Hva sier man ved selvmord?

[Gjest Anonymous]

Faren til en av klassekameratene til sønnen min (10 år) tok livet sitt for noen uker siden. Skolen taklet dette fint, og i forhold til min sønn går det bra - vi pratet mye om det der og da og han virker å være ferdig med saken. Avdødes barn er også tilbake i klassen og fungerer bra.

Nå skal det være et lenge planlagt arrangement i klassen, og der regner jeg nesten med at moren (og konen til avdøde) vil være. Hva sier man? Jeg kjente mannen ganske godt via jobb og barnas skole/fritidsaktiviteter, men vi var aldri omgangsvenner, og det vil være unaturlig å gi henne en klem. På den annen side er kondolerer helt feil på min dialekt, og som nevnt i annen tråd - upersonlig. Det at han begikk selvmord (dette er alminnelig kjent, men kom ikke fram av dødsannonsen) kompliserer også saken.

Er det noen som har noen gode råd - vil så gjerne vise at jeg bryr meg uten å virke påtrengende.

[Viva_]

Oppfør deg som vanlig.

[Gjest gurimalla]

Gi henne en klem og spør hvordan det går med henne. Ikke lat som om ingenting har skjedd i alle fall, det er det dummeste man kan gjøre. Hun vet at alle vet osv...

[Gjest jekhel]

Ble selv "ung" enke for et år siden. Det var ikke selvmord, men brå død uten forvarsel. I ukene og månedene etterpå, hadde enkelte bekjente store vanskeligheter med å snakke til meg, hvis de møtte meg på butikken, foreldremøte etc., eller de unngikk meg dersom det var mulig. Derimot var det noen som tok mot til seg, kom bort til meg, ga meg en klem eller bare ga uttrykk for medfølelse. Disse sistnevnte satte jeg utrolig stor pris på. Så jeg vil absolutt anbefale at du på en enkel måte bare tar vedkommende i handa og sier du er fryktelig lei deg for hva som har skjedd og håper det går bra med henne.

[Eowyn]

Ja hva skal man si....Er vanskelig å sette seg inn i de etterlattes situasjon uten å ha opplevd det selv...Men selv tror jeg at noen varme ord og en god klem hadde vært bedre enn å late som ingenting. Enn venn av meg tok livet sitt, og da gikk jeg rundt hele tiden å lurte på hva jeg skulle si til foreldrene/søsknene hennes.....Men det ble liksom naturlig for meg å gå bort til dem, gi dem en klem og si at jeg var fryktelig lei meg for det som hadde skjedd og vise min sympati...

[Pinocchio]

Det viktigste er aldri hva du sier i en slik situasjon, men hvordan du gjør det. Det at du virker ekte. Hvis det noen gang er viktig å virke ekte så er det liksom ved slike ting.

Hør på Enowyn. Gjør det hun gjorde.

Å få kunstighet tredd over hodet når man har sorg er det værste man kan få.

Du trenger jo ikke å bruke ordet selvmord akkurat, men å late som du liksom ikke visste det blir sårt for henne.

Poenget er jo hvordan hun har det, ikke hvordan den døde, døde.

Jeg vet det er vanskelig! Lykke til.

[Gjest Moia]

En venn av kjæresten min tok nettopp livet av seg. Jeg kjente ikke fyren, så jeg har bare prøvd å støtte min kjære. Men det er selvsagt vanskelig å vite hva man skal si, så min løsning har bare vært å være der, og å gi klemmer. Det er utrolig hvor mye en klem sier "hei, jeg bryr meg, jeg er lei for det som skjedde, men husk at du fremdeles lever og har folk som er glad i deg". Ingenting overgår det, egentlig. Er kanskje unaturlig å klemme en du ikke kjente så godt, men slike situasjoner som dette visker ut grenser.

[Mathias]

Jeg har også sittet igjen etter brå død (ikke selvmord).

Mange synes kondolerer er så vanskelig å si av en eller annen grunn, og sier da ikke noe.... Dette er helt forferdelig tungt for etterlatte! "Hvordan går det" er vel mye "dummere" å si enn konolerer?.... Hva svarer man på det da?.... Jeg hater det sp målet! Det er er for jævli, hva f*en tror du... -fikk jeg lyst til å svare....

Ergo: Gå bort, gi en klem eller noe, spør om de trenger hjelp til noe og at det bare er å spørre

F eks....

[Usikker]

Helt enig med Lasse.!

Du trenger ikke å si noe........ som Lasse sier: "Gå bort, gi en klem eller noe, spør om de trenger hjelp til noe og at det bare er å spørre

gi en klem, et klapp på kinnet, håndtrykk.

Det verste er folk som ikke sier noe............

Jeg mistet min mor sist sommer (etter en lang sykdomsperiode) og opplevde i den forbindelse at både kjente og folk jeg ikke har kjent, (men som kjente mor eller far) har kommet bort til meg og tatt meg i hånd, sagt "kondolerer"........... jeg synes det ordet inneholder mye og sier mye!

Det verste jeg opplevde var når noen ikke sa noe........."lot som ingenting"!

Det er ikke "farlig" å kondolere, og å vise medfølelse. 8)

[Gjest Anonymous]

Ordet "kondolerer" er noe jeg ikke ville brukt, av den grunn at jeg misliker det ordet. Jeg vet ikke hvorfor, men for meg virker det så kaldt - og jeg likte absolutt ikke å høre setningen "jeg kondolerer" når jeg mistet et familie medlem.

Da anbefaler jeg heller å gi en klem eller noe.

Men alle er vi forskjellig på det området, så derfor er det også vanskelig å vite hva man skal si og gjøre i en slik situasjon. :-?

[Gjest Anie uinlogget]

Så var det meg som skrev det forrige innlegget...

Koz... Anie

[Johanna]

Gi henne en klem og spør hvordan det går med henne. Ikke lat som om ingenting har skjedd i alle fall, det er det dummeste man kan gjøre. Hun vet at alle vet osv...

Enig med deg gurimalla. Jeg har selv mistet noen etter selvmord, og det

verste var de som faktisk ikke hilste og gjerne så en annen vei når

de så meg.

Klem

[Kristian (71)]

Syns hva man skal si eller gjøre avhenger veldig mye av hvor nært knyttet man er til den personen man står overfor.

Vet at veldig mange reagerer sterkt på at personer man egentlig ikke kjenner så godt, men som har kjent den avdøde, skal gi klemmer og sympatie erkjenninger all mass. Greit nok at det sikkert er godt ment, men mange vil syns at dette blir litt for mye. I slike tilfeller syns jeg man bør ta personen i hånden og si kondolerer.

Kjenner man derimot godt personen kan en klem bety mer enn tusen ord dersom man ikke finner på noe å si.

[Gjest Tex]

Da lillesøsteren min døde var det mange som ikke visste hvordan de skulle oppføre seg. Vet ikke om jeg hadde visst det heller.

Men en jeg jobber sammen med kom bare rett bort til meg og spurte om jeg ville ha en klem. Det var kjempeflott,og står for meg som en av de aller "fineste" opplevelsene rundt dødsfallet.

Jeg lærte ihvertfall hva jeg skal gjøre når situasjonen er omvendt...

Lille Unni døde 8.november 2002, bare 24 år gammel...