Hvorfor barn/ikke barn?

[Pnin]

(For ikke å hi-jacke tråden om folk med barn er lykkeligere enn de uten.)

Hvorfor har du valgt å få barn, eventuelt valgt ikke å få barn?

[Nasevis]

Jeg vil ikke ha. Enkelt og greit. Jeg har aldri hatt behov for å føre genene mine videre og det har heller ikke endret seg etterhvert som jeg ble eldre.

* Setter meg ned og venter på at gjest skal komme og fortelle meg hvilket dårlig menneske jeg er*

[Rosalie]

Jeg vil ikke ha. Enkelt og greit. Jeg har aldri hatt behov for å føre genene mine videre og det har heller ikke endret seg etterhvert som jeg ble eldre.

* Setter meg ned og venter på at gjest skal komme og fortelle meg hvilket dårlig menneske jeg er*

←

Jeg kan skrive under på denne.

I tillegg liker jeg ikke barn, og klarer ikke å se for meg at jeg skal vie 18 av mine beste år til barneoppdragelse.

[Gjest Gjest]

Tror ikke trangen kommer til å melde seg på mange år, men når den gjør det vil jeg prøve å få adoptert for å gi trygghet til et barn som allerede er på jorda og trenger det.

[red_rose]

Jeg vil ikke ha. Enkelt og greit. Jeg har aldri hatt behov for å føre genene mine videre og det har heller ikke endret seg etterhvert som jeg ble eldre.

* Setter meg ned og venter på at gjest skal komme og fortelle meg hvilket dårlig menneske jeg er*

←

Enig her, har heller aldri hatt lyst eller behov. Egentlig ganske enkelt i mitt hode da, hehe...

[Gjest Gjest]

De fleste som får barn er vel sjelden bevisst på hvorfor de ønsker barn. De vet bare at de ønsker å sette et barn til verden.

Det kan vel forklares ut i fra kroppslig naturlighet, tradisjon, instinkt, et dyptliggende ønske...

I en gitt alder er det jo mye lettere å få barn enn å hindre dem i å komme.

Derfor er det mer naturlig å ta et bevisst valgt på hvorfor en velger å IKKE få barn, siden dette krever mer innsats enn det andre alternativet. (så fremt en ikke praktiserer avholdenhet i hele ens fruktbare periode vel og merke)

[Gjest StockDama]

Har rett og slett ikke lyst på, og ser ikke at det skal forandre seg med det første. Hverken jeg eller sambo er no særlig glad i barn (ja,kanskje vi er kjempe slemme og onde mennesker fordi vi tenker sånn, men det er da våres valg).

[Elodi]

Jeg har barn fordi jeg virkelig ønsket meg barn og kunne ikke tenkt meg livet uten! Det har liksom bare vært helt naturlig for meg. Noe bedre svar kan jeg ikke gi. Og til dere som har skrevet over meg her at dere ikke ønsker å få barn, jeg ser ikke på dere som verken slemme eller egoistiske for valget dere har tatt! Valget om å få barn må få være opp til hver enkelt synes jeg. -Man er ikke noe verken bedre eller dårligere menneske av den grunn!!

[Gjest Elastica]

Jeg føler helt klart at det å få barn har bragt livet over i en annen dimensjon. Men jeg vil ikke henge meg på de som overlegent fremholder at det å få barn er det eneste saliggjørende. Lysten til å få barn har ligget latent siden jeg ble tante som 18-åring - før det var barn i mine øyne bråkete og vemmelige.

Vi hadde et veldig reflektert forhold til det å få tre stykker på fire år. Å få barn er morsomt, slitsomt, inderlig, smertefullt, medfører bekymringer, glede, hysterisk lykke, sinne og alt det andre en kan føle. Å få sjansen til å leve så sterkt som man gjør med barn, er jeg takknemlig for at jeg får oppleve. Det er noe med at når man har sett livet, ser man også døden.

Jeg er imidlertid veldig glad for at vi hadde fem barnefrie kjæresteår, hvor reising, sove lenge om morgenen - stort sett leve med seg selv i sentrum, var den naturligste sak i verden.

[Rhiakath]

Jeg har ikke lyst på barn og tror ikke det kommer til å forandre seg nevneverdig. Det har noe å gjøre med det store ansvaret det innebærer med å ha barn, har noe med det å forplikte seg helt og holdent 18 år av mitt liv (og mye lenger enn det også i de fleste tilfeller), har noe med å ville være uavhengig uansett om man er 20, 30 eller 50. Mange, mange grunner til at jeg ikke vil ha barn, og mest av alt er det bare en følelse jeg har inni meg, og med den følelsen er det vel ikke etisk forsvarlig å faktisk få et barn. Hvis jeg skulle hatt barn ville jeg jo for alt i verden være en god mor, og det tror jeg ikke at jeg kan være når jeg i utgangspunktet ikke vil ha barn.

Dette betyr ikke at jeg har noe imot barn! Faktisk er jeg veldig glad i barn, syns det er fint å være med dem og smelter av et lite barnesmil. Forskjellen er bare at jeg ikke har lyst på dem selv. Er jo nok av unger jeg kan omgås med uten at jeg trenger å få selv.

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor man hele tiden må begrunne et valg om ikke å ville ha barn, om det så er utenfor "normalen" eller ikke. Leste en artikkel om at det faktisk er blitt vanskeligere å bli akseptert som en som velger bort barn i nåtiden fordi man ikke lenger har noen begrunnelser som utdanning og yrkesliv.

Men jeg er vel ikke kvalifisert til å svare, da de fleste mener at man ikke vet noe om slikt når man er bare snart 20.

[Gjest Peachbud]

Jeg drømmer om å få barn. Det er nok lurt å reflektere over hvorfor. Tankene mine rundt det å få barn kan kanskje synes nokså banale.

Jeg drømmer om å:

- Gå gravid. Ha stor mage under en fin topp (Så overflatisk ).

- Få et barn som er en blanding av meg og samboeren. Som kanskje ligner på oss.

- Prate om babyen med samboeren.

- Holde en liten, varm babybylt.

- Ha et litt større barn som jeg kan prate med. Et barn jeg er nær og kjenner veldig godt.

- Finne på ting sammen med barnet. Lese høyt for det, leke med det, gå i svømmehallen og på kunstutstilling. Og gjøre ting sammen hele familien.

Samtidig ser jeg at det vil bli slitsomt og mange føler seg vel tidvis fanget og ufrie. Også tenker jeg at det er vanskelig å være barn. - En del mobbing, og det er vanskelig at å alltid skulel bli bestemt over, og det av voksne, som ikke alltid forstår og nesten snakker et annet språk enn deg.

Endret 24. april 2007 av Peachbud

[Gjest bada]

Kanskje denne tråden burde flyttes til "Generell debatt" (hvor den dessuten etter mine begreper hører mest hjemme) slik at enkelte gjester ikke har anledning til å svare?

[Gjest bada]

Jeg tror det er veldig mange ulike årsaker til at folk får barn, og ofte er det også en kombinasjon av årsaker:

Noen har hatt et dypt ønske om å bli foreldre helt siden de var i tenårene.

Noen elsker familieliv.

Noen blir lei av singellivet med festing, reising, karriere, osv., og ønsker en forandring i livet.

Noen ønsker å gi omsorg til barn, og ha noen som er helt avhengig av seg.

Noen gjør det fordi de er redde for at de skal angre den dagen det er for sent.

Noen velger det ikke, men blir uplanlagt gravide.

Noen tenker at de må sikre at de ikke blir ensomme når de blir eldre.

Noen tenker at de må "føre slekta videre", og at det er synd om det stopper med dem selv.

Noen får barn fordi de er fantasiløse og ikke tenker over hvordan de egentlig ønsker å leve livet sitt - de bare "følger strømmen" med ekteskap -> huskjøp -> barn.

Og så finnes det helt sikkert en masse andre årsaker.

Edit: missing letters

Endret 24. april 2007 av bada

[Gjest Gjest_Mille_*]

Jeg skulle gjerne hatt barn, men kan ikke få.

Så det er ikke noe bevisst valg fra min side, akkurat...

[Ms.Marple]

Det er mange grunner til at barn ikke er aktuelt her, men vi er iallfall enige om beslutningen begge to.

[Dalila]

Jeg har bare visst at jeg ville ha egne barn helt siden jeg var lita jente. Har ingen forklaring på det, bare at føltes riktig for meg å skulle være noens mamma

Jeg synes det er flott at man er bevisst på at man ikke ønsker barn, og handler deretter! At det er den store drømmen for noen, vil ikke si at alle må ønske det. Det finnes for mange barn som ikke er ønsket, og ikke blir ivaretatt. Det finnes også dem som får barn fordi de ønsker seg et barn desperat, men som ikke ser at de ikke klarer å følge opp.

All ære til dem som velger å ikke få barn fordi det ikke føles riktig for dem.

[Gjest Peachbud]

Jeg synes det er flott at man er bevisst på at man ikke ønsker barn, og handler deretter! At det er den store drømmen for noen, vil ikke si at alle må ønske det. Det finnes for mange barn som ikke er ønsket, og ikke blir ivaretatt. Det finnes også dem som får barn fordi de ønsker seg et barn desperat, men som ikke ser at de ikke klarer å følge opp.

All ære til dem som velger å ikke få barn fordi det ikke føles riktig for dem.

←

Enig. Jeg synes det generelt er viktig å ha et reflektert forhold til det å få/ikke få barn. Folk bør gjøre det de selv ønsker, og ikke bare følge strømmen.

[Gjest Eir]

Jeg har ikke tatt noen endelig avgjørelse på det enda, men så langt har jeg valgt å vente, av mange grunner. Jeg mener at det å få barn er å påta seg ett så stort ansvar at man bør være helt sikker først. Jeg har ingen sterk følelse til at jeg vil ha barn, og jeg liker vanligvis ikke andres barn heller. Det jeg er mest usikker på er om jeg har lyst på de endringene i livsstil og muligheter som ett barn fører med seg.

I tillegg føler jeg at vi lever i ett generelt sett menneskefiendtlig samfunn, så jeg er ikke sikker på om det er etisk forsvarlig å føre forsvarsløse barn inn i denne verden, bare for å tilfredsstille sine egne behov.

[Gjest Smulen]

Jeg er gravid for første gang, og for oss var det ikke en veldig bevisst avgjørelse. Det kjentes litt skummelt å skulle bestemme seg for å få barn, så vi begynte med litt tvilsomme prevensjonsmetoder ("sikre perioder" hoppe av i svingen, osv.) Men da det viste seg at jeg var gravid ble vi allikevel kjempeglade! :rødme:

[Liskat]

Jeg vet ikke helt om jeg vil ha barn ennå. Jeg ville ha barn før, men ettersom jeg blir eldre blir jeg mer og mer usikker, og klarer ikke helt å se for meg livet mitt med egne barn. Det er så mye jeg vil som jeg ikke tror ville gått særlig bra om jeg i tillegg skulle hatt ansvar for et barn (skal jeg ha barn må jeg ha en mann som kan og vil bruke mye tid på ungen).

Så jeg får vel bare se. Kanskje det passer inn om noen år. Er egentlig ganske fornøyd med å være tante