Min far er psykopat.

[Gjest Datter]

Har nå lest alle innleggene i spalten. Har nok funnet oppskriften på hva som feiler min far. Han har alltid vært hjelpsom og grei, smiskende med svigerbarn. Hjelpsom var han for å få annerkjennelse. Men viktigst var det nok å ha kontroll over alle sine nærmeste. Han har lagd et helvete med rettsaker de siste 15 årene. Alle er gale, bare ikke han. Han har ikke vært voldelig mens barna var små. Men etter at de ble voksne og tok egne valg har han mang en gang eksplodert og fortalt hvor dumme vi er som ikke har hørt på han. Han har 6 barn er fortsatt gift. Alle barna klarer seg godt, men han er manipulerende og herskende. Vi lar oss ikke lenger styre men alle sliter med en stor skyldfølelse fordi vi ser han er syk. Han har ingen venner, pengene er rotet bort, kroppen er utslitt etter utall antall rettsaker med dundrende tap. Vi har vært bekymret og er det fortsatt. Fordi han bråker med offentlige personer. mye via telefon han sier krenkende ting som han burde vært straffet for men det skjer jo ingenting. Det virker som om slike personer bare kan dure frem totalt tomme for empati og selvinnsikt. Vi har prøvd å gjøre ting for å få hjelp. Hverken politi, leger eller psykologer kan hjelpe. Hva skal vi gjøre?

Vi kan late som om han er død, men en blir aldri fri fra tanken at han egentlig trenger mye omsorg og proffesjonell behandling vekk fra sitt opprinnelige miljø. Det verste med å innrømme feil er nok tap av anseelse. Men i dag er det nok ingen som lenger ønsker å føre en samtale med denne mannnen. Har ikke helsevesen eller politi plikt til å gjøre noe når mange mennesker lider under det helvete det er å ha slike personer gående løs. En ting er de nærmeste. Men når hele samfunnet rundt den syke blir påvirket burde det finnes en måte å få stoppet dette på. De nærmeste kan ikke få gjort noe da det kan være fare for liv og helse. Dette er en situasjon en pårørende aldri kan bli fri fra, før den syke er borte selv om en velger å ikke bry seg. Er selv snart 40 og har ikke hatt dagligkontakt de siste 20 årene. Men ser at tilstanden stadig forverres, blir mer og mer egosentrisk og alle andre blir mer og mer idioter. dette er et helvete hvor hele familien blir berørt.

[Gjest Bob]

Men i motsetning til mange psykopater så har han utdannelse og en god jobb som sivilingeniør.

Fleste psykopater er faktisk bevist å ha høyere IQ enn normalt, deriblant høyere utdannelse, etc.

Hjernen hos veldig smarte mennesker utvikler seg veldig seint. Som forklarer hvorfor mesteparten av psykotiske mennesker er over gjennomsnittet når det kommer til IQ.

[Gjest Gjest_kristine_*]

Psykopatiske foreldre - noen med samme erfaring - ønsker kontakt

Hei,

Lenge siden siste innlegg, men jeg håper og tror det er andre der ute som søker om emnet og finner innlegget mitt og kanskje vil svare meg.

Jeg leser sjelden om barn som har vokst opp med 2 psykopatiske foreldre.

Moren min er bare ond slik jeg ser henne. Hjernen bak alt - utspekulert - løgnaktig - intrigemaker - blottet for samvittighet og empati. Hun skal alltid være midtpunktet. Jeg kan aldri huske hun har sagt unnskyld til oss. Eller spurt oss om hvordan vi har det.

Hun går igjennom livet med holdningen "hva kan du gjøre for meg". Hun suger livskraften ut av meg.

Jeg har prøvd å gi henne alt - ingen ting er bra nok.

Jeg har hjulpet henne med praktiske ting, støttet henne når hun trengte noen å snakke med, kjøpt gaver til henne - tatt henne med på reiser.

Hun liker ingen - snakker stygt om alle - setter alle i familien opp mot hverandre - har splittet meg og søsteren min slik at vi i dag ikke har noen kontakt.

Hun har ingen moral. Hun har fortalt mine innerste tanker til sine "venninner", hun har stjålet og løyet.

Setter du deg opp mot henne - så lager hun et h... og så har hun faren min.

Jeg tror ikke han er like ond som henne - han har psykopatiske trekk, men han kan føle skyld og han har sagt unnskyld ved noen anledninger.

Moren min vet hvordan hun skal styre faren min.

Hun visste alltid hvordan hun skulle hisse opp faren min og så få rettet sinnet hans over på oss unger.

Etter julinga - kom hun som en trøstende engel til oss med papirposen hun lærte oss og puste inn i når vi hyperventilerte.

Og jeg skjønte det ikke før jeg ble voksen - at hun faktisk var den verste av de to.

Den psykiske mishandlingen sitter igjen. Vi gikk på tå og hev for disse menneskene hele barndommen.

Vi visste aldri når sinnet deres ville blusse opp.

Styggordene de sa om oss - hvor slemme unger vi var - hvor dårlig vi behandlet moren vår - jeg skal drepe deg din j..unge.

I ungdomsårene husker jeg bare at det begynte om morgenen - ikke bruk for lang tid på badet for da klikker det for ham tenkte jeg - "din selvopptatt f.. tror du at du er så j.. pen. Kom deg ut av badet".

Om ettermiddagen fulgte jeg med i vinduet når bilen hans ville komme - han sjekket alltid telefonrøret om det var varmt når han kom hjem. For å sjekke at jeg ikke hadde brukt telefonen.

Var jeg ute med venner så kjørte han rundt i bilen sin etter meg for å finne ut hvor jeg var.

Det er trist å tenke på at ingen så oss den gangen. Noen voksenpersoner som kunne ha reddet oss fra dette trivelige og godt likte ekteparet.

Og så er jeg trist over at jeg og søsteren min ikke har kontakt lenger.

Hun bor forresten sammen med de idag...

Jeg har kuttet ut foreldrene mine i dag - det skjedde ganske nylig. De forandrer seg aldri. Jeg må tenke på meg og mine (barna mine og mannen min).

Jeg hadde blitt veldig glad hvis det fantes noen andre der ute som kan relatere seg til noe av det jeg har skrevet.

Klem fra meg

[Gjest Geir]

Jeg må bare skrive av meg litt frustrasjon.

Jeg skjønner at det er veldig alvorlig å kalle noen psykopat, og jeg vet det blir brukt som et skjellsord, men etter å ha lest svært mye om emnet, og sett at kjennetegnene på dette kommer, og har alltid kommet, sterkt fram i hans personlighet, så har jeg forstått at det er det han må være, selv om det er vanskelig å innse det om sin egen far.

Jeg har lenge visst at det er et eller annet med faren min, og har lurt på hvordan han kan oppføre seg mot mennesker på den måten som han gjør. Fram til nå har han ikke oppført seg på samme måte mot meg.

Han har nå manipulert en person meget mye, og også dratt meg inn i denne saken. Det har gått så langt at det går til rettsak nå. Jeg nekter å støtte han, for jeg mener det han har gjort er meget galt. Nå vil han ikke snakke med meg lenger. Han har ikke ringt meg på flere måneder. Vi har møttes en gang tilfeldig, og da ville han ikke engang hilse på meg, overså meg komplett, og snakket bare med de andre jeg var sammen med. Før snakket vi sammen daglig, den gang var han alltid veldig "hjelpsom og snill".

Han er ekstremt god på å lyve og å manipulere mennesker, og han skriver fra seg alt ansvar til alt, aldri er noe hans skyld. Til og med latterlige ting som at han har rota bort nøklene klarer han å skylde på andre for (og selvfølgelig mye mer alvorlige ting). Finner på nye historier for å dekke over andre løgner. Han er virkelig overbevisende. Tenker jeg ikke konstant klart klarer han å få meg til å tro på løgnene hans, og tvile på det jeg egentlig VET er sant. Jeg har aldri noen sinne hørt han be noen om unnskyldning. Mot hun han er sammen med nå har han vært utro med sannsynligvis mange titalls damer (han er i tillegg sammen med mange på en gang uten at de vet om hverandre). Det virker som om han mener at samfunnets normer ikke gjelder han, han er trygdesvindler, og har alltid jobbet kun svart. Inkassosaker i fleng, tok opp lån i min mors navn da de var gift (slik at hun fikk gjeld på seg som hun slet med lenge), gitt andre familiemedlemmer inkassosaker ++ Spør man han om et direkte spørsmål klarer han alltid å vri seg unna. Han tror alle er ute etter å sverte han. Han klarer ikke bry seg om andres følelser. Da jeg var skikkelig lei meg i telefonen og sa han brydde seg mer om penger enn sin egen datter var han helt kald. Hvem oppfører seg sånn mot sin egen datter?!

Dette var bare noen få eksempler.

Jeg skulle ønske jeg hadde en normal far.

Hvordan skal jeg forholde meg til han? Holde meg helt unna? Noen gode råd?

Selv om han er som han er er han fortsatt faren min, og det sårer meg sykt mye at han oppfører seg på denne måten.

[Gjest Geirlo]

Hei!

Jeg vet hvordan du har det! Jeg har selv en enslig mor som er psykopat, og hun har ruinert mitt liv. Det som har " berget" forholdet så langt, er at hun har prøvd å kjøpe seg min kjærlighet med penger som hun nå og da har kommet med. Kunne skrevet side opp og side ned med eksempler og ondskapsfulle utsagn som har kommet på tomannshånd. Overfor andre i familien er hun rene engelen,blir også betraktet som det, og den øvrige slekten sjønner derfor ikke hvorfor jeg motvillig har måttet kutte henne ut, og ikke vil se henne mer. I dag sitter hun ensom og forlatt av sin eneste sønn i en alder av 80 år.På grunn av flatfyll i helgene under hele oppveksten, fikk jeg angst allerede som barn, og har levd hele livet i dette helvetet. Hennes argumentasjon er at jeg er utakknemlig.En gang angrep hun meg med en brødkniv,i fylla, men trakk seg i siste liten.

Til tross for angsten, har jeg jobbet livet av meg siden jeg var 17 år i samme statsbedrift, men fikk en sjef i 1990 som jeg i ettertid også viste seg for å vere psykopat. Han ødela det som måtte vere igjen av livslyst og arbeidsglede. Det kom etterhvert til en konfrontasjon, hvor jeg ble truet med sparken for forhold min sjef var ansvarlig for. Jeg brakte da inn min lokale klubb i brevs form, men fikk aldri svar fra fagforeningen. Jeg gikk da ut til LO-systemet, men mine rekomanderte brev ble aldri besvart. Korrupsjon!! Jeg har skrevet til det som måtte vere av aviser og media for å fortelle min historie, men blir ignorert av alle. Kritikk av fagbevegelsen finner du ikke noe sted. De har all makt! Journalister, stort sett på venstresiden hele gjengen, sitter i redaksjonene og siler ut innkommet materiale, og styrer på den måten den offentlige debatten.

Jeg har vert hos politiet for å anmelde min sjef og fagbevegelsen, men ble avvist i luka på Oslo politikammer. Jeg har videre vert hos advokat, men etter 20 minutter med en ydmykende behandling der,og avvsining, måtte jeg bare innse at jeg ikke kom noen vei, til en pris av 2500 kroner. Dette tilsammen gjorde at jeg måtte be om uføretrygd. Min mor var rasende da jeg fortalte at jeg hadde gått i terapi og deretter fått innvilget trygd i en alder av 45 år. Hun bløffer og har rasende benektet alt når det har vert forhold jeg ville prate med henne om. Hun har skreket at jeg fantaserer og "kommer på ting", og spiller dypt fornærmet når jeg ville ha en alvorsprat om ting som har vert. Det er "ingen disjusjon", og jeg er en drittsekk!! Fy fan! Lykke til videre, men du må nok leve med denne figuren til vedkommende er trykt plassert i grava.

Vurderer å flytte til utlandet, da jeg føler at jeg ikke orker livet i Norge hvor korrupsjon, penger og makt går hånd i hånd. Heldigvis har jeg bygd opp litt verdier slik at jeg økonomisk ikke er på bar bakke, men det betyr ingenting i den store sammenhengen.

Kunne skrevet bok om mitt liv i Norge, det hadde blitt en bestselger i krimgenren.

Vi får se hva jeg orker.

I dag har vi sporadisk kontakt med sms, men jeg orker ikke å lese den selvmedlidende tonen som gjentar seg hele tiden. Aldri en sms om at jeg må ha det grusomt pga henne. Hun er bare snill og god!! Og jeg det motsatte!

Lykke til! Men psykopaten må man leve med. De har et helvete selv også, men er så feige at de ikke tør å oppsøke lege.

Min opplevelse og livet i Norge har medført at jeg idag lever i total ensomhet og synest faktisk at det å bruke hasj og cannabis, gjør livet enklere å leve.

Geir

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg vet hvordan du har det! Jeg har selv en enslig mor som er psykopat, og hun har ruinert mitt liv. Det som har " berget" forholdet så langt, er at hun har prøvd å kjøpe seg min kjærlighet med penger som hun nå og da har kommet med. Kunne skrevet side opp og side ned med eksempler og ondskapsfulle utsagn som har kommet på tomannshånd. Overfor andre i familien er hun rene engelen,blir også betraktet som det, og den øvrige slekten sjønner derfor ikke hvorfor jeg motvillig har måttet kutte henne ut, og ikke vil se henne mer. I dag sitter hun ensom og forlatt av sin eneste sønn i en alder av 80 år.På grunn av flatfyll i helgene under hele oppveksten, fikk jeg angst allerede som barn, og har levd hele livet i dette helvetet. Hennes argumentasjon er at jeg er utakknemlig.En gang angrep hun meg med en brødkniv,i fylla, men trakk seg i siste liten.

Til tross for angsten, har jeg jobbet livet av meg siden jeg var 17 år i samme statsbedrift, men fikk en sjef i 1990 som jeg i ettertid også viste seg for å vere psykopat. Han ødela det som måtte vere igjen av livslyst og arbeidsglede. Det kom etterhvert til en konfrontasjon, hvor jeg ble truet med sparken for forhold min sjef var ansvarlig for. Jeg brakte da inn min lokale klubb i brevs form, men fikk aldri svar fra fagforeningen. Jeg gikk da ut til LO-systemet, men mine rekomanderte brev ble aldri besvart. Korrupsjon!! Jeg har skrevet til det som måtte vere av aviser og media for å fortelle min historie, men blir ignorert av alle. Kritikk av fagbevegelsen finner du ikke noe sted. De har all makt! Journalister, stort sett på venstresiden hele gjengen, sitter i redaksjonene og siler ut innkommet materiale, og styrer på den måten den offentlige debatten.

Jeg har vert hos politiet for å anmelde min sjef og fagbevegelsen, men ble avvist i luka på Oslo politikammer. Jeg har videre vert hos advokat, men etter 20 minutter med en ydmykende behandling der,og avvsining, måtte jeg bare innse at jeg ikke kom noen vei, til en pris av 2500 kroner. Dette tilsammen gjorde at jeg måtte be om uføretrygd. Min mor var rasende da jeg fortalte at jeg hadde gått i terapi og deretter fått innvilget trygd i en alder av 45 år. Hun bløffer og har rasende benektet alt når det har vert forhold jeg ville prate med henne om. Hun har skreket at jeg fantaserer og "kommer på ting", og spiller dypt fornærmet når jeg ville ha en alvorsprat om ting som har vert. Det er "ingen disjusjon", og jeg er en drittsekk!! Fy fan! Lykke til videre, men du må nok leve med denne figuren til vedkommende er trykt plassert i grava.

Vurderer å flytte til utlandet, da jeg føler at jeg ikke orker livet i Norge hvor korrupsjon, penger og makt går hånd i hånd. Heldigvis har jeg bygd opp litt verdier slik at jeg økonomisk ikke er på bar bakke, men det betyr ingenting i den store sammenhengen.

Kunne skrevet bok om mitt liv i Norge, det hadde blitt en bestselger i krimgenren.

Vi får se hva jeg orker.

I dag har vi sporadisk kontakt med sms, men jeg orker ikke å lese den selvmedlidende tonen som gjentar seg hele tiden. Aldri en sms om at jeg må ha det grusomt pga henne. Hun er bare snill og god!! Og jeg det motsatte!

Lykke til! Men psykopaten må man leve med. De har et helvete selv også, men er så feige at de ikke tør å oppsøke lege.

Min opplevelse og livet i Norge har medført at jeg idag lever i total ensomhet og synest faktisk at det å bruke hasj og cannabis, gjør livet enklere å leve.

Geir

Forstår din fortvilelse. Noe av det som gjør det så vondt tror jeg er manglen på forståelse. Situsjonen kan bli snudd på hodet. Etterhvert stoler man ikke på noen. Man bygger opp en mur rundt seg for å beskytte seg. Jeg har det ihvertfall slik. Det kan føles tryggest å være alene, for da er det ingen der som man blir krenket av. Håper politi, rettsvesen og helsepersonell får mer kunnskap om psykopati etterhvert. Det som har vært til hjelp for meg er å prate med andre som har slike erfaringer. Epitel ( http://www.epitel.info/ ) har samtalegrupper i Oslo og Vestfold.

[Gjest AnonymBruker]

Hei, vil si at jeg forstår alle..................

Faren min døde da jeg var 18 år. Da en lege kom hjem til oss og fortalte oss dette, husker jeg at jeg følte meg så fri og glad. Det var en stor lettelse! Jeg fikk jo dårlig samvittighet for å tenke sånn, men det var det jeg følte.

Tror mamma følte det samme, og hun satt igjen med hus og mange penger, og fant lykken på ny med en ny mann ganske fort. Hun er sterkere psykisk enn meg, men heldigvis er hun lykkelig idag.

Jeg satt igjen med mange arr, og vonde følelser, og fortsatt idag tåler jeg absolutt ikke sinte og ustabile menn, de merker jeg med en gang og skygger banen. Har aldri klart å bli sammen med noen, da jeg er livredd for å blir sammen med en psykopat. Men går til psykiater for å ordne opp i meg selv, selv om det er 8 år siden nå.

Vet det er vanskelig å komme se vekk fra disse menneskene som er i familie, men man velger mann/dame selv, så vær forsiktig med hvem dere blir sammen med.

[Gjest M]

Hei. For det første har jeg også dyp medfølelse for dere som har vært igjennom denne oppveksten og følt det på kroppen. Jeg har også det, men jeg har ikke forstått det før nå!!

Jeg er 25 år og flyttet hjemmefra for å studere når jeg var 19. Jeg studerer fremdeles uten å ha fullført noenting. Jeg har hoppet fra studie til studie og opplevd store konsentrasjonsvansker. Eller, det mest riktige er at jeg ikke har brydd meg. Jeg har bygget meg opp et stort studielån og bruker alle pengene jeg har. Jeg har i det siste også erkjent at jeg er for dårlig til å ta vare på mine nærmeste. Jeg er på mange måter en egoist, uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg har alltid støttet meg til det beste argumentet. Når noen spør om hva jeg mener føler jeg meg helt tom.

I sommer fikk jeg mange svar på hvorfor jeg har endet opp med disse dårlige egenskapene.

Det hele startet for et halvt år siden. Min mor og far ringte sammen og fortalte meg at de skulle skilles etter 26 års ekteskap. Jeg ble sjokkert. Mamma og pappa skulle være sammen for alltid. Samtidig forsto jeg dem godt. Det har alltid vært et skeivt forhold mellom dem. Pappa har alltid vært snill. Han har aldri blitt sint på meg. Aldri! Dersom jeg gjorde noe galt var det mamma kjeftet og pappa var usynlig. Slik har det alltid vært og for meg var det normalt.

Mamma ble bli utrolig irritert for de store og de aller minste minste ting. Pappa tok min side og ba mamma roe seg ned. Dette førte til at jeg ble på lag med pappa og tok mer og mer avstand fra mamma. Jeg og pappa har svært likt utseende og personlighet og jeg så opp til ham. I tenårene var mamma alvorlig syk. I perioder måtte lå hun i sengen hele dagen med svarte søppelsekker foran vinduene fordi hun ikke orket lys engang. Hun visste ikke selv var hun feilet. Hun kalte det for kronisk utmattelsessyndrom (ME). Hun prøvde ut alternative medisiner og tabletter uten at det hjalp. Forvirringen over sykdommen og den avstanden jeg hadde tatt fra henne gjorde at jeg ikke brydde meg og tok enda mer avstad. Dette har jeg svært dårlig samvittighet for idag.

I sommer har jeg fått vite på sannheter som har snudd virkeligheten min opp ned. Mamma har kommet seg opp fra det helvete hun var oppi. Hun fant den rette psykologen som kunne gi henne riktig svar på hva som var galt. Første timen hun fortalte hun psykologen om hvor verdiløs hun var. For en elendig mor hun hadde vært. Skyldfølelsen og skammen hun hadde. Psykologen svarte med å spørre hvem sin "ryggsekk" med problemer hun bar på? Den skulle nemlig vise seg å inneholde all pappa sin elendighet, skam og skyld. Gjennom manipulering i mange år har pappa overført sin skam på henne og gjort mamma til et vrak!! Hun var så syk at hun ikke orket lys på grunn av pappa!! Og han ba oss ALDRI om å gå opp å trøste henne.

Det verste er at pappa har fortalt mamma at det hadde vært lettest om hun bare forsvant. Mamma har tenkt på å ta livet sitt, men gjorde det ikke på grunn av oss tre søsken. Hun håpet hun fikk kreft og døde på en naturlig måte slik at vi barna ikke skulle ha på oss at hun tok selvmord. Det er grusomt å få vite på.

Pappa hadde en vond oppvekst med en alkoholisert far og fraværende mor. Jeg har blitt skjermet for dem hele livet. Han har fortalt at han som liten gråt og gråt og fikk aldri trøst. En slik omsorgsvikt har gjort ham til en psykopat. Han har narsissistiske trekk og personlighetsforstyrrelse. Dette er tungt å erkjenne ettersom jeg alltid har vært på hans side og han er jo så "snill". Det er mamma som har vært offeret.

Skillsmissen førte til en sjokkbølge blant øvrig familie og venner. Hvordan kan hun forlate en slik flott ektemann? For pappa er en sjarmør ute blant folk. Alle mine kompiser digger pappa. Han har humor og hjelper til med det han kan. Jeg har nå funnet ut at han er en stor egoist. Empati og medfølelse for andre finnes ikke. Han forstår ikke hva det er. Et simpelt eksempel: Jeg er allergiker og han vet ikke hva jeg er allergisk mot. Jeg tror ikke han hadde visst hva jeg studerer dersom jeg ikke hadde pratet om livet mitt til ham hele tiden. Innerst inne er det bare han som gjelder. Han trenger bekreftelse og oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre - hele tiden. Et utømmelig behov. Han fortrenger den vonde oppveksten og lever i en fantasi der han er den perfekte mann. Dersom han gjør noe galt tar han aldri skylden. Han later som ingenting har hendt eller legger skylder over på andre.

Han speiler seg gjennom andres suksé. Han har nemlig ikke noe karriere å skryte av og har svært lite allmennkunnskaper. Når jeg fører samtaler om ting der han merker jeg har mere kunnskaper blir han frafallende og bryr seg ikke. Samtalen blir død. Han har aldri satt seg ned, tatt meg vennlig på skulderen, sett meg inn i øynene og spurt meg om hvordan jeg har det. Men dette har jeg sett at jeg ikke har fått av min far - før nå!

Jeg kommet greit ut av det, siden jeg alltid har vært på hans side. Men for mamma og min lillebror er det verre. Lillebror er i en identitetskrise og sliter med angst og mareritt. Mamma er på bedringens vei. Men hun gråter minst en gang når jeg prater med henne. Jeg er redd for at jeg har fått noen av pappa sine dårlige/"onde" personlighetstrekk. Jeg vet at jeg ikke er en narsissist eller har personlighetsforstyrrelse. Men jeg tørr ikke å gå videre i mitt kjærlighetsliv før jeg finner tryggheten i meg selv.

Oppveksten har vært god - men falsk. Jeg har ikke sett mamma og pappa som de virkelig er. Mamma er et utrolig flott menneske og har masse kjærlighet å gi som jeg aldri fikk.

Dere sier "kom dere vekk - det er uhelbredelig". Jeg svarer: Ja, det er uhelbredelig. Men jeg vil ikke kutte kontakten med pappa. Jeg er utrolig glad i ham. Jeg må akseptere ham som det mennesket han er og lære av hans mangler. Jeg kommer ikke til å gjøre noe som han vil føle som et angrep. Vi kan prate om fotball og fortelle hverandre vitser slik vi alltid har gjort.

Jeg og mamma har begynt å få et mye tettere forhold etter skillsmissen. Nå kan ikke pappa tråkke henne ned lengre.

Jeg har vært i terapi hos kommunen i sommer. Såkalt lavterskeltilbud. Det hjalp meg utrolig mye. Dersom noen er i samme situasjon anbefaler jeg hjelp fra helsevesenet. Bare det å sette ord på problemene hjelper! Jeg har planer om å ta steget videre til en psykolog snarest.

[Heart]

Jeg vil først si at jeg føler med de som er så uheldige å måtte omgås en person som passer i "psykopat"-kategorien, eller enda verre, har en slik person i familien.

Jeg har selv erfart at det er svært vanskelig for en utenforstående som ikke har erfaring med denne typen personer å skjønne hva dere gjennomgår. Det gjør situasjonen mye verre, fordi det for disse utenforstående (som faller for psykopatens falske fasade) ser ut som om du er den urimelige og følelsesmessig ustabile.

Dette kan omfatte slektninger, kolleger, samlivsrådgivere, psykologer, barnevernpersonell og personer i politi og rettsvesen; gjerne folk man er avhengig av for å få hjelp til å komme ut av situasjonen. Man kan risikere å bli stående praktisk talt alene.

Selv har jeg ingen personer med psykopat-trekk i nær familie eller omgangskrets, og ante fred og ingen fare da jeg gikk inn i et arbeidsforhold der sjefen viste seg å være en person med sterke antisosiale personlighetstrekk: Løgn, baksnakking, manipulering, smisking, oppfarenhet og sinne ved den minste uenighet, en mester i å sette de ansatte opp mot hverandre... folk sluttet over en lav sko, og selv var jeg passelig frynsete i kantene da jeg forlot stedet etter bare 6 måneder.

Det var forsåvidt en nyttig om enn smertelig erfaring, men jeg var ikke blitt smartere enn at jeg noen år senere holdt på å bli lurt av en kollega som viste seg å være av samme ulla, antakelig verre.

Han var alltid smilende og fremsto som hjelpsomheten selv så lenge det var til hans fordel, men så fikk han lederansvar og da gikk det ikke mange dagene før masken slo sprekker: Omfattende baksnakking og ekstreme løgnhistorier for å sette de andre ansatte opp mot hverandre; brøling, trusler og munnbruk hvis man sa ham imot; prøvde å undergrave firmaet ved å kapre kunder til eget, privat selskap; listen ble ganske lang etter hvert. Det endte med at han begikk underslag og sa opp før han kunne avskjediges.

I ettertid fant jeg ut at han hadde tyrannisert familien sin på det groveste i årevis, og såvidt jeg vet gjør han det fortsatt. Det er stygt å si det, men dersom han blir overkjørt av trikken er det antakelig liten grunn til å sørge.

Hvordan skal jeg forholde meg til han? Holde meg helt unna? Noen gode råd?

Selv om han er som han er er han fortsatt faren min, og det sårer meg sykt mye at han oppfører seg på denne måten.

Jeg tror du bare må holde deg langt unna, eller risikere å bli ødelagt. Ja, han er din far, og det er leit, for det gir ham en viss makt over deg. Men det er ikke din feil at han er slik, og såvidt jeg vet er det ikke noe du kan gjøre for å forbedre forholdet. At han ikke bryr seg om deg, skyldes utelukkende ham selv.

Gå, og ikke se deg tilbake.

[AnonymBruker]

Kom dere så langt unna psykopatene dere bare kan - ellers blir dere ødelagt.

Spiller ingen rolle om det er deres far - stikk.

Jeg er enig i denne. Min far var psykopat og har ødelagt mange mange mennesker (han er heldigvis død nå). Jeg er overbevist om at jeg valgte rett da jeg kuttet kontakten helt.

Mange sier "Han er jo faren di uansett." Vel..nei! Kutt kontakten før han ødelegger deg! Jeg ber deg!

(svarer på denne som anonym..)

[AnonymBruker]

Moren min er bare ond slik jeg ser henne. Hjernen bak alt - utspekulert - løgnaktig - intrigemaker - blottet for samvittighet og empati. Hun skal alltid være midtpunktet. Jeg kan aldri huske hun har sagt unnskyld til oss. Eller spurt oss om hvordan vi har det.

Hun går igjennom livet med holdningen "hva kan du gjøre for meg". Hun suger livskraften ut av meg.

Jeg har prøvd å gi henne alt - ingen ting er bra nok.

Jeg har hjulpet henne med praktiske ting, støttet henne når hun trengte noen å snakke med, kjøpt gaver til henne - tatt henne med på reiser.

Hun liker ingen - snakker stygt om alle - setter alle i familien opp mot hverandre.

Høres ut som om du beskriver min mor. Hun har aldri noe positivt å si om noen, hun er utrolig egoistisk, lite empati og kan være ordentlig lei. Det er vi i familien som får merke det, utad er hun godt likt og et naturlig midtpunkt.

Jeg snakket med ei venninne av meg som kjenner henne litt, og hun ble overrasket og sa "slik oppfatter jeg henne ikke i det hele tatt".

Jeg begynner nærme meg punktet hvor jeg ikke orker prøve mer, og det føles ut som det bare er et tidsspørsmål før jeg sprekker fullstendig.

[AnonymBruker]

TS her: Denne tråden er gammel, over fire år, men tenkte jeg kunne si litt om hva som har skjedd.

Jeg valgte å kutte han ut, og har egentlig ikke angret på det. Snakket ikke med han på over tre år, men etter at jeg nylig fikk barn så har han vært her i forbindelse med barnedåp osv. Skal også snart gifte meg, så da "må" jeg vel be han, men prøver å holde kontakten til et minimum. Virker ikke som at det gjør han noe heller, akkurat. Har det faktisk mye bedre etter at jeg kuttet han ut, så er veldig glad jeg gjorde det.

[Jannu]

Jeg syns faktisk ikke du MÅ be han, det er deres store dag og dere som bestemmer!!

[Gjest Gjest]

Jeg syns faktisk ikke du MÅ be han, det er deres store dag og dere som bestemmer!!

Enig! Jeg inviterte moren min, og hun ødela bryllupet mitt, for hun kan ikke tåle at hun ikke skal være midtpunktet. Jeg har det mye bedre etter at jeg kuttet henne ut.

[Monica1968]

Det er mange teorier om hvordan psykopater oppstår, men det er 2 årsaker som kommer fram hele tiden, i tillegg til mange andre årsaker. De to årsaker er at barnet ikke ble gitt nok kjærlighet som liten, og da spesielt hud mot hud kontakt. Den andre årsaket at barnet ble lært fra liten av det er betyr ingenting hvem han er men kun hans prestasjoner. Så barnet lærer at det er prestajonene som betyr noe, mens egenskapene som å være snill og omtenksom ikke har noe betydning, og det er kun gjennom gode prestasjoner han vil oppnå suksess og anerkjennelse.

O.T, men jeg kunne likevel ikke la være å kommentere det:

Hva heter denne psykologen? Jeg lurer fordi den fremste forskeren på psykopati(som jo, er et begrep som fremdeles er i bruk, til tross for at det ikke rent sjeldent blir erstattet med begrepet "dyssosial personlighetsforstyrrelse", hvilket, efter min mening, ikke er et dekkende begrep, da det også omfatter individer med narssistisk personlighetsforstyrrelse), Robert D. Hare, som viet et kvart århundre til å forske på individer med denne personlighetsforstyrrelsen, er nokså entydig i sin konklusjon om at dette er noe man er født som - ikke noe man blir.

Hadde det vært slik at dem som hadde en dårlig oppvekst, utviklet en psykopatisk personlighetsforstyrrelse, ville det utvilsomt vært et svært mye høyere antall av dem. Det er heldigvis så, at de aller fleste som har en dårlig oppvekst, ikke mangler empati, på samme måte som man utmerket godt kan være empatiløs til tross for at man har hatt en god oppvekst(her er det verdt å nevne at noen av de mest grusomme seriemorderne verden har sett, jfr. dokumentarserien "Born to kill", hadde en normal oppvekst).

TS: Du har min fulle medfølelse for å være i en svært vanskelig situasjon. Dessverre har jeg få andre råd enn å holde deg unna ham. Individer som lider av psykopati, er ute efter å utnytte omgivelsene efter beste evne, i tillegg til at de er i stand til å bryte ned mennesker rundt seg. Med dette som bakgrunn, sier det seg selv at det er hensiktsmessig å beskytte seg mot dem, først og fremst ved å unngå å ha særlig grad av omgang med dem.

[Gjest Gjest]

Det er en myte at folk blir psykopater av en vanskelig oppvekst, min erfaring er at det gjerne er motsatt, de som har gjennomgått mye vondt gjennomgår ofte mye fordi de er bra mennesker, psykopatene hater gode mennesker fordi de gjerne er lykkelige, og som psykopat blir man aldri lykkelig og kan ikke tåle at andre er det.

Psykopati er medfødt.

[Krepsekvinnen]

På 27.11.2008 den 23.48, Gjest Datter skrev:

Har nå lest alle innleggene i spalten. Har nok funnet oppskriften på hva som feiler min far. Han har alltid vært hjelpsom og grei, smiskende med svigerbarn. Hjelpsom var han for å få annerkjennelse. Men viktigst var det nok å ha kontroll over alle sine nærmeste. Han har lagd et helvete med rettsaker de siste 15 årene. Alle er gale, bare ikke han. Han har ikke vært voldelig mens barna var små. Men etter at de ble voksne og tok egne valg har han mang en gang eksplodert og fortalt hvor dumme vi er som ikke har hørt på han. Han har 6 barn er fortsatt gift. Alle barna klarer seg godt, men han er manipulerende og herskende. Vi lar oss ikke lenger styre men alle sliter med en stor skyldfølelse fordi vi ser han er syk. Han har ingen venner, pengene er rotet bort, kroppen er utslitt etter utall antall rettsaker med dundrende tap. Vi har vært bekymret og er det fortsatt. Fordi han bråker med offentlige personer. mye via telefon han sier krenkende ting som han burde vært straffet for men det skjer jo ingenting. Det virker som om slike personer bare kan dure frem totalt tomme for empati og selvinnsikt. Vi har prøvd å gjøre ting for å få hjelp. Hverken politi, leger eller psykologer kan hjelpe. Hva skal vi gjøre?

Vi kan late som om han er død, men en blir aldri fri fra tanken at han egentlig trenger mye omsorg og proffesjonell behandling vekk fra sitt opprinnelige miljø. Det verste med å innrømme feil er nok tap av anseelse. Men i dag er det nok ingen som lenger ønsker å føre en samtale med denne mannnen. Har ikke helsevesen eller politi plikt til å gjøre noe når mange mennesker lider under det helvete det er å ha slike personer gående løs. En ting er de nærmeste. Men når hele samfunnet rundt den syke blir påvirket burde det finnes en måte å få stoppet dette på. De nærmeste kan ikke få gjort noe da det kan være fare for liv og helse. Dette er en situasjon en pårørende aldri kan bli fri fra, før den syke er borte selv om en velger å ikke bry seg. Er selv snart 40 og har ikke hatt dagligkontakt de siste 20 årene. Men ser at tilstanden stadig forverres, blir mer og mer egosentrisk og alle andre blir mer og mer idioter. dette er et helvete hvor hele familien blir berørt.

Aaaaah .... lyder kjent 

[AnonymBruker]

På Thursday, May 31, 2007 den 1.43, Gjest Datteren skrev:

Jeg må bare skrive av meg litt frustrasjon.

 

Jeg skjønner at det er veldig alvorlig å kalle noen psykopat, og jeg vet det blir brukt som et skjellsord, men etter å ha lest svært mye om emnet, og sett at kjennetegnene på dette kommer, og har alltid kommet, sterkt fram i hans personlighet, så har jeg forstått at det er det han må være, selv om det er vanskelig å innse det om sin egen far.

 

Jeg har lenge visst at det er et eller annet med faren min, og har lurt på hvordan han kan oppføre seg mot mennesker på den måten som han gjør. Fram til nå har han ikke oppført seg på samme måte mot meg.

 

Han har nå manipulert en person meget mye, og også dratt meg inn i denne saken. Det har gått så langt at det går til rettsak nå. Jeg nekter å støtte han, for jeg mener det han har gjort er meget galt. Nå vil han ikke snakke med meg lenger. Han har ikke ringt meg på flere måneder. Vi har møttes en gang tilfeldig, og da ville han ikke engang hilse på meg, overså meg komplett, og snakket bare med de andre jeg var sammen med. Før snakket vi sammen daglig, den gang var han alltid veldig "hjelpsom og snill".

 

Han er ekstremt god på å lyve og å manipulere mennesker, og han skriver fra seg alt ansvar til alt, aldri er noe hans skyld. Til og med latterlige ting som at han har rota bort nøklene klarer han å skylde på andre for (og selvfølgelig mye mer alvorlige ting). Finner på nye historier for å dekke over andre løgner. Han er virkelig overbevisende. Tenker jeg ikke konstant klart klarer han å få meg til å tro på løgnene hans, og tvile på det jeg egentlig VET er sant. Jeg har aldri noen sinne hørt han be noen om unnskyldning. Mot hun han er sammen med nå har han vært utro med sannsynligvis mange titalls damer (han er i tillegg sammen med mange på en gang uten at de vet om hverandre). Det virker som om han mener at samfunnets normer ikke gjelder han, han er trygdesvindler, og har alltid jobbet kun svart. Inkassosaker i fleng, tok opp lån i min mors navn da de var gift (slik at hun fikk gjeld på seg som hun slet med lenge), gitt andre familiemedlemmer inkassosaker ++ Spør man han om et direkte spørsmål klarer han alltid å vri seg unna. Han tror alle er ute etter å sverte han. Han klarer ikke bry seg om andres følelser. Da jeg var skikkelig lei meg i telefonen og sa han brydde seg mer om penger enn sin egen datter var han helt kald. Hvem oppfører seg sånn mot sin egen datter?!

 

Dette var bare noen få eksempler.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde en normal far.

 

Hvordan skal jeg forholde meg til han? Holde meg helt unna? Noen gode råd?

 

Selv om han er som han er er han fortsatt faren min, og det sårer meg sykt mye at han oppfører seg på denne måten.

Uansett hva faren din er eller ikke og hvordan han oppfører seg, så er det å sette diagnoser på din egen far ikke noe du har lov til eller er kompentent til. 

Det er heller ikke særlig sofistikert av deg å gjøre dette på nettet åpent for hele verden. Ville du likt dette om det kom fra dine barn? 

Anonymkode: 6d02c...1b2

[AnonymBruker]

Tråden er 10 år gammel...

Anonymkode: c3379...530

[AnonymBruker]

Interessant tråd. Har du en oppdatering TS?

Anonymkode: 54440...787