Gå til innhold

Broren min er funnet død


kokkofjolla
 Del

Anbefalte innlegg

Huff nå er det tomt og trist.

Jeg er helt rar inni meg,akuratt som om jeg ikke klarer å ta til meg alt lenger.

For snart 7 år siden så mista jeg lillebroren min,og nå på tirsdag ble storebroren min funnet død i leiligheten sin.

Han hadde vært død i kanskje 2 dager da de fant ham.

jeg har grått og alt det der,men endel av meg er ikke helt med.

Jeg sitter i telefoner hele dagene,tar imot telefoner, ringer folk opp,informerer,trøster,griner,men jeg føler ikke gråten er ekte.

Dette er 3 begravelsen jeg skal i på 5 mnd.

Jeg bruker medisiner nå,slår meg regelrett i svime med vilje hver natt fordi at nattesøvnen må jeg ha,ellers tørner jeg gal.

men hjertet,hjernen er på en måte ikke til stede i sorgen.

Nå har jeg ikke flere brødre.

Nå er det bare oss jentene igjen.

Mamma er død,pappa har jeg ikke snakket med på mange år.

Når skal dette ta slutt.

Broren min ble 48 år, altfor tidlig å dø,men altfor lenge å leve hvis du bare har hatt det vondt.

jeg unner ham fred.

Jeg skjønte ham så godt.

Hadde jeg på en eller annen måte fått kontakt med ham nå og spurt om han ville tilbake så hadde svaret vært : jeg trur du er spik spenna gæær,n eller er du ikke riktig vettug.

Det blir så tomt uten ham.

Jeg håper alle i hans oppvekst krets og familie føler ansvar nå.

han bad ikke om slag , spark,voldtekt og psykisk misshandling.

stakkars kjære bror.

Jeg unner deg alt godt,håper du titter til meg og barna en gang iblandt.

Håper du har det godt med våre søsken og vår mamma nå.

Nå har jeg ikke deg lenger heller :grine:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Annonse

Hei igjen, minnestunden for broren min var den 9 juli.

Pappa åpnet døren for oss da vi kom,han så på meg,vi hilste ikke på hvernadre,ikke en nikk med hodet ikke et håndtrykk......helt taust.

Stemoren min likedant.

Den ene søsteren min hilste jeg heller ikke på.

Kald isfront........jeg reiste dit i et ærend,ikke for en gjenforening,men for å ta farvel med en kjær bror.

det var en fin seremoni,nydelige sanger,pent pyntet og solist som sang så vakkert.

Talen var nok godt ment,men det var ikke broren min som de snakket om , pappa og stemoren min fremstilte seg som en flott familie med åpent hjem,at dørene alltid sto åpne og han alltid velkommen.

Sannheten var jo at han ikke fikk komme når han ønsket,når han ringte så ble røret slengt på og da jeg var yngre så slo pappa broren min så alvorlig mens jeg så på at øynene på ham ble gjennklistret.

Jaja....de mente det var sånn da,det er vel sånn i alle begravelser/minnestunder at da skal det prates fint om den avdøde,og det er jo rett og flott.

Men pappa hadde mer behov for å fremstå som en god omsorgsperson enn å virkelig holde seg til sannheten.

Andre reagerte kraftig,jeg er helt rolig,ikke sint....jeg forventet dette.

Så kommer den kristne stemoren min opp til mikrofonene,hun er forfatter.........så leser hun et dikt,et dikt vi ikke skjønner noen ting av.........hun mente det vel godt hun også,selv om jeg har fått mange blod og blåmerker av henne.

Noen min før jeg skal inn å se kisten til broren min kommer en tante bort,tar fram mobilen å viser et bilde..........bilde fra begravelsen til onkelen min som døde i mars.

Hun mente det vel godt,følte bare det var feil tid og sted for akuratt det.

Det er ei flott dame og jeg liker henne,alle kan vi vel bli litt vimsete i slike stunder.

Men må innrømme at en liten del inni meg syntes det ble litt mye akuratt da.

Og jeg er enda ikke sint,hvis de ikke skjønner hva de har gjort så kan de vel heller ikke forandre på noe.

Jeg synes synd på pappa, dette var den 3 ungen han sa farvel til.

Det som er mest tungt nå, er ikke at broren min er borte,men det å vite at livet hans var et helvete,han hadde det så vondt,han sleit hele livet.

Han hadde angst,nerver,og hele hans verden var kontorer,behandling,gåturer,medisiner og alkohol.

I annonnsen ville de at penger som kom inn skulle gå til hjerte og karsykdommer,....for man kunne ikke skrive noe annet,man må passe på fasaden.

Det mest rette hadde vel vært å sende penger til AA.

Jeg var 12 år da han første gang begynte med antabus......og n er jeg 36.

Innen 5 år er det en ny begravelse,da går storesøsteren min,hun lever helt likt,men hun hiver innpå alt av medisiner hun finner og er inne på sykehuset x-anntall ganger i året pga selvmordsforsøk.

Jeg har blitt ganske herdet....jeg bare venter på nestemann nå.

Det sies at det som ikke knekker deg gjør deg terkere,men nå er jeg redd for at jeg begynner å bli følelsesløs her..........og det er ikke meg overhodet.

Eller er det bare at jeg har lært,erfart og takler ting annerledes ??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Idag begynte kremeringen,jeg ville det ikke,flere andre som heller ikke ville,men jeg har ikke sagt et pip.

Pappa er sjefen.

Det er visst mer og mer vanlig med dette har jeg hørt.....så idag går kroppen hans opp i røyk.

Men for meg personlig er det så mye mer naturlig med en kiste,et legeme, et håndtak å holde i når vi skal bære den døde ut å si farvel en siste gang.

Men det ble ikke sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tweek

Huff :cry:

Dette var vondt lesing, alt dette vonde du har opplevd i familien og dødsfallene. Det er trist at det er sånn, og vondt å lese at du venter på nestemann. Jeg kondolerer :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

takk for alle kondolanser,klemmer,blomster og gode tanker.

KG er en fin plass,da får man lufta en hel masse,ikke bare om fine morsomme hverdagslige ting,men også om ting som er vanskelige.

Det er så godt å kunne dele slike ting med noen,for selv om jeg har snakket mye i tlf og grått osv,så er det faktisk veldig god terapi og skrive ,det er en god måte å få ut ting på det også.

Jeg har heftet fra seremonien her i stua,utenpå er bilde av broren min, et fint bilde,det ble tatt i konfirmasjonen til sønnen hans nå i mai mnd.

Men det stemmer liksom ikke at han skal være på et slikt hefte.

Verden er ikke alltid så mild og livet kan være hardt og brutalt.....noen ganger så lurer jeg på hvor vi mennesker finner styrken fra...........ja styrke til å fortsette,finne glede i hverdagen og se at livet faktisk har mye godt å by på også.

Å stå opp om morgenen,vaske klær,støvsuge,rydde,handle,være der for barna og naboene.......men om litt så glir alt nogen lunde tilbake til normalen igjen.

At man igjen klarer å legge merke til den gode grønnsåpelukta,kardemummelukta fra nystekte boller,si ja takk og smile når naboen kommer å vil ha kaffislabberas og en skravlestund. Og løpe etter barna,leke med de så de hyler av skrekk-fryd......jeg smiler allerede nå når jeg tenker på det.

Men til dere som trenger lengre tid så er det også normalt.........husk......det finnes ingen fasit på sorg eller noe svar på hvor lenge den varer.

Vi er enkeltmennesker med hver vår ryggsekk å bære å gjør så godt vi kan alle sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Fjellsippa
Men til dere som trenger lengre tid så er det også normalt.........husk......det finnes ingen fasit på sorg eller noe svar på hvor lenge den varer.

Vi er enkeltmennesker med hver vår ryggsekk å bære å gjør så godt vi kan alle sammen.

Det gjør vondt å lese om opplevelsene dine, men også godt å se at du nå ser det positive i tilværelsen. Sånn som duften av nybakte boller med kardemomme.

Du har så rett når du sier at det ikke finnes noen fasit på sorg. Vi har alle våre måter å reagere på. Det som er rett for noen kan være feil for andre. Har selv opplevd at andre har ment at jeg sørget for lite. Hva vet de om det?

Jeg ønsker deg alt godt videre, og etter å ha lest denne tråden er jeg overbevist om at du får til det beste for deg og barna dine.

Lykke til videre i livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg :klem:

Alle skulle ha fått lov til å ha en fin oppvekst med familie og venner rundt seg, som er glade og som tar vare på hverandre.

Men desverre, sånn er det ikke.

Men DU må være sterk for dine barn og de som er rundt deg.

Jeg ønsker deg lykke til videre :dagens-rose:

Måtte verden smile ekstra til deg og dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hufse-tufsa

du har uten tvil hatt det vanskelig i livet ditt. etter det jeg kan lese her har du en styrke og en evne til å reflektere over det vonde.

jeg ønsker deg også alt godt videre. håper du har mennesker rundt deg som er gode å være sammen med. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...