Kan man gi opp sitt barn?

[Gjest Utslitt og deprimert]

Hei.

Jeg vet dette virker spesielt, men jeg vil ikke/kan ikke ha barnet mitt lenger. Jeg har ett miserablet liv, og har ingen ting å tilby. For hver dag som går hater jeg han litt og litt, og jeg eier ingen morsfølelse for han. Jeg vet dette høres grusomt ut, men det er sånn det er. Han er ren, mett blid og fonøyd. Men jeg gjør ikke mer med han en det jeg må, og jeg har helt syke tanker. Jeg lider selv av selvmordstanker, men da må jeg på en måte vite at gutten min har det bra først. OM han ikke bli hentet i bhg en dag, så tar vel noen vare på han? Leste om kvinnen i frankrike, som forlot sønnen på en cafe. Jeg ser jo at det er en egositisk handling, samtidig så er det en del inne i meg som forstår henne.. Jeg har tenkt tanken mange ganger, samtidig så kunne jeg aldri gjort det. Så jeg er jo glad i han, jeg vil at han skal ha det bra. Men jeg tror ikke det er med meg...

Gutten min er nå litt over 2 år, han er en utadvendt og glad gutt. Tror han enkelt kan tilpasse seg en ny familie, om det i det heletatt går an. Kan man gi i fra seg omsorgen til ett barn som ikke er utsatt for omssorgssvikt (bortsett fra manglende morskjærlighet), eller må barn i norge vanskjøttes før BV griper inn?? Barnefaren er ute av bildet (og bor i ett annet land, og er ikke far på papiret), ellers har jeg ingen fambilie bortsett fra en gammel tante. Jeg vet jeg er syk og trenger hjelp, vil bare gjøre det beste for gutten min først. Kan jeg levere han noe sted (ikke forlate)

[Far til 2]

Jeg tror du bør begynne med å snakke med lege/helsesøster/barnevern, etc for å løse det problemet du selv synes å ha kommet i. Når det er løst vil sansynligvis alt løses seg mht gutten også.

Noen søker hjelp veldig sent. Pass på at du ikke er blandt disse. Alle komuner skal ha et aparat til å ta seg av slike tilfeller. Du er sikkert ikke alene om slike problemer.

[måneperle]

Kanskje du bør ta kontakt med fastlegen din i første omgang, og fortelle hvordan du føler det? H*n vet hvordan du kan få hjelp til å få en bedre tilværelse!

Tenker på deg og føler med deg

[Gjest Gjest]

Et godt tegn er at du selv ser at du har problemer. Neste skritt for deg nå må være å skaffe deg og gutten hjelp. Jeg tror også at det rette stedet å begynne er hos legen din eller på helsestasjonen der de sannsynligvis kjenner både deg og gutten din.

Har ikke sa mange gode råd, men håper at du og gutten din får den hjelpen dere nå trenger

[CeeCee]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt kontakt med BV og fastlegen, og snakket om dette til ped.leder i barnehagen. Dersom du har sterke depresjoner er det ikke bra for barnet at du har omsorgen helt alene, noe du klarer å innse selv og det er positivt.

Å gi barnet sitt opp til andre fordi du vil ta livet av deg, er ingen god ide. Gutten kommer til å savne mammaen sin vanvittig mye for resten av livet. Jeg vet det er vanskelig for deg å se det nå, men han trenger deg.

Det første som bør skje er at du får hjelp til depresjonene dine, og avlastning med gutten. Derfor bør du ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til psykolog, samtidig få resept på anti depressiva. Du må også ta kontakt med barnevernstjenesten og be om hjelp til avlastning, dvs. en besøksfamilie, eller evt. frivillig omsorgsovertakelse, slik at barnet ditt kan få et fosterhjem. Jeg synes ikke du skal gi helt slipp på barnet ditt. Når du får bukt med depresjonen vil du ønske å ha kontakt med barnet ditt igjen.

Jeg forstår du har det knalltøft nå, og det er flott at du innser at du sliter, for det betyr at du kan gjøre noe med det. Vær helt ærlig med fastlegen din om hvordan du har det. Da vil du få raskere hjelp. Samme med barnevernet.

Ønsker deg lykke til!

[lulle]

Med utgangspunkt i at du ønsker det beste for sønnen din, høres det for meg ut som du har morsfølelse for gutten din. Du skriver du trenger hjelp, og det vil du få. Oppi alt høres du ut som en sterk person, som på tross av vansker du beskriver, har en gutt som er velstelt, får mat og er blid. De vanskelige tankene du beskriver er reelle nok for deg, og jeg har full respekt for de som ser sine egne begrensinger. Det vil nok være lettere for deg også å bli frisk om du slipper å bekymre deg for barnets ve og vell.

Ta kontakt med fastlegen og BV, de vil hjelpe deg videre. Lykke til.

[Tusenfryd]

Huff, dette var stusslig å lese. Men som de andre sier, godt at du selv innser at du trenger hjelp og at barnet ditt trenger hjelp. Du har fått gode råd mht helsesøster, barnevern etc - du vet best hvem som er aktuelle for deg der du bor, start der du kjenner noen, hvis dere fx har brukt fast helsesøster.

Lykke til - jeg håper du kan få hjelp og avlastning så du senere kan være glad, glad i og glad med gutten din.

[Gjest Gjest]

Som andre har nevnt kan du kontakte fastlegen og barnevernet. Jeg synes heller ikke du bør gi helt slipp på sønnen din. Barnevernet forsøker først og fremst å iverksette støttende tiltak som bidrar til at barnet kan bo hjemme. Støttekontakt 4 timer i uken, avlastning annenhver helg og veiledning burde være realistiske tiltak. Og ikke gi opp selv om du blir avvist første gangen du kontakter dem. Det er en fordel å skrive et brev, for det er mer forpliktende for dem å svare på.

Jeg har selv kontaktet barnevernet fordi barna og jeg levde med drapstrusler og jeg måtte ha voldsalarm. Jeg var utslitt både fysisk og psykisk. Hadde mareritt, søvnproblemer og angst. Jeg ble avvist, men skolen hjalp etterhvert til slik at yngste barnet fikk støttekontakt 4 timer i uken og jeg fikk veiledningssamtaler. Tiltakene varte i ca 1 år. Nå er vi en godt fungerende familie igjen.

Håper det ordner seg for dere.

[Gjest vsn]

Hei.

Jeg vet dette virker spesielt, men jeg vil ikke/kan ikke ha barnet mitt lenger. Jeg har ett miserablet liv, og har ingen ting å tilby. For hver dag som går hater jeg han litt og litt, og jeg eier ingen morsfølelse for han. Jeg vet dette høres grusomt ut, men det er sånn det er. Han er ren, mett blid og fonøyd. Men jeg gjør ikke mer med han en det jeg må, og jeg har helt syke tanker. Jeg lider selv av selvmordstanker, men da må jeg på en måte vite at gutten min har det bra først. OM han ikke bli hentet i bhg en dag, så tar vel noen vare på han? Leste om kvinnen i frankrike, som forlot sønnen på en cafe. Jeg ser jo at det er en egositisk handling, samtidig så er det en del inne i meg som forstår henne.. Jeg har tenkt tanken mange ganger, samtidig så kunne jeg aldri gjort det. Så jeg er jo glad i han, jeg vil at han skal ha det bra. Men jeg tror ikke det er med meg...

Gutten min er nå litt over 2 år, han er en utadvendt og glad gutt. Tror han enkelt kan tilpasse seg en ny familie, om det i det heletatt går an. Kan man gi i fra seg omsorgen til ett barn som ikke er utsatt for omssorgssvikt (bortsett fra manglende morskjærlighet), eller må barn i norge vanskjøttes før BV griper inn?? Barnefaren er ute av bildet (og bor i ett annet land, og er ikke far på papiret), ellers har jeg ingen fambilie bortsett fra en gammel tante. Jeg vet jeg er syk og trenger hjelp, vil bare gjøre det beste for gutten min først. Kan jeg levere han noe sted (ikke forlate)

Dette var trist lesing.

Du er den viktigste personen i guttens liv. Han ser opp til deg og er glad i deg.

Jeg forstår det sånn at du ikke har noe avlastning i det hele tatt. Da er det ikke det minste rart om du er utslitt og deprimert.

Du kan få avlastning gjennom barnevernet. Ja, hadde du bodd i nærheten kunne vi også hjulpet deg med barnepass. Jeg er helt sikker på at du finner en familie som kan hjelpe deg.

Men ikke gi opp å være mamma. Få avlastning, kom deg på beina. Du er en veldig flink mamma som har klart å ta deg av han alene til nå. Og du sier jo selv at han er en fin gutt, utadvendt og glad.

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg og gutten

[Gjest vsn]

Derfor bør du ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til psykolog, samtidig få resept på anti depressiva.

Nei nei nei.

Hun trenger avlastning og tid for seg selv. Jeg synes det er drastisk å begynne på anti depressiva.

[Gjest bada]

Dette var trist lesing.

Du er den viktigste personen i guttens liv. Han ser opp til deg og er glad i deg.

Jeg forstår det sånn at du ikke har noe avlastning i det hele tatt. Da er det ikke det minste rart om du er utslitt og deprimert.

Du kan få avlastning gjennom barnevernet. Ja, hadde du bodd i nærheten kunne vi også hjulpet deg med barnepass. Jeg er helt sikker på at du finner en familie som kan hjelpe deg.

Men ikke gi opp å være mamma. Få avlastning, kom deg på beina. Du er en veldig flink mamma som har klart å ta deg av han alene til nå. Og du sier jo selv at han er en fin gutt, utadvendt og glad.

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg og gutten

Fint innlegg, vsn!

Det var dette som slo meg også da jeg leste startinnlegget. Å være helt alene med et lite barn uten avlastning av noe slag må være fryktelig tungt, og det er ikke så rart at man da blir deprimert og ser mørkt på alt.

Du trenger helt klart avlastning, og du trenger å gjøre lystbetonte ting uten sønnen din, som f.eks. trening, dyrking av hobbyer, gå på kino/café med venninner. Hvis du i tillegg får noen å snakke med om problemene tror jeg mye kan være løst.

[CeeCee]

Nei nei nei.

Hun trenger avlastning og tid for seg selv. Jeg synes det er drastisk å begynne på anti depressiva.

Hun sier jo selv at hun er suicidal.Hun er helt alene med omsorgen for et barn.. Dersom ikke det er god nok grunn for å starte med anti depressiva vet ikke jeg...

[Gjest Gjest]

selvfølgelig kan man gi opp sitt barn. Det er noe mange foreldre gjør.

[Gjest vsn]

Fint innlegg, vsn!

Takk.

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som TS da jeg fikk nr 2 og var alenemor. En helt forferdelig situasjon som jeg ikke unner noen. Når ungen skreik, skreik jeg også fordi jeg var helt gåen.

Derfor mener jeg at hvis hun hadde bodd i nærheten kunne vi gjerne hjulpet henne. Riktignok har vi 4 unger i hus allerede. Men en fra eller til for en kort tid hadde gått helt greit.

Jeg håper du TS søker hjelp hos barnevernet. De plikter å stille opp. Det er et stort steg å ta. Men situasjonen din er veldig alvorlig når du vurderer selvmord.

[Gjest Gjest]

Ulempen med antidepressiva er at det kan gi ubehagelige bivirkninger. Selvmordfaren kan også øke kort tid etter oppstart. Jeg ville forsøkt andre tiltak først.

[Gjest Gjest]

selvfølgelig kan man gi opp sitt barn. Det er noe mange foreldre gjør.

Mange fedre iallefall..gir opp sitt barn.

[Gjest vsn]

Hun sier jo selv at hun er suicidal.Hun er helt alene med omsorgen for et barn.. Dersom ikke det er god nok grunn for å starte med anti depressiva vet ikke jeg...

Det vil jo ikke hjelpe. Hun kommer seg hvis hun får avlastning. Det er jeg ganske sikker på. Hun høres ut som en god mamma slik hun beskriver sønnen sin. Og jeg gjentar: det er ikke noe rart om hun er utslitt og deprimert. Jeg skjønner henne veldig godt!

[Gjest vsn]

selvfølgelig kan man gi opp sitt barn. Det er noe mange foreldre gjør.

Jeg synes det er trist at du som skjuler deg bak gjestenick svarer et fortvilt menneske slik.

[CeeCee]

Det vil jo ikke hjelpe. Hun kommer seg hvis hun får avlastning. Det er jeg ganske sikker på. Hun høres ut som en god mamma slik hun beskriver sønnen sin. Og jeg gjentar: det er ikke noe rart om hun er utslitt og deprimert. Jeg skjønner henne veldig godt!

Det vil kanskje hjelpe, men klart hun i tillegg til dette trenge avlastning og oppfølging av lege og psykolog, eller annet fagpersonell. Det er ikke sikkert at kun avlastning er nok. Det er jo best å helgardere seg. Men for all del, avlastning kan gjøre mye det!

[Gjest Vampyra]

Ulempen med antidepressiva er at det kan gi ubehagelige bivirkninger. Selvmordfaren kan også øke kort tid etter oppstart. Jeg ville forsøkt andre tiltak først.

Det er vel også grunnen til at man alltid skal gå i til behandling mens man bruker antidepressiva