klarer ikke se på han..

[Gjest Meg selv]

Har vært sammen med mannen min i 12 år. Har i flere år tvilt på forholdet vårt og hatt problemer med det seksuelle. Vi har likevel hatt et "normalt" seksliv i disse årene. Det som er vanskelig for meg er at jeg aldri har lyst til å begynne et forspill til sex. Jeg klarer ikke å kysse han, og ikke å se på han under sex. Har jo og et behov for sex, så vi gjennomfører det, men ofte blir jeg nedstemt og trist etterpå fordi det hele føles så feil. Er jo fryktelig glad i han, men føler at kjærestebiten er fullstendg borte. Savner å kunne kysse og bruke blikk under sexen, og virkelig ha lyst. Noen som kjenner seg igjen. Er det håp for meg, eller har jeg ventet for lenge...

[Gjest White Orchid]

Heisann du!

Jeg kjenner meg absolutt igjen. Hadde det sånn med en eks, og fortalte at jeg rett og slett ikke likte vorspiel. Ganske dumt ja. Han forstod ingen ting. Men jeg var rett og slett ikke tiltrukket av han lenger, og så mer på han som en bestevenn. Jeg vil tro det sunneste for DEG, er å rett og slett gå videre. Du må nyte livet, og nyte det å kunne ha en mann som du synes er attraktiv og sexy, og som kan gi deg den tilfredstillelsen du trenger. Sex handler også om det visuelle, og etter min erfaring i hvertfall, hjelper deg meg til å få orgasme/ få bedre orgasmer når jeg ser hvor sykt deilig han er. Og jeg kan bli helt stum, få hjertebank eller få tårer i øynene av å se hvor nydelig han er. Det blir med en gang mye mer lidenskapelig hvis begge er tiltrukket av hverandre. Og hvem vet, kanskje han også får det bedre hvis han finner en kvinne som han faller i smak hos? Vet dette er vanskelig, og at dere har vært sammen lenge. Du skriver jo at du er kjempeglad i han. Dette burde dere i såfall ha en såkalt "til langt på morgenen"- samtale om, og det er svært viktig at han forstår. Det er vondt å sitte igjen med knust selvtillit og ikke forstå noen ting for han, for der har jeg også vært.

Masse lykke til til deg i hvertfall ! Håper ting ordner seg, og at dere blir enige.

[Gjest meg selv]

Heisann du!

Jeg kjenner meg absolutt igjen. Hadde det sånn med en eks, og fortalte at jeg rett og slett ikke likte vorspiel. Ganske dumt ja. Han forstod ingen ting. Men jeg var rett og slett ikke tiltrukket av han lenger, og så mer på han som en bestevenn. Jeg vil tro det sunneste for DEG, er å rett og slett gå videre. Du må nyte livet, og nyte det å kunne ha en mann som du synes er attraktiv og sexy, og som kan gi deg den tilfredstillelsen du trenger. Sex handler også om det visuelle, og etter min erfaring i hvertfall, hjelper deg meg til å få orgasme/ få bedre orgasmer når jeg ser hvor sykt deilig han er. Og jeg kan bli helt stum, få hjertebank eller få tårer i øynene av å se hvor nydelig han er. Det blir med en gang mye mer lidenskapelig hvis begge er tiltrukket av hverandre. Og hvem vet, kanskje han også får det bedre hvis han finner en kvinne som han faller i smak hos? Vet dette er vanskelig, og at dere har vært sammen lenge. Du skriver jo at du er kjempeglad i han. Dette burde dere i såfall ha en såkalt "til langt på morgenen"- samtale om, og det er svært viktig at han forstår. Det er vondt å sitte igjen med knust selvtillit og ikke forstå noen ting for han, for der har jeg også vært.

Masse lykke til til deg i hvertfall ! Håper ting ordner seg, og at dere blir enige.

Tusen takk for svaret. Ja, vi har snakket mye om dette, men det er et vanskelig tema og vanskelig å ordlegge seg uten å såre.. Den lidenskapen du beskriver er akkurat det jeg tenker på, og har så lyst til å oppleve. Jeg synes forsåvidt mannen min er attraktiv nok, men noen av de innerste følelsene er borte. Jeg klarer ikke se på han som en "mann" jeg ønsker å oppleve god sex og slippe meg løs sammen med.. Og ja, han kan nok få det adskillig bedre sammen med en dame som virkelig har lyst på han. Det vanskeligste for oss er at vi har barn og et hjem sammen. Er utrolig forvirret over hva som er rett og galt i denne situasjonen. Skal man "ofre" seg selv for at barna skal ha et stabilt hjem med begge foreldre hver dag? Eller skal man følge hjertet og hoppe ut i det uvisse... Nå ble det mange spørsmål og rare formuleringer her, men som sagt jeg er forvirra..

[Caracal]

Mennesker går i fra hverandre av alle mulige grunner. Det du bør tenke på er om forholdet er inne i en periode der man har blitt så vant til hverandre at man ikke klarer å se det vakre som en gang var. De fleste kommer dit at den, en gang så vakre og skjønne partneren har blitt helt vanlig.

Jeg tror nok det er vanskelig å beholde ”lidenskapen” og ”hjertebank” følelsen for et menneske over lang tid uten å aktivt jobbe for det selv. Å ville skape gode situasjoner og la seg selv og partneren nyte dette.

Hva sier du til barnet? Jeg går fra faren din fordi jeg syntes han ikke er attraktiv for meg lenger..

Noen mennesker er forelsket i selve forelskelsen og når den går over ender forholdet.

Hvis du ikke syntes kjæresten er attraktiv, hvorfor har du vært sammen med han i 12 år??

Hvis du ikke syntes kjæresten er attraktiv, hvorfor valgte du å få barn sammen med han??

Partneren skal være nr1.

Det mest respekterte, vakreste, beste mennesket du vet om. Er han ikke det har du valgt feil og burde ha innsett det for veldig lenge siden. Ved å ikke gi deg selv denne partneren man virkelig ønsker nedverdiger man egentlig seg selv også.

Jeg vet at mye av det jeg skriver her er hardt, men jeg kunne vært hardere også..

Du har alle svarene selv, det er mer en hva vi på forumet her kan sette oss inn i…

Caracal

[Gjest Gjest]

Det er jaggu meg ikke rart at skilsmissestatestikken er høy hvis vi skal råde alle som har litt vanskeligheter om å komme seg videre i livet!

Forelskelser varer ikke evig, men kan ofte lett komme tilbake. Det samme gjelder følelser. har du en gang fått de så kan du få de på nytt. Men vi må orke og ikke være overlykkelig og stormforelsket hele tiden. Det må jobbes hardt fra begge parter for at et forhold skal vare lenge. Hvis vi skal være forelsket hele tiden så må vi hoppe fra gubbe til gubbe som en kåt kanin!

[Gjest Circa]

...

Endret 15. oktober 2007 av Circa

[Gjest oppgitt]

Hva er dette for svar??

"Det er faen meg ikke rart skilsmisser er så vanlig??"

Nei, så er det kanskje nettopp ikke det da!!

Hvorfor skal alle leve etter en norm fastsatt av hvem..?? kirken? "samfunnet"?

Hva om det faktisk ER sånn, at når man skal leve sammen i år etter år, så trenger man å se på hverandre som noe annet enn venner! det har man nettopp, venner til.

Hvorfor skal det være så kriseskandale at voksne mennesker vokser fra hverandre, er det egentlig så rart i det samfunnet vi lever i?

Når dere trekker inn barna, spør enhver psykolog om det er sunt for barna å vokse opp i et hjem hvor mamma og pappa ikke viser fysiske følelser for hverandre.

Dette vil påvirker deres videre valg i livet vet dere, som å for eksempel synes at det er heeelt ok å leve sammen uten å ha de rette følelsene for hverandre.

Og det er vel ingen som kan mene at det er rett?

Det er ikke trådstarter som er uvanlig her, tvert i mot vil jeg tro at dette er det som er "normalt", dette er det som KAN skje etter lang tid.

Tenk om da alle i den situasjonen kunne konsentrert seg om å hanske situasjonen på en konstruktiv måte.

Ikke bare være styrt av sin egen enorme dårlig samvittighet for at noe de ikke alltid kan kontrollere, har skjedd.

Jeg tror enhver som faktisk HAR opplevd dette selv kan nikke gjenkjennende til det trådstarter skriver.

De som ikke forstår, har ikke opplevd det og bør være forsiktig med den typiske belæringen.

Beklager, men jeg blir så provosert av å lese antydninger om at trådstarter eller andre i lignende situasjoner tar disse avgjørelsene såååå lett.

Dere aner ikke hvor grusomt det er å våkne opp i et liv hvor tankene har blitt som de har blitt.

Det er alt annet enn LETT.

Men det er vel ikke alle av oss som er så flinke til å bite i oss det å være ulykkelig hver dag til det beste for alle andre.

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke syntes kjæresten er attraktiv, hvorfor har du vært sammen med han i 12 år??

Hvis du ikke syntes kjæresten er attraktiv, hvorfor valgte du å få barn sammen med han??

Ja, hallo, du vet vel det at folk kan endre mening og oppfatning på 12 år? Det kan hende hun ble forelsket i ham den gang da men så utvikle folk seg, vet du. Ofte i ulike retninger. Smaken/preferansene endrer seg også med årene. Den mannen man synes er så kjekk i dag trenger ikke å være det om 2 år...

[Caracal]

Selvfølgelig er følelsene forskjellig etter flere år. Det er jo slik det faktisk skal være. Forelskelsen er kun ment å vare en kort stund. Men at følelser visner hen er nok mer et slags valg en de fleste tenker over. Når engasjementet avtar da er det hele i fare.

Mange tror at det skal være så lett hele tiden og at ting skal gå av seg selv. Bare man er seg selv går alt bra liksom. Det er bare tull. Foreldrene og besteforeldrene våre fikk ting til å vare fordi de bet tennene sammen og ville at ting skulle vare. De aksepterte fakta og så ikke over gjerdet så fort de hadde muligheten. (Dette er ikke ment til trådstarter)

Selvfølgelig er det ikke lett å finne ut at man er der man er etter mange år. Så er spørsmålet: Skal man la det gå videre eller gjøre noe med det. Alle er ansvarlig for egen tilfredshet/lykke.

Det skal faktisk litt til for å jobbe seg opp av en slik situasjon. Men det er det trådstarter må gjøre. Hun må gjøre det selv og ikke se til andre eller vente på at ting sikkert bedrer seg. Det gjør de sannsynligvis ikke uten at hun gjør noe.

Caracal

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er følelsene forskjellig etter flere år. Det er jo slik det faktisk skal være. Forelskelsen er kun ment å vare en kort stund. Men at følelser visner hen er nok mer et slags valg en de fleste tenker over. Når engasjementet avtar da er det hele i fare.

Mange tror at det skal være så lett hele tiden og at ting skal gå av seg selv. Bare man er seg selv går alt bra liksom. Det er bare tull. Foreldrene og besteforeldrene våre fikk ting til å vare fordi de bet tennene sammen og ville at ting skulle vare. De aksepterte fakta og så ikke over gjerdet så fort de hadde muligheten. (Dette er ikke ment til trådstarter)

Selvfølgelig er det ikke lett å finne ut at man er der man er etter mange år. Så er spørsmålet: Skal man la det gå videre eller gjøre noe med det. Alle er ansvarlig for egen tilfredshet/lykke.

Det skal faktisk litt til for å jobbe seg opp av en slik situasjon. Men det er det trådstarter må gjøre. Hun må gjøre det selv og ikke se til andre eller vente på at ting sikkert bedrer seg. Det gjør de sannsynligvis ikke uten at hun gjør noe.

Caracal

Du har vel fått med deg at besteforeldre generasjonen, IKKE var mer lykkelig enn i dag - men de så ikke at de kunne gjøre annet en gang??

Er det et mål for deg, å bite tennene sammens og holde ut resten av livet?

Har du gjort det selv siden du syns det er så lett?

Jeg skal si deg en ting, spør enhver psykolog om det er sunt å "holde ut" og bare det, resten av livet.

Der har du grunnene til depresjon etc.

Man har heldigvis i 2007 muligheten til ikke bare å holde ut, men faktisk ha det heelt fint.

Og man har det ikke særlig greit når man i ung alder ikke klarer å ha sex med sin egen mann.

[Caracal]

Jeg tror det at hvis folk hadde brukt litt mer tid på å tenke i gjennom hva det faktisk vil si å gifte seg hadde det nok gått bedre en det gjør for svært mange. Det som det fokuseres på er antrekk, blomster, budsjett, farge på servietter og alt annet som egentlig ikke betyr en d**** når alt kommer til alt. Derfor ender det med at man står der en tid senere for å ta ut separasjon.

Om bestefar var mer lykkelige en oss?. Det er vel umulig å avgjøre men hvorfor skulle han ikke ha vært like lykkelig som oss. Fordi han ikke forlot bestemor og fant seg en ny når han fant en egenskap han ikke likte?

Alle vi mennesker menn og kvinner har et visst antall positive og negative egenskaper.

Et eksempel:

Kari er 25 år og har x antall positive og negative egenskaper.

Hun er sammen med Per. Han er snill og grei men han tenner henne ikke. Han dumpes.

Hun treffer Jan. han er badboy og spennende. Stor P*** og alt. Men han er notorisk utro. Han dumpes.

Hun velger Petter. Han er grei til å begynne og de har fantastisk sex men han er veldig sjalu. Slipper ikke Kari ut alene. Han dumpes.

Hvor lenge skal jeg holde på?? Jeg kan finne på noe med alle navn jeg vet om. Jeg er klar over at jeg har valgt ekstreme negative egenskaper her men det er for å få fram poenget!!

Ikke et menneske har alle de egenskapene man ønsker uten at det er noe man ikke ønsker også. Da må man velge om man faktisk vil akseptere disse negative egenskapene eller ikke.

Det er også forferdelig lett å overse de gode egenskapene et annet menneske har. Spesielt om man har hvert sammen en stund. Man må derfor jobbe med seg selv og prøve å huske på det gode partneren har og ta ”næring” fra dette. Likeledes aksepterer man de negative egenskapene fordi man egentlig vet at en ny partner vil også mangle noe som vil gi den samme følelsen som man nå har.

Hvis det er å fly fra ”blomst” til blomst som er poenget i 2007 så er det jo bare å gjøre det. Alle har sitt valg, sitt liv og bestemmer selv hva de tror på.

Vet ikke hvor mange ”psykolog avhandlinger” det finnes på ektepar som feirer for eksempel gullbryllup. Men de har holdt i sammen og overvunnet kriser som sikkert mange i dag hadde gitt opp og gått ifra. Om det ene er mer riktig en det andre er jo som sagt opp til hver enkelt. Men jeg har stor respekt og beundring for de som klarer å få til slikt. Også det faktum at slike par ofte blir gamle bør jo tale sitt språk.. De som bor alene faller raskere fra… Sier det oss noe liksom??

Jeg tror at de menneskene som sier de er lykkelige sammen har en mer utviklet sans for å akseptere den andre. Man vet at de dårlige sidene er der men man velger ikke å fokusere på de. Men prøver å ha det fint sammen og vokse i samme retning. Det krever jobb og engasjement.

Om jeg har bitt tennene sammen for et forhold? Selvfølgelig.

Caracal.

[Mirabella76]

Seriøst? Eg fattar ikkje at du i det heile tatt giddar vurdera å fortsetja i dette forholdet! Korleis i alle dagar kan du klara å leva saman med ein mann som du har så kjipe følelsar for? Stakkars deg - og stakkars mannen din, som må leva saman med deg, uvitande om kva du faktisk føler for han...

[Gjest Gjest]

Kongen uttalte til noen fra pressen i forbindelse med 70-årsdagene til kongeparet, spørsmålet var "hva er oppskriften på et godt og langt ekteskap"?

Da svarte kongen "Å holde ut".

Så lo de begge to, kongen og dronningen.

[Gjest Gjest]

Seriøst? Eg fattar ikkje at du i det heile tatt giddar vurdera å fortsetja i dette forholdet! Korleis i alle dagar kan du klara å leva saman med ein mann som du har så kjipe følelsar for? Stakkars deg - og stakkars mannen din, som må leva saman med deg, uvitande om kva du faktisk føler for han...

Hvis du leser innlegget en gang til, ser du at han slett ikke er uvitende..

[Gjest Don Giovanni]

Hva er dette for svar??

"Det er faen meg ikke rart skilsmisser er så vanlig??"

Nei, så er det kanskje nettopp ikke det da!!

Hvorfor skal alle leve etter en norm fastsatt av hvem..?? kirken? "samfunnet"?

Hva om det faktisk ER sånn, at når man skal leve sammen i år etter år, så trenger man å se på hverandre som noe annet enn venner! det har man nettopp, venner til.

Hvorfor skal det være så kriseskandale at voksne mennesker vokser fra hverandre, er det egentlig så rart i det samfunnet vi lever i?

Når dere trekker inn barna, spør enhver psykolog om det er sunt for barna å vokse opp i et hjem hvor mamma og pappa ikke viser fysiske følelser for hverandre.

Dette vil påvirker deres videre valg i livet vet dere, som å for eksempel synes at det er heeelt ok å leve sammen uten å ha de rette følelsene for hverandre.

Og det er vel ingen som kan mene at det er rett?

Det er ikke trådstarter som er uvanlig her, tvert i mot vil jeg tro at dette er det som er "normalt", dette er det som KAN skje etter lang tid.

Tenk om da alle i den situasjonen kunne konsentrert seg om å hanske situasjonen på en konstruktiv måte.

Ikke bare være styrt av sin egen enorme dårlig samvittighet for at noe de ikke alltid kan kontrollere, har skjedd.

Jeg tror enhver som faktisk HAR opplevd dette selv kan nikke gjenkjennende til det trådstarter skriver.

De som ikke forstår, har ikke opplevd det og bør være forsiktig med den typiske belæringen.

Beklager, men jeg blir så provosert av å lese antydninger om at trådstarter eller andre i lignende situasjoner tar disse avgjørelsene såååå lett.

Dere aner ikke hvor grusomt det er å våkne opp i et liv hvor tankene har blitt som de har blitt.

Det er alt annet enn LETT.

Men det er vel ikke alle av oss som er så flinke til å bite i oss det å være ulykkelig hver dag til det beste for alle andre.

Dette var mye sprøyt fra en og samme innlegger. Vanskelig å quote noe spesifikt men innlegget mitt er på bakgrunn av mer eller mindre hele smørja over:

De svarene TS har fått, har hun fått med utg.pkt i det hun selv har skrevet. Nemlig at etter 12 år så er tenningen borte. For de aller fleste oppegående og voksne mennesker så er det nærliggende å tenke andre strategier enn å få fra hverandre, all den tid hun sier:

1) de har et barn sammen

2) hun er veldig glad i mannen

3) de har en historie på hele 12 år sammen

4) de har skapt noe hun selv kaller et hjem sammen.

Utifra disse opplysningene blir det direkte hodeløst å anbefale TS å "gå videre". Hvor i allverden er ansvaret? Hvem er så fjortis i pappen at man tror en het forelskelse skal vare livet ut, uten nedturer? Hvor mange tusen tilbud for par som "sliter" finnes ikke på markedet idag? Hva er problemet med å forsøke noen av disse, og når ble sex noe som er altoverskyggende i et parforhold, både foran barns trygghet, et hjem og ikke minst en mann hun faktisk er glad i? Sex er ikke rakettforskning. Det går utmerket ann å utvikle denne til å bli både het, spennende og ny. Dersom man har følelser for partneren. Og følelser har hun jo i rikt månn. Det har hun til og med skrevet her.

Jeg har to lange forhold bak meg, og nå er jeg i et nytt forhold. Jeg blir skremt av tanken på at min nye kjæreste i det hele tatt kunne vurdert å stukket fra meg pga en nedtur i senga. Ja, jeg er klar over at dette er mer enn en liten nedtur, men jeg er også klar over at slik TS har lagt dette frem så går det utmerket godt ann å gjøre noe med problemet. Hun må bare flytte fokuset fra problem til løsning. Det er ikke alltid like enkelt men det er fullt mulig. Den forelskelsen som TS drømmer om, det hun drømmer om å oppleve med en mann det vil komme å gå samme hvilken mann hun finner. Etter 12 års samliv bør hun være gammel nok til å forstå det. Det berømte gresset er aldri grønnere enn det man har pleiet det til å bli.

Mitt råd til TS(som jeg forøvrig syns har en helt relevant problemstilling er viser mot nok til å sette den ned på papir) er:

Tenk ut de løsningene du selv kan se for deg. Det handler om følelser, og derfor kan du ikke bestemme deg for at du vet disse ikke kommer tilbake. For det kan de veldig godt gjøre. Prat så med mannen din. Og vær ærlig. Er han voksen skal han kunne takle at du sier rett ut at de følelsene for ham som du hadde tidligere, de pirrende, hete osv føles som tapt og/eller borte. Du er glad i ham og ønsker å fikse dette. Du har tenkt på følgende forslag....osv. kanskje det innebærer en 3.part (familierådgiver) eller kanskje det innebærer noen gode felles venner. Gjør det du kan for at dette skal bli bedre. Å forlate en samboer etter 12 år som man har barn med i tillegg, utelukkende fordi sexen ikke er god nok tror jeg du vil ha store problemer med å svelge senere i livet. Det er bare min antagelse.

[Gjest meg selv]

Hei igjen! TS her. Takk for mange reflekterte svar. En del av dere har forstått hva jeg snakker om, og svarer godt på dette. Noen har nok misforstått litt. En av dere poengterer at jeg ikke synes mannen min er attraktiv nok for meg. Dette er fullstendig feil. Mannen min er absolutt attraktiv, det kan jeg se og det vet jeg at andre synes. Men det er da ikke nok for at jeg finner tilbake til følelsene som gjør at jeg ønsker han som sexpartner.

Jeg om mannen min snakker mye om dette, og han er forståelsesfull og ønsker å gjøre alt for at ting skal bli bedre for oss. Men det er vanskelig når man ikke vet hva som er det rette å gjøre.

Og jeg forventer ikke evig forelskelse eller sommerfugler i magen etter 12 år, men jeg har et ønske om et lystbetont sexliv...Har lenge ventet på at dette skal gå over, men begynner nå å tvile. Derfor denne lille tankeluftinga på KG..

[Gjest Don Giovanni]

Hei igjen! TS her. Takk for mange reflekterte svar. En del av dere har forstått hva jeg snakker om, og svarer godt på dette. Noen har nok misforstått litt. En av dere poengterer at jeg ikke synes mannen min er attraktiv nok for meg. Dette er fullstendig feil. Mannen min er absolutt attraktiv, det kan jeg se og det vet jeg at andre synes. Men det er da ikke nok for at jeg finner tilbake til følelsene som gjør at jeg ønsker han som sexpartner.

Jeg om mannen min snakker mye om dette, og han er forståelsesfull og ønsker å gjøre alt for at ting skal bli bedre for oss. Men det er vanskelig når man ikke vet hva som er det rette å gjøre.

Ta de punktene jeg skrev i forrige innlegg, legg til de to første setningene jeg high-lighet her, og les en gang til den tredje setningen med fet skrift. Alt dette, og du vet ikke hva som er det rette??? Kanskje den forståelsesfulle attraktive mannen og barna dine bare har godt av at du finner deg noen andre

[Gjest *Madam Mim*]

Dere har mye sammen, blant annet barn og hjem. Jeg synes dere skal investere i profesjonell hjelp for å få sexlivet ders opp og gå igjen. Det er absolutt ikke for sent!

[Gjest Kristin_]

Det kan virke som dere har gått inn i et venneforhold, mer enn et kjærlighetsforhold. Et godt tegn på det er jo når man ikke tenner på hverandre, men det betyr jo ikke at man ikke er glad i hverandre ellers. Da blir spørsmålet; Vil du være sammen med partneren du er veldig glad i, men ha et ikkeeksisterende/dårlig sexliv, eller prøve lykken et annet sted? Jeg synes ikke at man har vært sammen lenge er et argument i seg selv for å prøve hardere.

Samtidig er det mye man kan gjøre for å få "futten" tilbake i sexlivet, så jeg ville gått for å snakke skikkelig om problemene dere har og prøvd å løse dem, før dere evt ga opp. Jeg ville prøvd om dere kunne få det til å fungere først, og evt etterpå innse at dere kanskje er mer bestevenner enn kjærester, og bør ta det til etterretning. Det er tross alt ikke helt rettferdig for ham heller.

[Gjest meg selv]

Ta de punktene jeg skrev i forrige innlegg, legg til de to første setningene jeg high-lighet her, og les en gang til den tredje setningen med fet skrift. Alt dette, og du vet ikke hva som er det rette??? Kanskje den forståelsesfulle attraktive mannen og barna dine bare har godt av at du finner deg noen andre

Så du mener det at jeg manger "kjæreste-følelser" for mannen min, gjør at han og barna har det bedre uten meg? Blir noe provosert over holdningen din. Jeg har aldri sagt at noe er galt med mannen min, kun med mine følelser for han. Dette gjør meg ikke til en dårlig mor. Jeg er villig til å jobbe hardt for å bevare familien, men er usikker på hvor lenge man skal jobbe og vente, før man vet om gnisten kan komme tilbake eller ikke.