værdeprimerte mangler problemer

[Leo]

Det høres ikke ut som disse personene virkelig er deprimerte. Jeg kjenner ingen klinisk deprimerte mennesker som har lyst til å være deprimerte, og iallefall ikke for å få oppmerksomhet. Derimot tror jeg betegnelsen "deprimert" misbrukes i stor grad, og at dette gjør at folk får feil inntrykk av hva det egentlig innebærer. Det kan nok også forklare hvorfor noen tror dette er noe man kan velge bort og noe som skyldes en svake personlige egenskaper hos den deprimerte.

[Gjest Gjest]

Det høres ikke ut som disse personene virkelig er deprimerte. Jeg kjenner ingen klinisk deprimerte mennesker som har lyst til å være deprimerte, og iallefall ikke for å få oppmerksomhet. Derimot tror jeg betegnelsen "deprimert" misbrukes i stor grad, og at dette gjør at folk får feil inntrykk av hva det egentlig innebærer. Det kan nok også forklare hvorfor noen tror dette er noe man kan velge bort og noe som skyldes en svake personlige egenskaper hos den deprimerte.

Bingo!!

Det er vel akkurat det denne tråden går på.

[¤flicka¤]

Bingo!!

Det er vel akkurat det denne tråden går på.

I utgangspunktet. Men diskusjonen har utviklet seg litt etter det

[Gjest Gjest]

I utgangspunktet. Men diskusjonen har utviklet seg litt etter det

Eller avsporing som det heter her på KG

Ved avsporing slettes enten det mod mener er avsporing, eller i beste fall så deles tråden.

Derfor er det aller beste å starte nye tråder når man vil ha belyst en litt annen problemstilling enn i hovedinnelgget. På den måten blir ingen av trådene ødelagt av ivrige modder.

[Gjest Blondie65]

Jeg er fullstendig enig i at ens egen innstillig og fokus kan ha enormt mye å si. Det er imidlertid viktig å være klar over et slik traumatisk opplevelse som du her beskriver, kan medføre kjemiske forandringer i hjernen som personen selv ikke har noen kontroll over. Posttraumatisk stressyndrom burde f.eks. være ganske velkjent og kan være invalidiserende. Hva pasienten selv gjør er enormt viktig, noe det også fokuseres mye på i behandlingen, men det er ikke dermed sagt at vedkommende blir frisk og en som gjør lite selv kan godt blir frisk mye raskere enn en som virkelig tar problemet på alvor. Det er rett og slett individuelt og vi skal være ytterst forsiktige med å sitte på utsiden og bedømme andre menneskers psyke.

Jeg dømmer ingen. Jeg er også fullstendig klar over PTSS - visste du at det kan avverges ved rett behandling? Visste du f.eks. at arbeidsplassen er den beste plassen for slik behandling (fordi du kommer fort inn i vante rutiner).

Jeg skal ta et eksemel fra det virkelige liv:

Person A mister faren sin i kreft. Etter lang tids sykeleie. Grusomt å oppleve, grusomt å være vitne til og en stor lettelse når døden endelig inntreffer til slutt. I dette tilfellet er det enfantastisk arbeidsgiver og kolleger som strekker ut hender og aldri blir lei av å la vedkommende snakke om dette, sender blomster hjem til vedkommende og sier fra om at her kan man komme og gå akkurat som man føler for de nærmeste ukene. Vedkommende går på jobb hele uken og de etterfølgende ukene og kommer greit gjennom dette (selv om faren dør alt for ung).

Person B mister faren sin, også i kreft. Det blir rett og slett litt mye for person B dette og sammen med sine søsken går de på vill heksejakt for å anklage sykehuset for feilbehandling. Person B blir sykemeldt først delvis, og deretter helt. 2 år etter dødsfallet er person B fremdeles ikke i full jobb og nevner du faren blir ansiktet mørkt hardt og lukket. På tross av gjentatte oppfordringer fra kolleger om å komme på jobb og snakke om det og være rundt andre sauser person B seg inn i hvor vondt det er å miste far og hvor forferdelig dårlig han ble behandlet. Nå mange flere år etter er person B klinisk deprimert.

Jeg kjenner begge disse situasjonene godt nok til å vite at det ikke er slik at person A ikke har opplevd problemer i sitt liv før og aldri har vært deprimert. Jeg vet også at person B har hatt et tøft liv. Jeg vet at disse to personene har totalt forskjellig fokus i livet der den ene ser det halvtomme glasset og den andre det halvt fulle. Jeg vet at begge kunne valgt anderledes - motsatt - hvis de ville det.

[Gjest Don Giovanni]

Ja, men værsyke er ikke det samme som en klinisk depresjon, på langt nær. Hvis du bruker begrepene riktig er det større sjanse for at du blir forstått riktig.

Værsyke ble tatt med i mitt innlegg for å vise hva slags nivå av depresjoner jeg prater om. Jeg bruker begrepene riktig. En depresjon har mange grader, som jeg også har forsøkt å si tidligere. Modellen gjelder depresjoner, stress og angst, og jeg har tatt den rett ut av en bok skrevet av en psykriatri-professor fra Bergen som jeg har glemt navnet på i farta. Boka modellen er hentet fra heter "Livet er et usikkert prosjekt". Det er en modell til dagliglivets utfordringer. Aline trekker inn helt uvesentilge dimensjoner i denne debatten og da står jeg selvsagt ikke inne for modellen.

[Gjest Blondie65]

Værsyke ble tatt med i mitt innlegg for å vise hva slags nivå av depresjoner jeg prater om. Jeg bruker begrepene riktig. En depresjon har mange grader, som jeg også har forsøkt å si tidligere. Modellen gjelder depresjoner, stress og angst, og jeg har tatt den rett ut av en bok skrevet av en psykriatri-professor fra Bergen som jeg har glemt navnet på i farta. Boka modellen er hentet fra heter "Livet er et usikkert prosjekt". Det er en modell til dagliglivets utfordringer. Aline trekker inn helt uvesentilge dimensjoner i denne debatten og da står jeg selvsagt ikke inne for modellen.

Ingvard Wilhelmsen heter han.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.v..._SEKS_ID=131920

[Leo]

Jeg dømmer ingen. Jeg er også fullstendig klar over PTSS - visste du at det kan avverges ved rett behandling? Visste du f.eks. at arbeidsplassen er den beste plassen for slik behandling (fordi du kommer fort inn i vante rutiner).

De lærde strides. Enkelte mener at PTSS kan avverges, andre mener at behandlingen i seg selv kan bidra til at man utvikler PTSS. Arbeidsplassen er imidlertid helt klart et godt sted for behandling av PTSS. Aktivitet og rutiner viktig! Det forutsetter imidlertid at man har en arbeidsplass hvor man møter forståelse og hvor det er mulig å tilrettelegge arbeidet. Desverre er også PTSS en "snikende" lidelse og mange, spesielt menn, erkjenner ikke at de har et alvorlig problem før de kanskje har mistet flere jobber, begynt å misbruke rusmidler etc. etc. Nå er det imidlertid ikke det denne diskusjonen handler om...

Person A mister faren sin i kreft. Etter lang tids sykeleie. Grusomt å oppleve, grusomt å være vitne til og en stor lettelse når døden endelig inntreffer til slutt. I dette tilfellet er det enfantastisk arbeidsgiver og kolleger som strekker ut hender og aldri blir lei av å la vedkommende snakke om dette, sender blomster hjem til vedkommende og sier fra om at her kan man komme og gå akkurat som man føler for de nærmeste ukene. Vedkommende går på jobb hele uken og de etterfølgende ukene og kommer greit gjennom dette (selv om faren dør alt for ung).

Person B mister faren sin, også i kreft. Det blir rett og slett litt mye for person B dette og sammen med sine søsken går de på vill heksejakt for å anklage sykehuset for feilbehandling. Person B blir sykemeldt først delvis, og deretter helt. 2 år etter dødsfallet er person B fremdeles ikke i full jobb og nevner du faren blir ansiktet mørkt hardt og lukket. På tross av gjentatte oppfordringer fra kolleger om å komme på jobb og snakke om det og være rundt andre sauser person B seg inn i hvor vondt det er å miste far og hvor forferdelig dårlig han ble behandlet. Nå mange flere år etter er person B klinisk deprimert.

Jeg kjenner begge disse situasjonene godt nok til å vite at det ikke er slik at person A ikke har opplevd problemer i sitt liv før og aldri har vært deprimert. Jeg vet også at person B har hatt et tøft liv. Jeg vet at disse to personene har totalt forskjellig fokus i livet der den ene ser det halvtomme glasset og den andre det halvt fulle. Jeg vet at begge kunne valgt anderledes - motsatt - hvis de ville det.

Og da lurer jeg veldig på hvordan du kan vite det? Kliniske depresjoner utløser også kjemiske forandringer i hjernen. Akkurat som med andre sykdommer, er det også forskjellig hvor disponert vi er for å få slike lidelser og hvordan vi takler motgang. Noen kan leve på junkfood og sigaretter i årevis uten en gang å få høyt kolestrol. Andre igjen merker problemene etter kort tid. Noen tåler et helt liv med motgang uten å en gang ha en søvnløs natt, mens andre blir syke av f.eks. et dødsfall.

[Kosemose]

D

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[¤flicka¤]

Værsyke ble tatt med i mitt innlegg for å vise hva slags nivå av depresjoner jeg prater om. Jeg bruker begrepene riktig. En depresjon har mange grader, som jeg også har forsøkt å si tidligere. Modellen gjelder depresjoner, stress og angst, og jeg har tatt den rett ut av en bok skrevet av en psykriatri-professor fra Bergen som jeg har glemt navnet på i farta. Boka modellen er hentet fra heter "Livet er et usikkert prosjekt". Det er en modell til dagliglivets utfordringer. Aline trekker inn helt uvesentilge dimensjoner i denne debatten og da står jeg selvsagt ikke inne for modellen.

Ok, men det er likevel ikke så lett å vite at du utelukker visse grader av depresjon når du bruker betegnelsen helt generelt. Jeg vet at en depresjon har mange grader, for øvrig, men værsyke er likevel ikke en medisinsk diagnose. Da har i såfall personen milde depressive symptomer som i utgangspunktet ikke skyldes været.

[Leo]

Det er jo ganske stor forskjell på å være skuffet over en dårlig sommer, og det å gå rundt og påberope seg en depresjon pga regnvær.

Ja, jeg håper ingen misforstår meg og tror at jeg mener at regnvær i seg selv kan utløse verken alvorlige depresjoner, PTSS eller andre alvorlige psykiske lidelser!

Jeg blir imidlertid litt skeptisk når noen, slik jeg tolker det, hevder at de som sliter med psykiske problemer bare kan "ta seg sammen". Akkurat som ved all annen behandling, kan pasientens egeninnsats riktignok være av stor betydning, men den er ikke nødvendigvis avgjørende.

Man kan jo saktens bli litt grinete over at det regner og man ikke får gjort akkurat det man hadde tenkt den dagen, men noen depresjon i ordets egentlige betydning er det neppe snakk om!

Endret 16. juli 2007 av Leo

[Gjest Blondie65]

Og da lurer jeg veldig på hvordan du kan vite det? Kliniske depresjoner utløser også kjemiske forandringer i hjernen. Akkurat som med andre sykdommer, er det også forskjellig hvor disponert vi er for å få slike lidelser og hvordan vi takler motgang. Noen kan leve på junkfood og sigaretter i årevis uten en gang å få høyt kolestrol. Andre igjen merker problemene etter kort tid. Noen tåler et helt liv med motgang uten å en gang ha en søvnløs natt, mens andre blir syke av f.eks. et dødsfall.

Jeg har nok større tro på vår egen evne til å påvirke disse kjemiske reaksjonene i hjernen en det du har.

Selvsagt er det slik at vi kan være disponert for en bestemt måte å takle motgang på. Men min mening er at vår evne til å takle motgang kan endres, vi kan VELGE å endre fokus. Eller vi kan la livets misserer - som været - dra oss ned i kjelleren gang på gang.

Jeg PLEIDE å bli vinterdeprimert. Fremdeles er jeg en større fan av sommeren og dens lyse netter enn jeg er av vinteren, men jeg har valgt å endre dette fokuset selv (med litt hjelp av god litteratur) og se på det som en kortere periode av året enn den lyse.

[Leo]

Jeg har nok større tro på vår egen evne til å påvirke disse kjemiske reaksjonene i hjernen en det du har.

Tvert i mot! Jeg har enorm tro på menneskets evne til å helbrede seg selv. Jeg tror imidlertid ikke bare dette er et spørsmål om å ville eller ikke ville. Det kommer bl.a. helt an på hvilken "input" man får (Hvilket jeg faktisk synes eksemplene du beskrev viste) og selvfølgelig også hvor alvorlig lidelsen er.

Jeg PLEIDE å bli vinterdeprimert. Fremdeles er jeg en større fan av sommeren og dens lyse netter enn jeg er av vinteren, men jeg har valgt å endre dette fokuset selv (med litt hjelp av god litteratur) og se på det som en kortere periode av året enn den lyse.

Nedstemthet om vinteren vil jeg tro at det fint går an å kurere selv slik du beskriver. Jeg har gjort noe av det samme selv. Det krever imidlertid at man er frisk og oppegående nok til å makte å bedrive litt "selvmedisinering". Problemet hos en alvorlig psykisk syk person er jo imidlertid at vedkommende ikke er i stand til å hjelpe seg selv og derfor trenger hjelp til bl.a. å snu tankemønsteret sitt.

[aline]

Da bruker du jo ikke modellen. Har man blitt diagnotisert med angst er det noe man må akseptere og tilpasse seg. (dvs at man bl.a. kanskje må gå til psykolog, ta medisiner etc for å gi deg det med teskje).

jo, jeg gjør faktisk det, det gjør ikke at jeg ikke har angst av den grunn.

Vær så snill å ikke vri denne tråden til å dreie seg om psykologiske problemer Aline. Du har gjort det så mange ganger før.

Denne tråden dreier seg om en uttalelse om værsyke .

Alle på KG vet at du har det helt forferdelig grusomt, og at absolutt ikke noe kan hjelpe deg med å få det bra. Vi har fått med oss det skjønner du.

fjernet tekst, da jeg ikke helt ser poenget med å svare.

Endret 16. juli 2007 av aline

[Gjest Blondie65]

Jeg har gjort noe av det samme selv. Det krever imidlertid at man er frisk og oppegående nok til å makte å bedrive litt "selvmedisinering". Problemet hos en alvorlig psykisk syk person er jo imidlertid at vedkommende ikke er i stand til å hjelpe seg selv og derfor trenger hjelp til bl.a. å snu tankemønsteret sitt.

Tror nok vi er enigere enn vi tror ... hehe ... som vanlig.

De fleste KAN snu tankemønsteret sitt dersom de får hjelp/selvtillit/troen på at det går an.

[Gjest Gjest]

Vil bare minne om at regnvær/dårlig vær i såpass stort omfang kan gjøre noen mennesker skikkelig syke rent fysisk, eller begrense deres bevegelighet drastisk. Dette gjelder blant annet meg. Jeg har som oftest ca 3-4 mnd i året der jeg har mulighet til å komme meg utenfor døra og der jeg kan greie meg noenlunde selv. Når ukesvis av denne perioden forsvinner i regn- og annet dårlig vær og jeg tvinges til å holde meg inne, fullt hjelpetrengende, er det faktisk ganske deprimerende. Nå vil jeg ikke påstå at jeg er deprimert på grunn av dette, men jeg må si jeg kan forstå de som eventuelt måtte bli det av en slik situasjon.

[Gjest Blondie65]

Vil bare minne om at regnvær/dårlig vær i såpass stort omfang kan gjøre noen mennesker skikkelig syke rent fysisk, eller begrense deres bevegelighet drastisk. Dette gjelder blant annet meg. Jeg har som oftest ca 3-4 mnd i året der jeg har mulighet til å komme meg utenfor døra og der jeg kan greie meg noenlunde selv. Når ukesvis av denne perioden forsvinner i regn- og annet dårlig vær og jeg tvinges til å holde meg inne, fullt hjelpetrengende, er det faktisk ganske deprimerende. Nå vil jeg ikke påstå at jeg er deprimert på grunn av dette, men jeg må si jeg kan forstå de som eventuelt måtte bli det av en slik situasjon.

Og DET er noe helt annet. Jeg kjenner flere som har det som deg.

[aline]

De fleste KAN snu tankemønsteret sitt dersom de får hjelp/selvtillit/troen på at det går an.

dette er jeg helt enig i, med hjelp, selvtillitt og troen på at det går an.

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose

[Gjest Gjest]

Jeg er født og oppvokst her. Det er sant at været er deprimerende noen ganger. Men som alle innfødte vet: Det finnes ikke finere by når solen skinner.

Vi kan ikke la været gå til psyken på oss. Dessuten: er det noe bedre der øst for tiden? Der regner det jo, det har vært flomkatastrofe og de har hatt noen vintere der de ikke har trengt å trimme i det hele tatt for trim har de fått i form av snømåking.

Det blir det for galt stikker man en uke til syden og så er man i humør igjen.

Jeg synes ikke det blir noe galt ved å reise til varmere strøk når jeg vil det.

Det gir meg mye livskvalitet og ny energi , dessuten så holder jeg på å lære språket.

Alle mennesker er forskjellige og med individuelle behov, hvorfor skal andre hele tiden fortelle oss hva vi bør tenke, mene, det som blir feil osv...

tenke sjøøøøl