Gå til innhold

Biter av et slags liv


Gjest deemess
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest deemess

dagbok ja.

ikke at jeg absolutt er så skrivelysten nå.

er bakert og jævlig, og hadde den verste fadesen i mitt unge voksne liv hittil. greier ikke tenke på det en gang. det innbefattet litervis med tårer. krangling. spytting. raserianfall.

aldri drikke så mye mer..aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fyllerør skal vi alle gjennom, selv om det ikke virker slik så glemmer man det og husk at de aller fleste sikkert var for fulle til å bry seg om deg, og en tabbe og ti har vi alle på samvittigheten ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

da dro han igjen. han som liksom skal være min hjertens kjær. jeg føler bare avsky. vi har vært kjærester i knappe fire mnd. og kommer ikke til å vare ut juli. problemet er at vi skal jobbe sammen hver dag i tre uker- TRE UKER f.o.m. søndag. og jeg kan ikke ende det før etterpå, hvis ikke knuser han meg sønder og sammen på jobb. jeg elsker han og hater han. han kommer til å knekke meg fullstendig om dette fortsetter- jeg har jobbet så hardt for å være der jeg er i dag, jeg nekter å knekke igjen.

de fleste kan gjøre fylletabber. inkludert han. ekskludert meg. til oppklaring for de som eventuelt måtte lure så er min kjære en aldri så liten psykopat- som kjefter og blir iskald når jeg gråter, vrir og vender på alt jeg sier slik at jeg fremstår som udugelig, og i går fikk jeg mitt første slag etter at han filleristet meg. jeg skulle ønske ting var annerledes. at jeg ikke elsket han. dette kommer til å bli hardt, men jeg har ikke noe valg. jeg må komme meg ut av det før det er forsent. jeg har bein i nesa, er tøff og sterk- med han må jeg legge meg flat hver gang, hvis ikke blir jeg overkjørt tilbake. jeg vil ikke være slik. skal ikke være slik. jeg har mest lyst til å avslutte nå, jeg ønsket å gjøre det rett før han dro. men skal jeg holde ut jobben å tjene de pengene jeg så sårt trenger, så er jeg nødt til å holde ut med han. legge meg flat å være nikkedukke. spille korta mine rett. bedre å være nysingel å ha penger enn nysingel og blakk. kanskje en uforståelig tankegang, men jeg slipper den ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff da, dette hørtes ikke kjekt ut :klem: !!

Det er bra du ser selv hva du skal gjøre, håper du kommer deg gjennom disse tre ukene og at det ordner seg etter det. Det er ikke lett når man både elsker og hater en person - da er det mange motstridende følelser man sliter med! Lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

takk blåmeisa, tror jeg trenger litt hell og lykke på veien framover nå. det verste er at jeg alltid har hatt fordommer mot mennesker som blir i slike forhold, som ikke "tør" si fra, som virker svake..det kommer jeg aldri til å ha igjen. jeg orker ikke krangle mer. orker ikke flere manipulative taler fra hans side, noe i meg knyter seg som en stram ball og får meg til å beklage det jeg sa, unnskylde og si at det var min feil, min tabbe, jeg tok feil- han har rett. merkelig. virkelig merkelig.

tungt å våkne i dag. bruker en stund for å oppfatte at jeg ligger alene i sengen, og huske hva som har skjedd de siste dagene. jeg sliter mye med angst, generalisert angst og panikk angst, i går var det ekstremt- i dag er det litt bedre. men det er slitsom å gå rundt med hamrende hjerte og stikkinger i nervene. jeg har rydda og kokt meg kaffe, alt i en slags zombietilstand. kaostankene kverner, det samme omigjen og omigjen- jeg vil ikke dra på jobb i morgen, men jeg skal greie det, jeg må- blir det for ille så får jeg avslutte før de tre ukene er ferdig- skylde på magetrøbbel og influensa eller noe. den planen gjør det litt enklere. at blir det uutholdelig så kan jeg avslutte. i min mage er vi ikke kjærester lengre. i mitt hode avslutter jeg med han mer og mer for hver time som går. jeg vet at han kommer til å ta siste stikket og at jeg så langt derifra er ferdig med han- for enkelt kommer jeg ikke til å slippe. han må sette agendaen, som han sier. det skal han få. jeg ønsker på ingen måter å ta han for noe, vinne den kampen han tror vi spiller. jeg vil bare ha ro og fred, trygghet og omsorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Gjest deemess

syk

lungebetennelse

og "kjæresten" er sur

måtte dra hjem et par dager fra sommerjobben

sitter i sofaen nå å venter på endelig å få treffe sønnen min

det er slutt i hodet

han er en drittsekk

en psykopat

er så forvirret

orker ikke en vond sommer igjen

det ser uunngåelig ut

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

en telefon. nei to. han forstår at han er på tynn is nå. han kan jo ikke slippe taket. så da er han i gang med å overvelde meg med sin plutselige sympati og forståelse og omsorg igjen. my ass.

det som verre er at jeg går fem på.

jeg er sikker i min sak helt til han ringer, og jeg piper som et forkvaklet høns tilbake- som om jeg var det søteste menneske i hele verden. klok av skade slo jeg da av telefonen. smart ikke sant? da kunne jeg bare sitte med mine fornuftige tanker om å forlate mannen som forakter meg når jeg blir syk, er svak. som river meg ned i stedet for å bygge meg opp. som tror "team" betyr å gi den andre mest mulig skyldfølelse og skam.

klart jeg forsto at det kom til å komme noe på mail. selvfølgelig leste jeg mailen. og selvfølgelig var den enestående perfekt. for perfekt. den inneholdt alt den burde. "stakkar lillepia mi"- jeg må vise henne at jeg bryr meg når hun er syk. (to dager for sent). "Du må ikke tro jeg er sint på deg!!" Nei, det føltes helt naturlig at du slengte på røret da jeg tynt spurte om du kunne ordne noe mat til meg når jeg lå med dritt-feberen på drittlugaren.

Også skulle han jo hilse fra alle andre- han har jo selvsagt fått ekstra oppmerksomhet da jeg dro- å så plutselig sitt snitt til å utnytte at jeg ble sjuk- klart han ikke er sint på meg lengre da når han kunne dra goder av det selv.

også elsker han meg. og gleder seg sjukt til vi skal ligge på stranden sammen snart. og han er min- "din ...."

idioten er uansett meg.

jeg kommer til å dra tilbake på jobb på lørdag. jeg kommer til å elske han og dra på ferie. bare for å slippe å ha det vondt. alt i magen min sier at dette er feil. alt. alt.

alternativet ligger som en gavepakke foran meg.

jeg oppdaget tidlig at mannen er psykopat og har anledning til å stikke før det er forsent.

min søte lillesøster tilbydde seg å være med meg på ferie i stedetfor, slik at jeg ikke ble snytt for den turen i allefall.

jeg har familie og en bestevenninne som sier at jeg må avslutte straks. som sier de skal stille opp bare jeg kommer meg bort.

tror jeg er feig. jeg er livredd. jeg er livredd fordi jeg elsker han og har opplevd noen av de fineste stundene jeg har hatt, sammen med han. jeg er redd fordi jeg vet at jeg ikke greier å holde meg sterk over lengre tid. dvs om jeg kutter kontakten nå og han på sett og vis når meg alikevel, så er det lite overtalelser som skal til før han har meg på kornet igjen.

alt ser jeg.

jeg er redd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

gud i himmelen..

hva gjør jeg????

drar til legen å får sykemelding, dropper psykopaten og sliter en stund for så å få det bedre?

eller drar på jobb igjen i morgen, fortsetter med han å drar på romantisk ferie om et par uker- som vil bestå av alkohol, krangling og noen fantastiske øyeblikk?

mine foreldre, søster, bestevenninne mener det første- innerst inne vet jeg at alternativ en er det riktige- satans liv....

jeg sitter nydusja i sofaen, og vet at jeg bare har noen timer på å avgjøre...

er det egentlig så enten eller?

hva om jeg drar på jobb men dropper sydenturen?

ser hva som skjer?

drar på jobb og finner ut av det?

bor på lugar med han og holde alt inne, mest sannsynligvis sprekke i et svakt øyeblikk og få så det suser tilbake, med påfølgende to jævlige dager? tar jeg sjangsen? skal jeg holde meg hjemme med mennesker jeg vet virkelig bryr seg om meg og ønsker det beste for meg?

jeg drar til legen å får den sykemeldinga, hører hva han mener, bruker den om jeg bestemmer meg for å forlate han, eller bruker den og tar avgjørelsen senere? trenger ikke ta den i dag? da har jeg elleve dager å bestemme meg på....det er kanskje det beste?

hva gjør jeg da? skriver mail til han og forteller akkurat hvordan jeg tenker, føler det og at jeg er usikker på forholdet..mest sannsynligvis vil han avslutte for selv å få satt agendaen..da gjør han det enkelt for meg... og jeg er ikke redd for å spille så sjofelt med tanke på hvor sjofel han har vært...det gir meg dårlig samvittighet til syvende å sist, men jeg vet jeg må lære å tørre være mer "bitchy"..selv om det mest sannsynligvis utifra disse dagbokinnleggene kan virke som jeg er både bitcy og iskald..og om det virker slik så er det enda større grunn til bekymring, for slik var jeg ikke før jeg traff han, og jeg vil ikke forandre personlighet til "det værre" pga han..alt er rot i hodet...kaos..tusen millioner tanker i sekundet gjør meg trett..

men jeg gjør det..

jeg drar til legen å får sykemelding, blir hjemme og tenker..skriver en mail til han og ser reaksjonen..så får jeg ta resten senere...jepp...det må bli sånn, en mellomting er bedre enn enten eller..

phu...utrolig hva litt skriblerier kan gjøre for å oppklare vanskelige saker...

nå gjelder det bare å "stick with the plan".... å komme inn til legen ikke minst......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Jeg dro til legen, fikk sykemelding, skrev lang mail om hvordan jeg hadde det og følte det rundt ting til "han", og fikk som svar at jeg tydeligvis så verden med andre briller enn han og om sydenturen var mulig å avbestille.

Så han gjorde det enkelt for meg.

Selv om jeg har det tøft akkurat nå. Jeg har klump i magen.

Jeg er plutselig singel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

det er så innmari vondt...

i hele kroppen..

haka søker brystet, hvert åndedrag er et slit, jeg er trett..

skal pakke å dra på hytta, gråten lurer rundt ethvert hjørne

jeg savner han og elsker han

og vet at det ikke er noen vei tilbake nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Da har jeg hentet sakene mine på jobb..

Han var der, på lugaren...og ba om en klem..

jeg gråt så kroppen rista, jeg skalv og tviholdte og trodde ikke jeg ville greie å slippe...jeg elsker han enda...følelsene er de samme...han sa det til meg også..han sa jeg ikke måtte finne på noe dumt, han sa han ikke ville miste meg..og han sa jeg ikke måtte være så tøff...

Men jeg kan ikke fortsette.

Jeg kan ikke.

Det er som å gå leende inn i løvens hule og be om et liv i helvette.

Men gud som jeg elsker han. Har aldri elsket noen så høyt før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Nok en tom dag. Bare gått hjemme, ryddet, klipt plen, baket rundstykker med ungen. Ingen har ringt. Jeg ringer ingen. Jeg kjeder meg, savner sjøen, bølgene, andre mennesker. Det koker i hodet, tankene kverner på det samme. Han. Han.

Savner jeg han? Eller savner jeg et annet voksent menneske, nærhet og omsorg? Jeg savner han. Savner å kysse han. Savner å ligge naken inntil han. Jeg har vel bestemt meg helt, for å avslutte fullstendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest deemess

Hvor ble det av livet mitt? Alle vennene mine? Jeg som knapt hadde tid til noe sitter nå i sofaen og ser reprisen av reprisen på ektrem oppussing. Jeg har klipt plena og vasket huset, alle klærne, ingen kopper er skitne. Verandaen er ryddet og spylt, ugresset er luket. jeg har dujet. Og spist. Og enda er jeg bare kommet halvveis i dagen. Jeg har sendt melding til to venninner, men får ingen svar. Jeg sitter her, har ikke snakket på hele dagen, bortsett fra i morgest, med ungen, før han dro i barnehagen. Nå har faren hentet han. Stillheten er et faktum. Jeg har lest bok, sjekket alle mail, lest alle nettaviser, trykket meg trøtt på facebook. Hva skal jeg bruke kvelden til? Hvirdan ble det så ensomt?

Ensomhet er ikke noe nytt i livet mitt. Den er en trofast følgesvenn, og har alltid vært det. Noen ganer velger jeg den, andre ganger velger den meg. Som nå.

Jeg fikk melding av Han. Han savner meg. Og tenker på meg hele tiden. Jeg skrev tilbake at jeg savnet han og at jeg avbestilte reisen vår i dag, noe som var ganske trist. Jeg savner han. Tror jeg. Men jeg vet fortsatt at jeg ikke vil fortsette. Hverdagen starter snart igjen. Gleder meg til å begynne å jobbe. Begynne på skolen igjen. Men nå, hva gjør jeg i dag? Jeg kan ta ut alt av kjøkkenskapene og vaske de. Det trengs. Eller rydde rommet til knøttet, skapene der inne. Det trengs. Jeg kan trene. Jeg kan begynne å lese pensum.

Et eller annet.

Jeg kjeder meg.

Endret av deemess
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Da er dagen endelig over. (for en trist ting å skrive)

Jeg dro å trente, sprang som om jeg hadde fanden sjøl i hælene på tredemølla, godt å ta seg helt ut. Så leide jeg meg en film og begynte å laste ned mr.bean on hollyday. Søstersen kom for å se Bean, og selvfølgelig var den dubbet på russisk:| Men pytt, den var like morsom likevel.

Han ringte i kveld. Lurte på hvordan det gikk. Uff. Jeg savner han så. Han hørtes sliten og trett ut. Klarer ikke stoppe å se han for meg der han står i baren og ser kjekkere enn kjekkest ut. Savner sjøen jeg, savner å ta heisen opp å si godnatt til den kjekke kjæresten min. Se øynene hans stråle når han får øye på meg. Stå på dekk og kysse og hviske og røyke. Det var så mange herlige øyeblikk.

Men men..det holder ikke i lengden..Han tror fortsatt vi er kjærester, tror jeg. Jeg jatta bare med når han sa at problemene våre ikke var større enn at de kunne løses. Jeg gruer meg til å fortelle at jeg drar til syden med søs. Jeg gruer meg til å si at vi er totalt ferdige. Vet han vil ta det hardt. For jeg vet at han har oppriktig varme følelser for meg, og at han er et følelsesmenneske på bunn.

I morgen kommer bestisen på lunch, gleder meg til å prate litt skjit igjen, de siste dagene har vært lange, kjedelige og ensomme. Nå er det natta. Mest av alt vil jeg bare ringe han. Si at jeg savner han. Be han om å komme hjem, elske med meg. Det er hardt å være hard når en velger det selv. Jeg foretrekker å kjøre ting så grenseløst til helvette slik at jeg ikke har noe valg. Nå har jeg et valg. Og jeg har valg å avslutte, men jeg kan gå tilbake på det valget når som helst. Hater det. Vil helst ha valg der jeg ikke har noe valg.

Jeg savner han. Savner han....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Da har helga tatt sin ende, og mye har skjedd siden torsdag da jeg skrev det siste innlegget. Det er helt slutt med meg og han. Og det var etter en lang telefonsamtale der han omtrent fikk meg til å si at "ja jeg vil være jenta di igjen", der han virket delvis ydmyk og forståelsesfull. Det var bare det at det virket så falskt, det virket som han spilte en rolle, alt for å få det slik han ville- at jeg skulle gi han et svar med en gang om jeg ikke ville være hans igjen. Men jeg var steinhard og sto på mitt om at jeg ikke viste og at jeg bare ville treffe han når jeg kom hjem og ta det derifra. Flere ganger prøvde han. Flere manipulerende ord og fraser. Omveltningen skjedde idet jeg fortalte at jeg ikke kom til å bestille noen ny sydentur til da han kom hjem, fordi jeg hadde gjort avtale om å reise med søsteren min. Da kom den mannen jeg ikke kunne utstå igjen, med en kommentar om at det var en uhørt dårlig prioritering, men vist det skulle være slik så kunne det bare være med alt, da var det slutt. Hehe. Det er til å le av, så idiotisk barnslig er det. Siden har jeg ikke hørt fra han, og nå har han tatt bort "In a relationship" på facebook, og jeg har kommet meg helskinnet ut av mitt forhold med en psykopat.

Når det er sagt, så er det klart at jeg savner han, litt. Dvs, jeg synes det er sårt og tenke på. Jeg ville ikke vært foruten dette forholdet. Jeg har lært ufattelig mye av det. Spesielt dette med å ikke misbruke verbal brillianse, selv om en kan. Jeg har sett litt på bilder i dag, av han og meg. Tenkt på det som var fint, snufset litt over at han tross alt var så kjekk og at jeg begjærte han mer enn noen annen mann jeg har møtt. Men jeg vet det er en annen der ute for meg. Som jeg kommer til å begjære minst like mye, men som i tillegg er en god og snill mann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

uh..drittdag...drittvær...

har kun sittet på nett og drukket kaffe i dag, har glemt å ta pilla mi så begynner å få en rastløs og uggen følelse i brystet...jeg vet jeg burde satt i gang rydding, ringt noen, men jeg sitter å trykker meg sjalu av alle ting...savner han...æsj...enda jeg vet at jeg er ferdig med han, så savner jeg han, savner å ligge inntil han...det var så godt å elske- på alle mulige måter...forbanna at han måtte være så psyko.....

jukeboks dansefot surrer i bakgrunnen, og jeg blir så rasende på den stupide musikken at jeg vil hive tv'n i golvet og springe ut på plena å hyle faen i helvette så høyt jeg bare makter...

jada, jeg vet det må være drittdager, jeg har sluppet billig unna på alle mulige måter i det siste...kunne bare ungen vært litt mer sosial og ikke vært så flink til å leke seg selv så kunne jeg hatt litt selskap med han, men neida, cowboy for alle penga....ringe søs da..hun skulle jo komme...

okei, foreløbig plan, ta pilla mi, ringe søs, rydde...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

æsj, enda en drittdag...har angst så det holder...var med lillegutt på sin første dag på sfo i dag, og trodde hjertet skulle sprette ut av brystet, greide ikke se på noen, langt mindre snakke med de andre foreldrene, og ønsket bare at tiden skulle gå fort slik at jeg kunne få komme meg hjem....

kan ikke unngå å tenke på han, i går savnet jeg han veldig...jeg har rotet med medisinen, drakk to dager i helgen, og bada bing så er jeg ut å kjører med angst og tungsinn...sint på pappan til gutten også, det er bestandig så mye styr der hjemme slik at han alltid må prioritere samboeren og hennes barn...synes det er synd for lillegutt sin del, i dag savner han pappaen sin og vil hjem til han, men det kunne han altså ikke...og jeg er dårlig og irritabel, så her går han midt i det hele og alt er bare tull...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest deemess

Jeg knakk fullstendig.

Angsten har hengt som et lodd på meg de siste dagene. Jeg endte med å gå til legen å få beroligende midler. Jeg pleier ikke gi opp på denne måten. Men det er så ensomt. Så inderlig inderlig ensomt. Jeg gråter som et forlatt barn i sofaen og ligger å rugger i forsterstilling. Over lengre tid blir dette så slitsomt at det må skje noe som bryter sirkelen. Tablettene utsetter og forverrer den, men det var ingen annen utvei nå. De rundt meg har mer enn nok med sine egne liv, og jeg er ustabil titt og ofte, jeg greier ikke løpe til de hver gang, det må ha sitt utløp uansett, og jeg får streve med det alene, og slappe av imellom med tablettene. Det skumle er når jeg kjenner at jeg blir psykotisk, at jeg forsvinner inn i meg selv og verden blir forvrengt. Det er merkelig. Jeg vet at alle tankene mine er urealistiske, at jeg er svak, at det vil bli bedre, men det overmanner meg, det sliter og river og drar meg med iet virvar av et dragsug. Alt ser jeg. Alt opplever jeg. Nå er jeg mer eller mindre tom. Og skriver om dette som om det har skjedd med en annen. Jeg er alltid redd for å tippe. For at smerten skal bli så uutholdelig at jeg tipper og ikke kommer tilbake, at jeg velger å bli i den sinnsvake tilstanden for bestandig. Psyken er en intrikat og komplisert beskyttelse, men den kan beskytte for mye- ødelegge for mye.

Jeg skrev at jeg elsket han. Savnet han hvert sekund av dagen, tenkte på han kontinuerlig. Ba han komme hjem. Han skrev at han elsket meg. Han ringte, og jeg fortalte om kaoset, om bilen som krasjet, at jeg må flytte for noen mnd. At lønna var minimal og at jeg mister overgangsstønaden. Kaos. Han sa at alt ville ordne seg. Alt vil bli bra. Han skulle ta seg av det. Ordne det. Du vet jeg fikser det sa han. Han skulle se hva han kunne gjøre for å komme hjem fra jobb tidligere. Jeg bønnfalte han. Sa at jeg trengte han nå. Jeg har ikke ro i kroppen et sekund. Jeg vet virkelig ikke hvordan dette vil ende. Jeg forstår det med det at jeg virkelig elsker han. Jeg ser det at tidspunktet er feil. Jeg ser at jeg kommer til å skuffe min søster og mamma. Han sier at han ikke greier tanken på at jeg drar til syden med henne. Han sier at vi skal på tur. At jeg må forklare det til henne. Og jeg vet at hun vil bli så innmari skuffet over meg. Hun har vært enestående til å hjelpe meg når hun var her. Og mamma, stakkar, kommer til å få helt vondt i magen om jeg ikke drar med søs men med han istedet for. Men alt jeg vil er å reise med han. Klemme han og være nær han hele tiden. Gud. Hjelp meg noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...