hvordan glemme en mann?

[AUF]

Jeg traff en mann for en stund siden, og det sa pang!!!!!!

Det kan aldri bli oss, av mange grunner som ikke har noe med saken å gjøre.

Men jeg greier ikke glemme ham! Jeg går bare rundt og virrer, er forvirret, rastløs og får ikke gjort en ting!

Må jeg ta tiden til hjelp, eller finnes det måter å glemme menn på? :-?

Noen forslag?

[ivanka]

ikke spør meg om den her. kroneksempelet på dårlig evne til å glemme mann.

[AUF]

hehe, der er vi to tror jeg. Sliter stadig med det... :-?

[ivanka]

om en måneds tid nærmer jeg meg femårsmerket. jeg har fortjent en pris.

[Gjest Anonymous]

Du sier det selv; Du må ta tiden til hjelp, for TIDEN løser faktisk det meste!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Eller er det sånn at du IKKE vil glemme han? :oops:

Du lever på en drøm, for du kjente han vel ikke så altfor godt, bodd og levd med han, og hatt en del hverdager sammen?

DROPP DET Å MINNES HAN GJENNOM ET ROSENRØDT SKJÆR.............

Han er en helt vanlig mann med sine feil og mangler, et dødelig vesen på lik linje med oss andre.

En annen ting er at du må tvinge tankebanene dine over på noe annet, når minnene kommer strømmende.

Jeg er selv i denne prosessen nå, jeg har det ikke lett, men jeg skal klare dette! Ingen tvil! 8)

Ingen mann er verdt å gå gjennom halve livet å MINNES sånn til daglig............INGEN!

Denne mannen har sikkert glemt DEG, så kutt båndet du også, bare bestem deg for å glemme han. Press deg selv litt for å komme i gang med prosessen. Og husk at tiden løser virkelig det meste her i livet.

Good luck. Dette klarer du, hvis du VIL!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[AUF]

Eller er det sånn at du IKKE vil glemme han? :oops:

Er ikke sikker på om jeg vil glemme nei... men jeg må. Kanskje det som er problemet

[hm]

tiden hjelper for så mangt, men for det første er ikke det noen trøst for deg akkurat nå, og for det andre skal det mere til. du må lukke noen dører og åpne noen dører, og du må gjøre det bevisst. ihvertfall har jeg opplevd det sånn. for lengre enn langt tilbake var jeg i samme situasjon som du har vært. i løpet av veldig kort tid måtte jeg ta et valg og reise fra denne mannen - det kunne ikke bli oss. jeg hadde litt kontakt med ham pr. brev og telefon en stund, degget for minnene fra de ekstremt intense og følsomme døgnene vi hadde hatt sammen - men etterhvert hadde vi naturligvis mindre og mindre kontakt.

etter et par år giftet jeg meg med kjæresten min, som også var årsaken til at jeg valgte å ikke bli sammen med den andre mannen. men fortsatt 'hjemsøkte' minnene om den andre mannen meg nesten daglig. jeg stuvet det vekk som best jeg kunne, og på denne måten ble jeg aldri ferdig med det. etter omtrent nøyaktig ti år kom jeg over mailadressen hans i et søk på internett (en 'hemmelig hobby' som jeg ikke for alt i verden ville innrømme overfor noen at jeg hadde) og kom i kontakt med ham igjen (jeg kunne kontaktet ham pr. brev eller telefon, men det gjorde jeg ikke). jeg fikk svar, og det var tydelig at han også var påvirket av å komme i kontakt med meg. han ble forvirret. jeg ble forvirret. det ble et kjempekaos. følelsene som sto opp fra asken slo meg fullstendig i bakken, tok nattesøvnen fra meg og gjorde meg mer eller mindre utilregnelig. etter flere måneder presset en venninne meg til å kontakte en psykolog, og jeg fikk hjelp til å løse opp i flokene. psykologen hjalp meg til å tørre å leve gjennom sorgprosessen som jeg aldri hadde tillatt meg selv å gå gjennom. jeg gråt og sørget og hylte over tapet av ham. jeg skrev og sang og skrek. og jeg gikk over mange terskler - blant annet kontaktet jeg ham pr. telefon for å fortelle ham hvordan jeg opplevde det. det var lærerikt for oss begge. og veldig nødvendig for meg. endelig kan jeg la ham 'ligge i fred'.

det jeg ønsker å si er bare: hvis du ikke bearbeider sorgen over at det aldri kunne bli dere - kan det faktisk hende at du får det i bakhodet senere. ikke for å skremme - men: tenk litt på det.

[Idun]

Enig med Hm her... Jeg har også opplevd hvor jævlig og vanskelig dette kan være, når man VET at man må videre...uten den mannen. Tror dessverre ikke det er noen "snarveier". Du må bare jobbe deg gjennom det, selv om det medfører søvnløse netter, gråt og elendig humør. Er redd det er eneste måten å virkelig bli ferdig med det på. Jeg opplevde nemlig som Hm å få et "tilbakefall" lenge etterpå...og det var helt fryktelig. Selv om jeg selv valgte å fortsette uten denne gutten, så tok det laaaang tid før jeg kunne si meg "ferdig". Kanskje vil han bli med meg videre på et vis uansett hva jeg gjør, men nå kan jeg håndtere det og glede meg over kjærligheten til min nye kjæreste.

Lykke til, jeg vet det er vanskelig.

Koz, Idun.

[shine]

Å glemme en man har hatt sterke følelser for er ikke lett. Har det som deg nå. Kommer bare ikke over han. Men som mange sier: ta tiden til hjelp, det går over. Det viktigeste tror jeg, er å konsentrere seg om andre ting. Holde seg borte fra den det gjelder og ikke ta kontakt på noe vis. Å se ham gjør det bare vondt verre

Håper det ordner seg for deg til slutt

[Gjest Duchess]

Just face the facts...

TING TAR TID