Barn og "steforeldre"

[Gjest Nygjest]

Hei, jeg har et spørsmål som sikkert har tusen svar, men jeg prøver likevel:

Jeg har delt omsorg for to barn på 9 og 15 år, og har truffet ei jente som ikke har barn fra før. Hun har hatt samboer, men kan ikke få barn. Jeg er litt skeptisk, kanskje uten grunn, til å inngå et samboerforhold når motparten ikke har hatt barn selv, er litt skeptisk til hvordan hun vil takle hverdagen med mitt engasjemnt rundt barna; det går jo mye tid til oppfølging. Vi har diskutert det litt, men teori ig virkelighet kan jo være to forskjellige ting....... Hun er imidlertid veldig snill og omsorgsfull, og har erfaring med tantebarn. Allikevel blir det jo annerledes å bo i et hus med "andres" barn.

Det er sikkert mange som har erfaringer fra slike forhold, har dere noen råd til hva man skal være OBS på for å få dette til å funke best mulig? Eller anbefaler dere å vente til barna er "ute av redet" (leeenge, synes jeg)!

Takk!

[Cassandra]

Veien blir til mens vi går, men det betyr jo at vi faktisk må gå..

Jeg tror at en ikke vet hvordan det virkelig er å ha barn før en har dem selv. Det er helt klart forskjell på teori og virkelighet. Men så lenge kjæresten dine sine teorier stemmer overens med dine, så hvorfor ikke prøve? Hvorfor gjøre slutt på noe som virker bra på grunn av dommedagsprofetier? Det er jo selvsagt viktig at hun kjenner barna og de kjenner henne før dere flytter sammen. Men hvis alle liker hverandre, så ser ikke jeg problemet.

Jeg bor sammen med en mann som ikke har barn fra før, og jeg ser kun fordelene med det. Den kjærligheten han føler for barna er unik. Han vet ikke hvordan det er å føle kjærlighet for biologiske barn, så jeg tror at mine barn "tjener" på at han ikke har barn fra før. Det ville aldri falt meg inn å gjort det slutt med ham på grunn av at han IKKE har barn fra før så lenge kjemien og alt stemmer..

Det som er viktig for meg å huske på er at barna er først og fremst mitt ansvar. Dersom min samboer trenger tid for seg selv, så må jeg yte litt ekstra for å gi ham den tiden. Det er krevende med barn, men han tar sin del og vel så det. Men.. enkelte situasjoner er kanskje litt vanskeligere for ham å takle enn det er for meg, så dersom en slik situasjon oppstår, så ordner jeg opp.

Dersom du er glad i damen og hun er glad i deg, så tror jeg det meste kan løses. Så lenge du lar henne ta del i ditt liv.... ikke stenger henne ute, ikke tar henne med på avgjørelser...

Lykke til!!

[Murvel]

Jeg er ganske lei av at folk med unger tror at folk uten unger er helt håpløse i forhold til unger :evil:

Alle gjør sine erfaringer underveis, og jeg tror ikke du ville blitt lykkeligere og dama hadde en unge eller to. Det er ikke sikkert at hun hadde delt dine oppfatninger om barneoppdragelse, og hvordan hadde det da blitt med to sett med unger som hadde helt forskjellig bakgrunn?

At hun ikke har unger vil jo faktisk si at dine unger vil få all oppmerksomhet fra sin stemor, ingen konkurrenter.

[Lindis]

Det er bra at du tenker på barna dine. Det finnes nok av foreldre som går inn i det ene forholdet etter det andre uten å tenke på hva som er til det beste for barna. De ser bare forelskelsen, og ikke virkeligheten.

Hvis du virkelig er glad i denne damen, og dere kommer godt overens alle sammen, inkludert barna, er det jo kanskje en ide å prøve litt i det små? Hun kan bo hos dere en helg, en ferie eller noe? Før dere tar det endelige skrittet og flytter sammen. Da vil dere jo få et visst innblikk i hvordan hverdagen vil fungere.

Uansett har man jo ingen garantier for at noe vil fungere. Men så lenge kjærligheten og kjemien er der, og det ikke er noen alvorlige varsellamper som lyser, må man nesten ta sjansen. Eller hva?

[Gjest ragnhils ikke innlogget]

Jeg er gift med en mann som har en gutt fra før - og gutten bor hos oss (har samvær med sin mor). Vi diskuterte veldig mye fram og tilbake om min rolle i hjemmet før jeg flyttet inn hos guttene mine.

Det som var viktig for min mann var at jeg måtte være villig til å satse fullt og helt på forholdet, og jeg måtte være villig til å ta ansvar for den gutten jeg også.

For meg var det viktig å få tid til å finne min rolle, bli kjent med gutten - og få samme autoritet i huset som pappa'n. Jeg ville ikke at pappa'n skulle overprøve mine "nei" og mine "ja", og jeg ville ha samme rett til å gi ros og skjenn som pappa'n i huset. Vi har noenlunde samme syn på barneoppdragelse, så akkurat den biten var grei.

Nå har jeg bodd sammen med dem i 3 år, og stort sett har dette gått greit. Det har vært dager hvor jeg har vært møkk lei av ansvaret som følger med det å ha et barn, og det har vært stunder hvor jeg har følt meg som barnepike og hushjelp.. Mulig det hadde føltes litt annerledes hvis barnet var vårt. Men du verden så glad jeg har blitt i den lille gutten min!! Jeg savner ham når han ikke er her, og kunne aldri tenkt meg å vært ham foruten.

Vi har foreløpig ingen felles barn -og det er først nå jeg føler meg klar for det, rett og slett fordi jeg har vært redd for å gjøre forskjell på "mine og dine". Det er jo heller ikke sikkert at jeg kan få barn (har prøvd i snart et år), men siden vi allerede har en, så er ikke det noen krise!

Jeg synes ikke at du skal vente til barna er ute av redet! Vi mennesker er ikke skapt for å være alene.. Valget om å flytte sammen er det bare dere to sammen som kan ta - jeg ville bare si at mye av det man bekymrer seg for ikke skjer.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg synes også at du ikke skal la "kjærligheten forsvinne" selv om hun ikke har barn, men jeg har et lite råd: hun må vite at hun kun er en ressursperson i barnas liv. Hun har ingen bestemmelsesrett over dem. Jeg er nemlig i motsatt situasjon og opplever at min x nye kjærste helst ser at jeg forsvinner ut av livet til barna og at hun kan overta morsrollen. Dette er slitsomt og frustrerende både for barna og omgivelsene. Nå er mine barn mindre enn dine, men allikevel...... Men sannsynligheten for at det finnes mange slike "gærne" kjærringer er forhåpentligvis liten.

Lykke til!!

[siina]

Hei!

Jeg er en slik "gærn kjærring" som gjest 12.01 skriver om. Det jeg vil si i denne sammenhengen er at "stemors" rolle gjerne avgjøres av hvordan mor takler sin rolle. (Uten dermed å antyde at gjest er en dårlig mor, bare så det er sagt.) Dette er min situasjon:

Samboeren min har en datter på 6, som er hos oss annenhver helg og en dag (med overnatting) i uka. Moren til min "stedatter" har to barn med forskjellige fedre, bor ikke sammen med noen av fedrene(kortvarige forhold, og hun var bare 18 da hun fikk nr 1), men har jevn utskiftning av kjærester uten tanke for at jentene hennes lengter etter en mer forutsigbar hverdag. Hun jobber ikke, og lever utelukkende på de ytelser hun får fra fedrene og staten. De helgene jenta ikke er hos oss er både hun og søsteren hos mormor, så mor kan ta seg en fest da også. (Nei, det er ikke antakelser, vi vet at hun fester). Jenta har aldri klær som passer til vær og føre når mor har stått for pakking og påkledning, og er ofte hjemme alene og passer lillesøster på tre år :o .

Jenta og jeg har kjempegod kontakt, og hun har flere ganger nevnt at hun vil flytte til oss, og hun "glemmer seg", og kaller meg mamma. Jeg tar ansvar (selvsagt i enighet med pappaen) for vitaminer, ullsokker, høyhalsede gensere, hostesaft, at lekser blir gjort, smører matpakker, koker kakao og leser på senga. Ikke bare fordi jeg er glad i jenta og vil at hun skal ha det bra, men også fordi mor ikke på noen måte tar dette ansvaret!!

Moren setter ut rykter om meg, at jeg ikke er riktig i hodet osv, uten å en eneste gang ha snakket med meg (annet enn når jeg spør om kjeledresser, støvler osv). Hun hilser ikke når vi møtes i butikken. Men likefremt går hun rundt og kaller meg både det ene og det andre, og beskylder meg (overfor andre selvsagt) for å prøve å overta morsrollen.

Jeg vil være en ressursperson for stedatteren min, og bare det, og kan og vil få egne barn når jeg føler for det. Men når moren ikke tar det ansvaret hun har for sine egne barn er jeg glad jeg har vett og ressurser til å stille opp for datteren hennes der hun selv ikke gjør det .

Så jeg er nok en "gærn kjærring", men fy flate, det er både jeg (og 6-åringen) glad for!

Ha en fortsatt fin dag! :D

-siina-

Hm, det jeg egentlig skulle si var at jeg ikke ser noen altoverskyggende problemer med et forhold mellom en pappa og en barnløs. Så lenge alle tre er klar over hvem som er foreldre skal det gå helt fint. Stemor er en ressursperson som (ideelt sett) kan ta mye eller lite ansvar etter hva hun og far ønsker. Hvis du etterhvert lar henne ta mye ansvar og lik råderett vil hun kanskje lettere føle at hun er en del av familien din, og dermed vil ikke følelsen av at det ikke er hennes barn ikke være så påtrengende. Tror ikke du trenger å bekymre deg for det. Hvis hun har visst en stund at hun ikke kan få egne barn har hun sannsynligvis tenkt grundig over sin egen rolle i forhold til andres barn. Spør henne om det da vel!