Livet med lillegutt

[MidnightChildDreamer]

Velkommen hjem, MellonCollie, MellonCollieMannen og MellonCollieBaby

Vil ønske dere lykke til med nye rutiner, og med veien mot en god hverdag for dere alle tre. Kos dere masse, og husk at verden er der selvom dere stenger den ute en stund den forsvinner ikke.

[MellonCollie]

Takk! Vi er altså da hjemme!

I går ble jeg litt stressa, de begynte å snakke om at vi måtte bli til lørdag kanskje. Og så ble de usikre om det var meninga vi skulle ha siste dose antibiotika kl 12 på dagen eller kl 12 på natta, så var myyye usikkerhet. Men under legevisitten i dag kl 10 så bestemte de seg - vi trengte ikke den siste dosen antibiotika i natt, gutten vår er friskmeldt!! Alt annet på den "normale" legesjekken var også bra, både syn, hørsel, hofter, testikler.. jepp, en perfekt liten gutt :-D

Han kommer til å bli en liten tjukkas, da. Veide jo 3290 ved fødsel. I dag, 6 dager senere - 3590 g Han tar til seg næring, ja. Viktig det når man er syk

Nå ligger han på brystet til pappa og sover søtt. Han sovna i bilstolen på vei hjem fra sykehuset, likte å kjøre bil tror jeg. Kom hjem, han våkna ikke... tok vel nesten en time, så var det tid for bleieskift og litt mer mat. Så sovna han igjen Jeg blir ikke lei av å se på ham.

I går tok vi en liten trilletur - vi innså at jeg ikke hadde vært utenfor sykehusets 4 vegger på 5 dager Det var kjempekos, samboer og jeg kjøpte litt mat og satt oss ute i parken med ham i vogna. Han våkna litt etterhvert, men gikk greit for meg å amme ute også, så da sovna han etter maten. Er så takknemlig for at amminga går fint, det gjør alt enklere. Han er kjempeflink, og jeg har ikke hatt noe smerter / ubehag i forbindelse med dette enda - bank i bordet.

Antibiotikaen har en teit bivirkning, og det er magetrøbbel for ham. Dere skal høre den prumpinga han presterer Og som regel er det ikke bare luft, men små gavepakninger med HVER gang. Skikkelig guffe, stakkar. Dette har også medført at han har hatt litt vondt i magen, noe som har gitt oss litt skriking på natta. I natt gikk alt veldig fint - da sovna både han og jeg kl 22 og sov til 24, da han fikk medisin. Sovnet igjen med en gang, og sov til 2 - da var det mattid. Bleieskift måtte da også gjøres, pga tidligere nevnte bivirkning Men han sov godt igjen kl 2.45, og jeg sovna. Så våknet vi ca 6.00, noe som passet greit i forhold til mat før blodprøvene i dag morges. Så i dag har jeg følt meg uthvilt!

De forrige to nettene derimot... Magevondt har ført til mye skriking! Eneste som har fått ham til å roe seg er at jeg har gått og bysset samtidig som jeg har sunget - og aller helst skal jeg synge "når trollmor har lagt.." Når du starter på den for 15. gang begynner du å bli rimelig sprø Har hjulpet noe med et varmt håndkle rundt magen hans, men bare litt ja. Spent på hvordan denne natta blir - antibiotikaen sitter jo fortsatt i noen dager. Men enklere nå som jeg har samboer her, og kan bli avlastet. Har vært tidvis tøft å være alene. Men gitt meg endel selvtillit med ham, da. Jeg vet nå at jeg klarer det, jeg som ikke har noe erfaring med barn. Og i det du tror du skal bli gal og at han aldri skal sove igjen, så plutselig er han borte. Men har endt med at han har sovet både på meg eller inntil meg, da. Kun denne natta han har vært i vogna hele natta..

Dette ble langt, men har mye på hjertet Håper på å få skrevet ferdig fødselshistorie i dag, samt oppdatert meg litt hos dere. Takk for at dere kommer innom meg, jeg setter enormt pris på å ha denne plassen å skrive av meg ting.

[Gjest Pysepus]

Å, velkommen hjem vennen!!! Så godt å lese at det står så bra til med dere - det gjør et pysepushjerte veldig godt! :)

[Tussi!]

Velkommen hjem

For en herlig følelse det må være. Endelig begynne å leve igjen og nyte dagene sammen. Håper alt går bra hjemme nå og at dere koser dere kjempemye

[marsy]

Gratulerer sååå mye med baby, overstått tøff fødsel, og med å få komme hjem fra sykehuset! Jeg var på sykehuset (4-mannsrom!) i 6 dager, og man blir jo helt tussete til slutt....

Tenker det er deilig å være hjemme

Prompebarn er jo kjempesjarmis! Spesielt når man blir vekt om natta av DE kjempeprompene

[Gjest Ulva35]

Velkommen hjem med lillegutten og god helg til den lille familien

[Gjest Pysepus]

Prompebarn er jo kjempesjarmis! Spesielt når man blir vekt om natta av DE kjempeprompene

Lillesøs var også slik! Derfor fant mamma og jeg opp et nytt uttrykk som hun hadde; fisefjes! Kunne se det lang vei når en promp (vi sier fis) var på vei!

[Niennah]

Her er det Papegøyen fra Amerika som går igjen og igjen. Gjerne med gitarspilling til.

Velkommen hjem! Høres ut som at det går strålende!

[Doratheexplorer]

Velkommen hjem Kan tenke meg det var godt ja.

Håper dere koser dere masse-masse med lillegutt

[jente 79]

Velkommen hjem, melloncollie

Skjønner godt du holdt på å bli sprø. Jeg holdt på å bli sprø 4. dagen...

Her vi har sunget bæ bæ lille lam

Men jeg lærte noe om luft i magen her i går. Har ikke prøvd det selv, men han jeg fikk tipset av hadde 4 barn så han visste vel hva han pratet om.

Uansett, det han hadde gjort var å smøre litt olje på et barnetermometer og stikke det så vidt inn i rompa.

Problemet var visst at de spant hele kroppen når de skrek sånn og dermed ikke fikk ut lufta. Dette gjorde at de slappet av. Men kunne ha ganske "eksplosiv" virkning da, så gjalt å holde ansiktet borte. Kom visst gjerne mer enn luft

Kose dere sammen med gutten deres.

Godt ammingen går bra, det gjør de første dagene mye lettere

Prompebarn er jo kjempesjarmis! Spesielt når man blir vekt om natta av DE kjempeprompene

Lillegutt sørget for at kjære ikke forsov seg så innmari mye på jobb på den måten.

[naley]

Babysyk som bare det nå jeg :rødme:

Velkommen hjem

[Gjest imli]

Velkommen hjem, MellonCollie og bebis!

Har dere bestemt navn eller?

[Ella*]

Velkommen hjem! Kan tenke meg det er godt etter så mange dager på sykehuset.

Kos dere sammen alle tre

[Concertina]

Velkommen hjem! Så godt å høre at alt går bra! Må være godt å kunne styre dagene selv og få være en liten familie hjemme Får håpe virkninga av antibiotikaen går over snart, så blir det mindre vondt i magen og mindre promping Kanskje du slipper unna med å synge "trollmor.." 14 ganger?

Veldig koselig å høre hvordan dagene deres er i hvertfall, kjenner jeg gleder meg masse til småtten kommer ut :rødme:

Kos dere masse da!

[MellonCollie]

Vi får straks besøk, så dette blir kjapt innom. Men siden kjære lillegutt er 1 uke i dag var det på tide å få ferdig fødselshistorien! Den er lang og detaljert, så dere som gidder får lese den. Men jeg ønsker å huske det jeg kan om den fine opplevelsen

Fødselshistorie

Allerede på torsdagskveld begynte det som jeg da ikke visste om jeg skulle kalle rier eller maserier. De var definitivt vondere enn de sammentrekningene jeg hadde gått med hele uka, men samtidig kom de ikke spesielt tett. Men fra kl 21.30 på torsdagskveld kom de veldig regelmessig med ti minutter mellom. Jeg satt nede og så på TV en liten stund, men fant ut at det var best å forsøke å få seg litt søvn. Det var lettere sagt enn gjort.. Fikk sove mellom riene, men våknet jo da hvert 10. minutt i det den satte i gang. Heldigvis ga det seg litt rundt 0030, og jeg sovnet. Men kl 4 på natta bråvåknet jeg av at ting satte i gang igjen, så jeg sto opp for å ikke vekke samboer. Gikk ned i stua, og forsøkte å slappe litt av, men etter hvert syntes jeg ting begynte å bli tettere. Fulgte nærmere med på klokka, og jo da. Nede i 6-7 minutter mellom. Vekket samboer når klokka var 6, da var det 5 minutter mellom de, og de var vonde. Tok en vurdering på at han i utgangspunktet gjorde seg klar til jobb, så skulle vi se an. Men innen han var ferdig i dusjen var det nå 4 minutter mellom de, og vi bestemte oss for å ringe sykehuset for sikkerhetsskyld. De syntes vi skulle komme inn for en sjekk, så da ordnet vi oss og kom oss i bilen. Var på sykehuset rundt 7.30, men med en gang jeg fikk på meg CTG-registreringen og la meg ned, så roet det seg og det ble lenger mellom. Skuffende! Jordmoren som tok oss i mot sa at dette ofte hendte – man ”stresser” seg litt opp når riene kommer tettere, noe som fører til at de kom enda tettere. Og så kunne det gi seg igjen. Hun sjekket åpningen min, og det var ikke mer enn 1 cm En hel natt med så lite søvn og så mye vondt, også bare 1 cm!! Men det var i alle fall ingen vits i å bli der, så vi dro hjem. Jordmoren sa det kunne ta alt fra 1 time til 2 døgn før ting var skikkelig i gang, men at det bare var å ringe dersom det var noe.

Vel hjemme igjen ble vi enige om at samboer uansett ble hjemme fra jobb den dagen. Så han var en engel og passet på meg, for riene fortsatte jo å komme med 8-10 minutter mellom, de. Jordmoren hadde rådet meg til å la ting skje av seg selv, ikke gå så altfor mye rundt og styre, da det bare ville slite meg ut. Så jeg tok hennes råd og la meg opp i senga med litt lesestoff og drikke. Måtte til slutt ta en paracet, noe som hjalp på det verste. Fikk ikke sovet noe, men i alle fall slappet godt av mellom. Gjennom hele dagen kom det en del slim, så det føltes i det minste som noe skjedde, men ikke noe kortere tid mellom riene. De var iløpet av formiddagen blitt såpass vonde at det ikke gikk å ligge rolig i senga når de kom. Det som funka best for meg var å sitte på kne foran senga mens jeg lente meg på den, eller på alle 4 opp i senga mens jeg ”vugget” litt. Vi tok også opp en spisestuestol til soverommet, da det å henge over ryggen på den og vugge hjalp bedre enn å ligge. Forsøkte å få i meg noe mat med jevne mellomrom, men matlysta var heller ikke på topp. Ble mye vann og juice den dagen!

Rundt 19-20tida tappet vi i badekaret, og samboer tente masse lys på hele badet for meg. Satt på rolig musikk, og det var gull verdt! Her fikk jeg virkelig slappet av og samlet krefter, og riene var enklere å takle når jeg var i vann.

Når vi la oss ba jeg samboer legge seg på gjesterommet, slik at han fikk litt søvn – nyttet jo ikke sove ved siden av en hvalross som ”kaster seg” opp på alle 4 hvert åttende minutt for å pese seg gjennom en ri! Ikke noe spennende som skjedde før rundt 0130-0200… jeg skulle opp på alle 4 for å puste, da det plutselig skjedde noe annerledes. Var dette det splæsjet jeg hadde ventet på?? Subba meg ut på do, og oppdaget til min skrekk at undertøyet mitt var fullt av masse friskt blod. Og det bare fortsatte – jeg blødde masse! Har jo lest at det kan komme ”litt blod” som start på fødsel, men dette var ikke noe jeg hadde forventet, så jeg ropte og vekte samboer med litt panikk i stemmen – ”NÅ må du ringe sykehuset. Jeg blør masse, friskt blod!” Ikke akkurat slik han drømte om å bli vekt De ba oss komme inn igjen, og det ble nok ikke sagt så mye på kjøreturen til sykehuset… jeg litt stressa, og han konsentrerte seg om å kjøre fortest mulig. Kom oss opp på avdelingen og rett inn på et undersøkelsesrom. Utrolig hyggelig jordmor, som forsikret meg om at tegningsblødninger noen ganger kunne være rikelig, og satte på CTG med en gang. Babyen hadde det fint, og riene var sterke, fine og regelmessige – men med noe langt mellomrom. Da hun sjekket meg hadde jeg 4 cm åpning!! Så endelig – fødselen var i gang! Hun vurderte frem og tilbake om en lege skulle komme opp og sjekke meg, for hun syntes også det var en del mer blod enn hva det burde være, men siden målingene så så bra ut og åpningen såpass stor vurderte hun det til OK.

Klokka var blitt ca 02.30, og vi ble dermed flyttet inn på fødestua; et stort fint rom med dobbeltseng, stort badekar på badet og god plass. Vi ble enige om å sette akupunkturnåler i ryggen for å forsøke å fjerne noe av smertene ved riene, noe som fungerte kjempefint. Neste ri føltes mye greiere. Snakket litt jordmor om tanker rundt fødselen, og hadde i det hele tatt en fin og god stemning, det var enklere å takle riene nå som jeg visste det førte en plass! Hun sa også da at lystgass hørtes ut som en god ide senere fordi pustinga mi var utrolig bra (yeey, de timene med maserier hadde lært meg NOE!). Samboer skar opp litt frukt til meg, og vi hentet en mugge vann. De mente jeg måtte spise litt, men jeg klarte bare 2-3 biter av en brødskive med syltetøy. Resten gikk på frukt, druesukker og Marie-kjeks.

Slik gikk det altså fra kl 02.00 til kl 06.00; riene gikk sin gang, jeg vekslet på å ligge i senga og å rusle litt rundt i rommet med akupunkturnåler i ryggen. Fikk også klyster i denne perioden – da fant samboer ut at det passet godt å gå og flytte bilen til annen parkering. NOEN intimgrenser er greit å beholde!! Ved 6tiden var åpningen blitt på gode 7 cm, og de var såpass tette at jeg kunne få teste badekar.

Dette lindret kjempegodt, og det var deilig å få beveget seg i vannet. Fikk også noen flere akupunkturnåler for å gi meg energi. Først pustet jeg meg bare gjennom riene mens samboer tørket pannen min med kald klut, men etter halvtimes tid forsøkte jeg å sitte på knærne når rien kom, mens samboer spylte på korsryggen med dusjen. UTROLIG godt! Da kunne jeg bevege meg litt i takt med pusten, og vannet tok vekk mye smerte. Så det fortsatte vi med en god stund. Klokka ble 8 og det var tid for vaktbytte. Det kom inn en ny hyggelig jordmor, som da skulle følge meg videre (rar situasjon det der, først klemme og takke en jordmor, deretter håndhilse høflig og småprate med en ny – alt mens man sitter naken i et badekar og avbryter samtalen med jevne mellomrom for å puste gjennom rier )

Ved 9 tiden ville hun gjerne ha meg opp av karet for å sjekke fremgangen, og skuffelsen var enorm da hun oppdaget at her gikk det sakte frem… hun ville nå egentlig si at jeg var nærmere 6 cm enn 7! Så her måtte det tiltak til. Men hun så jeg var sliten, og forslo at jeg skulle slappe av litt først, og å få teste litt lystgass. Hun viste meg teknikken, og det kom en ri.. jeg grep maska, holdt fast og pustet det jeg kunne mens jeg ventet på den harde toppen – som aldri kom! Både samboer og jordmor begynte å le når de så uttrykket mitt etter rien og jeg kom med kommentaren ”den her var fin!”. Så visst rimelig salig ut Både samboer og jeg la oss ned i senga for å slappe av en halvtimes tid – jeg med maska klar i ene hånda og kald klut til ansiktet i den andre. Småsov litt mellom riene, og her kom kanskje fødselens morsomste part for min del… i døsigheten kjente jeg en ri på vei, og skal jo da forte meg å puste inn lystgassen for at den skal virke kjapt nok til å ta toppen av rien. Setter hånda opp mot munnen og puster i vei – så tar panikken meg i det jeg innser at jeg driver og puster inn i den kalde kluten :hoho: Ikke SÅ lett å holde styr på alt, da!

9.30 er det opp og stå, og vi bytter ut roligmusikken med energimusikken – jeg ber samboer sette opp lyden, NÅ skal det jobbes! Henger meg over prekestolen, får noen nye akupunkturnåler som skal være riestimulerende, og instruksjoner om å stå brebeint og bevege meg mest mulig, og bruke lystgassen for å ta riene – men helst fortsette å bevege meg også da. Tror aldri jeg har følt meg så sterk! Utrolig deilig følelse å kjenne kroppen jobbe sånn når jeg kunne bruke rytmene fra sangene, samtidig som det gjorde så inni granskauen vondt… snodig setting! Men det funka, og ting kom bedre i gang igjen. Likevel tok jordmoren en vurdering kl 10 at nå måtte vi ta vannet for å se hva som skjedde. For en følelse det var, plutselig bare flommet det masse vann ut av meg! Og da fikk vi oss en liten støkk – for fostervannet var misfarget, altså hadde babyen bæsjet i vannet. Og det kan visst medføre komplikasjoner for babyen ved fødsel. Og siden jeg lå på en ”alternativ” avdeling uten mye tilgjengelig overvåkningsutstyr etc, så er da prosedyren at jeg måtte flyttes ned til spesialfødeavdelingen. Nei nei nei, tenkte jeg. Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke bytte jordmor nå. Jeg vil ikke trilles ut i en heis og til en ny plass på sykehuset, mens jeg har voldsomme rier. Samboer forsøkte å roe meg ned, og jordmor gikk ut for å få tak i en lege slik at vi kunne få en avklaring. ”Heldigvis” var det såpass fullt på de andre avdelingene, at hun hadde håp om at jeg kunne få bli hos henne. Legen kom opp og undersøkte meg, og da hun kom opp var allerede åpningen på nesten 9 cm, og de besluttet at det var for sent til å flytte meg. Takk og pris for det! For da tok det ikke lang tid før trykketrangen også begynte å melde seg.

Her dukket det opp enda et problem. Lillegutt hadde startet med å ligge med ryggen mot min høyre side, men underveis i riene hadde han begynt å snu seg for å vri seg rett, og da tok han hele veien rundt. Og nå hadde han egentlig ikke kommet rett på plass i forhold til trykkingen! Jeg fikk beskjed om å ligge på siden mens legen som fortsatt var der og jordmor sjekket på nytt hvordan han lå, og at jeg fikk lov til å småtrykke når det kom en ri. Og det var heldigvis det som skulle til – når jeg la meg på siden klaffet han visst på plass. Så DA var alt endelig klart.

Klokka var 11.45 når vi satte i gang med pressrier for fullt. Ettersom ting nå hadde tatt ganske lang tid, begynte jordmor å bli litt stresset, og jeg fikk med meg at dersom ikke han var ute til 12.30 måtte vi begynne å vurdere flere alternativ. På dette tidspunktet hadde jeg så mye vondt og var så sliten at jeg var absolutt innstilt på å få ham ut før den tid var kommet!! Jeg satt lent mot masse dyner og en saccosekk i senga og samboer satt bak disse igjen og støttet meg opp. Han fikk beskjed om å massere brystvortene mine for å få sterkere rier, og han gjorde som han fikk beskjed om, selv om han følte hele situasjonen litt absurd

Det er umulig å beskrive resten. Den følelsen av at man faktisk kjenner dette lille mennesket bevege seg gjennom kroppen og lenger ut. De første par riene slet jeg litt med å få til trykkinga optimalt, men så gikk det bedre. Fikk presset ca 3 ganger per ri, og plutselig sier jordmor ”nå kan du slutte å presse, fokuser i stedet på å puste – helt rolig nå!!”. Hun var ganske overrasket, for hadde regnet med at det skulle ta 1-2 rier til. Men nei, nå ville gutten min ut. Det var vondt, men på en spesiell måte. Jeg kunne se ned, og der var han kommet til verden. Den lille perfekte gutten, med mørkt hår på hodet som skrek og hørtes fin og frisk ut. Fikk ham opp på brystet, han var glatt og ”slimete” så litt vanskelig å holde, men allikevel så fiiin! De tok ham fra meg ganske raskt for å få ham ut for å suge opp fostervann, så samboer ble med ut mens jeg ble sydd to små sting, og mens morkaken kom. Når han kom inn igjen ble han igjen lagt til brystet, og den flinke gutten skjønte poenget med en gang

Han ble altså født 12.12, og veide 3290 g og målte 51 cm. Fint mørkt hår, og han fikk 9 på ”score” – litt trekk fordi jordmor syntes han kunne vært litt mer rosa. Bagateller

Resten av den første dagen i hans liv var stort sett fantastisk (bortsett fra det med lungene / fostervann, men det er jo allerede fortalt om). Vi ble etter en stund flyttet bort på et nytt dobbeltrom hvor vi skulle bo, og la oss i senga alle tre. Jeg fikk ammet, og tror alle tre duppet av litt sammen i senga der. En skikkelig kosestund. Et annen fint minne fra første dagen er litt senere på kvelden, lillegutt lå våken i senga si og tittet rundt. Jeg begynte å synge ”Trollmor-sangen”, noe jeg har gjort mye under graviditeten. Med en gang jeg startet å synge bråsnur han hodet mot meg , og setter øynene rett inn i mine. Tydelig at DETTE var en lyd han kjente igjen! Magisk øyeblikk med den første skikkelige kontakten.

I dag er han en uke, og han har lagt på seg ca 400 gram allerede. Han er frisk og fin, og jeg føler at kroppen min fungerer fint. Så selv om fødselen føltes lang, og det var øyeblikk hvor ting kunne gått verre enn det gjorde, så er jeg bare takknemlig for den fine opplevelsen det ble. Herlige jordmødre, en fantastisk flink samboer (vi fikk MYE skryt for hvor godt team vi var) og et slikt resultat. Lykke

[MellonCollie]

Navn og bilde kommer forresten i bloggen i morgen etter planen

[Niennah]

For en fin fødselshistorie. Flott at du delte den med oss.

[Tussi!]

:rødme: Så utrolig herlig. Kan ikke si jeg gleder meg mindre etter å ha lest dette

Hørtes tøft og slitsomt ut, men den følelsen det virker som dere hadde etterpå høres helt herlig ut. Nyt dagene til det fulle

[Concertina]

Utrolig rørende og flott fødselshistorie! Og etpar utrolig morsomme situasjoner Høres absolutt tøft og vondt ut, men med en slik premie på slutten så klarer man jo det meste! Kos dere masse sammen!

[Gjest Reka]

GRATULRER SÅ FANTASTISK MYE MED DEN LILLE GUTTEN!!

:hjerte: :hjerte: :hjerte:

Håper dere koser dere masse hele familien!

Og takk for fødselshistorie-lesning

Endret 31. august 2008 av Reka