Yello'ville

[Mellow]

Jeg er den som sitter ved siden av deg på toget og lurer på om jeg skal knekke nakken din, eller kanskje skjære over strupen din. Eller kanskje koker jeg hunden min eller slår et barn. Høres grusomt ut? Ja, det er det, derfor har jeg endelig tatt det første skrittet for å få hjelp.

Tvangslidelser er noe dritt. Jeg tar meg selv i å ønske at jeg var en knottesjekker i stedet. Du vet, en sånn som bare må sjekke at komfyren er avslått sånn cirka femten ganger, eller hun som bare må vaske hendene til blods for ikke å dø. Men jeg vet jo at det blir helt feil å tenke sånn, og at disse tilsynelatende ubetydelige tankene og ritualene blir like påtrengende og kvelende for dem som lider under det. Like kvelende som det er for meg å engste meg så mye for å kunne skade. Den absurde trøsten jeg har, er at jeg alltids kan skade meg selv om jeg virkelig tror noe skal skje. Helt sykt, og ikke rart at mange lider i skjul.

Men nå er jeg iallfall på vei et sted, jeg får prate med noen snart. Og på mandag skal jeg på jobbintervju også. Det som ville vært mest behagelig akkurat nå, ville vært å grave seg ned under dyna. Men jeg vet at det bare er en midlertidig trøst, og at jeg må presse frem disse vonde forandringene for å komme videre.

Akk 'o ve, gi meg heller noen vanlige hverdagsbekymringer!

Et ørlite innblikk i min hverdag -snart skal den endre seg til det bedre.