Privatliv i et forhold.

[Gjest Agat]

I et forhold skal man vel være to om det meste.Man skal være åpen og ærlig.Samtidig så er man to personer som begge har ting som man ønsker skal være privat.Men hvor bør grensen gå,og hvem skal bestemme hvor den går?Den som ikke vil si noe,eller den som spør?

[Leo]

Jeg leste en gang et samlivsråd som lød:

BEVAR DODØREN LUKKET!

Det betyr jo ganske enkelt at man rett og slett ikke har behov for å vite alt mulig om partneren sin. Etter min mening er bl.a. detaljer fra partnerens tidligere seksualliv slik informasjon.

Ingen har "rett" til å få vite noe som helst om et annet menneske. Hva man skal fortelle må være opp til den enkelte.

På den annen side er åpenhet og ærlighet en forutsetning for å ha et godt forhold, så man kan selvfølgelig ikke hemmeligholde informasjon som er av stor betydning for forholdet.

[Gjest 2ne]

Dette er jo blitt et kjempebetent tema, etter hvert som nye kommunikasjonsmetoder blir vanlige... Før giftet man seg, levde sammen og delte det meste. Ofte jobbet han, og hadde sin sfære der, mens hun gikk hjemme og hadde kanskje sin eneste sfære med barn, familie og kanskje venninner.

Nå er vi jo mer likestilt og opplyste på alle områder, på godt og vondt, hadde jeg nær sagt. Tilgangen på, og muligheter til, å skjule ting for hverandre er det jo nå bare fantasien og samvittigheten som setter grenser for. Og jeg synes det er kjempevanskelig å ha et forhold til noen og stole på noen!

Selv er jeg en åpen person. Jeg har ingenting på verken mail, mobil, i dagbok eller annet som ville være KRISE hvis partneren min så det. Dagboken min oppleves som privat, men KRISE om han hadde sett det? Nei, jeg velger jo å dele livet mitt med ham.

Jeg har ingenting på mobil eller mail som er å skjule for en partner. Dersom jeg skulle bli "sjekket opp" eller få kontakt med noen som var litt over grensa, vil det si følgende: at jeg ikke har sendt klare signaler. Og da skulle jammen partneren min fått lov til å spørre alt han orket for å kunne stole på meg igjen.

Jeg sier ikke at man til vanlig går og leser andres brev, sjekker tlf osv. Men jeg sier at dersom man skulle snuble over opplysninger om den andre, som man av og til gjør når man bor sammen (jeg vasker buksene hans, hva om jeg fant en lapp i lommen?) så kan da ikke det være noen krise?? Kan man ikke stå for det, er det vel grunn til å tenke seg om da. Sier heller ikke at jeg VIL han skal lese dagboken min, men om han hadde gjort det fodi han var usikker på meg, ville jeg tilgitt ham det, og spurt hva ellers han trengte for å stole på meg. Hvis man er usikker i et forhold, skal vel partneren dele jobben med å gjøre deg sikker igjen.

I mitt tilfelle har vi akkurat hatt kjempetema om det å stole på, sjekking av tlf osv. Han har flørtet med en annen jente, og sa det var fordi han får litt panikk av og til i forholdet. En dag spurte jeg om jeg kunne se hvem han hadde snakket med kvelden før, han sa d var greit. Han hadde ringt henne to ganger, ikke fått svar, men anrop INN listen hadde han slettet. Melding ut og inn var også slettet.

Min holdning er iallfall at i det man begynner å holde ting unna, så VET man vel at det er litt på kanten av hva man burde gjøre i et forhold da! Jeg mener ikke at man konstant skal holde oversikt over hverandres bevegelser, men jeg stiller spørsmål ved hvor nødvendig det er å ha store hemmeligheter i forholdet. For hvor godt kan man kjenne noen da? Enkelte sier at de ikke vil den andre skal vite alt. For nysgjerrighetens skyld lurer jeg på hvilke ting det er. Det er ikke noe spes i mitt liv han ikke MÅ vite noe om. Hva skulle det være? Jeg lever et helt vanlig liv, vanlig kontakt med venner og kjente. Hvor mystisk må man egentlig gjøre seg?? SÅ skittviktig er jeg ikke...

[Gjest Duchess]

Vel...jeg er en såpass åpen person selv, og har det ikke med å ha hemmeligheter for partneren min, så jeg vil gjerne vite mest mulig om han, på godt og vondt.

Den som bestemmer hvor den grensa går, er ene og alene deg selv og ingen andre.

[Gjest Mayamor]

Anser samboeren min som min beste venn, men har samtidig et behov for venninner. Det er enkelte ting ikke en kjæreste kan oppfylle.

Hva jeg prater med mine venninner (og en kamerat) om - forteller ikke jeg alltid om til min samboer. Ikke fordi det er noe forferdelig, men fordi jeg har et behov for å kunne snakke åpent med mine venner om ting som opptar meg. Dersom jeg hadde mistanke om at det jeg fortalte gikk rett inn som "kveldens fortelling" hjemme hos min venninne - ville jeg nok vegret meg mot å fortelle henne om mine innerste følelser igjen, ja.

Under prinsippet: "du skal gjøre mot andre som du ønsker de skal gjøre mot deg" - ville ikke jeg fortalt Mayamannen alt om mine venninner.

Tar nok en og annen hvit løgn om hva ting og tang koster...

Men er ikke det bare typisk oss jenter da?

Mayamannen jobber såpass mye at den tiden vi har sammen, setter vi veldig stor pris på. Stort sett jobber han 12-16 timers dag - 7 dagers uke.

Maya30

[starie]

Jeg forteller kjæresten min alt, unntatt hemmeligheter andre har fortalt meg. Jeg har ikke noe jeg vil skjule, men jeg vet at han ikke ville lest mailen min, meldingene mine eller dagboken min. Lurer han på noe spør han og jeg svarer ærlig.

[Edie]

Jeg forteller kjæresten min alt, unntatt hemmeligheter andre har fortalt meg. Jeg har ikke noe jeg vil skjule, men jeg vet at han ikke ville lest mailen min, meldingene mine eller dagboken min. Lurer han på noe spør han og jeg svarer ærlig.

Akkurat slik har jeg det også. Bortsett fra at jeg ikka har dagbok.... :blunke:

Jeg leser heller ikke hans brev, mail eller sms, såfremt han ikke ber meg om det da.