utbrenthet

[Gjest Gjest_sliten_*]

Jeg var sykmeldt i 8 mnd i fjor etter å ha møtt veggen. Så skiftet jeg jobb og arbeidsområde, og har vært tilbake i jobb i nesten ett år. Men jeg kjenner at jeg bllir fortere sliten enn før, jeg tåler ikke så mye stress, da vil kroppen bare ha hvile. Jeg er veldig bevisst på å ikke stresse, sove ordentllig om natten og unngå de situasjonene som gjorde meg syk. I tillegg forsøker jeg å holde meg i form og spise sunt.

Men jeg må innrømme at jeg lurer på om jeg egentlig har kommet helt til hektene igjen ennå. Er det noen som har hatt tilsvarende erfaringer?

[Gjest Gjest]

Jeg vil råde deg til å komme deg til en psykolog hvor du kan lære å mestre stress bedre, og opparbeide deg strategier slik at dette kanskje ikke skjer igjen. Dersom dette preger deg så mye at du ikke var i arbeid i åtte mnd og enda henger ved betyr dette at det er ting i hverdagen din som du ikke håndterer, eller er fornøyd med.

Det å ikke fungere i arbeid er ting som er viktig nok for å søke profesjonell hjelp til. Jeg vil råde deg til kognitiv terapi, og jeg vil anta det ikke er så mange timer du behøver, for det å finne frem til eksakt hvor problemet ligger og komme frem til strategier tar ikke nødvendigvis så lang tid. Du bør kontakte privat psykologer(og om siden du ikke trenger dyptgående terapi går det kanskje greit å betale dette selg???) eller du kan finne privat med driftsavtale hvor du bare behøver rekvisisjon fra lege for å få dekket alt utenom egenandel. Offentlige psykologer vil mye mulig ha for lange ventetider til at du prioriteres for dette, men det kan jo også være verdt et forsøk.

Utbrennthet forekommer fordi man ikke klarer balansere dagen, fordi man ikke trives 100 % med det man driver med og fordi det er for mange elementer av ting som bygger seg opp. Stress i seg selv er ikke farlig og kan også ha positiv virkning, det er ikke før man ikke har kontroll og føler man ikke får ting til at stress har en negativ effekt. Strategier om å unngå stress er derfor ikke det lureste, det er hvordan du skal håndtere stresset som er viktig å lære og dette lærer en ikke ved å unngå dessverre. Unngåelsen blir bare en midlertidig løsning på et uunngåelig problem. Dagens samfunn fokuserer på at stress er skadelig, og bør unngås, men dette er en feil vinkling, en normalt hektisk hverdag med barn og jobb er ikke farlig så lenge man har tro på seg selv og kapasitet til å håndtere hverdagen. Akkurat dette er noe du kan lære deg, og lære hvilke elementer som ikke fungerer i livet ditt slik at dette kan forandres.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest vimselot]

Ordet utbrenthet er vel gått av "moten" nå, men har du møtt veggen en gang, tåler du ikke like mye som tidligere. Prøv å se hva som tapper deg for energi (familiemedlemmer, venner, kollegaer, osv), og sett grenser for hva du vil finne deg i. Jeg har vært et slikt ja-menneske som sa ja til alle som spurte om hjelp. En sommer hadde jeg ikke tid til egen ferie engang... Jeg møtte veggen, og det henger enda igjen. Det skal lite til for å tappe meg for energi og jeg prøver å si nei (er blitt flinkere), men med en mor som er blitt syk og trenger litt hjelp flere ganger i uka, klarer jeg ikke si nei til henne. Min søster som bor i Oslo, sier nei, og mener min mor klager og syter, selv om hun skal opereres om ikke lenge og knapt klarer gå.

Jeg er på aktiv sykemelding nå, har vært på attføring tidligere, men jeg får så dårlig samvittighet når jeg ikke er på jobb og ikke fungerer. Foreldrene mine skiltes for ikke så lenge siden, og min far er også syk (selv om han ikke innrømmer det), og skal snart opereres. Men han klarer å gå i alle fall. Nesten, han går over sine grenser. For ikke lenge siden falt han i skogen i en bratt helling der vi ofte har gått turer sammen. Dvs han snublet og knuste par tenner. Han bagatelliser det hele, men dog.

Det sliter ekstra at min søster som bor i nærheten, mener at de bare klager og vil ha oppmerksomhet. Jeg opplever de ikke slik. Jeg ser at de trenger litt ekstra nå, men jeg føler meg utbrent og utladet. Og siden jeg "likevel er aktivt sykemeldt", kan de alltid spørre meg. Det gjør også andre, men jeg har sagt tydelig NEI.

Det er et paradoks at jeg på sykemelding, hjelper andre, men jeg må ikke fra 9-4.

Jeg har ikke kommet meg over knekken jeg fikk, men jeg håper det bedrer seg en dag. Min søsters holdning sliter veldig på meg. Hun mener jeg syr puter under armene på mine foreldre, mens hun ikke gjør noenting. Hun bare mener hun.

Foreldrene våre fikk barn sent i livet, så de er litt eldre enn gjennomsnittet.

Tror at for å lade batteriene opp igjen, må man kanskje ha en sykemelding, gå turer, trene, spise sunt. Men så kommer alle og spør om hjelp til alt, slik at man får dårlig samvittighet når man sier nei, og blir sliten (ikke alltid) når man sier ja...