Samvær...

[Gjesten29]

Så hvis far lager og bryter avtaler noen ganger i året, så skal man bare tåle det, på barnets vegne?

Joda, far er viktig i barnets liv. Og mors konflikter med far bør være underordnet. Men dersom far ikke tar ansvar, så tar han ikke ansvar! Og hvis dette går ut over barnet- og det gjør det jo som regel- så er det mors ansvar å sette en stopper for farens sårende ansvarsfraskrivelse.

Far er viktig, uansett konflikter med mor.

Men hvis far ikke viser interesse for barnet, så er han ikke viktig lenger. Ihvertfall ikke dersom han gir barnet en rekke opplevelser av skuffelse, savn og sorg,

Det er i alle fall min oppfatning.

←

Jeg forstår godt denne tankegangen, og det kommer klart an på situasjon. PÅå en annen side.Opplevelser av sorg, skuffelse og sorg er en del av livet, og som jeg tidligere har forklart mener jeg man skal strekke seg laaaangt så lenge far er en god far ved samvær. Jeg tror savn av en far som aldri er der er en større sorg..

[Gjest Madam Felle]

Jeg er ikke enig, jeg synes enhver ansvarlig intelligent enslig forsørger bør forstå hvor viktig en far er i ett barns liv- og gjøre det beste ut av det. Er han "udugelig" så er det bedre at det blir på hans premisser ( så lenge han er en god far når han har samvær) så får heller mor tåle litt/ eventuellt la mennesker hun stoler på ta litt byrde i perioder.

Er det snakk om rus/psykriatri stiller det seg annerledes.

←

Merkelig at det er mor som skal forstå alt, men far kan bare gjøre som han vil.

Jeg sitter i den situasjonen at jeg har nektet far samvær, på grunn av hans udugelighet som far. Kom og gikk som det passet han, og vet du hva, det passer faktisk ikke for alle barn. Jeg var den som måtte trøste hver eneste gang faren ikke kom når han skulle, og de gangene han dukket opp og bare ble i 10 min. Den form for sorg skal barn slippe å forholde seg til, for da er det faktisk bedre at far uteblir helt.

Hva ville du sagt til din sønn, når han gråtende spør hvorfor pappa ikke er glad i han? Jeg kom med mange unnskyldinger for faren i mange år, men til slutt var det faktisk nok. Nå har de ikke sett hverandre på noen år, men faren tar seg bryet med å komme og levere julegave til han for det er tydeligvis en veldig spesiell dag for faren. Men bursdagen til gutten, den glemmer vi lett. Han har faktisk bare fått en eneste bursdagsgave, og en telefon på snart 14 år. Ikke verst det gitt.

Så jeg er så uenig med deg som jeg kan bli, for det er faktisk mitt ansvar som foreldre å sørge for at gutten har det bra og at han føler seg elsket. Det gjør han nå når faren endelig er ute av livet han, for det har ikke kommet en tåre siden jeg fortalte det til gutten. Han er mye gladere, og selvtilliten er mye bedre.

Så jeg mener jeg har tålt nok, og det har virkelig min sønn gjort også.

[Gjest Madam Felle]

Jeg tror savn av en far som aldri er der er en større sorg..

←

Og jeg er helt uenig med deg i dette, som du kan lese i mitt forrige innlegg.

[Gjesten29]

Og jeg er helt uenig med deg i dette, som du kan lese i mitt forrige innlegg.

←

Alikevell vil jo gutten din ha en far. En far som stikker innom med en gave på julaften, tror du virkelig denne sorgprosessen er stoppet fordi det ikke har vært samvær?

[Gjest Madam Felle]

Alikevell vil jo gutten din ha en far. En far som stikker innom med en gave på julaften, tror du virkelig denne sorgprosessen er stoppet fordi det ikke har vært samvær?

←

Han møter ikke faren, men får gaven. Og jeg tror ikke den har stoppet, for jeg vet. Kjenner man barnet sitt godt, så ser man forskjell. Og den forskjellen er som natt og dag her, så jeg vet at det har gjort han godt.

Så får du tro hva som er best for andre sine barn, men jeg har ansvaret for mitt barn og da tar jeg det ansvaret også.

[Gjest Madam Felle]

Jeg har dessverre ingen konkret løsning på problemt som barna opplever.

I denne konkrete saken synes det som om moren har gjort det hun kan for at far skal stille opp og ingenting i beskrivelsen gir sagnaler om at hun har gjort noe feil. Dermed ligger problemet et annet sted, og løsningen har jeg antydet i avsnittet ovenfor (selv om ikke det hjelper barna i dette konkrete tilfellet).

←

Far har virkelig et valg selv, og når han velger bort et barn så er det hans valg. Det er ikke politikere sin feil, det er ikke moren sin feil, men det er helt og holdent faren sin feil.

Så i dette tilfelle er det helt og holdent farens sin feil, for det er han som velger å ha de så lite og det er han somv elger å overlate ansvaret til moren sin. Litt av ansvaret får farmor bære, siden hun lar sønnen slippe så lett unna. Hun burde ikke være barnevakt hele tiden, men dette er igjen noe mellom farmor og far.

Endret 13. april 2007 av Furstina

[Gjesten29]

Han møter ikke faren, men får gaven. Og jeg tror ikke den har stoppet, for jeg vet. Kjenner man barnet sitt godt, så ser man forskjell. Og den forskjellen er som natt og dag her, så jeg vet at det har gjort han godt.

Så får du tro hva som er best for andre sine barn, men jeg har ansvaret for mitt barn og da tar jeg det ansvaret også.

←

Jeg tror ikke jeg vet det beste for andres barn, jeg snakker ut fra en generell forståelse over noe jeg tror er viktig. Andres synspunkter lærer jeg av, som ditt innlegg over. Man gjør det beste ut av situasjon og ovenfor barnet sitt, og jeg har absolutt en forståelse, jeg er tross alt litt herdet.

[Gjest vsn]

Han møter ikke faren, men får gaven. Og jeg tror ikke den har stoppet, for jeg vet. Kjenner man barnet sitt godt, så ser man forskjell. Og den forskjellen er som natt og dag her, så jeg vet at det har gjort han godt.

Så får du tro hva som er best for andre sine barn, men jeg har ansvaret for mitt barn og da tar jeg det ansvaret også.

←

Synes ikke du trenger å forsvare deg. Det høres veldig fornuftig ut. Unger har ikke godt av gjentatte skuffelser. Det er ikke bestandig til ungens beste å ha kontakt med biologiske foreldre. Merkelig at akkurat det er så vanskelig å skjønne for mange her inne...

[Gjest Madam Felle]

Jeg tror ikke jeg vet det beste for andres barn, jeg snakker ut fra en generell forståelse over noe jeg tror er viktig. Andres synspunkter lærer jeg av, som ditt innlegg over. Man gjør det beste ut av situasjon og ovenfor barnet sitt, og jeg har absolutt en forståelse, jeg er tross alt litt herdet.

←

Ja, man gjør det beste, og heldigvis var mitt valg det beste i denne situasjonen. Det er en lang historie bak, og derfor kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har gjort det rette for mitt barn. Så lenge han er glad og fornøyd, så er jeg fornøyd.

Hadde han vært glad og fornøyd med at faren kom når det passet han, så ville det vært greit for meg. Til den grad det er greit da, men jeg ville sett på barnet at han ikke hadde det vondt.

[Gjesten29]

Synes ikke du trenger å forsvare deg. Det høres veldig fornuftig ut. Unger har ikke godt av gjentatte skuffelser. Det er ikke bestandig til ungens beste å ha kontakt med biologiske foreldre. Merkelig at akkurat det er så vanskelig å skjønne for mange her inne...

←

Gjennom andres erfaringer åpner det rom for egen refleksjon og læring, det er noe med at "hvis man ikke har tråkket den andres sko" så jeg er glad for at damer tør å si hva de mener og forklare det så godt som det ble gjort her. Og det uten at det blir krangel og sure miner, det er lov å ha andre synspunkter.

[Gjesten29]

Ja, man gjør det beste, og heldigvis var mitt valg det beste i denne situasjonen. Det er en lang historie bak, og derfor kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har gjort det rette for mitt barn. Så lenge han er glad og fornøyd, så er jeg fornøyd.

Hadde han vært glad og fornøyd med at faren kom når det passet han, så ville det vært greit for meg. Til den grad det er greit da, men jeg ville sett på barnet at han ikke hadde det vondt.

←

Du virker som en utrolig flott mor.

[Gjest Madam Felle]

Du virker som en utrolig flott mor.

←

Takk, prøver så godt jeg kan :icon_razz:

[Gjesten29]

Takk, prøver så godt jeg kan  :icon_razz:

←

[Gjest Persille]

Man kan ikke tvinge en far til å være far. Til å prioritere sine barn.

Slutt med det. Forhold deg til virkeligheten. Ta vare på ungene dine. Snakk med de og vær ærlig, men rund i praten omkring faren. Ikke forvent at han overholder avtaler når du av erfaring vet at han ikke gjør det når det passer ham.

Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt det jeg skjønner nå. Da hadde både ungene og jeg sluppet unna en del ting.

Endret 20. desember 2010 av Persille

[Gjest Madam Felle]

Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt det jeg skjønner nå. Da hadde både ungene og jeg sluppet unna en del ting.

←

Samme tenker jeg, men på den andre siden er jeg glad for at jeg har gjort alt for å prøve å få til et forhold. Det kan aldri bli brukt mot meg at jeg ikke gjorde det jeg kunne, for jeg prøvde virkelig.

En får være glad for at vi så det til slutt, for det er nok de som aldri ser dette.

Endret 13. april 2007 av Madam Felle

[Furstina]

Tråden rensad.

Se reglerna

/Furstina (moderator)

Endret 13. april 2007 av Furstina

[gunzilla]

Ja.

Si at pappa ikke har tid til dem, og slutt og mas

Selvsagt skulle det vært annerledes, men sånn er det ikke. Da må man ta konsekvensen av det.

Ja, for faren kan jo ikke forstå dette selv

Det er nok dessverre slik at hvis mannen ikke vil, så vil han ikke. Og istedenfor å prøve å prakke på ham et barn, så er det like greit å innstille seg- og IKKE MINST barnet- på at de lever en alene-tilværelse. Det behøver slett ikke være så ille, så lenge man ikke tror at man savner noe (som ofte ikke kan oppfylle halvparten av forpliktelsene sine).

Jeg synes at enhver ansvarlig, intelligent alenemor med en "vanskelig" far burde skjalte ham ut av sitt og barnets liv. Det betyr ikke at man avskriver alle menn man har hatt konflikter med som udugelige, men hvis han ikke bryr seg om barnet- så hvorfor mase? Da er barnet ditt

←

Veldig bra skrevet. Jeg er enig i at det burde være skikkelig, eller ingenting.. Tror at middelmådig er mer sårende for barna. Enten så tar han sitt ansvar, eller så gjør han det ikke.