Hjelp.. jeg orker ikke mer..

[jaada]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal skrive dette her men hovedsaken er at jeg sliter... Jeg orker rett og lett ikke mer. Jeg tror jeg er et ondt menneske, og jeg tror jeg har pykiske problemer.. Jeg kan rett og slett ikke vise følelser, redd for å vise at jeg er sårbar,, redd for å vise hvor utrolig vondt jeg har det inni meg.

Og jeg vil ikke at andre skal være glad i meg, rett og slett fordi jeg ikke syns jeg fortjener at noen skal være glad i meg.

For under en måned siden tok jeg abort, 3 måneder var jeg på vei. Noe du faktisk kunne se var et barn har jeg drept.. Og jeg har fortsatt i ikke felt en tåre for det, ikke direkte. Og jeg fortalte det ikke til noen, ikke en sjel, kun legene vet noe... Og jeg vet ikke hvorfor, jeg vil ikke dele det med noen og nå går jeg med alle byrdene selv.

Det som fikk meg til alvor å bli kvalm over meg selv er at jeg i 1 time har sittet å grne fordi frisøren klippet det lange nydelig håret mitt for mye.. Det klarer jeg å gråte over..

I helgen var jeg også utro mot kjæresten min, med min beste venn, og en venn av han.. Og uansett hvor gla jeg er i kjæresten min, tror jeg at jeg kunne gjort det igjen, hater tanken av jeg kanskje er forelsket i dem begge...

Flere ganger har jeg tenkt at no orker jeg ikke mer, livet er rett og slett for vondt, og det at ingen skjønner noe som helst gjør alt så mye verre. Følelsen av å hate seg selv og ikke bli fortjent å bli elsket er det verste.. Jeg blir lei meg når kjæresten min sier han er glad i meg, bare fordi jeg syns han fortjener bedre...

Jeg vet ikke hvilke svar jeg leter etter... Bare noen som aner hvorfor jeg er slik, og hvordan jeg kan gjøre disse tingene uten dårlig samvittighet, det får jeg så og si aldri.. Så måttte jeg bare få det ut tror jeg :cry:

[jaada]

Jeg er forresten 17 år...

[Gjest Gjest]

Er ikke uvanlig med psyksiske problemer etter provosert abort (noen undersøkelse sier opptil 20 %..) så du er ikke alene.

Har du vurdert å snekke med amathea el for hjelp til å bearbeide sorgen og skyldfølelsen?

[jaada]

Er ikke uvanlig med psyksiske problemer etter provosert abort (noen undersøkelse sier opptil 20 %..) så du er ikke alene.

Har du vurdert å snekke med amathea el for hjelp til å bearbeide sorgen og skyldfølelsen?

←

Tingen er at jeg har egentlig ikke det.. eller jeg vet ikke.. jeg gjennomgikk det uten problemer, reiste til sykehuset og undersøkelser, leger, fant på historier for å skulke skolen sovv, alt på egen hånd.. Kanskje er jeg sånn fordi jeg måtte gjøre alt alene, jeg måtte være sterk og kynisk, ikke vet jeg.. Men som jeg sa har jeg aldri felt en eneste tåre for denne aborten eller barnet jeg skulle fått. At jeg har drept noen, uten å føle noe sorg... Livet gikk videre som ingenting hadde skjedd:(

[Cognizance]

Og jeg har fortsatt i ikke felt en tåre for det, ikke direkte. Og jeg fortalte det ikke til noen, ikke en sjel, kun legene vet noe... Og jeg vet ikke hvorfor, jeg vil ikke dele det med noen og nå går jeg med alle byrdene selv.

←

Det jeg tror er lurt at du gjør er å gå til fastlegen din og fortelle det du skriver her. Fastleger behandler også psykiske plager og kan kansje være en god samtalepartner for deg slik du har det nå, eller de kan henvise deg videre.

[Gjest Gjest]

Du kan oppleve problemer lang tid etter en abort eller en annen hendelse (voldtekt, dødsfall osv). Det er senvirkninger og du trenger noen å prate med. Hvis det er ventetid, kan du skrive ned dine tanker.

Du har ikke fortalt om dine problemer til din kjæreste, men jeg vet ikke hvor heldig det er når dere er så unge. Du må prate med legen din. Ring mental helses hjelpetelefon og fortell om dine problemer. De vil gi deg råd, og lytte til deg, men de kan ikke uttale seg om medisiner. Men du trenger ikke medisiner. Det du trenger er en å snakke med for å få ut innestengte følelser.

[Bhrsrk]

Jeg forstår det slik at du har hatt det vondt over lenger tid, og at aborten har gjort at problemene har toppet seg litt, at du ikke har noen du føler du kan betro deg til (siden du ikke fortalte noen om aborten), og at du også tidligere har gjort ting du mener du burde fått dårlig samvittighet for uten å få dårlig samvittighet.

Jeg kan forstå at du ikke gråter over en abort som du har forberedt deg på, men at tårene kommer når du opplever uforutsette problemer som får begeret til å flyte over. At du kan gråte, og at du innser at du ikke har det helt bra nå tror jeg tyder på at du kan få tilværelsen på rett kjøl igjen dersom du får litt hjelp fremover.

Det at du gjør ulike ting for å skade deg selv eller ditt forhold til de rundt deg (utroskap f.eks) bidrar til å bekrefte følelsen av at ingen bør være glad i deg (selvoppfyllende), og det er ganske vanlig om man har lignende problemer som du har. Det gjør deg ikke ond selv om det kanskje føles sånn, det betyr bare at du ikke har det bra nå. At du ikke får til å vise følelser nå betyr ikke nødvendigvis at du ikke kan vise følelser.

Jeg er enig med dem som anbefaler deg å snakke med legen, eventuelt hjelpetelefon eller lignende. Dersom du har en lege som det er vanskelig å snakke med går det an å bytte fastlege. Det er mange som har hatt tilsvarende problemer som du har hatt, selv om det sikkert føles ensomt nå som ingen forstår deg, men dette er ting som du kan få hjelp med.

[jaada]

Tusen takk for hjelpen dere, det føles bra at noen forstår:) :cry:

[sayitright]

Jeg forstår litt hvordan du har det...

Har selv vært utro mot kjæresten min, med en gutt som alltid har betydd utrolig utrolig mye for meg!

Har tenkt mye rart opp gjennom det siste året etter utroskapen... Slike ting som u tenker... Jeg har holdt ting skjult for kjæresten min, og jeg har nesten ingen kontakt med moren min(på dette området).

Jeg har en veldig tendens til å glemme alt det vonde, bare fortrenge det! Sier jeg noe slemt, gjør noe slemt osv, bare glemmer jeg det og later som ingenting.

Alt dette gjør at jeg føler meg råtten og ufølsom. Men er nødt til å bare gå videre, og kun tenke på det positive i livet.

Jeg tror egentlig denne "ondskapen" ved å bare glemme ting, og ikke felle e tåre for noe, er fordi vi er så unge... Vi vet ikke hva vi gjør, men er bare nødt til å lære av det...

Jente 16