Hva er grunnen til skillsmisse?

[Gjest ThereseH]

Hva er egentlig grunnen til at så mange skiller seg i dag? Jeg har hatt heftige debatter med mange om akkurat dette, og jeg lurer på hvilket syn dere har på det.

Jeg har desverre litt på følelsen at dette med skillsmisse er så "lettvindt" i dag (forhold til før i tiden), at det ofte er den "enkleste" løsningen for mange. Her kommer da "gresset er grønnere" inn, og folk stuper inn i nye forhold som igjen ender med skillsmisse.

Hva med rollemodeller? Kan det ha en innvirkning. Har par med uskilte foreldre bedre rollemodeller, og derfor bedre rusta til å takle samlivsproblemer enn andre par (med skilte foreldre)?

Hvorfor gifter folk seg egentlig? Har en kamerat som giftet seg med sin kjære, og var allerede før bryllupet usikker på dette. De var gift i et år, og nå snakker de ikke med hvarandre. Og de har to barn sammen.

Virker litt som at noen tenker "hei la oss leke en lykkelig familie en stund, men nå er jeg lei, og gidder ikke mer."

Jeg skjønner at alt ikke er svart/hvit slik jeg kanskje presanterer det her, men jeg vil gjerne høre hva dere har å si om saken.

[Gjest Lea]

Mener at denne diskusjonen har vært på forumet før (søk på skilsmisse).

Men JEG mener at det har blitt litt for enkelt å skille seg. Det er rett og slett helt normalt å skille seg nå. For noen ti-år siden var det nesten tabu og man ventet leeenge før man tok ut skilsmisse. Dette trenger ikke å være positivt altså.

Men ettersom det er så "lett" å skille seg, så blir det også lettere å gifte seg.

Om skilte foreldre er bedre/dårligere rollemodeller er vel ikke verd å spekulere i. Mine foreldre er fortsatt gift og jeg er skeptisk til å gifte meg.

Vet ikke om mine foreldres ekteskap har noe med dette å gjøre eller om det påvirker mine valg.

Jeg har mistet litt "troen" på ekteskapet jeg. Man så har jeg heller aldri drømt om hvit kjole og stort bryllup. Jeg har det bra som samboer og tror ikke at jeg hadde følt meg tryggere hvis vi hadde papirer på forholdet vårt. Så hos oss er det nok ikke aktuelt å gifte seg før om mange år.

[Gjest Anonymous]

Folk tar kanskje for lett på det.

Men jeg kan bare snakke ut i fra eget standpunkt. Er midt i en skilsmisse selv, og det er fryktelig vondt. For jeg tenkte faktisk "resten av livet" når jeg giftet meg. Det var ikke i mine fremtidsplaner å være alenemor. I redsel for å fornærme noen, sier jeg det føles som et nederlag!

Forferdelig trist.

Jeg var sammen med mannen min lenge før vi giftet oss, så jeg vet hva jeg gikk til.

Har slitt med kvaler om hvor mye jeg skal tåle, før jeg slutter å tenke på det beste for barna, og tar hensyn til meg selv. Eller om det er det beste for barna å skille seg. Det er en enorm prosess, som er vond å takle, og egentlig så håper jeg at andre også har det slik, hvis ikke blir det som du sier, at folk tar for lett på det.

[Sandman]

ThereseH skriver:

"Jeg har desverre litt på følelsen at dette med skillsmisse er så "lettvindt" i dag (forhold til før i tiden), at det ofte er den "enkleste" løsningen for mange. Her kommer da "gresset er grønnere" inn, og folk stuper inn i nye forhold som igjen ender med skillsmisse."

Ærlig talt, slike uttalelser opprører meg noe jævlig! ALLE ØNSKER at et forhold skal vare, men iblant så må man ta vanskelige avgjørelser i livet!

Jeg kan forsikre deg at de som suser videre i et dårlig forhold, UTEN å ta affære, er de som velger "den lettvinte" løsningen! De som bryter ut, er de tøffe!

[Gjest ThereseH]

Man må jo regne med at i et ekteskap vil det være nedturer og oppturer, og man bør jo prøve å jobbe for at det skal fungere. Når noen da skiller seg etter 1-2 år kan man jo ikke ha forsøkt så veldig mye? Og jeg synes nok ikke det er så tøft å bryte opp. (jeg snakker selvfølgelig ikke om forhold som kanskje inneholder vold...og andre grunner.)

At det er en lettvint løsning å bli i et ekteskap og prøve å løse problemene, kan jeg ikke forstå.

[Sandman]

Man må jo regne med at i et ekteskap vil det være nedturer og oppturer, og man bør jo prøve å jobbe for at det skal fungere. Når noen da skiller seg etter 1-2 år kan man jo ikke ha forsøkt så veldig mye? Og jeg synes nok ikke det er så tøft å bryte opp. (jeg snakker selvfølgelig ikke om forhold som kanskje inneholder vold...og andre grunner.)

At det er en lettvint løsning å bli i et ekteskap og prøve å løse problemene, kan jeg ikke forstå.

De som skiller seg etter 1-2 år, tilhører ikke de som "blåser opp" skilsmissestatistikken, så de er irrelevante å trekke inn. De velger en lettvint løsning, og har en ofte lite komplisert prosess. Sannsynligvis skulle de aldri vært gift.

Den tunge andelen av skilsmisser, finner du blant par som har barn i alderen f eks 4-5 og opp til 14-15 år, og som har vært gift i adskillige år. Det er DE som er de "seriøse" skilsmisse-parene.

De aller, aller fleste av disse, har vært gjennom en laaang prosess, der det meste har vært prøvd, de har funnet noen løsninger på kort sikt, som har stilnet skilsmissediskusjonene, for noe senere å ende opp med gjentagelser av opp- og nedturer. De har som regel hatt noen fine år, før de havner i problemer, og de årene kan ofte ha sin egenverdi, selv om paret etterhvert skilles. Men kom for alldel ikke her å si at disse menneskene velger "lettvinte" løsninger, når bruddet omsider kommer.

Så har du alle de, som er "legger lokk" på sine problemer, slutter og prate om de, og blir zombier/roboter i noe som ikke lenger er et ekteskap med de kvaliteter man bør kreve. Hensynet til sin egen bekvemmelighet, økonomi, fasaden, pluss en eller annen tøysete teori om at barna "skades"... det er som regel disse unnskyldningene de bruker overfor seg selv, for å legitimere det å suse bevisstløst videre.

De sistnevnte er de som velger en lettvint løsning. De som er ÆRLIGE mot seg selv og omverdenen, og til slutt bryter, er de virkelig tøffe.

[Tiqa]

Min teori:

Ola møter Kari.

Ola og Kari har det kjempefint i mange måneder, forholdet er nytt, og livet er generelt ganske spennende...

Etterhvert går forelskelsen over, og livet består mindre av spenning, og mer av jobb, mas og sure sokker.

Kanskje var ikke hverken Ola eller Kari som motparten trodde likevel? Wohow... Fasade i tusen knas - eller..?

*

Kari/Ola - eller begge to - er lei. Begynner å kjede seg.

Istedet for å gå litt dypere ned i forholdet, og finne ut hva som er problemet, så kommer de på en idè: bryllup!

Glimrende. Kari får suslet med å planlegge og fikse og styre - har masse å dele med venninnene sine igjen, og brudekjolen står plutselig i sentrum av hennes liv. Kari har det bra.

Ola har også tro på at om de bare blir "ordentlig" sammen - gift, så blir mye fort bedre.

Dessuten så er jo Kari i så godt humør for tiden - de begynner faktisk å ha det like bra som i begynnelsen igjen... Dette må være løsningen!

*

Noen år senere.

Forholdet mellom Ola og Kari kjølner igjen, igjen er fokuset jobb, mas og sure sokker.

For å gjøre denne historien litt kortere nå - så blir Kari gravid.

Barn må vel gjøre tilværelsen komplett - og både Ola og Kari blir igjen opptatt av noe utenfor forholdet, og forholdet dem imellom får dermed en topp nok en gang.

*

Flere år senere.

Forholdet mellom Ola og Kari fungerer selvsagt ikke enda.

Nå er barna ganske store, og Ola og Kari må igjen falle tilbake på det som var opprinnelsen: to personligheter som aldri har passet sammen, og som ihvertfall aldri har turt å ta en titt på det som har føltes galt.

*

... Ola og Kari tar ut skilsmisse, og føyer seg pent inn i statistikkene, sammen med naboen og halve venneflokken.

Vakkert.

[Gjest Embla s]

Har slitt med kvaler om hvor mye jeg skal tåle, før jeg slutter å tenke på det beste for barna, og tar hensyn til meg selv. Eller om det er det beste for barna å skille seg.

Kan man snu på flisa og si "heldigvis er skilsmisser vanlige nå"? Det er ikke lenger "skam" å være skilsmisse barn. Og det er vel liten tvil om at det i mange tilfeller er langt bedre for barna å bli skilsmissebarn enn status quo.

Å holde sammen "for barna" eller "for fasaden" hvis forholdene ellers er umenskelige, er grusomt. Derfor er det bra at vi har faktiske valg.

En skilsmisse kan vel aldri bli en "lettvint løsning" uansett. ? Så hvorfor skal eksterne hinder gjøre det enda vanskeligere for folk?

[OppNed]

...og her synes jeg Sandman sier mye om virkeligheten slik den er. Ingenting er vel enklere enn å sy sammen teorier om skilsmisse som løsning når man ikke vet dybden av problemer som har oppstått for de som faktisk velger denne løsningen.

Sure sokker som skilsmissegrunn??? Har aldri hørt dette brukt som argument, jeg. Men ser at den dukker opp fra tid til annen...Tror dere virkelig på dette? At folk går fra hverandre fordi en av partene ikke plukker opp sine sure sokker :-?

Og..en ting til med det samme *dette var interressant*...finnes det virkelig jenter der ute som klamrer seg til en eksistens i gledesrus fordi hun endelig kan sysle med noe...som f.eks å planlegge brudekjole og stæsj??? Målløs, jeg!

Og...med all respekt...det blir litt sånn "tantete" å bruke argumenter som at "dagens unge mennesker velger som regel den enkleste utvei" :blunke: Dette er en sannhet med mange, mange modifikasjoner. Minst.

En ting til, forresten ...Tenk litt på følgende:

Det uttales over her at..."jo, jeg skjønner jo at folk kan gå fra hverandre hvis det utøves vold og liknende". Denne måtte jeg bare tygge litt på...hvem er vi andre til å stille oss som dommer, på noen som helst måte, over andres livsvalg??? Blir ikke dette det samme som å gå inn i hvert enkelt tilfelle for å, som eksterne synsere, f.eks moralsk bestemme om den og den egentlig skal gis disp til å få gjennomføre en abort (kun som eksempel)

Maiken

[Sannasol]

Jeg tror nok ingen ser på skilsmisser som lettvindte løsninger. Herregud.. dette er en utrolig vanskelig prosess både for foreldre og barn.

Men for å eventuelt gi Tiqa sin historie en annen slutt:

* Kari og Ola blir veldig fortvilet over at de ikke får forholdet til å fungere. De vil jo så gjerne holde fasaden ovenfor familie og venner, men greier rett og slett ikke å leve med hverandre lenger.

De går til familierådgivning og psykolog, men slitet ser ikke ut til å ta noen ende. Tilslutt topper det seg for Ola, han retter et skytevåpen mot kona, dreper henne, barnet og så seg selv. FAMILIETRAGEDIE står det på førstesiden i avisen dagen etter.

Er det slik vi vil ha det? NEI! Det tror jeg absolutt ingen kan si.

Som nevnt tidligere, må man være sterk for å bryte ut av en ond sirkel, og ingen kan si at det er lettvindt å skille seg.

Men, samfunnet har lagt til rette for at det ikke er så vanskelig å "overleve" også etter en skilsmisse.

[Tiqa]

Sure sokker som skilsmissegrunn??? Har aldri hørt dette brukt som argument' date=' jeg. Men ser at den dukker opp fra tid til annen...Tror dere virkelig på dette? At folk går fra hverandre fordi en av partene ikke plukker opp sine sure sokker :-?[/quote']

Nei Maiken, det tror jeg ikke.

"Sure sokker" var som et bilde på at det blir litt for mye hverdag - og at veldig mange par faktisk ikke makter å finne igjen den gløden som var i begynnelsen.

Enten fordi man ikke passer sammen - eller fordi man ikke tar seg tid til å jobbe med saken.

Nei, har hørt om dolokk som skilsmissegrunn jeg også, men det er vel ingen hemmelighet at det kun er en fasade-grunn.

[Gjest Anonymous]

Men hvorfor gifte seg da, når man ikke skal leve sammen resten av livet? Jeg skjønner at de ikke vet det da, men er ikke det hele poenget med ekteskap da at man skal JOBBE. Sikkert noen som ikke klarer det, men halvparten av folk som gifter seg skiller seg jo. Klarer ikke halvparten av alle gifte mennesker å jobbe sammen. Det er jo det de lovet hverandre.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Vi lever i et samfunn hvor det ses på som normalt og ønskelig å leve i parforhold. Vi blir foret med at "den rette" finnes, at man "vet" når man har funnet h*n, og at det er viktig å finne h*n.

Samtidig lever vi i en tid hvor vi alle har krav på lykke, helst hele tiden. I et parforhold er det den andres "ansvar" å gjøre oss lykkelige. Dersom h*n ikke gjør oss lykkelig, så må det være noe galt med forholdet og vi har rett til å gå videre, for å finne en annen som kan gjøre oss lykkelige.

Og så er det ikke slik som i "gamle dager" at ekteskapet er et arbeidsfellesskap. Han har sin rolle, hun har sin rolle, begge vet hva dette er og forholder seg til det. Dersom ikke begge bidrar slik de skal, overlever ikke familien (satt på spissen, men dog). Et ekteskap i dag er ikke i utgangspunktet et arbeidsfellesskap, men skal bygge på evig kjærlighet. Kan nok være et skjørt grunnlag....

Dette er selvsagt forenklet, men samtidig mener jeg at dette er noe av grunnen til høye skilsmissetall. Jeg tror ikke at det er en "lett" avgjørelse å gå, jeg tror heller ikke at de fleste bevisst tenker slik jeg skisserte ovenfor. Samtidig møtes den som ønsker å gå stor forståelse. Det ses på som normalt og legitimt å ville bryte opp, om forholdet ikke tilfredsstiller kravene til lykke. "selvsagt må du bryte ut, om du føler at dette ikke er det rette for deg, selvsagt har du rett til lykke". Det forutsettes på en måte at man "vokser fra hverandre", at man forandrer seg så mye at det blir umulig å leve med den man valgte for noen år siden.

Jeg savner litt motstand.... jeg savner at "noen" stiller spørsmålet andre veien, og er kritiske til at man ønsker å gå. Det burde være mer legitimt å bli, selv om ting er vonde og vanskelige og det tar lang tid å evt. finne tilbake til hverandre. Nå høres jeg "tantete" ut, jeg vet det.

Jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake til en situasjon hvor man holdt sammen fordi det var en skam å skille seg. Jeg mener heller ikke at man skal ha en "overdommer" av noe slag som sier at "dere kan gå fra hverandre, men ikke dere". Men jeg savner en bevissthet rundt det faktum at vi lever i et bruk-og-kast og instant satisfaction samfunn og at det nok - ubevisst - har innvirkning på hvor "lett" den enkelte syns det er å gå.

[Sandman]

Tiqa har faktisk noen sabla gode poenger!

[Gjest Gjesta]

Jeg er overbevist om at det i mange tilfeller av skillsmisse dreier seg om den enkeltes egosentriske behov. Vi er til de grader opptatt av vårt eget ve og vel idag, og setter vår egen tilfredsstillelse meget høyt i et forhold. Det å tilpasse oss andre på tvers av hva vi selv måtte ønske, er noe som av mange oppfattes som et offer.

[Englepusen]

Det er mer akseptert å skille seg nå enn det har vært, det er nok litt av grunnen til at flere skiller seg. Før i tiden måtte man jo bare bite tenna sammen og holde ut til gubben/kjerringa kreperte.

Men jeg tror ikke at det er for lett. Å velge å inngå skillsmisse er en tung avgjørelse for de fleste. Og det er garantert mange forskjellige grunner til at folk velger den løsningen.

Mine foreldre skilte seg når jeg var 17, etter å ha vært gift i ca 18 år. Faren min gråt faktisk når han fortalte meg det. De følte rett og slett ikke noe for hverandre lenger..kanskje ikke så rart med stressende jobber, 3 barn, huslån og trang økonomi. Det er nok årsaken til at mange sklir fra hverandre, de har ikke tid til overs til å "pleie" forholdet.

Faren min og den nye samboeren hans har tydeligvis lært av hver sin skilsmisse..de reiser stadig vekk på weekendturer og finner på kjekke ting sammen. Man merker at de virkelig trives i hverandres selskap.

Selv har ikke mine foreldres skilsmisse skremt meg fra å gifte meg. Har faktisk vært gift i 1,5 år nå :D

Tror kanskje jeg er bedre rustet til å unngå skilsmisse, har forhåpentligvis lært av mine foreldres feil.

[OppNed]

Det er helt klart mange gode poenger her. Og jeg er faktisk helt enig med de som sier at egosentrisme har utviklet seg til å bli en voksende egenskap.

Samtidig så er jeg ikke udelt enig i at dette begrepet egosentrisme nødvendigvis er så negativt ladet som det blir fremstilt som å være...

Enhver er sin egen lykkes smed, er det vel noe som heter. Med fare for å høres ut som et råskinn, så tør jeg hevde at slik som verden engang har blitt, og er i ferd med å bli enda sterkere, så har vi alle et eget ansvar for å sørge for å få det best mulige av dette ene livet som vi har blitt utstyrt med. I tillegg så har vi et soleklart ansvar for å sørge for at ungene som vi setter til verden skal sikres en trygg og god oppvekst.

Det store spørsmålet er jo barn oppi dette. Hvorfor er det slik, tror dere, at skilsmisse utelukkende koples opp mot traumatiske opplevelser og ulykke og utrygghet og faenskap? Kan det...kan det...kan det være slik at de barna som opplever et brudd som beskrevet har med voksne foreldrefigurer å gjøre som ikke greier å se barnas rolle oppi dette fordi de er så fordømt innkapslet i sin egen bitterhet og svartskap pga hat mot tidligere partner?

Jeg heller mot denne teorien. Og vet at ikke alle barn er utsatt for slike traumer. Det er ikke slik at samtlige skilsmissebarn opplever altoverskyggende etterdønninger pga foreldrenes kløneri ved brudd. Det er bare ikke slik. Verden har forandret seg, og det mye. Det er bare sånn at når unntakene etterhvert blir regelen, så vil holdninger, aksepering og toleransenivå følge etter. Og vi har alle en rolle i dette holdningsskapende arbeidet. Blant annet ved å opptre normalt ovenfor unger som utsettes for slike brudd, ikke dikkedare med dem i medlidenhet, sette dem i fokus på en fornuftig måte. Skjønner dere hvor jeg vil?

For mange så er nettopp dette å kjenne på forandringene i livet sitt noe av det som gjør det verd å leve. Dette kan medføre radikale endringer, og i motsetning til hva mange tror, så vet jeg at dette faktisk kan føre til en endring som gir en ny dimensjon i forhold til dette å kjenne på gode følelser, nye perspektiver og utfordringer som gjør det verd å fortsette med ny giv. Det kan, sågar, medføre en kollossal oppvekker i forhold til det å kjenne på oppgaven som det er å ta vare på barn.

Hva er det egentlig som gir denne altoverskyggende holdningen at et parforhold som varer livet ut er det eneste riktige, det eneste som er verd å kjempe for? Er det en gammel skikk-og-bruk-greie? Er det en innebygd trang til trygghet? Eller er det en praktisk løsning som sikrer minst mulig ubehag og usikkerhet i forhold til det å måtte stake ut sitt eget livsløp?

Jeg tror det dreier seg om en herlig kombinasjon. Og tror samtidig at dette er en kombinasjon som ikke passer alle. Individualismen er kommet for å bli, en lang lang stund. Og jeg synes ikke noe særlig om å tillegge de som måtte velge andre utveier enn normen skal stemples som mennesker som ikke er like fline til å jobbe med tilværelsen enn de som velger å bli. I mine ører så høres dette mer selvforherligende enn sannsynlig og fornuftig ut. Sorry, til de som måtte føle at jeg tråkker dem på tærne.

I tillegg så mangler vel flere og flere av oss denne kristenfundamentalistiske evnen som går ut på å snu det andre kinnet til for å smake på kicket som det visstnok skal gi å bli fornærmet, ydmyket, bedratt etc. Fordi, enkelt og greit, at vi ikke må. Uavhengighet er ikke nødvendigvis det samme som tåpelig sur-pga-dolokk-problematikk :blunke:

Hva med å si det som det er...kanskje er ikke alle like avhengige av å ha en partner ved sin side? Til tross for at de ønsker barn, og elsker barna sine. Merkverdig, er det ikke?

For å jobbe med en god sak, så må nødvendigvis materien du jobber med ha en viss substans. Man greier ikke lage en leirkrukke av gele.

Maiken

[Ani]

Herlig, Maiken!! Innlegget ditt treffer meg så jeg nesten sitter med tårer i øynene her...

Som selvstendige voksne uten barn, i eller utenfor parforhold, kan vi fylle tabbekvoten vår etter eget forgodtbefinnende. Det snakkes om seriemonogami som tidens "løsning" på konflikten mellom kultur/arv og våre urinstinkter. Vi voksne er rollemodeller for barna våre, på godt og vondt, og hva lærer vi dem ved å hoppe fra det ene forholdet til det andre? Hva lærer vi dem ved å "holde ut" i et miserabelt forhold? Jeg tror vi kanskje bør lære dem (og oss selv) å ikke være så snare på avtrekker`n... både angående det å gå ut av et litt vanskelig forhold, men OGSÅ (og kanskje først og fremst) å skille mellom gelè og leire før man prøver å lage krukka. Det er så lett å forelske seg, man henger seg fast i en eller flere egenskaper ved partneren som slår bena unna en, og blindes. Så går man inn i et forhold kanskje uten å kjenne på om man har nok av de felles egenskapene som må til for å få det til å fungere i det lange løp. Og da tenker jeg ikke på om man har samme holdning til sure sokker. Mer om man har samme grunnleggende holdninger til hva som virkelig er viktig i ens eget liv, og om man har VILJE til å tilpasse seg hverandre når det gjelder alle de andre mindre viktige tingene...

[Gjest Anonymous]

Jeg hører kanskje til den delen av befolkningen mange sier tok for lettvint på det å bryte opp. Omgivelsene var sjokkerte, ingen forstod at det kunne skje. Jeg fikk mange ganger høre "dere hadde det jo alltid så bra sammen" og lignende uttalelser.

Det er bare det at ingen kan vite hvordan det er å være på innsiden i et forhold som ser idyllisk og perfekt ut fra utsiden. Og ingen kan vite hvordan det føles å være meg. Det er noe med å måtte ha skoene på for å kjenne hvor vonde de er.

Poenget er: Det å bryte opp kan være en grusomt vond og lang prosess, selv om det ser ut som en "lettvint" løsning fra utsiden. Ingen vet hva som foregår bak naboens gardiner.

[waco]

Waco er litt overrasket over at ingen av dere kvinnemennesker har selvinnsikt nok til å nevne økonomi med et eneste ord.....