klarer ikke se på han..

[Gjest meg selv]

Det kan virke som dere har gått inn i et venneforhold, mer enn et kjærlighetsforhold. Et godt tegn på det er jo når man ikke tenner på hverandre, men det betyr jo ikke at man ikke er glad i hverandre ellers. Da blir spørsmålet; Vil du være sammen med partneren du er veldig glad i, men ha et ikkeeksisterende/dårlig sexliv, eller prøve lykken et annet sted? Jeg synes ikke at man har vært sammen lenge er et argument i seg selv for å prøve hardere.

Samtidig er det mye man kan gjøre for å få "futten" tilbake i sexlivet, så jeg ville gått for å snakke skikkelig om problemene dere har og prøvd å løse dem, før dere evt ga opp. Jeg ville prøvd om dere kunne få det til å fungere først, og evt etterpå innse at dere kanskje er mer bestevenner enn kjærester, og bør ta det til etterretning. Det er tross alt ikke helt rettferdig for ham heller.

Ja, det er vel det jeg frykter/tror, at han er blitt en venn for meg. Skal jobbe for å få det til å fungere, men kjenner at det er tungt i lengden å ha et sexliv med en "venn".. Takk for svaret

[Gjest Don Giovanni]

Så du mener det at jeg manger "kjæreste-følelser" for mannen min, gjør at han og barna har det bedre uten meg? Blir noe provosert over holdningen din. Jeg har aldri sagt at noe er galt med mannen min, kun med mine følelser for han. Dette gjør meg ikke til en dårlig mor. Jeg er villig til å jobbe hardt for å bevare familien, men er usikker på hvor lenge man skal jobbe og vente, før man vet om gnisten kan komme tilbake eller ikke.

Nei det er jo akkurat det jeg ikke mener. Det jeg reagerer så sterkt på er at du på bakgrunn av den informasjon du har gitt, syns det er vanskelig å vite "hva som er det rette å gjøre". Det er rimelig åpenbart liksom. Ingen normalt voksne mennesker forlater mann / eller kvinne pga av noen manglende fjortis-følelser, og sorry, men det høres ut som akkurat det. Ingenting av det du beskriver som mangler, er noe dere ikke kan få tilbake. For å si det rett ut; enten har jeg misforstått mye her, eller så er dette den teiteste problemstillingen jeg har lest her inne.

[Gjest Gjest]

Fantastisk Don Giovanni

Veldig konstruktivt å komme med sånne kommentarer bare fordi DU ikke har hatt de samme tankene, på samme måte som trådstarter.

Man kan med fordel forsøke å sette seg inn i hvordan andre takler evnt samme problemstilling enn seg selv.

Fantastisk at det finnes sånne som dere da, som kan redde enhver følelse og forhold fordi dere i teorien tror dere har alle svarene/metodene for å løse konflikten.

Er det virkelig så banebrytende krise å velge å IKKE leve med mannen sin i et platonisk forhold??

Er det virkelig sånn at ALLE som en gang har vært forelsket i hverandre uten unntak kan finne tilbake til de følelsene?

Du er ikke den eneste som evnt ikke gidder å lese denne tråden mer, men det er ikke pga trådstarter sine innlegg.

Men alle svarene fra de som dømmer henne nord og ned for det hun forsøker å sette ord på.

[Gjest Don Giovanni]

Fantastisk Don Giovanni

Veldig konstruktivt å komme med sånne kommentarer bare fordi DU ikke har hatt de samme tankene, på samme måte som trådstarter.

Man kan med fordel forsøke å sette seg inn i hvordan andre takler evnt samme problemstilling enn seg selv.

Fantastisk at det finnes sånne som dere da, som kan redde enhver følelse og forhold fordi dere i teorien tror dere har alle svarene/metodene for å løse konflikten.

Er det virkelig så banebrytende krise å velge å IKKE leve med mannen sin i et platonisk forhold??

Er det virkelig sånn at ALLE som en gang har vært forelsket i hverandre uten unntak kan finne tilbake til de følelsene?

Du er ikke den eneste som evnt ikke gidder å lese denne tråden mer, men det er ikke pga trådstarter sine innlegg.

Men alle svarene fra de som dømmer henne nord og ned for det hun forsøker å sette ord på.

Nå blander du kortene igjen. Hun har jo skrevet opptil flere ganger at hun IKKE lever i et platonisk forhold. Hun finner mannen attraktiv; det er en følelse. Hun sier hun er veldig glad i ham; definitivt en følelse. Sexen er bare blitt ulikt det hun oppfatter nyforelskede kjærester har, og derfor, etter 12 år, barn og hjem finner hun det vanskelig å vite hva som er det rette, enten å gå eller å bli!!? Det finner jeg utrolig og hvis ikke du gjør det så er det ditt privilegium, på samme måte som det er mitt privilegium på et åpent forum å utrykke min mening om hvilket innlegg jeg vil. Det skal ligge langt sterkere (og flere) ting bak denne saken for at iallefall jeg skal ha tilnærmelsesvis noe som helst sympati for TS. I et platonisk forhold er følelser erstattet med likegyldighet. Det er noe ganske annet. Her har hun mistet den seksuelle tenningen. Man skal ikke ha åpnet særlig mange bøker eller aviser for å vite at slikt finnes det rimelig mange gode råd om. Og når hun i tillegg har en forståelsesfull og samarbeidsvillig partner med seg (ofte er jo akkurat det problemet, den ene parten ønsker ikke å gjøre noe) så bør ikke dette være det helt store problemet.

Dersom TS ønsker å oppleve nyforelskelse, og den sexen som følger med denne så er hun selvsagt i sin rett til å gjøre det. Jeg synes bare hun virker svært lite reflektert på hva hun faktisk ofrer for noe så overflatisk og kortvarig som en het ny forelskelse.

Og hvis du gjest mener alle innlegg skal være støttende og uten konstruktiv kritikk så vil jeg påstå du er på feil forum.

[Gjest Gjest]

Om jeg har bitt tennene sammen for et forhold? Selvfølgelig.

Caracal.

Hadde ikke jeg giddet. Det blir som en arbeidsgiver: jeg blir ikke i samme jobb/på samme arbeidsplass dersom jeg ikke trives over tid. Jeg gidder ikke å "bite tennene sammen" for å pine meg selv ved å jobbe der! Da søker jeg heller nye jobber.

[Gjest Gjest]

Kanskje den forståelsesfulle attraktive mannen og barna dine bare har godt av at du finner deg noen andre

Ja, for ikek å glemme at hun, ts, ville ha svært godt av å prøve forhold med en annen hun faktisk kunne tenke seg å ha sex med.

Det hjelper ikke å bite tennene sammen og holde ut - når gleden og visse spenninger er forsvunnet.

Menn er ikke så flinke der, tror jeg: de "holder ut og biter tennene sammen", så er de utro på si, litt sånn på byen, på seminarer, konferanser, reiser, osv. Jeg tror kvinner er flinkere til å forlate forholdet når de føler det ikke er mer å hente der.

[Gjest Don Giovanni]

Menn er ikke så flinke der, tror jeg: de "holder ut og biter tennene sammen", så er de utro på si, litt sånn på byen, på seminarer, konferanser, reiser, osv. Jeg tror kvinner er flinkere til å forlate forholdet når de føler det ikke er mer å hente der.

Ja det kan meget godt hende, men det rettferdiggjør ingenting. Og hvordan kan du si, utifra den informasjonen som foreligger, at det "ikke er mer å hente der" ?? Hvem går rundt og tror at det skal krible i magen gjennom hele livet? Det hun skriver er tilstede er mer enn nok til å ha et godt forhold, samt få opp spenningen i sexlivet igjen. Det mangler bare litt vilje.

[Caracal]

Ganske interessant den sammenlikningen som blir gjort mellom jobb og forhold.

Eksempel:

Jeg kjenner en dame som bytter jobb ganske ofte. Det er alltid samme grunn. Hun kommer før eller senere i opposisjon med overordnede. Til å begynne med trodde jeg hun var uheldig med jobb valg. Men da det viste seg at det alltid ble slik i hver eneste jobb stiller jo saken seg i et nytt lys. Så lenge hun ikke prøver å forandre seg eller ser at hun må gjøre noe vil det alltid være sånn.

De som går ut av et forhold og ikke setter seg ned og tenker litt over hva som faktisk skjedde og hvorfor ting ble som det ble, vil nok få det tungt i det neste også. At det er kun den andre som har feil kan nok være mulig i et og annet enkelt tilfelle men oftest så er det kombinasjonen som ikke holder mål. Da må man være stor nok til å rydde opp selv.

Hvis man har en partner som er villig til å se gjennom fingrene med dine dårlige egenskaper så har man mulighet til å lykkes. Er partneren derimot egoistisk og utstyrt med liten realistisk oppfatning av hvordan et forhold faktisk fungerer ligger man tynt an.

For min egen del betyr ikke det å bite tennene sammen noe negativt. For meg betyr det å se etter nye muligheter for å skape glede og spenning for oss. Når jeg begynner å se på det som noe ”pes” har jeg tapt. Det å være utro løser ingen ting.

Caracal

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg har vært gift i mange år, flere enn trådstarter. Jeg var vanvittig, usannsynlig forelsket i mannen min i de første ti årene, så har det gradvis dabbet av.

Er det noen grunn til det? Har han forandret seg, har du forandret deg, eller er det noen ytre faktorer? Eller er det bare tidens tann?

[Gjest FKM]

Jeg mener svaret bør gi seg selv:

Har man felles barn, så bør man gi 100% for å få forholdet på rett spor igjen. Still spørsmålet: Er sexen min viktigere enn barnets fremtid?

Eller er det enklere å få til en god sex enn å unngå at barn blir "skilsmissebarn"?

Har man ingen felles barn, så gir man innsats etter hva det er verdt.