Avstandsforhold

[Gjest Chrissy82]

Jeg er i et avstandsforhold nå. Fortsatt tidlig i forholdet men det fungerer bra for oss. Jeg holder nemlig på med studier og er ikke ferdig før om 2 år. det er lenge til men vi har foreløpig ikke snakket om å flytte sammen, enten i min by eller hans by.

Det gjelder å ha masse kontakt via tlf, sms, mail osv.. Når man ikke møtes.. Spesielt om man ikke bor i nærheten av hverandre.. Også gjelder det å besøke hverandre ofte. Gjerne bytte på å besøke hverandre! Det synes jeg er viktig for at et forhold skal fungere!

[Gjest fille]

Det kommer vel an på situasjonen.

Kjæresten min skal flytte til andre siden av landet for et år, og av praktiske årsaker fra hans side så kan ikke jeg bli med, selv om jeg er villig til, og har lyst til, å bli med.

Jeg elsker ham, men pga denne egoismen sås det tvil hos meg også.

[Gjest Gjest_Malin_*]

Jeg er nå i ett avstandsforhold.

Jeg er 16 fyller snart 17 og møtte kjæresten min i vår.

han er ett år eldre og vi bor 4 timer unna med reise.

Det koster meg 500kr 2 ganger i månten ca.

Men det er utrolig verdt det.

Vi er unge og har alt forran oss og vi har muligheten til å være unge og dumme også.

Jeg opplever så mye nytt med han, fordi vi bor i forskjellige miljøer.

Det er vanskelig å ikke få vært så mye med han som jeg ville men vi har det alltid så morsomt når vi er sammen og jeg trives med det slik det er nå.

Mitt forrige forhold varte i 2 år med en fyr som jeg så hver dag og det var ikke noe gøy. Det ble en så vanesak.

Jeg trives bedre med avstanden. Jeg får masser av tid til å være for meg selv å gjøre det jeg vil, også får jeg møte han i helgene å kose meg. En skikkelig god slutt på uken.

Før jeg møtte han hadde jeg allerede planer om å flytte i nærheten av der han bor å studere da jeg var ferdig med vidregående, og nå er det blitt en plan om å flytte sammen da jeg er ferdig og det er en fin ting å sikte mot.

Det gjør det mye enklere å takle.

Jeg er veldig glad jeg har dette forholdet og det eneste negative jeg ser med det er at jeg ofte skulle ønske han var her å delte opplevelser med meg... og jeg savner han så grusomt. men savnet er både en god og dårlig ting. Det gir meg muligheten til å føle noe i forholdet. At jeg faktisk savner han. Og gleden ved å se han igjen.

Det viktigste er nok å tro at det blir en fremtid.

Vite at avstanden ikke varer for evig.

Være flinke til å vise at dere er glad i hverandre når dere møtes, men samtidlig tørre å ta opp vonde temaer som gnager deg.

Inkludere den andre i livet ditt.

Avstandforhold er nok slettens ingen dum ting.

For noen kanskje men ikke for andre.

Alder har vell ikke stort å si.

Jeg vet jeg er veldig ung, men det er kun jeg som vet hva jeg føler og hva jeg velger. Og om dette er noe jeg vil og som gjør meg lykkelig så...

[ninuska_]

Jeg og kjæresten min har hatt avstandsforhold mer enn halve forholdet vår, og nå bor vi sammen. Jeg så alltid et lys i tunnelen som noen velger å si det, for jeg visste at jeg ville flytte med han når tiden var inne. Og jeg visste at det var dette jeg ville satse på. Om det ikke hadde vært for det, hadde det nok ikke vært like lett

[Stillest vann]

Jeg mener at hvis et forhold ryker på grunn av avstand, så ville det ha røket uansett, det vill kanskje bare ha hatt litt lengre tid.

Eller kortere tid. Jeg var i et avstandsforhold i ett års tid, men det var først da sommeren kom og vi var sammen ofte at vi fant ut at vi ikke passet sammen.

[Gjest Gitte]

Jeg er i avstandsforhold (ett år nå) og jeg hater det.

Vi har aldri bodd i nærheten av hverandre så jeg er spent på hva som evt. vil skje når vi en gang flytter sammen.

Det er 60 mil mellom oss og vi ses dessverre altfor sjelden pga. grusomt dyre innenlandsfly.

Vår plan var at jeg skulle flytte til han høsten 2009, men nå har min jobbsituasjon endret seg så det ser ut som vi må droppe de planene.

Han tar dette ganske tungt, og siden han er ganske lite villig til å flytte til meg vet jeg ikke helt hva fremtiden bringer for oss.

[Gjest Gjest_Rufsa88_*]

Jeg har vært i avstandsforhold i 1,5 år nå.... Jeg bodde en tid i England, og resten av tiden har han vært i militæret... Det har vært vanskelig og MYE krangling.. Vet mange spør "hvordan kan man krangle når man ikke ses...?" Vel, dette klarte vi FINT! Så det var dette som ødela mye for oss...MEN, idag flytter vi sammen endelig...!

Så det gikk jo greit uansett....det som er fint med det er jo at det blir SÅ mye koseligere de gangene man ses!

Lykke til

[FrizzleSizzle]

Har i grunn mest positivt å si om det. Nå er det ikke mer enn ca 2,5 t mellom oss, og jeg har relativt god råd, så jeg kan tillate meg å dra til ham fra lørdag til søndag, feks.

Vi får luksustid sammen når vi først er sammen. En venn av meg får nesten aldri alenetid med sin samboer, fordi han er alene med omsorgen for barna sine, og han misunner meg rett og slett.

Jeg opplever også mye nytt sammen med ham, det er gøy å dra på tur ca annenhver helg, og komme vekk fra vant miljø.

Det er godt og romantisk å ha noen å savne, og forelskelsen varer lenge

Jeg får masse kul tid for meg selv og andre mennesker i livet mitt

[Gir]

Vi var i avstandsforhold i 4 år før vi flyttet sammen i samme by (pga plikttjeneste i militæret + mine studier). Det var til tider mye tårer og mye savn + høye telefonregninger, men nå i etterkant ser jeg at jeg lærte veldig mye av det. Og vi fikk snakket om ALT, siden eneste kommunikasjonen man har er over telefon, mail etc. Når vi endelig flyttet sammen var dette den siste brikken som gjorde alt komplett.

Altså var det hardt, men det ga oss et godt grunnlag som ingen jeg kjenner har fått maken til. Likevel må begge tro like mye på forholdet for at det skal fungere med et avstandsforhold, og man må velge å stole på hverandre 100%. Hvis ikke vil det ikke fungere.

[Carrington]

Vi bor sammen, og om 1 1/2 år flytter han et annet sted i Norge for å jobbe i 4 år. Ikke noe vi ser frem til akkurat, men er innstilt på å få det til å fungere for tviler ikke et sekund på at det er mannen i mitt liv jeg har funnet :rødme:

[Gjest Purple Haze]

Jeg er i et avstandsforhold, det er ca 45 mil mellom oss, og vi ses omtrent en gang i måneden. Vi savner og lengter fælt, men vet at det skal være oss, så vi lever med det så godt vi kan.

Og etter hvert kommer vi til å flytte sammen, men det kan ta et par år. I mellomtiden koser vi oss når vi er sammen, og har masse kontakt når vi er fra hverandre.

Jeg tror det handler mye om vilje og ønske om å være sammen med akkurat dette mennesket. Hadde vi følt oss utrygge på hverandre, hadde det nok vært vanskelig, men så lenge vi begge vet at dette er den store kjærligheten, fikser vi avstanden.

Nå skal det sies at vi er godt voksne, og har vært gjennom forhold før på hver vår kant. Så denne gangen vet vi begge at vi har funnet gull

[Gjest Emera]

Jeg er i et avstandsforhold, det er ca 45 mil mellom oss, og vi ses omtrent en gang i måneden. Vi savner og lengter fælt, men vet at det skal være oss, så vi lever med det så godt vi kan.

Og etter hvert kommer vi til å flytte sammen, men det kan ta et par år. I mellomtiden koser vi oss når vi er sammen, og har masse kontakt når vi er fra hverandre.

Jeg tror det handler mye om vilje og ønske om å være sammen med akkurat dette mennesket. Hadde vi følt oss utrygge på hverandre, hadde det nok vært vanskelig, men så lenge vi begge vet at dette er den store kjærligheten, fikser vi avstanden.

Nå skal det sies at vi er godt voksne, og har vært gjennom forhold før på hver vår kant. Så denne gangen vet vi begge at vi har funnet gull

Så koselig!

[Gjest Purple Haze]

Ja, det er veldig koselig. Og ikke minst, er jeg veldig takknemlig for at jeg ble kjent med denne flotte mannen. Dette har gitt meg troen på kjærligheten tilbake, etter et par utrolig dårlige forhold.

Så avstanden skal ikke være noen hinder for oss, det er helt klart.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Hei

Avstandsforhold er hva du gjør det til selv. Jeg er i et slikt forhold nå, og det er kun vanskelig den første perioden, men etter hvert blir dere vant til å være fra hverandre (noe som er sunt), og da setter dere større pris på å se hverandre igjen. I mitt tilfelle er det snakk om avstanden Norge/USA, men heldigvis skal han bare være borte i ett år. Ingen dårlig erfaring

Man vil alltid oppleve problemer i et forhold, enten det er avstand eller ikke.. Det ordner seg som regel hvis dere virkelig vil at det skal fungere!

[Vera Vinge]

Jeg har hatt avstandsforhold i tre ulike omganger på grunn av studier, og det gikk fint. Men da visste vi at det var for en begrenset periode, og forholdet var forholdsvis godt etablert første gangen. Men det er slitsomt, og ikke noe jeg i utgangspunktet ville anbefale.

[Anglofil]

Nå har min kjære og jeg vært sammen i snart seks mnd (på søndag), og startet omtrent forholdet som et avstandsforhold (pga studier). Vi har egentlig kun hatt positive erfaringer med, i den forstand at det kun har styrket forholdet, ikke forverret det.

Tvert i mot vil jeg si at det har ført til at vi tidlig har vært nødt til å finne ut hva vi faktisk ønsker og vil med framtiden. Lengselen etter hverandre når vi ikke har fått være sammen har vært ganske stor, og ja, det har vært tunge perioder, MEN det har også ført til at vi har forstått hvor glade vi faktisk er ihverandre, og hvor viktig det er for oss å jobbe for forholdet.

Det er ingen tvil om at vi har vært nødt til å jobbe masse for å få det her til å fungere, men jeg føler absolutt at det er verdt det. Det har ført til at vi vet hvor vi har hverandre 100 %, da dette ble tidlig klarlagt, og det førte også til en tidlig forlovelse.

Om noen måneder flytter vi endelig sammen, og jeg gleder meg helt enormt. En ting er sikkert: det å være i et avstandforhold har ihvertfall fått meg til å virkelig bli bevisst på hvor heldig jeg er, og hvor viktig det er å nyte alle de dagene vi har sammen, når vi først har dem.

Mvh Yvonne

[tomatsuppe]

Jeg er veldig enig med mange tidligere innlegg i at man må se lyset i enden av tunnelen, altså vite at avstanden ikke er for alltid, for at et avstandsforhold skal kunne fungere. Hvis ikke er det vanskelig å se noen vits i å opprettholde forholdet. Jeg tror også det har mye å si at forholdet er godt etablert før avstanden.

Jeg var i et avstandsforhold da jeg var 18 og flyttet for å studere. Jeg og kjæresten hadde ingen planer om å bo på samme sted noen gang, han ønsket å bo på det lille stedet han kom fra, og jeg hadde ingen planer om det. I tillegg var vi såpass unge, og hadde kun vært sammen noen måneder før jeg flyttet. Dette avstandsforholdet gikk i vasken etter et par måneder.

Nå er jeg igjen i et avstandsforhold, men det skal kun vare ett år (bare 4 måneder igjen!), og vi hadde vært sammen i fire år da vi flyttet fra hverandre. Det er slitsomt til tider, men det skrangler og går. Jeg har mye frihet gjennom studiene mine, og kan derfor være lange perioder hos ham. Det hjelper mye.

Jeg tror at vi har lært en del om oss selv og forholdet vårt gjennom perioden vi har vært fra hverandre, og vi setter mer pris på hverandre og å være sammen enn vi gjorde før da vi alltid hadde muligheten til å være sammen.

[Gjest KatarinaD]

Kjæresten og jeg startet som avstandsforhold, i forskjellige land.. Det kostet masse å reise fram og tilbake, og det ble "bare" gjort en gang i måneden. Ellers satt vi nesten konstant på webcam og msn når vi var hjemme, og brukte sms når vi ikke var det, det fungerte kjempefint for oss! Det var -som så mange andre har sagt- veldig vanskelig i perioder, men vi hadde også ett lys i enden av tunnelen, når vi skulle flytte sammen etter nesten ett år. Det har bare styrket forholdet vårt, men jeg hadde aldri orket å gå tilbake til det nå, som jeg er vandt til å bo sammen med han :rødme:

[hilde1]

Åå så herlig å lese om alle som har det fint med avstandsfohold !:D Jeg tror også det er fullt mulig hvis begge er innstillte på det Det er sikkert lettere å sette pris på en man savner mye, og så heller flytte sammen når man har mulighet for det

[Gjest Gjest_maria_*]

Jeg er for tiden i ett avstandsforhold, noe jeg i utgangspunktet ikke har noen tro på. Men så møtte jeg denne flotte personen som jeg falt helt pladask for. Vi møttes gjennom studier i utlandet, og var sammen en 3 mnd periode før jeg dro hjem til Norge. Deretter har vi hatt en avstandsforhold som har vart i over ett år etter det. Nå begynner jeg å bli rimelig sliten av å ha det slik, og det tærer veldig på meg. Vi har det veldig bra når vi er sammen, men krangler endel når vi er fra hverandre.

Situasjonen er spesielt vanskelig fordi vi begge er nyutdannet, og på jakt etter jobb. Det er vanskelig for han å få jobb i Norge, og vanskelig for meg å få jobb der han bor (i Europa, men jeg snakker ikke språket). Jeg elsker han, men jeg begynner å tvile på en fremtid sammen. Han er veldig opptatt av karriere, så det ser ut til at eneste muligheten til å bo sammen, blir om jeg flytter til han. Men der får jeg ingen jobb som kan relateres til studiet mitt(jeg har master). Vi vurderte en mellomløsning, England, men på grunn av finanskrisen er det ikke ett alternativ lenger heller.

Vi har ingen fastsatt tid å flytte sammen, det er mange ting som må på plass før det. (Vi er begge 28 år gml). Forholdet virker bare mer og mer komplisert. Han er innstilt på å ha avstandsforhold så lenge det tar, mens jeg begynner å bli veldig utålmodig. Jeg synes det er vanskelig å utvikle ett forhold på denne måten og med disse fremtidsutsiktene. Føler meg veldig "fanget"... Noen som har noen erfaringer og/eller gode råd?