Brystkreft

[Gjest Gjest_Nanna_*]

Kjære alle sammen

Jeg er en kvinne på 45 år som har funnet en kul i brystet. Etter mange uker med usikkerhet har jeg nå fått diagnosen. Jeg har brystkreft. Føler meg helt satt ut. Hvordan skal jeg samle krefter og mot til å takle det jeg nå skal igjennom? Jeg har tre barn på 7,9 0g 12 år. Barna bor hos meg annenhver uke. Er i et ganske dårlig forhold. Føler at alt rakner for meg nå. Gi meg gode råd for å komme meg videre. det er sikkert mange her som har greid dette før meg????

[Clara1]

Kjære alle sammen

Jeg er en kvinne på 45 år som har funnet en kul i brystet. Etter mange uker med usikkerhet har jeg nå fått diagnosen. Jeg har brystkreft. Føler meg helt satt ut. Hvordan skal jeg samle krefter og mot til å takle det jeg nå skal igjennom? Jeg har tre barn på 7,9 0g 12 år. Barna bor hos meg annenhver uke. Er i et ganske dårlig forhold. Føler at alt rakner for meg nå. Gi meg gode råd for å komme meg videre. det er sikkert mange her som har greid dette før meg????

Kjære Nanna

Jeg føler med deg. Vet akkurat hvordan du har det nå. For halvannet år siden var det jeg som fikk brystkreftdiagnosen. det var kjempetøft. Jeg var nyskilt, mamma til to jenter på ni og sto midt oppe i en flytteprosess. Så kom brystkreften på toppen av alt. Der og da føles jo alt bare helt svart. Men kjære deg - livet slutter ikke den dagen du blir rammet av brystkreft. Egentlig er det først da du skjønner hvor glad du er i livet - og hvor skjørt livet er. Vi tror jo at livet skal surre og gå i uendelige sirkler, men slik er det ikke. Jeg ble operert to ganger - med brystbevarende kirurgi. Senere gikk jeg gjennom 18 ukers cellegiftbehandling og deretter 34 strålebehandlinger. Håret ble borte, men er kommet tilbake. Jeg begynte å skrive dagbok på nettet, og fikk vanvittig mye støtte fra helt fremmede folk. Det var mye lettere å snakke med fremmede enn med mine nærmeste. Begynte bare å gråte da jeg skulle snakke med mine nære. Åpenheten har vært mitt sterkeste våpen. I vår ble min dagbok trykket i Norsk Ukeblad, og 10. septemeber kommer den ut i bokform. Boken er en reise i livsglede og livskraft og en vakker kjærlighetshistorie. Jeg møtte min elskede to dager etter at jeg selv ble operert for brystkreft første gangen. Han har trofast stått ved min side gjennom hele prosessen. Jeg har også vært åpen mot barna mine, og de har nok kommet ut av det hele med mye god ballast i sekken. I dag er jeg symptomfri - nyter livet og LEVER HVER DAG. Bare spør meg om det er mer du lurer på. Jeg vil gjerne hjelpe. Og husk å forlange å bli operert raskt!

[Clara1]

Kjære alle sammen

Jeg er en kvinne på 45 år som har funnet en kul i brystet. Etter mange uker med usikkerhet har jeg nå fått diagnosen. Jeg har brystkreft. Føler meg helt satt ut. Hvordan skal jeg samle krefter og mot til å takle det jeg nå skal igjennom? Jeg har tre barn på 7,9 0g 12 år. Barna bor hos meg annenhver uke. Er i et ganske dårlig forhold. Føler at alt rakner for meg nå. Gi meg gode råd for å komme meg videre. det er sikkert mange her som har greid dette før meg????

Glemte å si at boken har tittelen: Gå med hele ditt hjerte og kommer ut på Cappelens forlag 10. september. Jeg håper jeg gjennom den kan gi støtte og tankekraft til andre som møter stor motgang i livet

[Gjest Gjest]

Er midt oppe i det samme men en annen krefttype. Selv om man av og til blir sliten av å tenke på fremtiden og det man skal gjennom så kan jeg love deg at du nok kommer til å takle dette bra bare du får litt tid til å fordøye det. De fleste er mer robuste enn man tror og så snart du skyfles inn i "systemet" blir behandlinger ol. planlagt for deg.

Vi mennesker er jo helt klart ulike og reagerer forskjellig på ting. Du kjenner deg selv best og vet hvordan du bør "håndteres" av dine nærmeste for at du skal holde motet oppe. Vær tydelig på dette overfor andre. Min erfaring er at det kanskje er vanskeligere å være pårørende, venner, osv. enn den som er syk. Vi som er syke har tross alt ganske klare rammer å forholde oss til og vi har et program vi må gjennom enten vi vil eller ikke. Menneskene rundt oss blir lett maktesløse og vet ikke alltid hvordan de skal håndtere sånne situasjoner. Du sparer deg selv noen skuffelser om du er åpen med dem om hvordan du vil ha det enten du foretrekker å snakke mye om sykdommen eller helst vil la ting være mest mulig normalt de gangene du kan.

For min egen del så har jeg erfart hvor viktig det er at man tar pause fra sykdommen innimellom. Det er lett å bli selvsentrert og fokusere på tingene man ikke kan eller orker pga behandlingen man får. Men for barna dine sin skyld også så må man av og til ha pusterom.

Du sier du er i det dårlig forhold. Nå er kanskje tidspunktet da dette ryddes opp av seg selv? Dvs du får jo virkelig testet ut hvor dårlig det evt. er og kanskje er nå tidspunktet da du finner ut at du bør bryte ut? Sørg for å ha mennesker rundt deg som du stoler på og som er lydhøre for dine behov, og ikke slit deg ut på dem som tapper deg for energi.

Kreft er ingen dødsdom men man kan lett gjøre det til det om man lar sykdom overta livet sitt. Oppsøk informasjon, planlegg hva du trenger av hjelp og støtte ifm behandlingene og involver menneskene rundt deg. Økonomi ol. bør du også tenke på dersom du skal på et langvarig behandlingsopplegg.

Du skal snart se at du føler at du har litt mer kontroll på situasjonen.

[Gjest Gjest_liv_*]

Hei

Det er mange som har lest din tråd, men du har bare fått tre svar. Det forteller meg at det å snakke om kreft fortsatt er sterkt tabubelagt. Er det virkelig ikke flere her på forumet som har lyst til å si noe til denne kvinnen?

Mitt råd er å ta en dag om gangen - ting ordner seg mest sannsynlig - men det er jo lett å si det også for dem av oss som ennå er friske.

Stå på!

[Gjest Gjest_Nanna_*]

Tusen takk for svar. Det er ikke så lett å snakke om dette her. Jeg gjør som dere sier - tar en dag om gangen. Prøver å få sove om natten, men angsten tar tak i meg. Setter pris på flere svar fra andre som har vært igjennom dette før meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror som den ene gjesten her at mye vil bli lettere når du vet mer konkret om behandlingsopplegget du skal gjennom, og hvilken kreftform du har (det finnes mange ulike "versjoner" av brystkreft). Foreløpig føles nok alt veldig usikkert og det er lett å forestille seg alle mulige utganger. Når du er i gang med behandlingen vil også mye gå av seg selv - alt du må gjøre er å møte opp og holde ut, og det klarer du! Jeg kjenner flere som har eller har hatt kreft, som har vært på ulike steder i livet. Noen har vært unge, andre på din alder og eldre.

Uten at jeg vet sikkert virker det som de fleste klarer å forholde seg veldig fint til sykdommen og det de må gjennom - selv de som har blitt uhelbredelig syke - men at periodene med usikkerhet kanskje er vanskeligst? Rett etter at diagnosen er satt, men før man vet hvor alvorlig kreften er, rundt etterkontroller osv.

Du sier at du er i et dårlig forhold. Jeg er enig med gjesten over i at du nå er i en situasjon hvor du kan ta et oppgjør med de som ikke behandler deg bra, og som ikke tilfører livet ditt noe. Som vitne til andres sykdom har jeg sett at alvorlige diagnoser ofte gir mye styrke og "klarere" tanker om hva som er viktig for en. Mange blir flinkere til å si fra og sette grenser. Om forholdet ditt ikke er bra, vil det tross omstendighetene kanskje være best å være alene - forhåpentligvis har du venner og familie å støtte deg til også.

Lykke til! Husk at prognosene er gode for brystkreftpasienter.