Aspergers syndrom

[Ninen]

Jeg har en venn som har aspergers syndrom. Han er snart 30, har ikke jobb, sliter litt med å fullføre ting han begynner på, for å gi en kort presentasjon. Jeg vet lite om hvordan asperger fungerer, så jeg håper å få litt informasjon her. Det jeg lurer spesielt på er hvor store krav og forventninger jeg bør stille til ham. Kan han "oppdras" eller må jeg bare akseptere ham som han er? Jeg vil ikke oppdra ham for min egen del, men jeg tenker at han kanskje vil få det lettere i livet om han lærer seg et par "leveregler". Jeg lurer på om jeg gjør ham en bjørnetjeneste ved å la være å stille krav.

Et par eksempler:

Han er ikke så flink til å møte opp til avtalt tid, kommer for sent eller avlyser fordi han ikke har lyst likevel akkurat da.

Han er ikke så flink med penger, bruker dem på morsomme ting og dyr ferdigmat og er ofte tom for penger før måneden er over- og da er det vanskelig å kjøpe mat og annet han trenger. Nå har han foreldre som hjelper ham, men hva vil skje senere når de ikke kan hjelpe?

Jeg har hørt at folk med asperger kan lære seg samfunnets regler slik at de kan fungere bedre i hverdagen. Jeg vil gjerne at han skal få det bedre, men vet lite om hvordan jeg skal gå frem for å hjelpe ham. Spesielt tror jeg det hadde vært fint for ham om han lærte seg å holde styr på pengene sine.. Og det er jo vanskelig for ham å få en jobb når han ikke går på jobb når han ikke har lyst en dag..

Håper noen har råd til meg

[Tiit]

Jeg vet litt om Asperger.

Det er ulike grader av det, og de med AP blir veldig "typisk seg selv". Stor forskjell på mennesker med AP. Flest menn har det, noe arvelig faktor, 1 av 1000 i befolkningen (mener jeg det var) Det er ulikt hvor hemmet de kan bli i dagliglivet.

Mennesker med AP har ofte høy intelligens, er har emner de kan svært mye om. Superinteresse for spesielle områder. Dette kan være en yrkesbane for noen som tar høy utdanning, og blir litt "fagidioter".(superengasjert i faget sitt)

AP er en form for "ordblindhet" som går på vansker med å forstå og tolke kroppsspråk, billedspråk, ironi og spøk, og skjulte betydninger i ord og vendiger. Dette kan bli veldig hemmende, og gjøre folk utrygge og engstelige. Gir gjerne manglende mestringsfølelse, og en følelse av å ikke høre til/forstå andre. Mennesker med AP etablerer seg gjerne med sosiale "tolker" som hjelper dem med samspill med andre; dette være seg velmenende venner/familie som legger tilrette for at de ikke går på store blundere. Andre igjen liker å få mennesker med AP til å gå på limpinnen gang på gang, og da kan de få en slags maskotrolle. De blir til latter til fornøyelse for andre.

Mennesker med AP er gjerne svært kloke, og forstår godt at noe er galt. De trenger kanskje hjelp til å forstå hva som er vanskelig for dem, og hva som er deres sterke sider. Det er lurt at de lærer sosiale koder og regler, for de har problemer med å tilegne seg det som andre.

Ofte kan de ha kroppslige symptomer på stress, eks magekatarr/sår eller andre plager.

Mange med AP kan klare seg veldig godt, og få familie og barn, og gode jobber.

Jeg mener at de ofte kan bli noe overbeskyttet og skjermet av familie og venner, og dermed kanskje beskyttet for noen naturlige utfordringer som feks å styre sin egen økonomi el.

Noen kan ha et sterkt sinne/aggresjon, grunnet at de ofte misforstår sosiale settinger og samspill. Forusigbarhet, regler og koder, og en sosial "fortolker" kan hjelpe.

Jeg har ikke medisinsk kompetanse, så det jeg har sagt er ikke-faglige oppfatninger som må tas for det det er.

[Gjest =tentacle=]

Jeg har ikke erfaring med å jobbe med atferdsendringer hos voksne med Asperger, men jeg ser for meg at dette kan være en veldig omfattende oppgave som kanskje ikke lar seg gjennomføre eller bør forsøkes på innenfor rammene av et vennskap. All ære til deg for at du vil hjelpe, men han har sikkert mye å lære om vennskap også, og et profesjonelt apparat som kan veilede ham mer på hvordan organisere andre deler av livet?

[Gjest Bellatrix]

Det stemmer det du skrev, Tiit. Folk med Asperger har ofte et spesialfelt de er veldig interesserte i, men har problemer med å tolk sosiale koder. Når det gjelder dette med avtaler og sånn kan det være vanskelig. Stesønnen min har asperger, og hvis han skal hit så er det mye lettere for han å få et konkret tidspunkt å komme på, enn bare at han kan komme når han vil. Hvis vi sprø om han kommer klokken 18 så svarer han gjerne ja og kommer klokken 18, men spør vi når han kommer blir han usikker og det er ikke sikkert han kommer i det hele tatt. Det har også vært problemer før med å få han med på hytteturer eller andre utflukter. For å få han med måtte vi være veldig presise, men å fortelle hvem andre som skulle dit, hvor lenge vi skulle være der og at han kunne fiske der. Det som er veldig viktig når det gjelder mennesker med Asperger er å være tydelig. Gi klare beskjeder, der det ikke er rom for tolkning. Ikke si 'sekstiden', men seks.

Men som Tiit skrev så er folk med Asperger velig forskjellige. Noen fungerer bedre enn andre, noen kan man stille større krav til en andre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det dere skriver er riktig. Har ikke så mye erfaring selv, men har jobbet sammen med en med aspergers (som hadde tilrettelagt arbeidsplass) og ellers fått med meg litt her og der via bekjente. Han jeg jobbet sammen med var nokså dårlig tilpasset - ikke veldig sosialt fungerende, høyt fravær osv. Men mye pga greit arbeidsmiljø og ikke minst en sjef som er veldig konkret og flink til å gi klare beskjeder, synes jeg det virker som han klarer seg mye bedre i jobben pr i dag enn da jeg jobbet der. På andre områder også - han har fått råd om kosthold o.l og blitt mye sunnere enn før

Men jeg tror det kan være vanskelig å "endre" eller "hjelpe" en person bare gjennom vennskapet (samboeren min og noen av hans venner har prøvd det samme med en kamerat med flere slike symptomer, resultatet er nok mer irritasjon og følelse av å ikke strekke til enn faktiske resultater. Man må nok gjøre det på rett måte og være "rett person", ikke bare velmenende venn). Et forslag kan være å foreslå at han tar kontakt med NAV for å få hjelp til å finne en tilrettelagt arbeidsplass - det tror jeg er en bra løsning om han ikke har arbeidslivserfaring. Du kan jo også prøve å finne mer info om diagnosen, bøker osv - f eks det Bellatrix nevner om å gjøre konkrete avtaler o.l, det kan være greit å vite så man kan endre seg selv også

[Tiit]

Jeg har lært at det er svært vanskelig for en med AP å bruke skjønn i en situasjon, han eller hun må vite (fått konkret beskjed) om hva som forventes, eller å ha vært i situasjon så mange ganger at handlingen har blitt til en regel.(Eks. Når man kommer på jobb om morgenen, sier man god morgen til sine kollegaer) (Eller: Når noen har fortalt en vits, ler man like lenge som de andre)

Mennesker med AP bruker masse krefter på mellommenneskelige småting som de fleste tar intuitivt ut fra sin sosiale kompetanse.

[Ninen]

Tusen takk for mange interessante svar Jeg vil bare oppklare at jeg ikke er ute etter å "behandle" ham eller å gå aktivt inn for å endre ham. Jeg bare lurer på hvordan jeg bør oppføre meg i forhold til ham uten å gjøre han en bjørnetjeneste ved å skåne ham for mye. Og så er jeg usikker på hvor mye jeg kan forvente av ham. Jeg vil jo ikke la ham føle seg mindreverdig ved å behandle ham som et barn på områder der han ikke har behov for særbehandling. Jeg skjønner at ingen kan gi meg spesifikke råd uten å kjenne ham eller meg, men ønsker mer forståelse for hvorfor han er som han er.

Takk for mye nyttig informasjon Tiit! Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, veldig interessert i én ting for eksempel.

Jeg mener at de ofte kan bli noe overbeskyttet og skjermet av familie og venner, og dermed kanskje beskyttet for noen naturlige utfordringer som feks å styre sin egen økonomi el.

←

Det er dette jeg er litt redd for å gjøre. Han har ikke så stor omgangskrets og hvis alle han møter behandler ham på en spesiell måte, så blir det vel ikke lettere for ham å møte nye mennesker som ikke oppfører seg slik alle han kjenner gjør. Jeg har ikke tenkt å bli "redningen" hans og løse alle hans problemer, men lurer på hvor "overbeskyttet" han trenger å være.

Jeg har ikke erfaring med å jobbe med atferdsendringer hos voksne med Asperger, men jeg ser for meg at dette kan være en veldig omfattende oppgave som kanskje ikke lar seg gjennomføre eller bør forsøkes på innenfor rammene av et vennskap. All ære til deg for at du vil hjelpe, men han har sikkert mye å lære om vennskap også, og et profesjonelt apparat som kan veilede ham mer på hvordan organisere andre deler av livet?

←

Det er en viktig ting du sier her, og et vennskap kan nok lett ødelegges når man blander inn slike ting i forholdet. Nå har jeg sikkert gjentatt det til det kjedsommelige, men jeg har ikke tenkt å gjøre store adferdsendringer med ham. Det er som du nevner mye han trenger å lære om vennskap, og det er nettopp hvordan jeg bør oppføre meg som venn jeg trenger å finne ut mer om. Hva skal jeg gjøre hvis han trenger penger til noe og ikke får fra familien akkurat da? Og skal jeg bare godta at avtaler avlyses eller bør jeg si klart fra om at avtaler skal holdes? Jeg vil jo ikke ødelegge vennskapet ved å lage en skjevhet i forholdet ved å prøve å lære han opp. Men jeg lurer på hvor mange krav jeg som venn kan stille til ham i vårt vennskap.

Det som er veldig viktig når det gjelder mennesker med Asperger er å være tydelig. Gi klare beskjeder, der det ikke er rom for tolkning. Ikke si 'sekstiden', men seks.

Men som Tiit skrev så er folk med Asperger velig forskjellige. Noen fungerer bedre enn andre, noen kan man stille større krav til en andre.

←

Tusen takk for dette rådet! Det skal jeg virkelig prøve å tenke på. Jeg har ikke tenkt noe på dette og avtaler har nok ofte vært ganske løse. Jeg skal prøve å være mer konkret både med avtaler og annet, så får vi se om det gir resultater Det er nettopp slike råd som er veldig nyttige for meg å få, for da skjønner jeg litt mer av hva problemet er og hvordan han tenker. Og så er det lett for meg som venn å gjøre noe med uten at det blir for påtrengende.

Det du sier, Gjest, om at personen klarte jobben bedre etter en stund, er interessant. Dette har jeg lurt litt på, om han kan utvikle seg mer om det blir stilt noen krav til ham og ikke bare sydd puter under armene hans. Jeg lurer på om vi rundt ham stiller for få krav og kanskje heller gjør det vanskeligere for ham å komme seg videre. Jeg vet ikke om han er så motivert for en jobb, men jeg tror nok det hadde vært godt for ham, ikke minst å få en mestringsfølelse. Litt av problemet er kanskje at han forstår at han er annerledes og kanskje er litt flau over å måtte ha en tilrettelagt arbeidsplass.

Jeg tar gjerne imot flere svar Jeg blir ofte frustrert over at jeg ikke forstår hvordan han tenker og ser på ting, og føler ikke alltid jeg kan spørre om alt for han er ikke så pratsom om sånt, og han liker ikke akkurat å fokusere så mye på at han er annerledes. Og jeg synes det er veldig vanskelig å vite hvor grensen går for hva jeg kan forvente av ham, og hva jeg kan bli irritert over. Jeg mener, det hjelper kanskje ikke å vise ham at jeg blir irritert over noe han ikke kan hjelpe for.

Jeg er kanskje ikke så god til å beskrive tankene mine omkring dette. Jeg vil være til hjelp for ham, men uten å gå ut av rollen som venn og uten å bli sprø av frustrasjon...

Forresten, hvis noen har gode råd om bøker eller nettsteder, så tar jeg gjerne imot. Jeg har lett en del på nettet, men har ikke funnet så mye om hvordan det er å være venner med en med asperger.

Endret 11. april 2007 av Ninen

[Tiit]

http://www.frifagbevegelse.no/fontene/faga...icle1908396.ece

Her er noe jeg fant om AP og utvikling av vennskap.

Jeg syns han er veldig heldig som har en venn som deg!

[Gjest ElCaramba]

Hei

Jeg har lest igjennom alle svarene du har fått, og må si at det er utrolig mye bra skrevet her.

Asberger er en funksjonshemming, dvs personeneer i utgangspunktet normalt begavet, men har noen funksjonsvansker.

Mennesker med Asberger kalles "velfungerende autister", og de individuelle forskjellene kan være store. Fellestrekk som atypisk prososiale evner, og detaljinteresse legges oftest stor vekt på. De har problemer med evnen til å få sammenheng og mening i sine opplevelser.

De er sårbare for stress, mas og kritikk. Derfor har de ofte problemer ift skole og jobbsammenheng.

Det er viktig å se mennesket, og de andre egenskapene det har, bortsett fra syndromet. Din venn har en god venn i deg.

Jeg kan anbefale mye bra litteratur på et universitetsbibliotek, institutt for psykologi. Hvis du bor i nærheten av et. Vi har deler av denne litteraturen i pensum (psykologi profesjon) så jeg har selv lest det jeg anbefaler.

Asberger går under autismespekteret. Autismeforeningen i Norge har egen hjemmeside: www.autismeforeningen.no. Her ligger mye info om Asberger syndrom.

BUP og andre institusjoner for psykisk helse, også voksenpsykiatri, har noe stoff om Asberger.

Tilnærmingsmetoder og hvordan fungere som støtteperson til en med lidelsen kan være en utfordring, og det er helt fantastisk at du viser omsorg for en venn som daglig møter på små kriser pga misforståelse fra omgivelsene.

Skap forutsigbarhet og OVERSIKT i tilværelsen, bruk konkret språk uten billedlig tale, forbered evnt endringer i rutiner og hvordan det skal skje.

FOKUSER på vedkommedes positive sider og evner!

Ved misforståelser, eller protest fra vedkommede: Omformuler setningen, ikke mas eller rop. Negativ respons skyldes ofte kommunikasjonssvikt.

Mht daglig hjelp: Hjelp til i organisering der ting ikke går som planlagt, da alternative løsninger kan være vanskelig å finne for vedkommede.

Ta vare på de gode opplevelsene, og del gode minner ofte, le sammen og skap et bånd mellom dere. Tillit er essensielt.

Beste hilsen fra Caramba

[Maja_83]

Dette er kanskje ikke det du lurer på, men her er min erfaring og mening.

Vi har en 11åring med aspergers i familien. For min smak så synes jeg det blir satt altfor stort fokus på at han har syndromet og han får mer eller mindre null grensesetting fra foreldrene. (Hadde det vært min sønn ville jeg gjort ting på en helt annen måte). Når de spiser så spiser aldri han sammen med dem - ikke en gang når det er besøk, for han vil kun spise pizza (uten pålegget så klart) eller nudler. Han spiller det samme dataspillet konstant. Han vil ikke kjøre bil. Han straffer moren sin om han ikke får viljen sin. Fortsatt så sover han i sin mors dobbeltseng, og han blir tørket bak når han er "ferdig". Han ser ut som en vanlig gutt og er aktiv når han gidder (feks lekeslåss med storebror, gå på ski eller spille bowling). Han er dyktig på tall og elsker oddsen.

Jeg synes det er mye urovekkende her, og jeg vet at det er så mange voksne mennesker i samfunnet vårt som garantert har samme syndrom uten at noen noen gang har diagonisert dem, og de fungerer godt - bortsett fra at de kanskje blir sett på som litt sære og en smule asosiale. Jeg mener at det som blir gjort med en i oppveksten legger grunnlaget for hvordan man utvikler seg i fremtiden og det samme gjelder for aspergers. De som har tenåringer eller voksne venner med syndromet burde ikke fokusere på å forandre dem, for har de blitt oppdratt med luftputer under armene fordi de har et syndrom og er vant til at omgivelsene står på pinne for dem, vil de ikke forstå hvorfor de plutselig nå skal tilpasse seg samfunnet. For som sagt i andre innlegg - folk med aspergers har problemer med å skjønne sosiale koder og aspekter i samfunnet. Hadde min unge hatt aspergers hadde jeg selvsagt tatt hensyn til dens syn på tilværelsen, men jeg hadde tilpasset og gjort alt i min makt for å oppdra ungen som en hvilken som helst annen unge slik at den hadde glidd lett inn i samfunnet som tenåring/voksen.

[Ninen]

Takk, Tiit! Jeg skal virkelig sjekke ut den nettsiden i kveld

ElCaramba, jeg får nok til et besøk på et universitetsbibliotek. Er det lett å finne riktige bøker (som ikke er alt for faglig avanserte, kanskje)?Jeg tar til meg de rådene du uthever. Flott å få vite hvordan jeg best kan være til hjelp og unngå misforståelser.

Takk for svar, Maja_83! Jeg blir glad for å høre om alle erfaringer. Forstår jeg deg rett i at du mener at det er for sent å forandre en voksen autist til å passe inn i samfunnet? Jeg har ikke selv tenkt å påføre ham store forandringer, men jeg blir glad når jeg hører det fortsatt er håp om at han kan passe bedre inn i samfunnet, gjennom hjelp fra NAV eller annet faglig støtteapparat. Nettopp fordi jeg ønsker det beste for ham. Det jeg er ute etter å gjøre selv, er å være en god venn, stille passe mengde krav og være passe tolerant. Slik at jeg i alle fall ikke stikker kjepper i hjulene. Jeg innbiller meg også at ved å frata ham alt ansvar, så får han heller ingen mulighet til mestringsfølelse og til å føle at han betyr noe og er viktig for meg og andre.

Jeg er klar over at jeg både er opptatt av hvordan jeg kan forandre meg som venn for å være mer på bølgelengde og unngå misforståelser, samtidig som jeg sier at jeg ikke vil gjøre ham den bjørnetjenesten å oppføre meg på en spesiell måte overfor ham slik at terskelen til å møte andre mennesker blir større. Jeg tenker at jeg må hvertfall begynne med meg selv, ved å lære hvordan jeg bør kommunisere med ham. Da kan vi kanskje få et mer velfungerende forhold uten så mye frustrasjon (fra begges side tror jeg...). Og det at han får oppleve at det går an å ha et godt forhold til et annet menneske vil kanskje hjelpe ham litt til å tørre å møte nye. Kanskje kan vi også få snakket mer om hvorfor det noen ganger blir misforståelser. Det hadde hvertfall vært oppklarende for meg.

Men jeg tror nok at hvis jeg får et barn med asperger, vil jeg begynne "treningen" fra babyalder, med fagpersoner selvfølgelig. Som foreldre er man mer rett person til å drive oppdragelse. Og prøve å få til en kommunikasjon om følelser også. Vennen min snakker så vidt jeg vet ikke med noen om hva han tenker og føler om seg selv og de nære omgivelsene. Er det noe som er typisk for asperger?

[Donpedro]

Men jeg tror nok at hvis jeg får et barn med asperger, vil jeg begynne "treningen" fra babyalder, med fagpersoner selvfølgelig.

←

Meg bekljent, så tar det ofte mange år før man oppdager og diagnostiserer asperger. nettopp fordi man ner ganske så velfungerende.

[Maja_83]

Meg bekljent, så tar det ofte mange år før man oppdager og diagnostiserer asperger. nettopp fordi man ner ganske så velfungerende.

←

I tilfellet jeg snakker om har det vært kjent siden gutten var liten. Han hadde såkalte tvangstanker som nok bidro til en diagnose. Han MÅTTE feks ha en spesiell type godteri hver dag i flere år, og han måtte ta på en vegg på den lokale banken når de var på vei til steder. Dessuten hadde han problemer med å utvikle språk i begynnelsen.

Man antar forresten at pappaen i familien også har syndromet ettersom han har svært mange typiske trekk ved aspergers, men han vil jo ikke undersøke dette selvfølgelig. Menn og stolthet

Huff, liker ikke tanken på at våre barn pga dette er genetisk anlagt til å få syndromet...

[Gjest Gjest]

Jeg skrev innlegg som gjest i går, tenkte bare å utdype litt mer. Jeg tror du har en god tilnærmingsmåte, Ninen. Det du skriver om å gi mestringsfølelse er viktig - for en med Aspergers kan det være ting som virker bittesmå for deg (som avtaler, forstå hva du "egentlig" mener osv) som utgjør en forskjell. Jeg tror også man kan tilrettelegge for endel endring så lenge man gir det tid - han jeg jobbet med hadde f eks ikke hatt noen god oppvekst, uten at jeg kjenner detaljer, men han har jo likevel i voksen alder lært mye. Han vil alltid være en "raring", men han fungerer i hvert fall i jobb, har fått litt mer sosialt nettverk, er i bedre fysisk form, enn han var for noen år siden. Dette påvirker selvfølelsen, og da er målet nådd, synes jeg.

Jeg tror også det er feil å gjøre som slektningene til Maja_83 og ikke sette grenser for et barn med syndromet (eller andre barn!). Det kan sikkert være vanskelig fordi barnet kanskje er ekstremt "sta" og ikke ser poengene ved grensene like lett som et friskt barn. Dessuten vil jeg tro at noen "normale oppdragelsesmetoder" fungerer mot sin hensikt pga de begrensningene syndromet gir på forståelse av sosiale koder. Det må være veldig frustrerende for barnet også, når det skjønner at det gjør ting galt, men ikke forstår hva som skal til for å gjøre det rette. Der kommer vel det med konkrete beskjeder (kom klokka seks) inn, blant annet...

Men nå skal jeg ikke synse mer.

[Ninen]

Jeg ser at det kanskje var litt korttenkt av meg å si at jeg selv ville gitt barnet hjelp fra starten. Det ønsker vel alle foreldre. Jeg tenkte vel ikke på at barnet ikke akkurat fødes med "asperger" skrevet i pannen... Men jeg tror det er sunt for alle barn at det settes grenser. Men for folk med asperger må man kanskje sette grenser på en annen måte enn for andre.

Jeg tenker å begynne i det små i forhold til vennen min, med å være tydeligere og gi klare beskjeder. Og omformulere meg hvis han blir irritert pga en misforståelse. Jeg har jo ikke konsekvent vært utydelig tidligere, men jeg har ikke tenkt på å se etter noen sammenheng mellom når han avlyser eller slikt og når jeg har vært utydelig. Kanskje det nå vil bli færre misforståelser og mindre frustrasjon fra begges side

Det du nevner, Gjest, om et større sosialt nettverk, tror jeg vennen min kunne trenge. Jeg vet at han chatter en del på nettet, og kanskje føler han ikke behov for mer? Men det er få mennesker han møter, og jeg tenker det kunne vært godt for ham å møte flere og ha en større omgangskrets. Jeg håper det settes opp noen tiltak for ham med arbeid og studier, men det virker som han faller litt mellom to stoler, for normal for en del tilbud og for unormal for resten. Uansett tror jeg ikke det er min oppgave å blande meg så mye inn i det. Jeg har pleid å oppmuntre når det er noe nytt på gang, som kurs for eksempel, men ikke presset på. Det tror jeg andre bør gjøre. Jeg vet ikke om han får noe samtaleterapi eller annen "behandling", men jeg tror han kunne hatt nytte av det, som arbeidslivsforberedelse.

Jeg har inntrykk av at han føler han får til lite, det er derfor jeg tror han kunne trenge litt mer selvfølelse og mestringsfølelse. Kan jeg for eksempel si "Flott at du kom i dag" når vi møtes eller har han allerede nok mestringsfølelse ved å ha kommet?

[Ninen]

http://www.frifagbevegelse.no/fontene/faga...icle1908396.ece

Her er noe jeg fant om AP og utvikling av vennskap.

Jeg syns han er veldig heldig som har en venn som deg!

←

Siden var veldig interessant. Jeg må fordøye litt det som står der, og skal nok også sjekke noen av bøkene det var henvist til. Jeg har tenkt lenge at jeg må finne ut mer om asperger og er så glad for at jeg endelig har somlet meg til det. Håper vi kan få et enda bedre forhold nå.

[Gjest ElCaramba]

Hei igjen!

Hvert fakultet har som regel "sine" bibliotek, hvis du drar til det som hører til psykologi enheten så skal det være lett å finne litteratur.

Alt står i oversiktlig og logiske hyller, og det er ikke en slik mengde bøker som på offentlige biblioteker der det kan være vanskelig å finne nåla i høystakken.

Det finnes generelle bøker, med kapitler som er innom temaet, eller egne bøker som tar for seg adferdsproblematikk, der temaet vies stor oppmerksomhet. Spesielt intessant er hvordan relasjoner best ivaretas mellom personer med asbergers, og normaltfungerende.

Håper det kan være til nytte!

Beste hilsen, Caramba

[Ninen]

Takk, ElCaramba! Da prøver jeg å finne dette psykologibiblioteket Det er vel sikkert folk der som kan hjelpe meg om jeg ikke finner de bøkene jeg trenger også. Skal prøve å få dratt dit neste uke, tenker jeg

[Gjest Gjest]

Asberger er en mild form for autisme. En kjent metreolog uten at jeg vil si navn har Asberger. En som har Asberger er godt fungerende til daglig, men på det sosiale plan er det litt verre, de har vanskelig for å finne venner å tilpasse seg. De har også en form for mani, blir de opptatt av en ting ,ja så er det kun det de fokuserer på å kan på mange måter minne om en mani.Folk med Asberger er ellers godt fungerende,hvis de får den hjelpen de trenger.

[Donpedro]

I tilfellet jeg snakker om har det vært kjent siden gutten var liten. Han hadde såkalte tvangstanker som nok bidro til en diagnose.

←

Jada, skrev kun kommentaren min fordi at det er sjelden man vil se at en BABY har asperger. Barn er en helt annen sak.