Bra forhold til dine foreldre?

[Gjest Gjest]

Snakket med en venninne om dette. Hun har et nært, godt og åpent forhold til sine foreldre. Tilbringer ofte helgene sammen med de fordi de trives sammen og finner på mye artig.

Selv har jeg en mor som gir meg mindreverdighetskomplekser og som trer ned "gode" råd over hodet mitt. En far som mener jobb er selve livet og som jeg sluttet å ha en dialog med for lenge siden. Vi er nærmest blitt totalt fremmede for hverandre og selv da jeg besøker de er det fint lite å prate om....han vet alt best.

Litt uggent egentlig å være passert 30 og føle at de ikke respekterer meg som et voksent,likeverdig menneske.

[Far til 2]

Snakket med en venninne om dette. Hun har et nært, godt og åpent forhold til sine foreldre. Tilbringer ofte helgene sammen med de fordi de trives sammen og finner på mye artig.

Selv har jeg en mor som gir meg mindreverdighetskomplekser og som trer ned "gode" råd over hodet mitt. En far som mener jobb er selve livet og som jeg sluttet å ha en dialog med for lenge siden. Vi er nærmest blitt totalt fremmede for hverandre og selv da jeg besøker de er det fint lite å prate om....han vet alt best.

Litt uggent egentlig å være passert 30 og føle at de ikke respekterer meg som et voksent,likeverdig menneske.

Jeg tror en må akseptere sine foreldre slik de er når en har blitt voksen.

Jeg ser flere "svakheter" med både min mor og far, noe som gjør det vanskelig å "trives" sammen, men dette går i hovedsak på totalt forskjellige interesser og dagligdagse hendelser som opptar oss. Vi har liksom ikke like mange ting felles som vi hadde da jeg var mindre.

Likevel vil jeg påstå at jeg har et bra forhold til mine foreldre.

[Cata]

Ja, det har jeg - men det er aller best når vi ikke er under samme tak. Jeg bor langt unna og må overnatte når jeg er på besøk. Merker jeg går i metning etter 3-4 dager da. Men det skyldes nok mest at vi har utviklet forskjellige vaner opp gjennom årene.

Men vi snakkes på telefon minst en gang i uka.

[Arkana]

Ja, vi har et veldig godt forhold. Trives i hverandres selskap og kan snakke sammen om absolutt alt, er veldig glad for det.

[Gjest Bellatrix]

Jeg har et godt forhold til mine foreldre.

[Gjest yoletta]

Ja, jeg har bra forhold til mine foreldre. Men pappa og jeg kommuniserer bedre enn mamma og jeg

[Gjest Gjest]

Jeg har et godt forhold til mine foreldre. Jeg mener ikke de gjorde alt 'riktig' da jeg vokste opp, og jeg tror det er en stor del av grunnen til at jeg var et forknytt og ikke særlig lykkelig barn, men de er velmenende, og de er glade i meg og mye mer engasjerte nå enn de var da jeg var liten, så jeg synes ikke det er noe å ta opp nå, det vil bare gjøre dem lei seg og ikke føre til noe godt for meg.

[Gjest Gjest]

Har et helt greit forhold til min far, men ikke så greit forhold til min mor. Det ligger me i fortiden der, fra min barndom. Ikke noen spesielle opplevelser, men hun har vært veldig deprimert, og det preget meg som ble fryktelig innesluttet og sjenert liten jente. Det har jeg hatt med meg hele livet. Er nå i ferd med å bearbeide disse tingene, og håper å komme over det uten å måtte konfrontere henne med det. Det tror jeg ville gjort saken værre enn den er.

Vi snakker sammen da, om daglige ting, og vi er sammen annenhver uke ca.... Merker de har vanskelig for å skjønne at jeg faktisk er voksen, og føler meg lita og forknytt med en gang jeg er i samme rom som henne....

Men vi fungerer..

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har et godt forhold til mine foreldre. Men jeg er nærmere og likere min far enn mor, selv om jeg både treffer og snakker oftere med henne.

I ts sin situasjon, hvor du føler at foreldrene dine ikke respekterer deg som et voksent menneske, er det mulig å være mer tydelig selv? Når de trer rådene sine ned over hodet ditt, sier du tydelig fra om at du ønsker å gjøre ting på din måte? Eller sier du ingenting, og bare lar være å gjøre det uten at de vet det?

Manglende felles interesser kan det kanskje være vanskelig å gjøre så mye med. Men det er mulig å ta det første skrittet i å snakke sammen mer åpent? De ser kanskje ikke at det er noe problem, og kanskje du må begynne for at ting skal endre seg?

[Gjest Gjest_Carolina_*]

Jeg har et bra forhold til mine foreldre, fordi jeg har tatt noen valg. Jeg har noe kontakt med min far og overhodet ikke kontakt med min mor.

Det fungerer veldig greit! :-)

[pusla]

Jeg har et godt forhold til begge, de bor bare noen hundre meter unna og jeg ser mamma hver dag. Prater mye med pappa også, jeg kan prate mer med han enn jeg kan med henne, men jeg er veldig glad i dem begge to.

Endret 2. juni 2007 av pusla

[SamanthaJones]

Har dårlig forhold til min far, men har et bra forhold til moren min.

Til alle fedre, ikke vær innpåsliten. :S Fedre skal være litt "fjerne". Men nå eier ikke faren min sosiale antenner.

[messy]

Jeg har et veldig godt forhold til min mamma og pappa, men så er jeg jo ganske ung enda da (19 år). Meg og mamma er i perioder bestevenninner, og har mange gode og innholdrike samtaler. Men jeg husker da fremdeles på at hun er min mamma og forteller ikke om aaalt som skjer i livet mitt heller. Pappa og jeg har også et godt fprhold, men han er jo tross alt pappa da...

[Gjest Gjest]

Pappa og jeg har også et godt fprhold, men han er jo tross alt pappa da...

Ja, og så?

Mange døtre har et aller best forhold til sin far og er pappa-jenter fremfor moren. Det fine sen god del døtre der ute som velger far som samtalepartner fremfor mor.

[Kayli]

Jeg har alltid hatt et veldig nært og godt forhold til min mor. I tenårene kunne jeg snakke med henne om alt, og det var til henne jeg gikk med store og små gleder og sorger. Forholdet til min far var ganske anstrengt, men bedret seg veldig etter at jeg flytta ut. I ettertid ser jeg at min far og jeg kanskje er for like, og trenger en viss avstand/pauser fra hverandre for å kunne ha et godt forhold.

Vi bor i samme bygd og ser hverandre ofte flere ganger i uka. Min samboer og våre barn er også nært knyttet til mine foreldre. Samboeren har et mye mer åpent og uanstrengt forhold til mine foreldre enn til sine egne, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at vi bor på samme gård som hans foreldre.

[TLo]

Jeg har alltid hatt et veldig nært og godt forhold til min mor. I tenårene kunne jeg snakke med henne om alt, og det var til henne jeg gikk med store og små gleder og sorger. Forholdet til min far var ganske anstrengt, men bedret seg veldig etter at jeg flytta ut. I ettertid ser jeg at min far og jeg kanskje er for like, og trenger en viss avstand/pauser fra hverandre for å kunne ha et godt forhold.

Vi bor i samme bygd og ser hverandre ofte flere ganger i uka. Min samboer og våre barn er også nært knyttet til mine foreldre. Samboeren har et mye mer åpent og uanstrengt forhold til mine foreldre enn til sine egne, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at vi bor på samme gård som hans foreldre.

Det var som om jeg skulle skrevet det selv,for akkurat slik har vi også det med mine foreldre

[Hu i Svingen]

Ja jeg har et veldig godt forhold til dem begge. Pappa og jeg var ikke akkurat venner da jeg var tenåring, men det går veldig bra nå. Jeg jobber til og med sammen med begge to og synes det går greit, men akkurat den situasjonen gjør jo at vi kanskje ikke bruker så mye tid sammen etter jobb.

[Gjest Sativa]

Jeg har et greit, men ikke bra, forhold til mamma. Hun vet alt best, og kommer hele tiden med råd og veiledning i forhold til hvordan jeg best kan komme meg igjennom hverdagene. For ikke å snakke om hvordan jeg skal oppdra datteren min. (selv er jeg til tiden ganske føkka i hue, så jeg er et levende bevis på at hennes metoder ikke bør følges.)

Pappa og jeg har nesten alltid kranglet,men det har roet seg litt etter at jeg ble mamma og han morfar. Og han har vel skjønt nå at han dessverre ikke får treffe barnebarnet sitt når vi er uvenner. Han har også bidratt mye til at jeg er på tur mentalt, og det har han innsett selv også.

Det verste mine foreldre kan gjøre, for å ødelegge forholdet, er å dømme, belære, diskriminere og mase.

Jeg liker ikke å snakke i telefonen, noe både mamma og pappa liker. Hvis de ringer mer enn en gang pr dag, så blir jeg dritsur og kjefter på dem, særlig på mamma. Pappa kan jeg egenlig ignorere ved å ikke ta telefonen, men den funker ikke på mamma. Hun dukker gjerne opp på msn istedet og maser der.

Uff, jeg kunne holdt på i evigheter.....

[Gjest Gjest]

Jeg har et bedre forhold til min far enn til min mor, vil jeg si. Det har kanskje noe med å gjøre at jeg vokste opp med en far som tok mestepartyen av arbeidet med meg. Mamma tror jeg rett og slett hadde en del problem med rollen som mor...Hun var en slik "Nora"-dame som hadde forpliktelsene sine i samfunnet og ikke i hjemmet he,he..

Mange så på henne som en dårlig mor. Jeg husker såvidt at da jeg var liten og havnet på sykehus i en ukes tid pga urinveisinfeksjon så ville sykepleierene at mamma skulle være å ligge over der og sånn. Det nekta hun plent så det ble til at pappa og bestemor delte på å være der.

Hun hadde også en episode der hun var en hårsbredd unna å havne i arresten pga noe oppvigleri/demonstrasjoner/sivil ulydighet, men fikk heldigvis slippe fordi hun hadde ei datter hjemme.

Jeg vil si jeg har et greit nok forhold til min mor i dag, men vil ikke si det er direkte BRA forhold. Men det har å gjøre med en del andre ting også(hun sliter litt psykisk bl.a.)

Da jeg var 8 flytta jeg til pappa og min mor ble helgemamma, noe som var til det beste for oss alle.

Selv om jeg har et noe ambivalent forhold til mamma i dag, så må jeg si at jeg likevel beundrer egenskapene til min mor NÅR JEG SER DEM I ANDRE KVINNER!Jeg beundrer kvinner som setter sine samfunnsoppgaver først foran familien. Ganske rart sikkert for dere å høre dette, men det sies jo at man faktisk ser etter slike egenskaper foreldrene hadde når man blir voksen...

[Noodle]

Jeg har et godt forhold til begge mine foreldre, men har ikke alltid hatt det.

Nå derimot, har vi ordnet opp og trives godt sammen og snakkes ofte.