Dempe ammepresset?

[Gjest Elastica]

Er det på tide å nyansere fakta omkring amming? Eller er amming så viktig at det er verdt å påføre nybakte mødre prestasjonsangst som fører til depresjoner?

Artikkel fra Aftenposten igår.

[Gjest Gjest]

Jeg må si at jeg lurer på om dette "ammepresset" er noe nybakte mødre skaper selv med urealistiske forventninger til seg selv. Jeg tror at de fleste nye mødre vet at ammingen ikke alltid går som en lek, men at de også tenker at de skal klare det samme hva. Ikke nødvendigvis fordi det er så sunt for barnet (selv om det er det), men fordi de vil være den perfekte mor. Men hvem har sagt at den perfekte mor alltid ammer? Ja, ideelt sett burde alle barn får morsmelk, men det er ikke alltid mulig. Helsevesenet har da aldri lagt skjul på noe annet.

Personlig har jeg aldri sett på Gro Nylander som en "ammefascist". Ja, hun sier at amming er det beste for barnet, men at hverken mor eller barn har godt av at mor sliter seg ut til ingen nytte. Da er morsmelkerstatning det beste. Hva er galt med det?

Faktum er at morsmelk er det beste for barnet, og det er ingen grunn til å gi barnet noe annet hvis det ikke er grunner til det.

[Gjest Gjest]

Det er så delte meninger om alt fra alle slags spesialister innen ditt og datt at jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger.

Men jeg mener i hvert fall at enhver får amme som de selv vil og de som melken strømmer ut av uten problemer kan lære seg å være overbærende med de som ikke har så lett for å amme. For uansett hva man sier om økeamming og det å ha tålmodighet så finnes det kvinner som har ammeproblemer.

Toleranse er en fin ting.

[Firvill]

Jeg opplevde ammepolitiet, ikke på sitt verste, men ganske heftig likevel da jeg fikk min første. Godt voksne barnepleiere kom durende inn på rommet uten forvarsel, "nå skal du amme, fram med puppen" og begynte å klype og dra og rulle og klemme og gudene vet hva. Og da de ikke fikk det til på første forsøk, så ringte de på en eller to til, og så var rommet fullt av eldre damer som alle skulle klemme og dra og pushe nesespray og se bekymra ut.

Jeg var i utgangspunktet ikke redd for å ikke få det til. Og de fleste ferske mødre med sin førstefødte aner ingenting om amming i det hele tatt, annet enn at det er anbefalt. Jeg regnet bare med at det skulle gå seg til, jeg. Men ammepolitiet fikk meg til å bli alvorlig redd for at ungen min skulle sulte i hjel innen få timer hvis ikke det ble noe fart på sakene. Ikke akkurat en flying start, eller?

Etter et par dager kom det en barnepleier snikende inn til meg med brystskjold, og sa "her, prøv disse, da er det lettere for babyen å få tak. Jeg skal vise deg hvis det er greit." Og det gikk som bare det. Men da de andre barnepleierne så skjoldene, var det akking og oing og "dette går aldri bra og du må slutte med en gang for ungen får ikke riktig tak osv osv." Fikk masse råd om hvordan jeg skulle slutte med disse fæle skjoldene som kom til å ødelegge alt for meg, men ingen sa noe om at jenta mi begynte å legge på seg fordi hun endelig fikk mat...

Alt i alt var budskapet "du skal amme ellers dør babyen din, og du skal få det til på første forsøk, uten annen hjelp enn draing og klyping, ellers teller det ikke, og du er en dårlig mor." Ja, jeg synes de godt kan slappe av litt så ikke de skremmer vannet av alle dem som ikke har peil.

[Gjest Elastica]

Jeg må si at jeg lurer på om dette "ammepresset" er noe nybakte mødre skaper selv med urealistiske forventninger til seg selv. Jeg tror at de fleste nye mødre vet at ammingen ikke alltid går som en lek, men at de også tenker at de skal klare det samme hva. Ikke nødvendigvis fordi det er så sunt for barnet (selv om det er det), men fordi de vil være den perfekte mor. Men hvem har sagt at den perfekte mor alltid ammer? Ja, ideelt sett burde alle barn får morsmelk, men det er ikke alltid mulig. Helsevesenet har da aldri lagt skjul på noe annet.

Personlig har jeg aldri sett på Gro Nylander som en "ammefascist". Ja, hun sier at amming er det beste for barnet, men at hverken mor eller barn har godt av at mor sliter seg ut til ingen nytte. Da er morsmelkerstatning det beste. Hva er galt med det?

Faktum er at morsmelk er det beste for barnet, og det er ingen grunn til å gi barnet noe annet hvis det ikke er grunner til det.

Absolutt veldig enig. Problemet er vel der mor sliter seg ut, selv om hun ikke får til å amme fordi hun ønsker å være den perfekte mor.

Jeg mener vi likevel ikke kan undergrave at det er best for barnet å få morsmelk, for å unngå press på de som ikke får det til. Ingen mener at man skal slite seg ut, men å fordekke sannheten om at morsmelk tross alt er best er feil vei å gå. Her gjelder det å bruke sunn fornuft og toleranse, som gjest over skriver, det er sikkert mange som har opplevd press fra helsesøster om at man skal forsøke i det lengste å amme.

Det som er positivt er at Norge ligger på ammetoppen - hvilket betyr at man tross alt har lykkes i en strategi.

[Gjest Gjest]

Jeg mener vi likevel ikke kan undergrave at det er best for barnet å få morsmelk, for å unngå press på de som ikke får det til. Ingen mener at man skal slite seg ut, men å fordekke sannheten om at morsmelk tross alt er best er feil vei å gå. Her gjelder det å bruke sunn fornuft og toleranse, som gjest over skriver, det er sikkert mange som har opplevd press fra helsesøster om at man skal forsøke i det lengste å amme.

Ja, det er nettopp dette jeg mener. Og jeg reagerer på de som mener vi ikke burde fremheve de gode egenskapene til morsmelken, bare for å ikke gi økt press til de som ikke får det til. Amming er praktisk og sunt for barnet, så lenge man får det til, og jeg forstår at sykehusene og jordmødrene oppfordrer og prøver å hjelpe til slik at ammingen kommer i gang og går bra. (Kanskje er det dette noen oppfatter som press?)

Samtidig synes jeg det er viktig at de som sliter også får vite at det faktisk er noe som skjer (kall det uflaks) men at det ikke betyr at man har gjort noe galt eller at man er en dårlig mor. En god mor er en mor som gjør det beste for barnet sitt, og i noen tilfeller betyr det å gi morsmelkerstatning.

[Tusenfryd]

Jeg må si at jeg lurer på om dette "ammepresset" er noe nybakte mødre skaper selv med urealistiske forventninger til seg selv. Jeg tror at de fleste nye mødre vet at ammingen ikke alltid går som en lek, men at de også tenker at de skal klare det samme hva. Ikke nødvendigvis fordi det er så sunt for barnet (selv om det er det), men fordi de vil være den perfekte mor. Men hvem har sagt at den perfekte mor alltid ammer? Ja, ideelt sett burde alle barn får morsmelk, men det er ikke alltid mulig. Helsevesenet har da aldri lagt skjul på noe annet.

Personlig har jeg aldri sett på Gro Nylander som en "ammefascist". Ja, hun sier at amming er det beste for barnet, men at hverken mor eller barn har godt av at mor sliter seg ut til ingen nytte. Da er morsmelkerstatning det beste. Hva er galt med det?

Faktum er at morsmelk er det beste for barnet, og det er ingen grunn til å gi barnet noe annet hvis det ikke er grunner til det.

Jeg signerer veldig på denne. Og også veldig på Elasticas svar på det. Jeg digger Gro Nylander og man kan ikke gjemme unna amming i redsel for at de som ikke får det til. Får man det til, er det fint, hvis ikke, finnes det heldigvis erstatning.

Jeg synes alle skylder seg og barna sine å forsøke. De som bestemmer seg for på forhånd (av ulike årsaker, slappupper er vel en fremtrende årsak) kan jeg ikke relatere meg til og får jeg muligheten sier jeg noe om at jeg er uenig. Men alle må få lov å velge selv, jeg kan bare ikke forstå det fra her hvor jeg er.

Jeg ammet lenge. 16 måneder. Fikk av og til høre av mine medsøstre i barselgruppa etc at jeg var så flink som ammet og fikk til Jeg var ikke flink. Jeg var heldig. Veldig heldig. Vi fullammet til 9-10 mndr og kunne fortsatt enda lenger hadde det ikke vært for utenforliggende årsaker. Nei, jeg var ikke flink - skjønt jeg jobbet for det da. Drakk mye, ammete, alkoholfri øl, vann og sånne ting som er godt for melken. Siden jeg pumpet masse hele tiden, pumpet jeg ekstra for å opprettholde produksjonen - det var også pga ammingen vi samsov så lenge.

Det var riktig, jeg jobbet for det og jeg var heldig siden det funket så bra. Funker det ikke, blir man utslitt, ungen sulten etc - da er ikke amming best.

Men igjen - jeg synes barnet fortjener at man prøver.

[Tusenfryd]

Samtidig synes jeg det er viktig at de som sliter også får vite at det faktisk er noe som skjer (kall det uflaks) men at det ikke betyr at man har gjort noe galt eller at man er en dårlig mor. En god mor er en mor som gjør det beste for barnet sitt, og i noen tilfeller betyr det å gi morsmelkerstatning.

Ikke sant?!

[Kayli]

Da jeg fikk mitt første barn hadde jeg store problemer med ammingen. Jenta tok brystet "feil" så jeg ble sår og blødde. Jeg begynte med fullpumping etter råd fra helsepersonell, i første omgang for å avlaste brystene. Det endte med at jenta ikke ville ha pupp i det hele tatt, og jeg fikk ingen hjelp til å snu dette. Jeg ble utslitt. På 6- ukers kontrollen møtte jeg en helsesøster som ba meg slutte å pumpe, fordi ingen var tjent med at jeg var utslitt. Etter dette ble hverdagen mye enklere og morsinstinktet begynte å komme. Det føltes som om denne helsesøsteren reddet meg i den situasjonen jeg var i.

Presset jeg følte for å pumpe og gi morsmelk kom først og fremst fra andre nybakte mødre i denne perioden. "Har du prøvd ditt og datt?" var omkvedet. Jeg følte meg totalt mislykket og utilstrekkelig som ikke fikk til dette. I forkant hadde jeg aldri tenkt på at det skulle bli vanskelig å gi barnet mitt bryst.

Jeg synes det er bra hvis ammepresset blir mindre. Selvsagt er det flott å gi morsmelk, og lettvint, hvis man får det til og kan amme. For oss som har prøvd og feilet blir kanskje hverdagen lettere hvis ikke helsepersonell og andre rundt oss overfokuserer på viktigheten av morsmelk.

[Tusenfryd]

Ja, også en ting; jeg fikk jammen meg min del av ammepresset på sykehuset og vi lå lenge med koppemating og til og med sonde, før jeg insisterte på flaske og hjemreise. Hadde nok melk da, det var aldri problemet - men fy fader - en annen gang skulle jeg nok oppført meg annerledes. Jeg forsto det var av bekymring for mitt barn som gikk ned for mye - men herregud da!

Jeg hadde sittet rundt på hele sykehuset og ammet og det var ingen problemer. Men da melken kom ble puppen for hard og da skulle jeg plutselig ikke få begynne å amme uten at det skulle komme ei røy å bestemme hvilken stilling etc.

Ikke for det, da jeg kom hjem, hadde sluttet å grine for alt og kjempet meg opp av tåka, så jeg jo at det var endel nyttige tips å ta med seg også...

[Gjest Elastica]

Men igjen - jeg synes barnet fortjener at man prøver.

Dette synes jeg også er kjempeviktig. Jeg synes det er hårreisende å høre om de som bevisst velger vekk amming feks. av kosmetiske årsaker - selv om det sikkert finnes de som har sine vektige grunner.

[Donpedro]

Jeg synes de er for dårlige til å fortelle folk at det er greit å slutte å amme. Selv har jeg alt for lite melk, kun ca 10-20 ml per pumping. I tillegg til et sugesvakt barn som uansett måtte få flaske. Selv ikke da jeg fikk en enorm verkebyll i brystet som måtte tømmes kirurgisk sa noen ett eneste ord om at det var helt ok å slutte å pumpe 8 ganger i døgnet. Det måtte jeg finne ut av selv (hvilket jeg også gjorde). Når jeg fortalte om mitt standpunkt sa jordmor på barsel at det skjønte hun godt og at jeg fikk full støtte. Flott, men hva med å gi meg det som et alternativ litt før? For de har jo 100 alternativer mht amming i de underligste posisjoner og med og uten diverse hjelpemidler.

Har også venner som har hatt utrolige lidelser, inn og ut av sykehus med masse gråting, medisiner og problemer med å forholde seg til barnet sitt fordi man tilslutt hater matestunden (og de er jo rimelig ofte). Alt de har fått høre av helsevesenet er hvor utrolig flinke de er som ammer tross tårer og utrolige smerter i månedsvis. Hvorfor får ingen av dem høre at det faktisk også er mulig å gi litt flaske? For det ER faktisk en mulighet det også.

I tillegg er få sykehus og helsestasjoner utstyrt for flaskemating. Erstatninger blir blandet feil i forhold til hva who anbefaler, dårlige muligheter for oppvarming av melk, ikke alltid mulgihet for koking osv. Hvorfor er who så viktige mht ammeråd, men ikke mht flaskeråd? Mitt barn har da også krav på en best mulig start!!!

[Tusenfryd]

Men Donpedro - det ER lov å tenke selv også!

Jeg hadde ALDRI bedt om eller forventet at noen skulle fortelle meg at jeg skulle slutte hvis jeg hadde verkebyll, betennelse, blod i melken el. Jeg hadde tatt den avgjørelsen selv! hvilket jeg i og for seg også gjorde da jeg bestemte at barnet mitt skulle få flaske. Jeg var veldig oppmerksom på at melken kunne vare kortere med bare pumping, noe jeg også ble fortalt. Likevel bestemte jeg at det er greit for oss. Nå gikk det likevel ikke slik, men avgjørelsen tok jeg - på tross av råd fra barsel.

Jeg hadde vært mamma i fem minutter da jeg forsto at jeg var den enste som kunne ta avgjørelser for meg og mitt barn.

[Donpedro]

Men Donpedro - det ER lov å tenke selv også!

Og som du ser, så gjorde jeg det også. Men alle er ikke som deg og meg. Mange er usikre og vil det beste. Og "det beste" er for mange det helsefolk sier.

Men når man skal bli tuter ørene fulle med alternativer (uten å ha bedt om det), så er det jo litt merkelig at de utelater flaske-alternativet fullstendig? Og at det overhodet ikke er tilrettelagt for det. Og at det er stor mangel på info hos de som jobber med barn, mens de kan "alt" om amming.

[Gjest grøss]

Jeg er bare så inni hel.... glad for at jeg er ferdig med å amme tre unger. Hadde melk til de var 6-7 månder, og det har vært et slit med alle tre. Men jeg holdt ut, for det var jo det beste for barna. På helsestasjonen mente de selvfølgelig at jeg burde nå forsøke å amme litt lenger...... Burde jo prøve å holde ut til ungene var året. Det var verst å få alle gode rådene med nr 1, slet og strevde for å få det til. Såre brystvorter som så ut som kjøttkaker, fikk stadig brystbetennelse, ungen fikk tidlig tenner og beit i brystvortene("det er bare å ta puppen ut av munnen på ungen og si tydelig nei", "er så enkelt atte"). Da jeg ammet nr 2 og 3 lukket jeg ørene og lyttet til meg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde vært mamma i fem minutter da jeg forsto at jeg var den enste som kunne ta avgjørelser for meg og mitt barn.

Det var da voldsomt. Ja, ja. Har selv vært mamma i snart 15 år men aldri hatt den følelsen.

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde ammepolitiet, ikke på sitt verste, men ganske heftig likevel da jeg fikk min første. Godt voksne barnepleiere kom durende inn på rommet uten forvarsel, "nå skal du amme, fram med puppen" og begynte å klype og dra og rulle og klemme og gudene vet hva. Og da de ikke fikk det til på første forsøk, så ringte de på en eller to til, og så var rommet fullt av eldre damer som alle skulle klemme og dra og pushe nesespray og se bekymra ut.

Jeg har ikke barn, men ville aldri godtatt en slik oppførsel. Dere har da krav på privatliv selv om dere er mødre. "Fram med puppen"? Klype, rulle og klemme? :slåss:

[Gjest Bodillen]

Det er ganske sjukt hvordan enkelte bedrevitere kan få seg til å oppføre seg.

Jeg var en usikker 23-åring første gangen jeg ble mamma, og ammingen fikk jeg dårlig til. For å gjøre en lang historie kort; det endte med at babyen la lite på seg, og veiingen på helsestasjonen indikerte at noe måtte gjøres - raskt.

Jeg opplevde at to helsesøstre sto og kranglet over hodet mitt om hva som var best for barnet mitt - MME eller pupp!

Jeg valgte å dra hjem og gi MME et forsøk etter først å ha ammet ham. Etter ammingen slukte han ei hel tåteflaske med MME, dermed rapet han og sovnet med et tilfreds glis...

Vi fortsatte med MME, det var min avgjørelse, en avgjørelse jeg følte var best både for babyen og meg.

Det er flott med amming, og nr to ammet jeg med glede frem til hun var ett år. Det var også min avgjørelse, og den beste for meg og baby nr to.

Ammepress har jeg lite til overs for. Jeg synes det viktigste er at både mor og barn trives med sin måte å gjøre ting på.

[Gjest Emera]

Jeg opplevde ammepolitiet, ikke på sitt verste, men ganske heftig likevel da jeg fikk min første. Godt voksne barnepleiere kom durende inn på rommet uten forvarsel, "nå skal du amme, fram med puppen" og begynte å klype og dra og rulle og klemme og gudene vet hva. Og da de ikke fikk det til på første forsøk, så ringte de på en eller to til, og så var rommet fullt av eldre damer som alle skulle klemme og dra og pushe nesespray og se bekymra ut.

Jeg var i utgangspunktet ikke redd for å ikke få det til. Og de fleste ferske mødre med sin førstefødte aner ingenting om amming i det hele tatt, annet enn at det er anbefalt. Jeg regnet bare med at det skulle gå seg til, jeg. Men ammepolitiet fikk meg til å bli alvorlig redd for at ungen min skulle sulte i hjel innen få timer hvis ikke det ble noe fart på sakene. Ikke akkurat en flying start, eller?

Det var omtrent akkurat slik jeg også opplevde det. Helt forferdelig! Og oppi alt dette så trillet de jammen meg inn den der ammepropagandavideoen (ja, jeg kaller den det her for å få fram et poeng...), hvor alt er vidunderlig og vakker, myk musikk. Festlig. På samme rom som meg lå en dame som hadde fått barn nr. mange. Hun ble trukket og vridd på så til de grader at hun gråt sine modige tårer der hun satt. Stakkars. Burde de ikke hatt respekt for at hun kjente sin egen kropp etter flere fødsler..?

Da jeg kom hjem slet jeg like mye med ammingen, og helsesøsterbesøket viste ingen nåde. Amming måtte til! Det var moren min som til slutt satte foten ned, og hjalp meg til å se at det ikke gikk lenger. Heldigvis. For det var en fryd å begynne med flaske. Skyldfølelse til tross. Jeg hadde virkelig prøvd.

[Blueberry]

Jeg må si at jeg kom med et lettelsens sukk da jeg leste artikkelen i går. Selv ble jeg rammet av kraftig fødselsdepresjon som tok knekken på ammingen sammen med at jeg var veldig tungmelket. Hun la for lite på seg og måtte få litt tillegg allerede etter 1 uke. Jeg var som følge av depresjonen helt likegyldig til ammingen og det å i det hele tatt ha blitt mor, og hadde egentlig nok med å takle det om jeg ikke skulle slite meg gjennom ammingen også. Holdt det gående i halvannen måned tror jeg det var. Hadde jeg ikke fått hjelp i tide vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå. Så jeg tror nok alt i alt at MME har vært det beste for barnet mitt.

Men helt ærlig så føles det som om jeg har brutt en naturlov når andre får høre at jeg ikke ammer lenger. Det gjør det ganske vanskelig å få bearbeidet depresjonene skikkelig.

Til tross for mine erfaringer denne gang ønsker jeg å amme dersom jeg får et barn til. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, og jeg håper å få hjelp til å forebygge depresjoner enda en gang. Erstatning er jo knalldyrt og egentlig nokså upraktisk noen ganger...