Jobbsøking og klar for barn

[Gjest KATTAstrofe]

Hehe jess endelig ser jeg at vi som menn og kan ha en liten fordel i arbeidslivet.

Det har dere vel alltid hatt, bare se på lønnsnivået i mannsdominerte yrker vs. kvinnedominerte yrker.

[Gjest Gjest]

Det har dere vel alltid hatt, bare se på lønnsnivået i mannsdominerte yrker vs. kvinnedominerte yrker.

Jeg ville ikke gå så mye offtopic. Men se på alle ekstrapoengene kvinner får til høyere studier. Se alle jobbannonsene hvor det står at kvinner oppfordres til å søke.

Og ikke minst det at om en kvinne har en mannlig sjef så kan dette utnyttes grovt. Men om en mann har en kvinnelig sjef har ikke dette så mye å si.(At dette kan utnyttes er vel egentlig menn sin feil, men slik er det bare).

[Gjest KATTAstrofe]

Jeg ville ikke gå så mye offtopic. Men se på alle ekstrapoengene kvinner får til høyere studier. Se alle jobbannonsene hvor det står at kvinner oppfordres til å søke.

Og ikke minst det at om en kvinne har en mannlig sjef så kan dette utnyttes grovt. Men om en mann har en kvinnelig sjef har ikke dette så mye å si.(At dette kan utnyttes er vel egentlig menn sin feil, men slik er det bare).

Meg bekjent gjelder ekstrapoeng for kvinner bare på et par tekniske studier på masternivå, og kvinner (og menn) oppfordres til å søke ved enkelte jobber for å unngå at arbeidsplassen blir for dominert av det ene eller andre kjønnet. I mitt yrke oppfordres menn til å søke.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg ser ingen grunn til at Jente skulle informert om at hun var/hadde planer om å bli gravid. Det er en privatsak.

Forøvrig så burde arbeidsgiver heller ha ansatt en vikar for Jente på natt når det viser seg at jobben blir for krevende for henne på dagtid og. Det går an at arbeidsgiver også tenker litt logisk.

Jeg har forøvrig aldri vært borti noen som har blitt beordret til å ta en stilling de ikke vil ha. Man kan i krisetilfeller beordre folk på jobb for en vakt eller to, men ikke beordre noen til å ta en helt ny stilling de overhodet ikke er interessert i.

Og arbeidsgiver vil jo få den samme utfordringen enten den gravide har jobbet der i en måned eller i ti år, nye folk/vikarer må skaffes uansett.

Grunnen til at hun ikke kunne finne vikar for Jente på natt var jo at denne stillingen ikke lenger var hennes, fordi hun hadde fått sykemelding slik at hun fikk en stilling på dag i stedet for. Denne historien er fra helsevesenet og der finnes det utallige tullete regler.

[LilleLy]

Jeg er iallfall enig i at arb.giver ikke bør spørre om graviditet. Jeg vil også legge til at jeg overhodet ikke ønsker å være kynisk med tanke på ny jobb samtidig som jeg blir gravid. Jeg er selv veldig opptatt av jobben og yrket mitt, og ønsker i utg.punktet helst å lære en god del mer før jeg får barn. . Jeg kan likevel ikke utelukke noe, føler jeg, fordi jeg har oppdaget at det kan ta veldig lang tid før man kommer tilbake i syklus etter å ha sluttet med p-piller (glemte på ferie), og jeg har derfor ikke begynt igjen..

Jeg har igrunn full forståelse for at det kan bli vanskelig for arbeidsgiver om man blir/er gravid når man begynner i en ny stilling. Dette er en problemstilling jeg ikke har samvittighet til å ikke tenke nøye igjennom.

[Gjest Gjest]

Jeg har en fast jobb men det er ikke drømmejobben, og nå har jeg sett et par jobbannonser som jeg virkelig kunne tenke meg og som jeg er kvalifisert for. Men jeg får så dårlig samvittighet hvis jeg skal begynne i ny jobb, siden jeg vet at vi har lyst til å prøve å bli gravide snart. Samtidig kan det jo hende at det tar lang tid å bli gravid, eller at vi aldri blir det. Jeg vil jo ikke la drømmejobben gå fra meg...

Hva tenker dere om dette?

Dersom dere planlegger graviditet så brude du opplyse om dette. En jobb går begge veier, ved å late som du er interessert i å satse på jobben så lurer du faktisk din arbeidsgiver dersom du ikke forteller noe.

Eller du kan utstette graviditeten til du har jobbet noen år.

Kvinner som sikrer seg god jobben for deretter å bli gravide med en gang provoserer noe utrolig, dere ødelegger for alle andre kvinner.

[LaraCroft]

Sier ingenting jeg -hysj-hysj....Er i akkurat samme situasjon selv, men er stille som mus

[bella domina]

Jeg ville ikke søkt ny jobb mens jeg var gravid. Så er jeg også slik at om jeg ikke trives et sted så søker jeg meg noe nytt med en gang, så jeg har aldri sittet i en stilling jeg MISTRIVES i når svangerskap er blitt planlagt.

Hvorfor? Av hensyn til min egen CV i fremtidige stillinger, av hensyn til andre fertile kvinner som søker jobb, og (sist OG aller minst) av hensyn til arbeidsplassen.

I så måte ser det best ut på CV å være singel og ingen barn.

Det er ikke helt riktig. Best ser det ut å være mann. Nest best ser det ut å være 35 og ha 2-3 unger i skolealder. Da er det minst "risiko" for svangerskapspermisjoner.

Når de velger å ansette kvinner i fertil alder bør de også ta høyde for at vedkommende kan bli gravid når som helst.

Det gjør mange. Derfor er det vanskelig i mange yrker og stillinger å få jobber fordi man er kvinne i fertil alder. Om det var mer vanlig å vente (snakker ikke om uplanlagt svangerskap her, de er ikke mange nok til å skape reelle problemer for befolkningen) et år eller to før man fikk barn, alternativt dele permisjonen mer enn nå, tror jeg det ville være enklere.

Jeg er av den oppfatning at barn får man når man ønsker det, enten man akkurat har begynt i ny jobb eller vært i den samme i ti år.

Det er du ikke alene om. Denne holdningen er etter min oppfatning spesielt utbredt i typiske kvinnedominerte yrker - barnehager, helsetjenester etc.

Samfunnet trenger barn, bedriftene trenger arbeidskraften sin.

Om jeg ble gravid rett etter ansettelse, ville jeg ikke vært sur på arbeidsgiver om de følte seg snytt. Om bedriften foretok nedbemanninger av meg kort tid etter ansettelsen ville jeg følt meg snytt. Pølse <-> Penger-tankegang i praksis.

[Kylling]

Aldri i verden om jeg ville opplyst min nye arbeidsgiver, verken på intervju eller på et senere tidspunkt, at vi har lyst på barn i nær framtid. Det er et intimt tema og en privatsak.

Hva slags fordommer om arbeidsgivere er det som er ute og går? Hvorfor skal vi kvinner degradere oss selv og la være å søke nye jobber selv om vi ønsker barn?

Jeg har større tro på arbeidsgivere enn at jeg tror de lar være å ansette kvinner som planlegger barn. Jeg tror arbeidsgivere ansetter etter kvalifikasjoner og egnethet, og spesielt når det er faste stillinger så ser de etter en person som kan være en stor ressurs i framtida uavhengig om man blir borte et år.

Kvinner skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for å sette barn til verden uansett om man er i ny jobb eller ikke. Å føde barn er utelukkende til det beste for samfunnet, så jeg anser diskusjoner som dette som unødvendige og pinlige. Det oser fram holdninger som ikke hører hjemme noen sted.

Jeg blir så drittlei av å se disse diskusjonene på KG til stadigheter.

Endret 3. august 2007 av Kylling

[LilleLy]

Hvis du er så lei så skjønner jeg ikke at du gidder å svare...

Et argument til fra meg for ikke å si noe er også at ingen vet hvor lang tid det tar før man blir gravid heller...

[Kylling]

Første ganga jeg har svart. Og dette er sikkert den tjuende diskusjonen om dette emnet det siste halvåret. Minst.

Det siste du skriver der er et godt argument ja...

[bella domina]

I motsetning til Kylling tror jeg ikke det er fordommer mot arbeidsgivere som gjør at jeg tror det er vanskelig å få jobb om man er gift, 29 år, kvinne og barnløs. Jeg vet av erfaring at det er tilfelle at det er vanskelig å få jobb i den livssituasjonen. Og jeg skjønner arbeidsgivere etter å ha sett et par eksempler på jenter som er gravide ikke ved ansettelsen, men ved oppstart. Dette var mindre selskaper, og de hadde ansatt en ressurs de hadde lett lenge etter. Som de raskt måtte erstatte. Det er ikke alltid det er "bare" å sette inn en vikar. I disse stillingene var det vanskelig nok å finne gode kandidater til fast ansettelse, det fantes ikke vikarer med nødvendig kompetanse, for de kunne velge fast jobb. Og bedriften kunne ikke ansette en til akkurat.

Men jeg er enig med Kylling i en ting: Kvinner skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for å sette barn til verden. Jeg mener bare kvinner kan søke å planlegge slik at det passer for alle involverte parter.

(... og så forundrer jeg meg også over at en som er drittlei diskusjonen bidrar til å holde liv i den )

[Gjest Yvette]

Det er ikke helt riktig. Best ser det ut å være mann. Nest best ser det ut å være 35 og ha 2-3 unger i skolealder. Da er det minst "risiko" for svangerskapspermisjoner.

Det er enda en fordel med å få barna mens man er ung.

[¤flicka¤]

Det er enda en fordel med å få barna mens man er ung.

Ja, for som 35-åring er man jo gammel.

[Gjest Elastica]

Jeg er helt enig med KATTastrofe og de andre som mener man ikke har meldeplikt vedrørende at man ønsker å bli gravid. For alt man vet kan det ta lang tid, eller man lykkes ikke overhodet. Selvfølgelig må du søke jobber du har lyst på! Alternativet vil jo være å sette livet på vent, og det er ingen tjent med.

Erfaringen min er at det heldigvis ikke er så mange av de med holdningen om at kvinner i fertil alder bør holde seg unna arbeidslivet. De fleste innser at samfunnet trenger barn, og at mange arbeidsplasser også trenger kvinner.

Jeg har selv venninner som har fått jobb mens de har vært høygravide, og godt rett ut i permisjon. Da er det kvalifikasjonene man er ute etter.

[Kylling]

Men jeg er enig med Kylling i en ting: Kvinner skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for å sette barn til verden. Jeg mener bare kvinner kan søke å planlegge slik at det passer for alle involverte parter.

(... og så forundrer jeg meg også over at en som er drittlei diskusjonen bidrar til å holde liv i den )

Jeg gir blaffen i om jeg holder liv i diskusjonen nå, for jeg merker jeg blir litt provosert av det du skriver.

Det er nemlig ikke så lett for alle å planlegge svangerskapene. Jeg planla å bli gravid i fjor, men jeg har ikke blitt det enda. Nå har jeg nettopp begynt i ny jobb, og i løpet av året blir det sannsynligvis prøverør på oss. Skulle vi ha lagt disse planene på is mener du, av hensyn til min nye arbeidsgiver?

Endret 5. august 2007 av Kylling

[Gjest Elastica]

Skulle vi ha lagt disse planene på is mener du, av hensyn til min nye arbeidsgiver?

Nei, nei og atter nei.

Av og til tror jeg enkelte mener man kan planlegge alt til minste detalj, og det forundrer meg.

Selvfølgelig kan man ikke sette livet på vent, og jeg er virkelig sjokkert over at enkelte mener det.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvis jeg var deg ville jeg sagt at barn er en del av framtidsplanene, men at du ønsker å få mer arbeidserfaring først. Jeg tror du gjør lurt i å sette babyplanene litt på vent hvis du begynner i drømmejobben. Det føles så mye hyggeligere å gå gravid hvis kollegene og arbeidsgiver unner deg det. Også blir det så mye hyggeligere å komme tilbake fra permisjon når du har litt fartstid i selskapet. Det å gå gravid er ikke ensbetydende med å bli sykemeldt. Jeg har selv to barn og jobbet fullt til siste slutt begge gangene. Hvis det ordner seg sånn for deg så har du etter graviditet enda 8 måneder å jobbe på, men dette vet man ikke før man er midt oppi det, derfor kan det være lurt å vente i hvertfall et halv år før du slutter med prevensjon.

Det sjefen sikkert er mest bekymret for er at du blir sykemeldt med en gang eller at du drøyer permisjonen utover det ene året.

Kommer du tilbake etter ett års permisjon og er fit for fight så er graviditet og permisjon ingen problem.

Men det som provoserer er de som med overlegg søker jobber, for så å sørge for å bli sykmeldt med en gang de har fått jobben. Det synes jeg er mangel på folkeskikk og skaper masse problemer for andre. Særlig for små arbeidsgivere.

[bella domina]

Det er enda en fordel med å få barna mens man er ung.

Om man har 2-3 unger i skolealder som 35-åring, har man etter min oppfatning fått dem som ung.

Det er nemlig ikke så lett for alle å planlegge svangerskapene. Jeg planla å bli gravid i fjor, men jeg har ikke blitt det enda. Nå har jeg nettopp begynt i ny jobb, og i løpet av året blir det sannsynligvis prøverør på oss. Skulle vi ha lagt disse planene på is mener du, av hensyn til min nye arbeidsgiver?

Jeg vet det. Jeg kjenner folk som har slitt. Selvsagt skal man ikke legge planer om barn på is, familien må være førstepri. alltid. Men man KAN velge å bli i den jobben man er og ikke bytte når man prøver. Det er ikke sånn at absolutt alt må skje akkurat samtidig.

Jeg kunne tenke meg flere barn. Jeg kunne tenke meg ny jobb. Jeg må prioritere hva jeg vil først. Bytter jeg jobb nå, prøver jeg ikke å bli gravid på 1,5 år. Er barn viktigst, legger jeg jobbyttet på is til endt permisjon. Sånn tenker jeg, og det er ikke for å provosere. Det er fordi jeg syns det er mest riktig for alle parter.

Endret 10. august 2007 av bella domina

[Gjest Cosmic Girl]

Jeg kunne tenke meg flere barn. Jeg kunne tenke meg ny jobb. Jeg må prioritere hva jeg vil først. Bytter jeg jobb nå, prøver jeg ikke å bli gravid på 1,5 år. Er barn viktigst, legger jeg jobbyttet på is til endt permisjon. Sånn tenker jeg, og det er ikke for å provosere. Det er fordi jeg syns det er mest riktig for alle parter.

Jeg kunne tenkt meg første barn snart, og jeg kunne også godt tenkt meg ny jobb. Jeg velger også å prioritere, og har derfor besluttet meg for å bli i jobben min til jeg får barn. Vi har nå prøvd ett år, men jeg velger likevel å bli her til jeg får barnet. Også fordi jeg tror jeg har mer goodwill å gå på dersom jeg er uheldig og får et barn som er mye sykt når jeg kommer tilbake fra permisjon.

Jeg tenker likt som Bella Domina, og synes også dette er en ordentlig måte å gjøre det på. Jeg har selv opplevd hvor mye et svangerskap som ikke går helt på skinnene og syke barn som begynner i barnehagen sliter på kollegene som alltid må steppe inn, og dersom dette skjer i mitt tilfelle, ønsker jeg goodwill nok til å ikke ha dårlig samvittighet!