ADHD

[Helen]

Jeg mener struktur og forutsigbarhet, samt trygghet er veldig viktig, og flere som har diagnosen hadde ikke fått den om de hadde hatt disse tingene i livet sitt.

Jeg er ikke motvillig, men er ganske sikker på at han ikke har ADHD. Jeg synes skolen vil være det natulige stedet man starter utredningsarbeid fordi lærerene da kan obersevere han i samhandling med andre og alene (de ser han hver dag), og kartlegge hvor probleme ligger før de søker pp-rådgiver. Å gå til legen å tro man kan få medisiner ved første konsultasjon er helt feil. Men det skjønner ikke han.

Synes ikke du skal stole for mye på skolen i denne sammenheng, det er veldig mange som har ADHD uten at skolen griper tak i dette. Dessuten er det noen som er veldig stille og rolige på skolen men totalt forandret når de er hjemme.

Jeg er kjenner en gutt som ble utredet for ADHD førstes på ungdomskolen, foreldrene har stått på for å få han utredet men skolen mente at det ikke var noe galt. Etter flere år fikk endelig foreldrene PPT til å se på det selv om skolen ikke var enig. Det er litt sent å finne ut at man har ADHD i 9. klasse.

[Fibi]

Jeg syne det er helt utrolig at faren kan finne på å si til gutten at han har ADHD, uten å noe som helst dekning for det. Det sier ganske mye om han synes jeg.

Når det gjelder skolen så er jeg i utgansgspunktet veldig skeptisk. Min erfaring er at de barna som blir henvist til utredning, det gjelder både faglig, og adferd igjennom skolen, blir henvist altfor sent. Nå kjenner jo ikke jeg forholdene ved din skole, men hvis gutten din har hatt problemer lenge burde de ha rådført seg med ppt for lenge siden.

Du sier at du har tett samarbeid skolen: kommer de med konkrete forslag til løsninger, konkrete planer for sosial trening feks? Hvis ikke hadde jeg ringt ppt selv.

Under en ADHD utredning blir barna testet for også å utelukke andre diagnoser. Man lærer også mer om vanskene til barnet, og får veldig kvalifisert personale på banen i samarbeid med skolen. Ikke minst får foreldre også mange gode råd på veien.

Det er rigtig som du sier at mange kan ha symptomer på ADHD uten å ha ADHD. De ligner også symptomer som kommer som følge av mangel på trygghet, ustabile omgivelser, andre diagnoser osv. Et av kriteriene for ADHD er at symptomene skal være tilstede på flere arenaer feks skole OG hjem.

Jeg tror jeg vill gjort følgende:

- Bestilt time til meklingmellom deg og far

- Bestilt time hos legen, der du møter opp alene og forklarer situasonen

-Ringt ppt for å be om råd ang problemene til gutten din

Lykke til

[Gjest Gjest]

Det virker som om du angriper far verbalt veldig ofte, og sender i vei beskyldninger i hytt og pine. Det er nok en stor kamel for far å svelge, og motviljen vokser.

Medisinering er ikke noe som deles ut i øst og vest, så jeg tror ikke du skal bekymre deg for at barnet ditt får tildelt medisin om han ikke trenger det.

Jeg kjenner ikke til skolen sønnen din går på, så jeg vet ikke hvordan lærere og ansatte er der generelt - men jeg synes det virker som om du har litt for stor tiltro til skolen hvis du mener at bekymringsmeldingen MÅ komme derfra. Som forelder er det du som har hovedansvaret for å be om hjelp dersom du merker adferdsproblemer.

Jeg synes du skal la sønnen din bli utredet, under tett oppfølging fra deg selvfølgelig. Det er også veldig viktig at du forklarer han hva som foregår, og at det ikke er noe galt i å være annerledes, og at han føler seg trygg på at han ikke har gjort noe galt selv. Selv om det kanskje vil vise seg at han ikke har ADHD, kan dere få mange råd om hvordan dere skal forholde dere til ting - kanskje spesielt far vil få en vekker her?

Jeg angriper ikke far, men jeg har i dag konfrontert han med flere ting, som feks om hvorfor han ikke har ferie nå, og at han ikke har holdt sine løfter overfor gutten og ang det å ha barnevakt i hytt og pine når gutten ikke liker det. Dette har jeg gjort for å vise han at det kan være en årsak til at han er sur og tverr når han er hos faren sin. Han vil jo ha oppmerksomheten til faren sin, og den får han ved å gjøre galt. Det er ikke så rart, synes jeg.

Jeg har ved veldig mange anledninger over disse årene invitert han til samarbeid, og jeg har vært saklig og ydmyk. Han har ikke tatt i mot den invitasjonen, og han har heller aldri kommet på kontaktmøter, foreldremøter eller vært i kontakt med skolen. Jeg vil min sønn det aller beste, og det aller beste for han er at han har en far som deltar i livet hans. Det er utrolig sårt for han når han feks. spiller fotball å far aldri står på sidelinja. Han vil så gjerne gjøre sin far stolt, men han er aldri der. Jeg har ingenting personlig i mot faren hans. Det eneste jeg er opprørt over er at han ikke engasjerer seg, og nå når han har vært der i en uke blir problemene for de så store at han vil til legen for å få medisiner. Det blir helt feil. Mye av min sønns problemer ligger i hans relasjon til faren. Jeg kommer til å henvende meg til familievernkontoret i morgen for å bestille en time, så håper jeg faren vil være med. Omså en egen time til han for å få noen å snakke med om han ikke vil være der sammen med meg.

Det er mange lærere ved skolen som har vært i min sønns klasse. Han har en kontaklærer, men det er også andre lærere inne i klassen i ulike timer og de snakker jo sammen. Jeg har tett dialog med de, og så oberseverer jo jeg selv ting på fritiden. I tillegg kjenner jeg mange av foreldrene i klassen veldig godt.

Jeg som forelder har ansvar for å legge tilrette i samabeid med skolen, og det gjør jeg. Ting går fremover, men det skjer ikke over natta. Han er ikke voldelig mot de andre, han er ikke stygg i munnen eller uærlig. Problemet startet skoleåret som var med at en annen gutt i klassen har mobbet og plaget han mye (som jeg skrev over), og denne gutten truet andre elever i klassen om de var sammen med min sønn. Gutten har innrømt det overfor lærere og foreldre, og de andre elevene har også innrømmet at de følte seg truet. Dette har gått veldig inn på min gutt, og han har blitt usikker på seg selv. Jeg tror denne usikkerheten kan ha gitt utslag i at han har blitt intens og "rar" i forhold til de andre elevene. Han er usikker på hvordan han skal oppføre seg fordi han har fått så mye negative tilbakemeldinger fra denne gutten. Jeg vil ikke at han skal få enda mer "problem"-stempel ved å sitte hos en lege, og det opprører meg at far ikke skjønner det. Og enda mer at han sier det til sønnen min. I mange tilfeller klarer man å løse problemene selv ved små endringer.

Jeg er enig i at vi to trenger en tredje part som kan veilede og rådgive på samarbeidet mellom oss. Faren vil helt sikkert høre på hva en tredje part har å si uten å føle seg angrepet eller noe. Jeg vil på ingen måter angripe han. Jeg har aldri satt kjepper i hjulene for samvært - tvert i mot.

Jeg kommer til å snakke med lærerne til høsten. Det kan være de også trenger rådgiving på konflikarbeid i klassen om konfliktene og problemene fortsetter.

[Gjest Gjest]

Fibi:

Takk for et godt innspill!

Det er det jeg også mener. Han vet ingenting om ADHD. Han har bestilt seg en brosjyre som han har lest i, og der lå hele svaret for han. Om det er han eller hans samboer som har gjort det aner jeg ikke. Jeg skjønner at far finner det problematisk, men jeg synes ikke han kan forvente seg så mye mer ut i fra tingenes tilstand. At sønnen min oppfører seg dårlig hos han kan være et restultat av deres forhold der det har vært mange tillitsbrudd. Jeg vil indelig gjerne at han skal ha en far som er der både i medgang og motgang. Han har min samboer som er en nær og trygg voksen for han, men han er ikke faren hans selv om han opptrer som en.

Skolen har et eget opplegg for sosial trening, men hvor systematisk det gjøres er jeg ikke helt sikker på og rettet konkret mot enkeltpersoner er det nok ikke. Vi har i samarbeid funnet løsninger, og mot sommeren synes vi alle at tingene ble bedre. Min sønn følte også at han ble hørt og sett bedre, og at det ble lettere i forhold til venner. Men det er jo ikke sikkert at det fortsetter for når man har problemer så kan det ta litt tid. Et skritt frem og to tilbake, skjer ofte. Jeg vet ikke hva som skjer når han kommer tilbake på skolen til høsten, og om det føles like problematisk i forhold til samspill med andre. Jeg håper vi ser resultater, og vi slutter aldri å følge opp. Ppt vil bli kontaktet om vi ikke ser fremskrittene fortsette. Helt klart. Jeg er bare uenig i at faren bestiller time hos legen og tror det er løsningen.

Dette er jeg veldig enig med deg i:

Det er rigtig som du sier at mange kan ha symptomer på ADHD uten å ha ADHD. De ligner også symptomer som kommer som følge av mangel på trygghet, ustabile omgivelser, andre diagnoser osv. Et av kriteriene for ADHD er at symptomene skal være tilstede på flere arenaer feks skole OG hjem.

Jeg skal bestille time for mekling (er familievernkontor rette instans?).

I forhold til legetimen som han har bestilt: Det er uaktuelt å ta med meg gutten, og hva kan legen gjøre i forhold til han som ikke skolen kan gjøre i forhold til henvisning videre? Jeg mener ikke det er nødvendig med videre henvisning på dette tidspunkt. Men jeg er som sagt ikke motvillig. Kanskje videre instanser kan gi rådgivning til foreldre, og de har jo en god del systemkunnskap også.

[Rubina D]

Å stole på at skolen vet når det er riktig å henvise videre er ikke noe jeg ville stolt på i det hele tatt.

Vi kranglet med barnehage og ppt fordi de mente vår sønn ikke hadde behov for utredning.

Fastlegen vår sendte bekymringsmelding til barneoverlegen ved vårt sykehus ( han er også behandlende lege til min andre sønn for astma og andre diagnoser ) slik at vi fikk komme dit.

Vi har vært hos nevropsykolog og tatt en hel haug med tester for å utelukke hjerneskade, epilepsi og ett hav av andre diagnoser.

Han har i dag hatt diagnosen ad/hd i 1,5 år og vi er ikke ferdig utredet enda ( han skal også utredes for asperger syndrom ).

Men guttens far burde ( les skulle ) diskutert dette med deg først. Og siden du erkjenner at gutten har problemer kunne det kanskje vært en ide og få ham henvist til en barnepsykolog hos bup.

[Helen]

Noen foreldre lukker øynene for sine barns problemer. Derfor skjer det at samværforeldren gjør det han/hun kan for å få til utredning fordi bostedsforeldre ikke vil innse at det er noe galt fatt.

Jeg mener ikke at det er tilfelle her, men jeg vet det har skjedd med andre.

I det tilfelle hadde faktisk ungen ADHD, mor nektet å innse det. Hun nektet også at ungen skulle begynne med medisiner så far måtte gå rettens veg for at ungen skulle å de medisinene h*n trengte.

Samværsforeldre har like mye rett til å kreve utredning som bostedsforelde, hvis han/hun har misstanke om at det trengs.

[Tiit]

Klem til deg. Vanskelig å ha noen mening i saken, men jeg syns det er veldig synd for gutten at pappaen har sagt at han har ADHD sånn helt uten videre. Han burde ha diskutert saken med deg først, og så kunne dere vært i lag om vurderingene rundt dette.

Det er bare barneverntjenesten og lege som kan henvise direkte til BUP som gjør utredninger i forhold til ADHD. PPT kan ikke utrede. PPT kan gjøre en del forarbeid/annen testing som er fordel om er gjort før barnet kommer til BUP. Det bør også tas blodprøver av barnet, og dette må lege gjøre.

Min mening er at det i altfor stor grad tenkes ADHD når barn er urolige, krevende og strever på ulike områder. Det kan være massevis av andre grunner til at barnet strever slik. Jeg syns du er inne på mange fornuftige tanker når det gjelder ditt barn. Barn er forskjellige, og noen trenger mer struktur og forutsigbarhet enn andre for å ha det bra, og det betyr ikke at de har ADHD. Det er kanskje mer krevende for omgivelsene å skulle legge tilrette hverdagen slik at den blir mer overkommelig for for barn som har det slik, og da er ADHD liksom en enklere løsning å tenke seg. Dette er min helt private mening, men den er iallefall ikke grunnløs. Det betyr ikke at det er galt om ditt barn blir utredet.

Endret 19. juli 2007 av Tiit

[Fibi]

Jeg synes faktisk at det aldri er galt om et barn blir utredet. Forutsatt at det gjøres på en måte som sikrer at barnet ikke føler seg ukomfortabel.

En utredning er en kartlegging av barnet, det gjelder både svake og sterke sterke sider. Etter en skikkelig utredning er det mye lettere å sette inn riktig hjelp på de områdene der den trengs mest.

En utredning er like mye for å utelukke diagnoser som å sette diagnoser.

Nå har jeg kanskje vært heldig og møtt veldig flinke folk uten hang til å sette "merkelapper". Men dette er ihvertfall min erfaring.

[Gjest Blondie65]

Kjære mor!

Faren til gutten din har fått en sønn han ikke hanskes med. I tillegg oppfører han seg som en tulling.

La nå gutten bli utredet og la nå først legen, deretter spesialisten og deretter evt. skole og BUP fortelle faren hva slags tulling han er som driver og diagnostiserer sin sønn og atpåtil forteller han resultatene av sin "hobbydiagnose". Når spesialistene har sagt sitt tar du med deg resultatet og går til familievernkontoret og reduserer samværet siden far tydeligvis ikke takler å være med sin sønn (og sønnen er utrygg i skiftende omgivelser),

Har barnet ADHD er det jo bra det blir utredet av en spesialist. Det er ikke det samme som at det skal på medisin. Har barnet ikke ADHD er det jo greit å få det bekreftet også - men siden faren allerede ikke hører på deg er det vel greit at noen ANDRE forteller han det? Uansett er dette en vinn-vinn situasjon for deg og din sønn siden han nå vil få hjelp.

Jeg tror du har gjort en god jobb hittil og tror du vil gjøre det i fortsettelsen. Men ikke vær redd for "diagnose", bare pass på at de rette myndigheter får fortalt far hvordan man skal (og gjerne også ikke skal) oppføre seg. Vær tilstede på legebesøk og utredninger og fortell at slike avgjørelser i fremtiden er noe dere tar i fellesskap.

Ikke trener samvær uten at du har forsøkt en tur på familievernkontoret først - det kan bli brukt mot deg senere. Når gutten er 12 SKAL han bli hørt og sier han at han da ikke vil til far så skal det tillegges vekt.