FAEN jeg elsket den katten

[Gjest DyneTryne]

Lille pusen min på 11 år ble påkjørt i dag, jeg hadde gledet meg til å komme hjem til den og så er det ingenting mer å komme hjem til

sitter og hylgriner og skriker og prøver å roe meg ned, har slåttknytteneven til blodds i veggen og har bare lyst til å dpø selv JEG ELSKET MIO vet faeni kke hvor jeg skal gjøre av meg hva faen skla jeg gjøre????

Hvorfor måtte dette skje med den beste pusen i verden!!!

[Tabris]

Slikt er så grusomt! Du har min største medfølelse! :klem:

[Gjest StockDama]

=(

[Gjest DyneTryne]

tusen takk. går til en kompis nå og sover der, orker ikke være alene og han har to puser jeg kan trøste med... også med et bilde av lille mioen min

[Gjest Veronica Mars]

Uff, så trist. Kondolerer så mye.

[Morea]

Har opplevd det selv. (Heldigvis) noe man aldri kan venne seg til å takle. Men det er fælt!

[Crash]

.

Endret 2. april 2008 av Miros

[Gjenglemt sykkellås]

Kjempetrist. Vet nøyaktig hvordan du har det.

Tror faktisk ikke det er noen ord i verden som kan trøste deg. Men husk at du elskeR den, selv om den er borte. Behold den inni hjertet ditt!

[Gjest katteelsker]

Hei!

først må jeg jo kondolere.

Så du har mistet kattepusen din også.....Det er så trist når det skjer.mistet min sist mandag.klarer bare ikke å stoppe å gråte.han var så spesiell og nydelig den katten.hele tiden glad og så vanvittig god og snill.den beste katten jeg har hatt ever.....men så ble den overkjørt av slåmaskina til naboen.....den kunne blitt 1 år i juli.Det som er det værste er tomrommet etterpå.De vanene man legger seg.gravla katten i går gårkveld.men vil liksom ikke innrømme for meg selv at det er han som er død.vil liksom tro at han fortsatt sitter på trappa og vil inn.men sånn er det dessverre ikke.forrige katt døde i fjor i okt.han var 18 år gammel.og ja.....det er veldig sårt når noe man er glad i plutselig forsvinner....man blir irritert og fortvilet.hvorfor skal et så uskyldig lite dyr dø?????kjenner det begynner å bli litt bedre...typen kom hjem med 2 nye kattunger som var utrolig lik den forrige.det dekker tomrommet men uansett så er jo selvfølgelig ikke sorgen over den andre katten forsvunnet.det vil nok ta sin tid,men å få en ny katt i hus igjen hjelper på når man er vant å ha de rundt seg.vi lider begge to.det er dessverre ingenting man kan gjøre når katten er død.pyntet fint på graven hans jeg da og malte navnet hans på en stein.bare godt å tenke på at den ihvertfall er begravd her på gården.værre når man ikke finner katten og lurer på hvor den er.kanskje den har det vondt?kanskje den pines?er den innestengt?er den tatt av av andre dyr?er den skadet og ligger hjelpesløs en plass?bla bla.nesten værre det.det ordner seg nok skal du se.det hjelper å få ut sorgen med en gang.la tårene komme og bli ferdig med det.minnene vil uansett alltid være der.

[Gjest Jytte]

Uffda ... stakkars deg og stakkars katten ... Det er sånne hendelser som gjør det så vondt å ha kjæledyr, og de gangene jeg selv har opplevd det så har jeg tenkt at jeg aldri mer vil ha dyr .. Men så må jeg tvinge meg til å tenke at da hadde vi aldri blitt kjent med de fantastiske skapningene disse dyrene jo er ...

[MzS]

Herrejesus, dette var nesten skremmende å lese... Dette var nøyaktig følelsene mine for litt over 1 mnd siden, det var som jeg hadde skrevet det selv! Jeg mistet ungen min (ok, så var det 'bare' katten min da, men ikke for meg) på samme måte, skulle bare ut å rope på henne etter at hun ikke var kommet inn kvelden før, og da fant jeg henne i grøfta rett ved huset. Jeg brøt fullstendig sammen og klarte ikke å slutte å grine før over et døgn etterpå. Grein og grein på jobben hele dagen etter og fortsatte med jevne mellomrom de neste 3-4 ukene. Jeg elsket den katten så SINNSYKT, hadde hatt henne i 9 år og hun var verdens godeste og mest spesielle pus... Og jeg hadde aaaaaaaldri trodd jeg skulle miste henne sånn, det var et kjempesjokk. Men for å komme til poenget - enda så knust som jeg var da, så går det mye bedre nå. Så selv om det føles som verdens undergang nå, så blir savnet og sorgen lettere og lettere. Nå ca en og en halv mnd etterpå så er det fortsatt sårt, og jeg savner henne hver dag, men nå er det blitt slik at jeg tenker på alt det gode og morsomme i stedet for bare det sørgelige. Har også begynt å se meg rundt etter ny pus og glede meg til det. Så selv om jeg vet NØYAKTIG hvor forjævlig trist og urettferdig det føles nå, så kan jeg hvertfall prøve å trøste deg med at det går bedre om en liten stund.

Føler masse med deg!

*sender en goood trøsteklem*

[Gjest synseren]

Stakars deg da .

[Gjest Frøken Titt]

Uff. Sånt er forferdelig. Jeg vet...

Har ikke annet å si. :cry:

[Helen]

[Gjest Peachbud]

Jeg føler med deg.

[Gjest TuttaCalcutta]

Jeg føler med deg..

[Gjest dynetryne ii]

Tusen takk for svar og klemmer, alle dere

Begynte å sippe på deres vegne, katteelsker og mzs..

jeg visste jeg var veldig glad i lillepusen min, men at det skulle bli så jævlig.. hun hadde blitt forgiftet av etellerannet rundt påske, og jeg ble så glad da hun ble frisk igjen, men hun virket så tynn... de siste to ukene spiste hun godt og lekte og var gladpus, koste masse osv, så det var det siste jeg forventet..

har lyst på ny pus ja, men jeg kan ikke det ennå. føler jeg erstatter mio da, så må vente litt med det.

det blir bare så utrolig tomt i senga mi framover, siden hun sovnet på hodeputa mi hver natt passer huset til han jeg er hos nå, natt til i morra for han drar snart, men vet ikke om jeg orker å være i et hus alene heller selv om det er to katter her.

[Ulva]

[Gjest lillebøll]

Uff det er helt forferdelig!

[Gjest DyneTryne]

takk dere. ser ut til at det er umulig å fylle tomrommet uansett. jeg bor fortsatt hjemme siden jeg har problemer med å skaffe meg jobb (får muligens en i august en gang) og de hjemme forstår ikke hvor viktig det er for meg å ha et kjæledyr. jeg hadde tenkt å kjøpe en fra dyrebeskyttelsen selv, betale for mat og kattesand og sterilisering selv og de hadde ikke trengt å se snurten av den, likevel er de vanskelige.

Jeg har nettopp mistet min beste venn gjennom 11 år, og jeg kommer ikke til å takle å være hjemme, kan ikke bo borte hos folk heller helt til jeg har fast inntekt, og alt ble bare mye jævligere enn jeg hadde noen gang trodd.

alt dette har jeg sagt, men nei, dette skal ikke tas over telefon, nei du vet hva svaret blir uansett.

dette er annerledes enn da jeg var 10 og fikk mio, da ville jeg ha pus fordi det var stas osv. nå vil jeg ha det fordi jeghar opplevd hvor mye det hjelper å ha på vanskelige dager, hvor mye dyret forstår når du er lei deg, og rett og slett bare en venn.

jeg har ikke tenkt dette med en gang, men etter hvert kommer det til å bli for jævlig ensomt, og jeg tar gjerne imot tips til hvordan en kan overbevise at dette er kun over en kort periode før jeg flytter ut, og at jeg tar ansvaret for alt.

tror jeg begynner å bli hysterisk her nå. vet ikke om det er normalt eller ei, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg videre uten et kjæledyr, det betyr så utrolig mye for meg.