Gå til innhold

Jeg tok abort


Aventis
 Del

Anbefalte innlegg

Det er nå over 10 år siden, enda så jager dette tankene mine.

Dette barnet som var inni meg.

Jeg tenkte ikke på det egentlig, trodde egentlig ikke at jeg var gravid, var bare ung og vanvittig dum.

Eneste jeg tenkte på var å ta abort og bli kvitt alle problemene.

Men det tok jeg feil. Jeg fikk en kjempedepresjon som jeg har bearbeidet selv.

Kjæresten min ville at jeg skulle beholde det, men jeg ville ikke høre på han. Jeg var bare 15 år og vi hadde brukt prevensjon, men den hjalp ikke oss da.

Hva skal jeg gjøre? Siden jeg har en tro på Gud, så føler jeg at jeg har sveket alle og at jeg kommer til å bli straffet for det jeg gjorde!

Jeg har sånn sterk anger, og jeg kommer aldri aldri til å tilgi meg selv for det jeg gjorde.

Fy for en skam!

Men så sitter jeg her, med flotte unger, et nydelig hus, en flott mann og lever så godt. Og jeg føler meg ikke fortjent til det.

Om det finnes en himmel og om barnet mitt er der, så håper jeg så inderlig at jeg får treffe h*n en gang. At h*n vil tilgi meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg føler med deg.

Du må ikke var så hard mot deg selv. Du har andre gode kvaliteter ved deg som gjør deg fortjent for alt du har. Du er sikkkert veldig omsorgsfull og glad i dine barn. Du gjør ditt beste for å hjelpe medmennesker.

Det som skjedde har tydelig påvirket deg veldig. Men ikke la det ødelegge. I stede lær noe fra det. Det har sikkert hjelpet deg å bli et bedre person. Du kan bruke dine erfaringer for å hjelpe andre.

Og viktigs av alt: Du er et Menneske. Og mennesker begår feil. Du må finne en måte å tilgi deg selv på.

Lykke til videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som hjalp meg etter at jeg hadde tatt abort var å tenke på hva det egentlig var. Altså, hvordan stadie det var på. Ekkelt, men for meg min redning, bare en blodklump. Ikke utviklet enda til noe.

Og alle har sin tid man kan klare det på. Elger, delfiner, ja til og med fluer får barn på bestemte tider. Så passer det ikke, så passer det ikke.

Men kanskje det er lettere for meg som ikke tror på gud, og jeg tror ikke vi blir straffa for slike handlinger.

Synd du føler deg slik.

Føler med deg

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg

Jeg tror også på Gud, men min Gud er en forståelsesfull Gud og en tilgivende Gud.

Jeg synes du skal tilgi deg selv at du gjorde det her. Gud ønsker deg godt, ikke at du skal bruke livet ditt på å angre på noe som skjedde for så mange år siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

jeg føler med deg,

det må ha vært veldig vondt for deg.

jeg synes du også skal tilgi deg selv,vi er bare mennesker.

Jeg fikk vite senere i livet mitt,at jeg var et uønsket barn.

du må ta godt vare på deg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff jeg kjenner igjen tankene dine. Jeg er egentlig ikke spesielt kristen, men jeg hadde en del av de samme tankene likevel. Sviket.. Jeg følte mest at jeg svek barnet. Det er jo enhver mors oppgave å beskytte barna sine. Jeg gjorde det motsatte. Jeg lot det ikke engang få en sjanse. Jeg følte at jeg var en dårlig mor og en dårlig person. Mislykket.

Jeg har fått hjelp av Amathea i ettertid. Hun jeg snakket med sa noe som gjorde følelsene litt lettere å takle. Hun sa at det er lov å sørge over barnet jeg ikke fikk selv om jeg selv valgte det sånn. Det er LOV å føle det sånn. Jeg følte mye at siden jeg hadde valgt dette selv, så skulle jeg ikke føle slik sorg. Det var på en måte en forbudt sorg. Jeg er en person som mener at folk får stå til ansvar for det de har gjort. Det kommer ingenting godt ut av å gå å angre på ting. Men det ER lov.

Hun sa mye annet også.. Der hadde jeg gått og til tider vært sterkt deprimert i lengre tid og så etter en samtale med henne, har jeg faktisk greid å komme meg litt videre. Sliter jo fortsatt i blant, men ikke like sterkt. Anbefaler Amathea selv om det er 10 år siden aborten. Hun jeg snakket med var hvertfall helt fantastisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

hei. er en jente på 17 som tok abort for snart ett år siden. hver natt gråter jeg meg i søvn og er helt utslitt i hverdagen. grunnen til at jeg tok abort var for og ikke miste kjæresten min, men det føles som om jeg har mistet ham like vel.

sexlivet vårt er helt døtt etter aborten. for ca en og en halv mnd siden fant jeg ut at han treget på at jeg tok abort fordi han ikke ville ha barn.

ønsker gjerne noen og snakke med om dette, gjerne noen som har vært gjennom det samme. går og bærer på sorgen alene og begynner og bli gal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Don Giovanni
Om det finnes en himmel og om barnet mitt er der, så håper jeg så inderlig at jeg får treffe h*n en gang. At h*n vil tilgi meg!

Ikke spesielt religiøs vil jeg påstå, men jeg tror det finnes en himmel, jeg tror du får treffe h*n der engang, og jeg tror h*n har tilgitt deg for lenge siden :) Det er mye viktigere at du klarer å tilgi deg selv, istedenfor å fortsette å straffe deg selv med slike tanker. Vi er bare mennesker og vi gjør feil hele tiden, alle sammen av oss. Jeg kan aldri tenke meg at nøkkelen til himmelen finnes i en plettfri vandel. Da vil det i såfall bli rimelig ensomt og kjedelig der oppe ;) Lykke til, og vær stolt av deg selv og det du har fått i mann og barn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest Aventis - utlogget

Takk for mange gode og snille ord!

Dere har virkelig hjulpet meg.

Jeg greier nok aldri å tilgi meg selv, men jeg må prøve å legge dette bak meg nå. leve livet jeg nå har. prøve å fokusere på barna jeg har!

Skulle ønske det var en minneknapp en eller annen plass, slik at jeg kunne trykke på den og alt som hadde skjedd bare plutselig var visket vekk!

Alle har vel sin sten å bære på, og dette er vel min. Jeg må bære den for resten av livet. Skulle bare ønske jeg kunne slippe å kjenne vekten av den innimellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Don Giovanni
Takk for mange gode og snille ord!

Dere har virkelig hjulpet meg.

Jeg greier nok aldri å tilgi meg selv, men jeg må prøve å legge dette bak meg nå. leve livet jeg nå har. prøve å fokusere på barna jeg har!

Skulle ønske det var en minneknapp en eller annen plass, slik at jeg kunne trykke på den og alt som hadde skjedd bare plutselig var visket vekk!

Alle har vel sin sten å bære på, og dette er vel min. Jeg må bære den for resten av livet. Skulle bare ønske jeg kunne slippe å kjenne vekten av den innimellom.

Det kan kanskje høres kynisk ut, men selv ville jeg faktisk ikke vært foruten de stenene jeg har båret i livet. Uten dem hadde jeg ikke vært den jeg er. Kanskje du får et enda bedre forhold til barna dine pga dette? kanskje ikke. Uansett skal du ikke være redd for minnene, ei heller forsøke å slette dem. De har kanskje gitt deg mer enn du aner :) Og jeg ville heller ikke gitt opp å forsøke å tilgi meg selv, var jeg deg. Jeg aner ikke hvor vanskelig det er men jeg tror det ligger mye godt i det å forsøke.

Alt godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest heipådeg
Det er nå over 10 år siden, enda så jager dette tankene mine.

Dette barnet som var inni meg.

Jeg tenkte ikke på det egentlig, trodde egentlig ikke at jeg var gravid, var bare ung og vanvittig dum.

Eneste jeg tenkte på var å ta abort og bli kvitt alle problemene.

Men det tok jeg feil. Jeg fikk en kjempedepresjon som jeg har bearbeidet selv.

Kjæresten min ville at jeg skulle beholde det, men jeg ville ikke høre på han. Jeg var bare 15 år og vi hadde brukt prevensjon, men den hjalp ikke oss da.

Hva skal jeg gjøre? Siden jeg har en tro på Gud, så føler jeg at jeg har sveket alle og at jeg kommer til å bli straffet for det jeg gjorde!

Jeg har sånn sterk anger, og jeg kommer aldri aldri til å tilgi meg selv for det jeg gjorde.

Fy for en skam!

Men så sitter jeg her, med flotte unger, et nydelig hus, en flott mann og lever så godt. Og jeg føler meg ikke fortjent til det.

Om det finnes en himmel og om barnet mitt er der, så håper jeg så inderlig at jeg får treffe h*n en gang. At h*n vil tilgi meg!

Hmm.. Vet ikke foreldrene dine om dette? Og du er redd for at de ikke kommer til å like deg lenger hvis de får vite om dette? Eller er det bare Gud du er redd for skal støte deg bort?

Jeg spiste kylling idag. Det var noen som drepte kyllingen for at jeg skulle spise den. Det var sannsynligvis mer tankeevne i kyllingen enn i den saken du kvittet deg med. Tror du jeg kommer til helvete fordi jeg spiste en hel kylling? Håper det er varmt og godt der i så fall.

For ikke å snakke om de millionene av sædceller som jeg har spylt ned i dass. Men det teller kanskje ikke, fordi de kun har det halve antall kromosomer?

Slapp av. Det er så mange jenter som tar abort, og dusinvis av gutter som forsvarer det. Du må bare tenke på hvordan du vil håndtere denne saken når du blir konfrontert med den. Når noen spør deg hva du syns om abort, og når noen anklager deg for å ikke ha fulgt dine egne holdninger da du var 15. Du må finne ut om du vil unnskylde deg, forsvare deg, eller la det være. En vanskelig ting kan være å skulle være fordømmende ovenfor andre unge jenter som tar abort, men jeg håper du kan leve uten å måtte være så delaktig her.

Cheer up. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Alle som angrer kan få tilgivelse, uansett hva som er gjort. Håper det går bedre med deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nå over 10 år siden, enda så jager dette tankene mine.

Dette barnet som var inni meg.

Jeg tenkte ikke på det egentlig, trodde egentlig ikke at jeg var gravid, var bare ung og vanvittig dum.

Eneste jeg tenkte på var å ta abort og bli kvitt alle problemene.

Men det tok jeg feil. Jeg fikk en kjempedepresjon som jeg har bearbeidet selv.

Kjæresten min ville at jeg skulle beholde det, men jeg ville ikke høre på han. Jeg var bare 15 år og vi hadde brukt prevensjon, men den hjalp ikke oss da.

Hva skal jeg gjøre? Siden jeg har en tro på Gud, så føler jeg at jeg har sveket alle og at jeg kommer til å bli straffet for det jeg gjorde!

Jeg har sånn sterk anger, og jeg kommer aldri aldri til å tilgi meg selv for det jeg gjorde.

Fy for en skam!

Men så sitter jeg her, med flotte unger, et nydelig hus, en flott mann og lever så godt. Og jeg føler meg ikke fortjent til det.

Om det finnes en himmel og om barnet mitt er der, så håper jeg så inderlig at jeg får treffe h*n en gang. At h*n vil tilgi meg!

Avgjørelsen du gjorde den gang var rett for deg.

Ingen kan se inn i fremtiden.

Hvilket barn ønsker seg et barn som mor.

Synes du tok en moden avgjørelse i ung alder.

Du sitter idag med flotte barn,nydelig hus og en god mann.........det er en tid for alt.

Jeg har selv tatt abort,men i voksen alder,det var også fornuftig tatt situasjonen i betraktning.

Jeg ble gravid i ung alder og ble mamma da jeg var 16 1/2 år.

Jeg kan bare si deg det, at du tok en avgjørelse som var rett.

Hva vet småjenter om morsrollen,erfaringer osv osv.

jeg fikk en deppeperiode midt i tjueårene,hvor var livet mitt blitt av?

Her hadde mine år gått med på små unger,jeg hadde ikke noe ungdomsliv,jeg ramlet utenfor alt. Absolutt alt.

Tenk på ungdomsårene som noe positivt,en modningsprosess,du har gjort masse,rasa fra deg på din måte og du hadde kanskje aldri vært den mammaen og hustruen du er idag hvis du ikke hadde tatt den avgjørelsen da du var 15 år.

Det finnes nok en mening med alt som skjer,det tar bare en stund før man skjønner det.

Da kan man se saker i et helt annet lys.

Og du sier at du har en tro på Gud,da vet du jo i ditt hjerte at det finnes en himmel også.

Du skriver " om det finnes en himmel "..........jeg er overbevist om at det finnes en himmel, enten man ender livet når man er liten,stor eller gammel,så kommer vi alle til en bedre plass.

De fineste stjernene på himmelen er mine kjære som ikke er her lenger.

Har du sett hvor mange fine stjerner det er på himmelen??

Det er våre kjære som titter ned til oss...........slik velger jeg å tenke.

Denne troen har jeg hatt siden jeg var liten,11 år of mistet mamma i kreft.

Og hun titter ned på meg enda......24 år senere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Herregud du var 15 år, bare et barn selv. Ikke vær så hard mot deg selv og ikke oppsøk eller les religiøse skrifter som bare øker skyldfølelsen. Har tatt abort selv- har aldri angret. Har fått tilgivelse hos Gud.

Og hvis du har Verdikanalen eller Visjon Norge via kabel eller parabol så fjern dem fra kanallisten ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

For det første så tror jeg ikke du blir straffet for noe du gjorde som barn.

For det andre så er det vel mulig å få tilgivelse for det man angrer på hvis man er troende?

Synes du skal glede deg over det livet du har nå, man må ta vare på det man har mens man har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Graviditeten var ikke planlagt, det var et uhell, det var aldri meningen at det skulle komme et barn til verden, og aborten rettet opp der prevensjonen sviktet. Jeg har aldri tatt abort selv,men det er slik jeg tenker når jeg hører om andre som tar abort. Håper du klarer å komme deg gjennom dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blondie65

Du tror på Gud trådstarter og du er mor selv. Hvis ditt barn hadde gjort noe galt for mange år siden og angret fryktelig ville du ikke da tilgitt barnet? Hvorfor skal Gud (som vitterlig har skapt menneskene og dermed er alles far) være mindre tilgivende?

Endret av Blondie65
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...
Gjest tutto

Jeg forsvarer ikke det å ta abort, men jeg må si at om du tror på Gud og har angret etterpå, så får du tilgivelse. Det du gjør før du vet at det er galt, er ikke noe å angre på.

Gud ser deg og din situasjon og det du har vært igjennom. Han elsker sine barn og han elsker deg. Han har gitt deg det flotte livet som du har nå. Man trenger ikke å fortjene det, jeg fortjener ikke mitt fantastiske liv heller. Men Gud har gitt oss det slik at vi kan bruke det til hans tjeneste.

Jeg håper du har det bra og kommer deg over dette, og skjønner at det ikke er enkelt. Lykke til videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nå over 10 år siden, enda så jager dette tankene mine.

Dette barnet som var inni meg.

Jeg tenkte ikke på det egentlig, trodde egentlig ikke at jeg var gravid, var bare ung og vanvittig dum.

Eneste jeg tenkte på var å ta abort og bli kvitt alle problemene.

Men det tok jeg feil. Jeg fikk en kjempedepresjon som jeg har bearbeidet selv.

Kjæresten min ville at jeg skulle beholde det, men jeg ville ikke høre på han. Jeg var bare 15 år og vi hadde brukt prevensjon, men den hjalp ikke oss da.

Hva skal jeg gjøre? Siden jeg har en tro på Gud, så føler jeg at jeg har sveket alle og at jeg kommer til å bli straffet for det jeg gjorde!

Jeg har sånn sterk anger, og jeg kommer aldri aldri til å tilgi meg selv for det jeg gjorde.

Fy for en skam!

Men så sitter jeg her, med flotte unger, et nydelig hus, en flott mann og lever så godt. Og jeg føler meg ikke fortjent til det.

Om det finnes en himmel og om barnet mitt er der, så håper jeg så inderlig at jeg får treffe h*n en gang. At h*n vil tilgi meg!

Noen ganger er vi vår egen verste fiende. Du har allerede straffet deg selv i ti år. Det er lenge. Gud straffer deg ikke, h*n ser godheten din og kjærligheten din og har unnet deg flotte unger, et nydelig hus, en flott mann og ønsker deg å leve godt. Gud synes du fortjener det. Det synes alle vi i denne tråden også. Det er du som straffer deg selv, og det trenger du ikke å gjøre. Du trenger ikke å ha det så vondt som det du har det nå.

Du angrer. Så angre! Aksepterer at dette er fort stort for deg å bære. Noen ganger blir de litt mindre, spøkelsene i skapet, når vi bare kan annerkjenne at de er der, at de er en del av oss. Du tok abort, og det ble ikke noe barn da. Men kanskje du skal gi angeren og det ufødte barnet en plass i hjertet ditt. Der kan du verne om det, og gi det all den kjærligheten du ønsker. Og hold ømt og mykt om angeren din, for den har slitt så hardt alene i alle disse årene. Vern om hele deg!

Gå nå vekk fra pc'en, bort til familien din, og se at dette har du skapt. Så mye kjærlighet. Unn deg selv å leve nåtiden. Tiden går fort, før du vet ordet av det er barna fløyet.

Ingen kan noensinne endre fortiden, men vi kan endre fremtiden. Det begynner nå. Du har kraften i deg til å være den endringen du vil se. Og du har Gud i ryggen, alltid. Pass bare på at du har med deg selv også.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...