvær med begge foreldrene, og at "meklere" støtter disse meningene. Som en forklaring er det imidlertid liten tvil om at f.eks. psykologer er dyktige til å ordlegge seg om de ønsker å manipulere andre. Men selv om fagfolkene lenge påstod at jorda var flat, betyr ikke dette at de har rett. Historisk sett har flere "ikke faglærte" (f.eks. Astrid Lindgren) tilført voksne langt mer faglig forståelse for barn enn det psykologer i et lukket miljø har (regner da sosionomer som tilhørere til et slik lukket miljø).

Også innenfor en andre fagområder er det mennesker uten skolemessig "faglig kompetanse" som har tilført ny kunnskap til "sine" fagområder. Dette gjelder også mitt fagområde, og jeg antar flere av debatantene har sine fagområder hvor de har lært seg at nyttige innspill ikke nødvendigvis kommer fra et lukket miljø. Innenfor barn, omsorg og verdivalg forøvrig har imidlertid en liten kjerne av psykologer + sosionom utdannelsen, valgt å lytte til seg selv (og kun seg selv). Jeg har dessverre sett noe av det samme hos enkelte leger, men stort sett er leger langt mer åpne for å høre på hva andre har å si, uten forutinntatte meninger.

Å være kategoriske og unyanserte i slike saker er likevel kanskje det verste. Alle faktum skal vurderes. Kanskje moren er det beste for barnet i dette tilfellet? Kanskje faren? Hva vet vi? Det vi imidlertid vet er at barneloven tar utgangspunkt i hva som er barnets beste når daglig omsorg skal plasseres. Det finnes mange momenter som dommeren benytter seg av i et forsøk på å avsi en riktig dom. Å samarbeide med den andre foreldren er alltid veldig lurt, for det blir sett på som ytterst viktig at barnet har kontakt med begge foreldrene. Det er riktig at det finnes flere eksempler på dommer hvor omsorg er tildelt far fordi mor trenerer mulighet til samvær, eller saboterer den fullstendig.

Å være kategorisk unyansert er utvilsomt det værste for en som skal gi råd mht barnets beste, - uten at vedkommende tar hensyn til barnet. "Meklere påtvinges å være unyansert ettersom de ikke kan anbefalle felles omsorg om en av foreldrene kategorisk avviser flertallets ønsker. At psykologer gir folkevalgte råd om å ikke ta hensyn til barnet er en tragedie i seg selv. At "meklere" legger opp til å trumfe gjennom en løsning som er til de grader konfliktskapende som vi faktisk ser at det er, er en annen tragedie. At dette (dvs barneloven) og psykologer oppfordrer til begrenset samvær er ikke annet enn direkte barnemishandling og kan ikke på noen måte beskrives som barnets beste. Det kan heller ikke den konfliktskapende rollen "meklerene" tar.

Når til og med "barnevernet" velger å trenere barns behov, manipulere og komme med direkte løgner (ref Gambia saken og drapet på en 16-åring i en barnevernsinstitusjon sist vinter), har jeg stor forståelse for den skepsis stadig flere har ovenfor "barnevern"/sosionomer. Men med en noe mer ydmyk holdning til barna som berøres kan vi fortsatt håpe på at ting er under endring. Ihvertfall hvis "læren" som messes frem ovenfor sosionomer etc blir endret slik at barnet får en sentral plass i de løsninger som velges.

Endret 30. juli 2007 av Far til 2

[Gjest vimselot]

Ts. Du skriver så laange innlegg.(så jeg lest ikke alt) Du vet vel som de fleste at en sosionom ikke trenger å bli blandet inn, og jeg kan være enig med deg at noen av de kan være det man i en rettsak vil kalle uegnet pga egne erfaringer.... Iflg. venninner er advokater mer nøytrale og langt mer saklige, og mange av de har masse vett på familierett.

[Gjest Gjest]

Fra tidligere har jeg erfaring med at "meklere" (stort sett sosionomer) gjør sitt ytterste for å begrense barns samværsmuligheter med fedre. Gjerne fordi de vet at fedre i utgangspunktet gir seg lettere pga at de historisk sett har vært rettsløse og at barnas behov for samvær har vært fraværende i debatten om barns bosted som har foregått på meklerkontorer rundt om.

Hør her, "far" til 2. Vi begynner å bli lei det samme våset og sinnssyke beskyldninger mot sosionomer, barnevern og andre fagfolk. Du må begripe at du mister all troverdighet når du angriper dem som gruppe. Du ser dem alle som dine fiender, og du må fatte at det rammer deg selv. Fokuser på de to barna dine, og legg heller til rette for at de skal få være sammen med sin mor istedet for å motarbeide deres samværsopplevelser med henne...

[Far til 2]

Ts. Du skriver så laange innlegg.(så jeg lest ikke alt) Du vet vel som de fleste at en sosionom ikke trenger å bli blandet inn, og jeg kan være enig med deg at noen av de kan være det man i en rettsak vil kalle uegnet pga egne erfaringer.... Iflg. venninner er advokater mer nøytrale og langt mer saklige, og mange av de har masse vett på familierett.

Jeg er enig med deg.

De fleste advokater som jeg har hatt kontakt med synes å være langt mer objektive enn f.eks. sosionomer. Likevel er det noen advokater som går over lk for å ha en "god record" å vise til og på den måten skaffe klieter. Disse advokatene er imidlertid kun opptatt av egen lommebok.

Og selv om jeg har vist meg kritisk til enkelte av kjendis psykologene, har jeg utrolig god erfaring med vanlige psykologer i en meklingssituasjon. Ikke fordi jeg så ofte har fått "medhold", men fordi de ofte har sett årsaken til konflikten fremfor tradisjonelle løsninger.

Det er med andre ord yrkesgruper som kan gjøre en god jobb mht å finne egnede løsninger for de barna som er involvert. Det er imidlertid viktig å finne slike "meklere" som kan bruke innsiden av hodet fremfor å forsøke å banke gjennom forhåndsdefinerte/tillærte "løsninger". For verden går faktisk fremover. Det må også den tillærte fagkunnskapen gjøre.

[Far til 2]

Hør her, "far" til 2. Vi begynner å bli lei det samme våset og sinnssyke beskyldninger mot sosionomer, barnevern og andre fagfolk. Du må begripe at du mister all troverdighet når du angriper dem som gruppe. Du ser dem alle som dine fiender, og du må fatte at det rammer deg selv. Fokuser på de to barna dine, og legg heller til rette for at de skal få være sammen med sin mor istedet for å motarbeide deres samværsopplevelser med henne...

Jeg tror ihvertfall det er bedre å angripe dem som gruppe enn som person .

Og jeg angriper ikke alle fagfolk. At jeg er skeptisk til enkelte psykologer, må jeg ha lov til å være etter en del vanvittige utsagn i mediene fra enkelte kjendis psykologer. Sosionomer vet jeg ikke om jeg skal regne som fagfolk (tenker da på barn og barns rettigheter/behov), og om jeg ikke gjør det er det ikke noe massivt angrep på fagfolk generelt sett.

Når fagfolk tar feil må de altid stå til rette for det. Det gjelder ihvertfall de fleste yrkesgrupper. Unntakene er psykologene (og delvis legene). Sosionomene tilhører utvilsomt også en yrkesgruppe som ikke behøver å stå til rette for de feilene de gjør (tenker da på barnevernsansatte og meklere). For denne gruppen er "kommunalt/fylkeskommunalt ansatt" og kan derfor ta avgjørelser i plenum som tilseier at det ikke finnes personlig ansvar.

Og jeg forsøker VIRELIG å bygge opp barnas tillit til moren selv om de tidligere har nektet å være hos henne. Hennes nye samboer skal dessuten ha sin del av æren for at barna igjen smiler når de har vært der på besøk. Han har selv barn fra tidligere forhold, og sammen med moren er de nå på vei til å gi barna nytt håp slik at de igjen kan ha glede av samværet.

Men du har tydligvis lest mange av mine tidligere innlegg. Hva om du stod frem med ditt virkelige nick fremfor å skjule deg som gjest. Du er tross alt ikke identifiserbar med et nick.

[ThirtySomething]

Far til 2 - du har min støtte. Jeg er pedagog/ped.leder i bhg og har en del erfaring med slike tilfeller.

Det eneste jeg ikke er enig i er når du sier at barnas ønsker skal ta hensyn til. Med det mener jeg selvfølgelig at barna skal fortelle hva de synes om å bo hos far eller mor, men de skal ikke behøve å uttale ønske om hvem de vil bo hos hvis de ikke vil. Jeg synes barn har for mange valg når det kommer til slike ting, og det er vanskelig for dem å være lojale mot begge foreldre når slike avgjørelser skal tas.

Men ellers så synes jeg innlegget ditt er strålende. Det er virkelig på tide at mange mødre nå forstår at man ikke eier et barn, eller er den beste omsorgspersonen, bare fordi man er mor.

Min mann er en strålende omsorgsperson for sine barn - selvom han gjør ting annerledes enn meg.. :-)

[Gjest Pjusk]

For barna med to hjem tror jeg ingen løsning er optimal.

Vi har valgt 50/50, men vi er veldig gode venner og bor i samme nabolag. Ikke perfekt det heller, barna synes ikke det bare er stas. Men det er egentlig ikke det at de flytter att og frem som gjør dem så mye, mer savnet etter den andre foreldren.

[Fresi]

Det er ikke uten en viss interesse jeg leser svaret til Elastica mht felles omsorg.

Fra tidligere har jeg erfaring med at "meklere" (stort sett sosionomer) gjør sitt ytterste for å begrense barns samværsmuligheter med fedre. Gjerne fordi de vet at fedre i utgangspunktet gir seg lettere pga at de historisk sett har vært rettsløse og at barnas behov for samvær har vært fraværende i debatten om barns bosted som har foregått på meklerkontorer rundt om.

Kan du belegge dette? Utover egen erfaring?

At også "barnevernet" i hovedsak prioriterer foreldrene og seg selv er et kjent problem for de som har vært utsatt for etatens overgrep.

Dette skjønte jeg rett og slett ikke. Kan du utdype/forklare?

Jeg skulle gjerne vist noe mer om Elastica tilhører noen av disse yrkesgruppene (psykolger/sosionomer).

Hvorfor grupperer du disse yrkene? De er vidt forskjellige og har ingenting med hverandre å gjøre.

Jeg har sett at flere sosionomer ("meklere" og barnvernsansatte) har hatt flere utsagn som tyder på at de er tilhengere av Raundalens ønske om begrenset samvær mellom barn og far. Når Raundalen sier at barn bør ha begrenset samvær med far de første 4-5 årene er det derfor ikke uventet at sosionomer (spesielt), ønsker å frata barnet reelle muligheter til samvær med far ved å frata barnet mulighet til felles omsorg og/eller ha addresse hos far.

Jeg tror ikke det er dette Raundalen mener. Har du referanser?

Når "meklerene" på denne måten skaper konflikt mellom mor og far blir de sterkt delaktig i den konflikten som oppstår og en sentral figur når det kommer til det å frata barn mest mulig omsorg/samvær med begge foreldrene.

At politikere gjennom barneloven fratar barn felles omsorg, UTEN Å HA DET MINSTE KUNNSKAP OM HVERT ENKELT BARN OG HVER ENKELT FORELDER, kan ikke på noen måte forsvares som barnets beste. Når barn og minste en av foreldrene ønsker felles omsorg (og den andre forelderen også er egnet til omsorg) kan vi ikke ha det slik at politikere og "forståsegpåere" fratar barn en slik mulighet. Barneloven burde derfor vært omskrevet for lenge siden slik at BARNETS ønske stod i fokus fremfor foreldrene. Ikke slik som idag hvor en av foreldrene alene nærmest kan diktere en løsning (med støtte av "mekleren") uten at barn og flertallet har noe å si.

Med dagens løsning blir flertallet overkjørt av 2 personer (forelder som ønsker omsorgen alene + "mekler"). Alt dette uten at barnet ikke engang blir hørt. At det er barnets beste å ikke bli hørt i en så viktig sak som fremtidig kontakt med foreldrene er uforstålig, men er trumfet gjennom av maktmennesker som mener de ALTID vet hva som er best uten å kjenne saken.

Elasticas utsagn tyder på at hun er av den tro at foreldre bor sammen pga samarbeid. Jeg vil for egen del påstå at det ikke er det som er utgangspunktet. I de aller fleste tilfeller ligger det helt andre og langt mer personlige årsaker til grunn.

At Elastica ikke har oppdaget at saker som havner i rettsapparatet har basis i at en av foreldrene føler seg fratatt retten til omsorg er også noe merkelig om hun "har jobbet med slike saker". Bruddet i seg selv kan de fleste voksne mennesker takle. Men å bli fratatt muligheten til samvær med barnet i ettertid er langt tyngre å svelge.

Jeg tror Elastica kommenterte i en tråd der en far (rett etter et brudd) gjentatte ganger hadde reist fra sitt 8 måneder gammelt barn uten å være tilgjengelig på telefonen. Hvordan skal dette barnet bli hørt da? Det er jo bare 8 måneder. Og synes du at slik atferd tyder på at vedkommende er egnet for ansvar for en baby?

Endring:PS. Denne påstanden får jeg faktisk også støtte for fra en psykolog http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_icon_wink.gif' alt=';)'> nederst på siden som omhandler Stadig flere barn bortføres .

Nå er det imidlertid slik at det oftere er fedre som nekter å akseptere en løsning som tilsier at de er uten rett til omsorg, enn det er mødre i samme situasjon. Mødrene er isteden i en situasjon hvor de ønsker den hele og fulle kontrollen mht barnets samværsmengde (styres delevis gjennom flytting over lengre avstander).

Nå generaliserer du vel utfra personlig erfaring?

Årsaken til rettsak, og at fedre ikke aksepterer å bli definert som en annerangs forelder, kan ha årsak i at "meklere"/sosionomer ikke har forståelse for far eller barns ønske om samvær, - på tross av samlivsbruddet. Når "meklere" velger å henge seg på Raundalens teori om at barn bør ha begrenset samvær med far, blir konflikten et faktum. På den måten utgjør "mekleren" en rolle som eskalerer konflikten pga manglende ønske om å ivareta flertallet av de som berøres av samlivsbruddet. Indirekte er "mekleren" den som skader barnet mest ved å oppfordre bostedsforelder til begrenset samvær mellom barn-samværsforelder.

Jeg synes det som er mest skremmende er at flere av de SÅKALTE fagfolkene ikke viser interesse for å ivareta barns ønske om samvær med begge foreldrene, og at "meklere" støtter disse meningene. Som en forklaring er det imidlertid liten tvil om at f.eks. psykologer er dyktige til å ordlegge seg om de ønsker å manipulere andre.

Psykologer har nedfelt i sine fagetiske retningslinjer at de ikke skal bruke sin kunnskap til å manipulere andre. Det er vel kanskje heller du som opplever det slik?

Men selv om fagfolkene lenge påstod at jorda var flat, betyr ikke dette at de har rett. Historisk sett har flere "ikke faglærte" (f.eks. Astrid Lindgren) tilført voksne langt mer faglig forståelse for barn enn det psykologer i et lukket miljø har (regner da sosionomer som tilhørere til et slik lukket miljø).

Hva mener du med lukket miljø?

Også innenfor en andre fagområder er det mennesker uten skolemessig "faglig kompetanse" som har tilført ny kunnskap til "sine" fagområder.

Dette skjønte jeg heller ikke.

Dette gjelder også mitt fagområde, og jeg antar flere av debatantene har sine fagområder hvor de har lært seg at nyttige innspill ikke nødvendigvis kommer fra et lukket miljø. Innenfor barn, omsorg og verdivalg forøvrig har imidlertid en liten kjerne av psykologer + sosionom utdannelsen, valgt å lytte til seg selv (og kun seg selv). Jeg har dessverre sett noe av det samme hos enkelte leger, men stort sett er leger langt mer åpne for å høre på hva andre har å si, uten forutinntatte meninger.

To fullstendig ulike fag, nok en gang.

Å være kategorisk unyansert er utvilsomt det værste for en som skal gi råd mht barnets beste, - uten at vedkommende tar hensyn til barnet. "Meklere påtvinges å være unyansert ettersom de ikke kan anbefalle felles omsorg om en av foreldrene kategorisk avviser flertallets ønsker. At psykologer gir folkevalgte råd om å ikke ta hensyn til barnet er en tragedie i seg selv.

Dette må du begrunne.

At "meklere" legger opp til å trumfe gjennom en løsning som er til de grader konfliktskapende som vi faktisk ser at det er, er en annen tragedie. At dette (dvs barneloven) og psykologer oppfordrer til begrenset samvær er ikke annet enn direkte barnemishandling og kan ikke på noen måte beskrives som barnets beste. Det kan heller ikke den konfliktskapende rollen "meklerene" tar.

Når til og med "barnevernet" velger å trenere barns behov, manipulere og komme med direkte løgner (ref Gambia saken og drapet på en 16-åring i en barnevernsinstitusjon sist vinter), har jeg stor forståelse for den skepsis stadig flere har ovenfor "barnevern"/sosionomer. Men med en noe mer ydmyk holdning til barna som berøres kan vi fortsatt håpe på at ting er under endring. Ihvertfall hvis "læren" som messes frem ovenfor sosionomer etc blir endret slik at barnet får en sentral plass i de løsninger som velges.

Til slutt: er du sikker på at du snakker om barnas behov og ikke dine egne behov?

[Gjest Gjest]

Advokatene er opptatt av hva som er juridisk riktig, og hva som er realistisk i forhold til barneloven. De er betalt for å føre en sak for sin klient. Advokatene er selvsagt partiske. Så vidt jeg vet inneholder ikke jusstudiet barnepsykologi. Det er ikke barnet som er deres klient men den ene forelderen. De tar ikke stilling til hva som er best for barnet.

Når det gjelder psykologer med ansvar for mekling på familievernkontorene er deres mål å oppnå enighet mellom foreldrene. De er ikke partiske, og behandler begge foreldrene som likeverdige. De tar ikke stilling til hva som er best for barnet.

Jeg stoler mest på psykologer som er spesialister innenfor barnepsykologi og som bare uttaler seg på vegne av barna. De har ingen andre motiver enn å finne de beste løsningene for barna. De tar stilling til hva som er best for barnet!!! TS, kanskje du bare misliker deres konklusjoner fordi dere har motstridende interesser?

[ThirtySomething]

Far til 2 - du har min støtte. Jeg er pedagog/ped.leder i bhg og har en del erfaring med slike tilfeller.

Det eneste jeg ikke er enig i er når du sier at barnas ønsker skal ta hensyn til. Med det mener jeg selvfølgelig at barna skal fortelle hva de synes om å bo hos far eller mor, men de skal ikke behøve å uttale ønske om hvem de vil bo hos hvis de ikke vil. Jeg synes barn har for mange valg når det kommer til slike ting, og det er vanskelig for dem å være lojale mot begge foreldre når slike avgjørelser skal tas.

Men ellers så synes jeg innlegget ditt er strålende. Det er virkelig på tide at mange mødre nå forstår at man ikke eier et barn, eller er den beste omsorgspersonen, bare fordi man er mor.

Min mann er en strålende omsorgsperson for sine barn - selvom han gjør ting annerledes enn meg.. :-)

Forklarte meg litt dumt her - kritikken mot Elastica stiller jeg meg helt nøytral til-det får være TS's sak.. No hard feelings til Elastica.

Det er hovedbudskapet jeg støtter, at delt omsorg bør får en plass i rettssystemet og lovgivningen, og at det ikke skal være noen selvfølge at det er mor som får hovedomsorgen for barn etter et brudd med barnefaren.

[venus*]

Fra tidligere har jeg erfaring med at "meklere" (stort sett sosionomer) gjør sitt ytterste for å begrense barns samværsmuligheter med fedre.

Hvor har du erfaring med dette? Jeg gjetter at du snakker om personlige erfaringer?

Dine innlegg virker å være så gjennomsyret av dine EGNE erfaringer i området at all nyansering blir borte. Du har sikkert elendige erfaringer med både "psykologer", "sosionomer", "barnevernet" og mange andre som fortjener gåseøyne, men hvor mye vet du egentlig om hvordan majoriteten opplever disse instansene?

Rent bortsett fra det, så tror jeg at jeg gikk glipp hva du mente skulle diskuteres. Eller ville du bare fortelle om dine tanker rundt temaet?

[Fresi]

En annen kommentar: Såkalte kjendispsykologer kan sikkert si mye rart, det har sikkert TS rett i. Men at advokater nødvendigvis er så nøytrale, det stemmer rett og slett ikke. Der er jeg enig med innlegget til gjest over. I barnefordelingssaker som blir prøvd for retten kommer det ganske klart til syne at advokater jobber for sin klient og slett ikke er nøytrale. Det er heller ikke deres jobb i akkurat den sammenhengen.

Når dette er sagt, det er da da relativt vanlig med 50/50 fordeling av barn etter samlivsbrudd?

[Gjest StoreSky]

I blandt er jeg enig med Far til 2, men andre ganger virker du....tja! Manisk opptatt av å sverte enkelte yrkesgrupper.

Fokuser heller på hvordan DU og MOR kan samarbeide bedre! Istede for å bruke masse tid på å leke "skilsmisse/foreldre/barne-ekspert"

Du sier "Jeg tror ihvertfall det er bedre å angripe dem som gruppe enn som person " Er det virkelig det??

Så alle landets psykologer og sosionomer skjæres over èn kam??

Så jeg som er pedagogisk leder i en barnehage, skal sammenlignes med ALLE andre pedagogiske ledere?? Nei takk!!

Det finnes flinke og det finnes mindre gode mennesker innenfor alle yrkesgrupper. På samme måte som at det finnes flinke foreldre og mindre flinke foreldre.

Kjendis psykologer i media er nettopp det -kjendiser...og media er glad i å blåse opp ting som tar seg godt ut i media.

Og verden har faktisk gått fremover! I alle tilfeller der familie/bekjente har skilt seg, så har alle parter gjort så godt de kunne for å gjøre det til beste for barna.

Men av og til skjer det faktisk at mor ellerfar (ja tenk det kan skje begge!!) må flytte pga omstendigheter man ikke rår over. Og noen ganger VELGER faktisk mor eller far å flytte fra sine barn...

[Gjest Elastica]

Kjære Far til 2.

Jeg har kun skumlest ditt innlegg, men føler meg likevel nokså lysten på å svare umiddelbart.

For det første; jeg tilhører ikke yrkesgruppen du refererer til (psykologer/sosionomer). Dernest hadde jeg igrunn forventet meg et innlegg fra deg av denne typen som svar på mitt innlegg i den forrige tråden. Når det er sagt håper jeg du ser at jeg virkelig forsøkte å formulere meg nyansert i forhold til det som var tema i den andre saken, og uttalte meg langt fra skråsikkert om hvem som kom til å få omsorgen i dette tilfellet. Det kan vi heldigvis ikke vite noe om, vi som kun har hørt en side av saken. Likevel er det visse momenter som tillegges vekt i slike saker, og dette kunne jeg redegjøre litt for.

Jeg er overhodet ikke motstander av fedre som hovedomsorgspersoner, som det virker som du tror. Mange fedre gjør fantastisk innsats for ungene sine, og du er sikkert en av dem. Likeledes finnes det sikkert like mange fantastiske mødre, og kanskje det til og med finnes barn hvor foreldrene er like bra? Hva gjør man da? Man bruker det man kan bruke av momenter for å resonnere seg frem til hva som er barnets beste. Ustabilitet kan være et slikt resonnement, hindre samvær et annet.

Avslutningsvis kan jeg si deg at jeg egentlig ikke er over gjennomsnittet interessert i dette temaet. Jeg har arbeidet innenfor området tidligere, omgangskretsen min gjør det ennå, men jeg er ikke blind for at det finnes mange konflikter i kjølvannet av samlivsbrudd. Jeg har overhodet ikke forfektet noen særskilt ideologi i forbindelse med dette, men forsøkt å svare der jeg har trodd jeg kunne bidra med noe. I dette tilfellet var det tilfeldigvis en mor som bad om råd. Jeg kommer tilbake til saken så snart jeg får lest innlegget ditt grundigere.

[Gjest Elastica]

Forklarte meg litt dumt her - kritikken mot Elastica stiller jeg meg helt nøytral til-det får være TS's sak.. No hard feelings til Elastica.

Det er hovedbudskapet jeg støtter, at delt omsorg bør får en plass i rettssystemet og lovgivningen, og at det ikke skal være noen selvfølge at det er mor som får hovedomsorgen for barn etter et brudd med barnefaren.

Jeg har faktisk aldri uttalt meg om noe som strider mot "hovedbudskapet" til Far til 2, jeg har kun skrevet at retten idag ikke kan idømme delt daglig omsorg, hvilket de faktisk ikke kan. Jeg har heller aldri skrevet noe som tyder på at det er min mening at moren bør få omsorg i kraft av å være mor. Kanskje jeg har skrevet i tråder hvor jeg mener moren burde få omsorgen ut fra de omstendighetene vi kjenner gjennom opplysninger som kommer frem i tråden, men ikke på generelt grunnlag. Så det med at det ikke bør være noen selvfølge at omsorgen skal tilfalle moren, er jeg helt enig i, thirtysomething.

Når det gjelder delt daglig omsorg er jeg litt mer tvilende, men dette er selvsagt ikke fordi jeg ønsker å ta rotta på noen foreldre. Det regner jeg med at de fleste oppegående brukere her inne forstår.

I forhold til det uformelle spørsmålet som ble stilt til fagpersoner på området vedrørende delt daglig omsorg, var jeg helt bevisst i formuleringene mine da jeg refererte til hva som ble svart. Jeg konkluderte ikke selv.

[ThirtySomething]

Jeg har faktisk aldri uttalt meg om noe som strider mot "hovedbudskapet" til Far til 2, jeg har kun skrevet at retten idag ikke kan idømme delt daglig omsorg, hvilket de faktisk ikke kan. Jeg har heller aldri skrevet noe som tyder på at det er min mening at moren bør få omsorg i kraft av å være mor. Kanskje jeg har skrevet i tråder hvor jeg mener moren burde få omsorgen ut fra de omstendighetene vi kjenner gjennom opplysninger som kommer frem i tråden, men ikke på generelt grunnlag. Så det med at det ikke bør være noen selvfølge at omsorgen skal tilfalle moren, er jeg helt enig i, thirtysomething.

Når det gjelder delt daglig omsorg er jeg litt mer tvilende, men dette er selvsagt ikke fordi jeg ønsker å ta rotta på noen foreldre. Det regner jeg med at de fleste oppegående brukere her inne forstår.

I forhold til det uformelle spørsmålet som ble stilt til fagpersoner på området vedrørende delt daglig omsorg, var jeg helt bevisst i formuleringene mine da jeg refererte til hva som ble svart. Jeg konkluderte ikke selv.

Beklager Elastica - når jeg mente hovedbudskapet så mente jeg det hovedbudskapet jeg forstod det som om Far til 2 hadde. Jeg har ikke vært her inne så lenge, jeg aner ikke hvor du står.

Mente det jeg sa at det jeg skrev ikke har noen referanser til deg og dine innlegg i det hele tatt. Mulig jeg leste innlegget til Far til 2 litt fort jeg også - vet i hvertfall at da jeg leste så utelot jeg kritikken til deg, siden jeg ikke har noen referanser - ei heller preferanser!!

Ville egentlig ikke inn i debatten i det hele tatt, ville bare støtte noe som jeg følte var viktig, og det var ikke kritikk til deg.

Ber oppriktig om unnskyldning for mine uklare innlegg.

[Gjest Frk Åberg]

Det ble for mye å ta for meg alt du skriver, Far til 2. Men når det gjelder det at barna skal bli hørt, er jeg bare delvis enig. Om barnet har sterke meninger om hvem det ønsker å bo hos, så bør det tas med i betraktning (og det trodde jeg det gjorde). Men å la et barn forstå at det sitter med ansvaret for hvem det havner hos, syns jeg blir for mye. De fleste barn er veldig lojale overfor sine foreldre, og syns det er vanskelig å velge. Noen ganger har de en mening om hvem de vil bo hos, men de kan likevel ha veldig dårlig samvittighet overfor den det ikke bor hos. La det nå være tydelig at barnet kan bli hørt, men at ansvaret for avgjørelsen ikke ligger på dem.

Når det gjelder noe av det andre, så forundrer det meg stadig hvordan det virker som du tror barnevernet og fagfolk knyttet til barnefordelingssaker er ute etter å ta foreldre og barn. De har mange ting de må ta hensyn til, ikke bare hva barnet vil. Hvis et barn vil bli hos mor fordi hun drikker og barnet vil hjelpe og beskytte mor, syns du ikke da at de voksne bør gripe inn imot barnets ønsker likevel? Dette ble et veldig tydelig eksempel, men de fins, og mange som ikke innebærer like alvorlige ting.

Du sier at mange som ikke er fagfolk, kan ha mye å bidra med. Det er nok sant, men jeg tror likevel at fagfolk som gruppe er flinkere til å se et helhetsbilde enn "mannen i gata", noe som igjen kan føre til upopulære avgjørelser hos enkelte.

[Gjest Elastica]

Advokatene er opptatt av hva som er juridisk riktig, og hva som er realistisk i forhold til barneloven. De er betalt for å føre en sak for sin klient. Advokatene er selvsagt partiske. Så vidt jeg vet inneholder ikke jusstudiet barnepsykologi. Det er ikke barnet som er deres klient men den ene forelderen. De tar ikke stilling til hva som er best for barnet.

Advokatene arbeider selvsagt for å fremme sin klients interesser, og kan umulig være objektiv og nøytrale. Dersom klienten mener det er til barnets beste å bo hos seg, er det advokatens oppgave å belyse saken slik at dommeren avsier en dom i tråd med det. Det er dommeren, og ikke advokaten, som avgjør saken hvis den er kommet så langt som til rettsapparatet. For meg er det en opplagthet at advokatene fremhever de sidene som styrker hans klients sak. Noe annet vil være å gjøre en dårlig jobb.

Tillegg:

Jeg har lest innlegget ditt grundigere nå, Far til 2, og det virker som du baserer kritikken din på at jeg tilhører de to faggruppene du nevner. Vel, siden jeg ikke gjør det, betyr det at endel av kritikken bortfaller? Jeg mener fremdeles at jeg ikke har forfektet noen ideologi her inne, og prøver å være ytterst varsom i formuleringene mine.

Når det gjelder det å la barna velge, er jeg også enig i blant annet Frk. Åberg ovenfor som skriver at det er for stort ansvar å pålegge barn. Jeg kan ikke med beste vilje forstå at du mener at små barn er istand til å velge hvor de skal bo, uten at dette skal sette de i en alvorlig lojalitetskonflikt til en av foreldrene sine. Tross alt vil det i de fleste tilfeller dreie seg om to foreldre som er godt egnede begge to. I ekstreme tilfeller hvor den ene er svært lite egnet vil nok retten komme frem til det riktige resultat, likevel. Jeg setter nok mer lit til fagpersoner på området enn du generelt gjør, men siden jeg nå har avkreftet at jeg tilhører en av yrkesgruppene du så sterkt misliker, vil du kanskje lese innleggene mine slik de er ment?

Endret 31. juli 2007 av Elastica

[Far til 2]

Far til 2 - du har min støtte. Jeg er pedagog/ped.leder i bhg og har en del erfaring med slike tilfeller.

Det eneste jeg ikke er enig i er når du sier at barnas ønsker skal ta hensyn til. Med det mener jeg selvfølgelig at barna skal fortelle hva de synes om å bo hos far eller mor, men de skal ikke behøve å uttale ønske om hvem de vil bo hos hvis de ikke vil. Jeg synes barn har for mange valg når det kommer til slike ting, og det er vanskelig for dem å være lojale mot begge foreldre når slike avgjørelser skal tas.

Men ellers så synes jeg innlegget ditt er strålende. Det er virkelig på tide at mange mødre nå forstår at man ikke eier et barn, eller er den beste omsorgspersonen, bare fordi man er mor.

Min mann er en strålende omsorgsperson for sine barn - selvom han gjør ting annerledes enn meg.. :-)

Takk :icon_smile:

Og barnehagepersonalet med lederene i spissen er i mine øyne de virkelige ekspertene på den aldersgruppen som er der. Det er ikke snakk om skrivebordsteorietikere, men en gruppe som daglig ser hvordan barn reagerer før/under/etter et samlivsbrudd.

(Og barnehagepersonalet ga meg så mye støtte, UTEN å kritisere moren da vi opplevde samlivsbruddet, at jeg hadde neppe klart kampen i etterkant om det ikke var for et samlet barnehagepersonalet som indirekte ga meg håp om fortsatt å få se barna )

Takk til dere som ser at fedre også kan gjøre en akseptabel jobb med barna, tiltross for at vi har feil kjønn.

[Far til 2]

For barna med to hjem tror jeg ingen løsning er optimal.

Vi har valgt 50/50, men vi er veldig gode venner og bor i samme nabolag. Ikke perfekt det heller, barna synes ikke det bare er stas. Men det er egentlig ikke det at de flytter att og frem som gjør dem så mye, mer savnet etter den andre foreldren.

Jeg tror ingen løsning er ideell for barn som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene. Heller ikke felles omsorg. Men at noen foreldre er så oppegående at de i det minste tilbyr barn en slik løsning vitner om en uselvisk opptreden med barnet i fokus.

Langt værre er det når folk uten kjennskap til barnet eller foreldrene nekter eller fraråder barn en slik løsning. Det er overformynderi av værste sort.

Forøvrig er jeg overbevist om at felles omsorg demper konfliktnivået mellom foreldrene. INGEN er tapere, og gradvis kan andre samværsløsninger velges om felles omsorg ikke er egent for de aktuelle barna.