Kutte kontakt med foreldre/søsken

[Gjest Anonymous]

Har noen brukere av dette forum erfaring når det gjelder å kutte forbindelsen til familien sin, og hva som evt. utløste dette? (Uten at jeg skal grave i svært triste og personlige saker som vold og overgrep etc.) Mannen min vurdere å kutte forbindelsen til foreldrene sine rett og slett for å få det bedre psykisk og kunne styrke sin egen selvfølelse. Han har to søstre og i forhold til moren har han alltid vært mindre verd enn disse, noe jeg til og med har lagt merke til selv nå som alle er voksne. Hugg og kritikk får han hele tiden. Feil utdannelse, feile meninger, feile fritidsinteresser.... De tillater seg til og med å komme med spydigheter og latterliggjøre ham mens andre er til stede (barnebarn, venner osv... ). Mannen min er selvfølgelig blitt stille og sjenert etter å ha hatt det slik i alle år, men etter å ha bodd noen år på en helt annen kant av landet har han blitt mye åpnere og gladere. Men nå har vi flyttet tilbake og terroren er begynt igjen. Venner og svigerfamilie (min familie) er helt sjokkert; de kjenner mannen min som en morsom, lun, dyktig og hjelpsom kar.

Han har prøvd med lange samtaler med foreldrene, men det nytter ikke. Han tar selvfølgelig heeelt feil (selv det han føler er feil). Nå for noen uker siden tok han er ganske krasst oppgjør med dem og siden har telefon og ringeklokke vært stille. Mannen min er blitt så avslappet og kjekk å være samme med! Han sier også selv at han synes det er deilig å få være i fred. Skal man absolutt ha kontakt med familie for enhver pris? Nei, mener jeg og vil gjerne høre hva andre sier. Vi har snakket mye om dette og jeg har sagt til mannen min at det vanskeligste blir dersom noe skjer med en av foreldrene. Da vil han nok bli fylt med dårlig samvittighet og stor sorg. Men han har seg selv å tenke på og må gjøre det han trenger å gjøre for å få et godt liv. Forandrer foreldrene seg (not very likely, but...) kan han kansje ta opp igjen kontakt. Uansett vil jeg støtte ham. Hva mener dere?

[Gjest Hilde K S]

Det finnes ingen regler som sier at man må like familien sin.

Slik du beskriver dette er det kanskje til det beste for din mann å kutte, evt minimalisere kontakten.

Slik jeg ser det er den kontakten de har bare nedbrytende !

[Thomasine]

"Venner velger man, familie får man..." er det noe som heter.

Har man vært så uheldig å få utdelt en familie som ikke tar vare på en, bryr seg om en og som en ikke liker - ja, da ville jeg "droppet" dem !! Husk vi har bare et liv ( så vidt vi vet... ) og det må vi bruke som best vi kan ! Vi har selv kuttet ut et familiemedlem. Hun er kun opptatt av seg selv, og er til stadighet ute etter å gjøre livet surt for alle andre. Etter det, har vi alle hatt det mye bedre, og behøver ikke tenke på alt vi sier og gjør... :)

Ikke hold på noen som gjør livet dårlig, det er livet for kort til... :)

Lykke til !

[Trønderveitja]

Vanskelig tema dette...Dype følelser og lojalitet er i sving.Det er bra at du har så mye deltagelse i din manns følelsesliv som dette innlegget tyder på, og at du prøver å støtte opp om han (uten å fortelle han hva han skal gjøre).Det er tydelig at det er problemer, som har pågått hele hans liv, og det er ekstremt vanskelig å løse sånne ting uten at det er vilje fra alle parter. Siden din mann har konfrontert familien sin, mener jeg at ballen ligger hos disse...De må se problemet og være villig til å være imøtekommende ovenfor mannen din, ellers er vanskelig å se en løsning som åpner for en gjenforening. De har fått vite hvor problemet ligger.Å ha så liten kontakt med familien som mulig...Det er en løsnig, som sikkert ikke er den beste,men det er en løsning å LEVE med. Og det er det man må, ikke sant...LEVE?Dere har at liv sammen...familie, eller ikke familie?Lykke til!Håper at dere finner en løsning.

[Tiqa]

Jeg er generelt for at man skal unngå mennesker som forsurer miljøet rundt seg - om du påvirkes av dette.

Hører så ofte om (spesielt) jenter, som har opptil flere venninner de "egentlig ikke liker".

Det har ikke jeg - bruker kun tid på de jeg trives sammen med.

Nå er det litt annerledes med en familie.

Det er på grunn av bånd, og det er på grunn av at vi er opplært til å tro/mene at familie er det næreste og viktigste vi har her i livet.

Det er sant at familien er det aller næreste - men nå har jo mannen din fått sin egen familie i deg - og dermed er hans egen familie sekundær. Den kan iallefall være det.

Det som er problemet her, om mannen din velger å bryte all kontakt, er at han kan komme til å angre forferdelig i ettertid.

Det er en forferdelig følelse at et menneske du ikke har "gjort opp med" dør fra deg - tro meg.

Selv om det ikke føles slik nå, vil det nok plage ham senere, i større eller mindre grad. Er han derimot klar over dette, og likevel velger å gjøre det slik, er jo saken ganske grei. - Om ikke grei, så selvforklarende.

Jeg skjønner ham godt - det er uaktuelt å oppføre seg som idioter fordi man "jo er i familie".

Jeg ville nok prioritert et godt liv nå, fremfor å tenke på mulige vonde tanker senere.

[Furstina]

Det är svårt både att leva med familjen och att leva utan dem, det är min erfarenhet. Problemet är att man är släkt och det ständigt kommer upp nya tillfällen då man behöver ha kontakt. Bröllop, sjukdomar, begravningar etc. Det som gör det allra svårast är att man ofta bryr sig. Det är svårt att stänga av känslorna och därför gör det ont.

Någonstanns vill nog de flesta ha (en bra) kontakt med sin familj, man tänker på det emellanåt, gör försök och blir sårad. Oavsett vad ni väljer kommer det att göra ont både på kort och lång sikt. Tyvärr.

Det bästa ni kan göra är nog att träffa dem så lite som möjligt men ändå inte bryta helt. Det gör ont både att bli illa behandlad och att förlora sin släkt - oavsett vem det är som bryter.

[brum]

Dette er et veldig vaskelig tema. Uten å gå så veldig i detalj kan jeg si at jeg har ikke kuttet all kontakt med foreldrene og brødrene mine men jeg begrenser det til det minimale. For min del kan jeg si at jeg har det bedre nå. Det vil selvfølgelig være et savn der, det kommer du ikke utenom . Man må nesten " veie" de to situasjonene opp mot hverandre og prøve å finne ut hva som er "best".

Dette er veldig individuelt så det er vanskelig å si hva man bør gjøre og ikke gjøre men dette "fungerer" greit for meg.

Lykke til. *klem*

[ivanka]

vel. har ikke hatt noe å gjøre med min søster på et par år nå. det var jeg som valgte å bryte kontakten, av grunner jeg ikke har tenkt å gå inn på. foreldrene våre synes jo ikke det er spesielt hyggelig, men det er tross alt mitt valg. selv om det ikke er helt uproblematisk, er det best sånn.

[Ada=)]

Min far brøt kontakten med sin mor pga forhold jeg ikke vet mye om, men det gikk på hendelser i barndommen. Etter å ha jobbet mye med sine følelser sammen med sin kone kom han frem til at han ville ta opp kontakten med sin mor igjen pga barnebarn, hun var gammel og skrøpelig og sikkert mange grunner jeg ikke vet om. Vil ikke si at de har mye kontakt i dag, men litt.

Det er en stor belastning både å omgås noen man har et problematisk forhold til, men det er også en stor belastning for alle parter å bryte kontakten helt. I min fars tilfelle fant han ut at det var best å komme seg videre -noe jeg synes det står stor respekt av. Men det kan stå like stor respekt av at noen bryter kontrakten i forhold der man blir tråkket på/psykisk/fysisk mishandlet el.l.

Det er sikkert interessant å vite litt om hvordan andre har opplevd en konflikt hvor det å bryte har vaert et alternativ, men tross alt vil ingen/veldig få saker vaere like siden det dreier seg om veldig komplekse og ikke minst subjektive problemstillinger, så det blir nesten umulig å sammenlikne.

Ada