Depresjoner har vel med helse å gjøre..

[Gjest Anonymous]

Så jeg syter om det her. Jada, alltid like morro å få høre fra dine foreldre og lærer at du trenger psykolog. I den tidlige alder 17. Saken er den at jeg har blitt psykisk knekt på skolen gjennom 10 lange år, og har lært å skjule det jævlige på innsiden. Istedenfor har jeg uvitende løyet for meg selv og går rundt som en "glad" person 24 timer i døgnet. Da folk mobbet meg for mine "innoverpupper" (B er ikke så stort i forhold til deres ballonger), og mitt gyselige ansikt, smilte jeg og lo og kom tilbake med en like "hyggelig" kommentar. Dette var foran læreren, så hun har trodd dette var vennskapelig mobbing, tilogmed da jeg fortalte at jeg ble såret av dette. Hvem liker vel å bli kalt stygg uansett.. Har hatt denne illusjonen av lykkelighet helt til jeg knakk sammen i stad. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, hylte og grein verre enn julius i dyreparken. Det var da dette psykologforslaget ble presentert. Da sa det klikk for meg. Jeg satt i 5 minutter her istad og tenkte på hvordan det ville vært å bare gjøre slutt på alt, men så tenkte jeg bedre tanker at det er idiotisk. Men er det egentlig det? Jeg føler meg som en fare, slik jeg klikket i stad. Og jeg hater meg selv, pga disse depresjonene, det er unødvendig, og kun oppmerksomhetsskrikende, og et glimrende øyeblikk til å syns synd på seg selv. Jeg prøver virkelig å bli kvitt det, men å få de samme kommentarene slengt dag ut og dag inn.. Så nå sitter jeg her, føler meg som et misfoster eller en mentalt syk person. Bare pga psykologgreiene. Jeg har alltid tolket det som negativt og for gale mennesker, har jeg fått gale opplysninger gjennom livet?

En ting til. Normalt hadde jeg tålt å få negative svar, men ikke nå, vær så snill. Eller gjør som dere vil, det er faen meg bare internett uansett, jeg bare lurer på om noen har hatt det som meg.

[Gjest Anonymous]

Hvis du er deprimert anbefaler jeg at du tar en tur til legen. Jeg var langt nede før jeg tok kontakt. Fikk "lykkepiller" (seroxat) og det snudde livet mitt. Etter et par ukers bruk var det helt slutt på at jeg ikke klarte å tenke på annet enn at livet var for jævlig, og jeg begynte å kvikne til igjen.

[starie]

Jeg synes uansett at du skal finne noen du stoler på og som du kan snakke med. Det kan være godt å snakke med noen i samme situasjon, som virkelig forstår hvordan du har det.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Heisann

Jeg får helt gåsehud når jeg leser ditt innlegg. Har selv 2 barn på din alder og vet hvilken sårbar alder du er nå, at du stadig får høre hvordan du ser ut kan jeg forstå du blir mektig lei av... Det at du til stadighet må spille skuespill for ikke å vise dine egentlige følelser går en stund, men plutselig er nok nok og da blir det sånne voldsomme utbrudd. Har selv opplevd det, da jeg på din alder var bred over baken og fikk mange "morsomme" kommentarer og jeg var den som lo høyest, men grein inni meg. Det endte med at jeg skamslo datteren til rektor på skolen for hun var den verste. Synd å si det men noen burde sett dette på forhånd, lærerne hørte det, men gjorde ingenting før denne dagen da alt klikka for meg... jeg fikk ut all aggressjon den dagen og stygt å si det, men det gjorde så utrolig godt, fikk en indre fred over meg. Det beste var at etter noen år da disse mobberne fikk barn selv, var de slettens ikke så flotte som tidligere, faktisk får jeg nå komplimenter for mitt utseende, jeg har tatt vare på meg selv og jobbet med min selvtillit. Men i ditt tilfelle trenger du noen du stoler på som du kan snakke med, som kan være med å hjelpe deg opp igjen. Ikke tro du er gal for at du "klikker" det er en helt normal reaksjon etter et sånt press. Det gjorde jeg og jeg er en helt rolig, voksen person, med all verdens selvtillit. Jeg ønsker deg lykke til! Ikke la NOEN ta knekken på deg, du er i en flott alder, men veldig sårbar.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det høres ut som en normal reaksjon du hadde etter alt presset du har opplevd.

Er enig med andre her som foreslår at du kan snakke med noen du stoler på. Men du behøver ikke være gal for å gå til psykolog. Det er mange helt normale personer som går til psykolog for å få hjelp.

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Kjære deg, som jeg kjenner meg igjen! Får helt vondt inni meg når jeg hører hva du går igjennom. Mobbing er noe ingen skal oppleve!

Har selv blitt mobbet. For alt mulig. Det varte heldigvis ikke i åresvis, men det sitter igjen enda. Ble fortalt hvor stygg jeg var, at jeg var tjukk og dum. Det sliter på psyken. Selv om det er lett å late som om man ikke tar seg nær av det, er det vanskelig å kjenne at man ikke gjør det.

Ord skader og det skader mer enn folk tror.

Det er ikke rart du føler deg deprimert og nedstemt. Det er ikke rart du av og til tenker på døden. Når man blir hjernevasket andre til å tro at man er verdiløs, begynner man til slutt å tro på det også. Men kjære deg, du er IKKE stygg eller verdiløs! Jeg kjenner deg ikke, vet ikke hvordan du ser ut - men jeg vet at det ikke finnes noen som er stygge eller noen som er perfekte. Det er ord noen har laget fordi de ikke føler seg bra nok.

Råder deg til å ta kontakt med noen du stoler på. Helsesøster, fastlegen din, en lærer - en eller annen som vet hva dette er og hvordan det kan bedre seg. Ingen fortjener å gå med de tankene du har, og i hvert fall ikke når man er ung. Jeg vet det, for jeg opplever det samme selv.

Og man er ikke "gal" når man går til psykolog. Psykologer hjelper en bare med å sortere tankene sine, hjelper til med å finne metoder til å takle vonde følelser på og bearbeide det. Dessuten har man noen man kan snakke med, og som man kan stole på. Jeg tror at alle og enhver trenger en psykolog en eller annen gang i livet. Vi er ikke skapt for å takle absolutt alt alene. Så for all del, ikke føl deg annerldes, eller være flau fordi foreldrene dine har foreslått psykolog. Kanskje er det det lureste tilbudet du har fått på lenge! Tenk over det så lenge, da.

Ønsker deg lykke til videre. Jeg vet hvordan det er å ha det vondt innvendig, og det er noe av det mest ensomme som finnes. Og en ting til - Du er et fantastisk, nydelig og unikt menneske med mange gode egenskaper! Ikke la noen fortelle deg noe annet!

Masse klemmer fra Hope

['Lilly']

Man trenger absolutt ikke å være "gal" om man skal gå til en psykolog. Kjenner mange helt normale mennesker som faktisk går til psykolog, og jeg er av den oppfatning at de fleste mennesker av og til kunne trenge å gå til psykolog selv om man ikke har fått en skikkelig knekk.

Man må snart bli kvitt alle fordommene!!!!

Mitt råd: Gå til psykolog!! De er der for å hjelpe, og det er mange ganger bedre å gå til en profesjonell, enn å "belaste" de nærmeste. (Belaste er her ikke ment negativt...)

[*Lavendel*]

Føler meg litt hjemme i denne tråden faktisk...

...men, det er veldig fine forslag det der med at man skal snakke med noen man stoler på, og det bør jo alle gjøre. Men hva med meg f.eks. som ikke klarer det/ikke har noen jeg kan snakke med? For det første hat jeg ingen nære venner/omgangskrets, for det andre har jeg ikke foreldre det er mulig å snakke med, for det tredje har jeg gjort et sped forsøk på å ta det opp med lege tidligere, men følte vel en veldig nedlatende holdning (ikke for å skremme noen til å ta kontakt med lege....for all del..). Så man kan jo si at det ikke akkurat frister til gjentakelse.

Hva gjør man da? Jo, blir sittende hjemme med tankene sine, jeg klarer bare ikke ta steget til å fortelle noen om det og når jeg har prøvd blir det avfeid med at det går vel over....

Men jeg også anbefaler deg å snakke med noen hvis du får det til og jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest gjest1]

Et svar til Bitch: Veldig synd at du ikke har noen føler du kan snakke med. Syns det er flott at du gir råd, når det viser seg at du sitter inne med en del tanker du gjerne skulle ha delt med noen! Det står det stor respekt av!

Ellers vil jeg at du skal tenke gjennom om det virker er sånn at du ikke har noen du kan snakke med? Er det noe du selv føler, eller vet du det? Veldig ofte tror man at man ikke kan snakke med noen, men så viser det seg at de er interessert i å hjelpe og virker lytter til det du forteller. Det er nok verre for folk å finne ut at vennene deres har slitt med noe, men ikke sagt noe. Da føler de at de ikke har sett det og ikke fått muligheten til å hjelpe og støtte.

Synd at legen din ikke tok deg alvorlig og hjalp deg med det du ønsket å dele. Dårlig gjort av han/hun... Kan du ikke gå til en annen lege da?

Ellers kan jeg råde deg til å finne ut hva slags hjelpeapparat det er i kommunen/fylket du bor i. Kanskje finnes det et tlf. nummer du kan ringe bare for å snakke med noen. Ellers er det fullt mulig å gå inn på dirverse internettsider med liknende diskusjonsforumer som dette - hvor det blir lagt vekt på psykiske problmer. Doktoronline har slike tjenster, det samme har sol.no - barn og helse - angst og depresjon. Sjekk det ut, kanskje du finner ut av det.

Nok en gang råder jeg deg til å tenke igjennom hvorfor du føler du ikke kan snakke med noen, og om det virkelig er sånn at du ikke kan snakke med noen. Det finnes alltid noen der ute. Og jeg må bare spørre om en anne ting: Hva slags venner har du, om du ikke kan dele tankene dine med dem?

Håper ting ordner seg for deg, om ikke kan du sende meg en pm, så kan jeg se hva jeg kan gjøre..