Kjære foreldre

[Anglofil]

Hei.

Det er litt vanskelig å ta det opp, men jeg må det, for det er veldig viktig for meg. Det handler om noe jeg opplevde i praksis. Jeg er lærerstudent og har vært utplassert i en klasse på et av de høyere klassetrinnene på barneskolen. Det har vært en herlig tid forøvrig og jeg har kost meg. Ingen dag har vært lik og det har vært noe å gjøre hele tiden. Jeg ble også glad i gruppene (trinnet bestod av flere grupper, der vi studetene fikk være med og undervise i dem alle) og de bragte med seg mye lærdom. Jeg har nok lært like mye av elevene, som de forhåpentligvis har gjort av meg.

Under denne tiden fikk jeg god kontakt med spesielt en elev (selv om jeg har god kontakt med alle elevene sånn sett, men noen elever er jo mer åpne enn seg enn andre). Denne eleven, si at vi kaller eleven for Pia (fiktivt navn), er en søt og utrolig snill jente, som jeg ble glad i. Det ville bli feil å kalle det noe annet. Pia har et stort hjerte, men hun blir mobbet, noe jeg selvsagt reagerer sterkt i mot. Selv ble jeg mobbet på akkurat samme måte. Hun har like dårlig selvtillit, som jeg selv engang hadde. Det er vondt å se på og i løpet av denne tiden følte jeg for å følge henne litt ekstra opp. Men jeg har følt meg veldig maktesløs, spesielt fordi skolen har få ressurser, selv om dens policy er å nedkjempe mobbing. Eleven har sagt i fra om mobbingen før, men lærerne får gjort lite og har altfor mange problemer å ta seg av, at de ikke til enhver tid kan følge eleven.

Jeg tror også at det handler litt om manglende kunnskap hos lærerne som sådan, men som jeg har mange års erfaring med. Da jeg var 12 år kom pappa med forslaget om at jeg burde begynne på karate, noe jeg gjorde. Dette økte min selvtillit og jeg begynte gradvis å stole på meg selv og mine evner. Derfor kom jeg med et forslag til Pia om at kanskje det kunne være noe for henne, noe hun synes selv var en strålende idé. Jeg må innrømme at jeg ble varm om hjertet bare ved å se smilet hennes, for jeg ønsker bare at hun skal ha det godt. Resten av praksis pratet vi mye sammen i friminiuttene, uten at jeg mistet min rolle som lærer som sådan. Det skal sies at det var ikke bare henne jeg brydde meg om, for all del, jeg ble glad i dem alle, de gav meg mye alle sammen.

Siste dag i praksis kom, og det var med en klump i halsen at jeg tok farvel med denne jenta. Hun har ingen venner og hun vet ikke helt selv hva hun skal gjøre. Hun så på meg med sine triste store øyne og gav meg en god klem. Det var nesten så jeg hadde vanskelig for å ikke begynne å gråte selv (jeg gjorde jo ikke det, men det var vanskelig). Hun sa jeg hun kom til å savne meg og spurte etter msn-adressen min. Jeg må innrømme at jeg hadde noen kvaler ved dette. Jeg vil ikke tråkke over noens grenser.

Men jeg gav nå henne msn-adressen min, sa at hvis hun trengte å snakke med noen, så vet hun hvor jeg er. Jeg gav klar beskjed om at hennes foreldre må vite om at vi snakker sammen, noe de også vet. Hennes far synes det er greit og jeg har sagt at han kan ringe meg hvis han lurer på noe. Samtalen oss i mellom på msn har kun vært et medium der hun har luftet sine tanker om mobbingen. Et sted hun kan prate med en voksenperson som hun stoler på. Jeg tror også det har vært svært godt for henne, for jeg vet jo akkurat hvordan hun har det. I samtalen prøver jeg mest å lytte, gi noen gode råd. Jeg har blant annet funnet fram noen kampsportklubber til henne, antagelig blir hun med meg på et parti som jeg selv trener, noe hun uttrykte stor glede for.

Er det galt av meg å opptre på denne måten? Praksis er over, men jeg vil ikke overskride noen grenser. Det denne jenta trenger er nok en kontaktperson, og det er vel det jeg føler at jeg er nå. Jeg ønsker å hjelpe, jeg har ingen baktanker om dette og foreldrene er klar over dette. Mobbing er det verste jeg vet. Men skal jeg være ærlig så hjelper dette meg litt også. Det får meg til å tenke mer over min egen mobbing jeg opplevde. Minnene strømmer tilbake, noe som både er godt og vondt. Men først og fremst er jeg der for henne. Synes dere foreldre at dette er galt? Jenta har ikke blitt lyttet til på mange år og jeg føler jeg ikke kan svikte henne nå.

Bare så det er sagt; når jeg selv blir lærer kommer jeg til å gjøre alt i min makt, så lenge mine ressurser rekker, for at mine elever skal ha det godt. Men da selvsagt helst i samråd med elevenes foreldre.

Det skal sies at grunnen til at vi kanskje har fått såpass god kontakt, er nettopp det at jeg er ung selv, noe som jeg innrømmer også er litt vanskelig for meg. Jeg er jo knapt fylt 20 år og det er ikke vanskelig for meg å relatere meg til elevenes hverdag og problemer. Blir jeg lærer kommer jeg til å skille mellom lærerrollen og min personlige rolle, men det er litt vanskeligere nå som jeg er ute av praksis. Ei føler jeg at jeg kan avfeie denne jenta. Og jeg er mer enn villig til å finne en støttekontakt til henne hvis det er det beste for jenta.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Gjest Tweek]

Jeg kan ingenting om sånn, om hva som er lov eller ikke. Men jeg syntes ikke det du gjør er galt. Jenta som blir mobbet har fått en person som hun kan snakke med som ikke er en forelder. Fordi ofte kan det være lettere å betro seg til en annen voksen man stoler på. At du kom med idé om karate var jo flott og hvordan hun lyste opp

Jeg syntes du ikke skal stoppe for jeg ser ikke noe galt i det, og når alle parter vet det. Men som du sier må du passe litt på, for hun er alene og da blir folk knyttet til personer dem stoler på veldig lett og mye. Hun er jo ikke gammel heller .

[Anglofil]

Nei, det er nettopp det. Jeg har jo ikke tenkt til å være ei venninne hun skal være sammen med på fritiden og jeg vet meget godt at man ikke burde blande sammen roller. Det er jo derfor jeg også skriver her i utgangspunktet. Hadde jeg verken hatt moralske eller etiske skrupler, ville jeg heller ikke beskymret meg. Øvingslærer som sådan sa ikke noe i mot at hun kunne kontakte meg, så lenge jeg ikke overskrider grensene. Selv vil jeg helst bare hjelpe henne til å finne noen venner, guide henne litt på veien hvis du skjønner.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Gjest Tweek]

Jeg syntes det er viktig at hun forstår rollene deres.. Men jeg syntes det er veldig fint det du gjør, og hadde jeg vært henne ville jeg å blitt glad.

Skal du ha mer praksis der?

[Gjest Frysepulver]

Jeg synes det er flott at du er engasjert jeg! Mobbing opptar meg veldig sterkt, selv om jeg aldri har vært noe mobbeoffer. Jobber på en barneskole selv og skulle ønske flere så det jeg ser, så større tiltak kunne settes inn. Tror mye det voksne ser på som "småting" oppfattes mye verre for de barna det gjelder.

Hadde en episode på jobb i forrige uke, hvor jeg sendte melding med hjem til to elever fordi de mobbet noen pga. størrelsen. Var "barnslige" ord og uttrykk som ble brukt, men jeg valgte å reagere så sterkt fordi det skal ikke under noen omstendighet aksepteres at de sier sånt til hverandre.

[Anglofil]

Jeg syntes det er viktig at hun forstår rollene deres.. Men jeg syntes det er veldig fint det du gjør, og hadde jeg vært henne ville jeg å blitt glad.

Skal du ha mer praksis der?

←

Ja, det er avklart og jeg har sagt klart i fra, men at hun kan snakke med meg hvis det er noe. Jeg skal ikke ha mer praksis der.

Mvh Yvonne

[Anglofil]

Jeg synes det er flott at du er engasjert jeg! Mobbing opptar meg veldig sterkt, selv om jeg aldri har vært noe mobbeoffer. Jobber på en barneskole selv og skulle ønske flere så det jeg ser, så større tiltak kunne settes inn. Tror mye det voksne ser på som "småting" oppfattes mye verre for de barna det gjelder.

Hadde en episode på jobb i forrige uke, hvor jeg sendte melding med hjem til to elever fordi de mobbet noen pga. størrelsen. Var "barnslige" ord og uttrykk som ble brukt, men jeg valgte å reagere så sterkt fordi det skal ikke under noen omstendighet aksepteres at de sier sånt til hverandre.

←

Ja, det er akkurat slik jeg tenker. Dette er ei jente som har gått i mange år og sagt i fra, men ingen har klart å hjelpe henne. Og jeg vet så inderlig godt at det er vanskelig å hjelpe, men føler liksom et ansvar for å gjøre noe.

Mvh Yvonne

[IsaCathrine]

Jeg har selv blitt mbbet på barne- og ungdomsskolen og har hatt praksis i barneskolen og syns det du gjør er kjempebra.

Skulle gjerne hatt en sånn vokseperson jeg også da jeg gikk på barneskolen. Om ikke mobbingen hadde tatt slutt, så hadde kanskje ikke konsekvensene i årene etterpå blitt like ille..

Så lenge du bare er en voksenperson hun kan prate med, og ikke en venn, og en voksenperson foreldrene også kan ta kontakt med, så ser jeg ikke noe galt i det du gjør.

Tror egentlig det du gjør er veldig riktig, ettersom skolen ikke klarer å hjelpe denne jenta!

[Anglofil]

Jeg har selv blitt mbbet på barne- og ungdomsskolen og har hatt praksis i barneskolen og syns det du gjør er kjempebra.

Skulle gjerne hatt en sånn vokseperson jeg også da jeg gikk på barneskolen. Om ikke mobbingen hadde tatt slutt, så hadde kanskje ikke konsekvensene i årene etterpå blitt like ille..

Så lenge du bare er en voksenperson hun kan prate med, og ikke en venn, og en voksenperson foreldrene også kan ta kontakt med, så ser jeg ikke noe galt i det du gjør.

Tror egentlig det du gjør er veldig riktig, ettersom skolen ikke klarer å hjelpe denne jenta!

←

Ja, jeg er veldig enig med deg i det. Skulle selv ønske at jeg også hadde en slik voksenperson som hadde forstått meg. En som bare bryr seg utenom ens foreldre. Det verste i verden er å føle seg ensom og forlatt, det gjør så skrekkelig vondt. Jeg kjenner jeg får oppriktig vondt når jeg ser at hjertet hennes knuses til små biter på denne måten. Det som er ille er jo at mobberne har det vondt de også, det er barn fra vanskeligstilte hjem som gjør alt for å beskytte seg selv. Jeg er sikker på at hadde de fått hjelp i tillegg til denne jenta, så ville hverdagen for både lærere og elever blitt enklere og bedre. Men det betyr ikke at mobberne skal få holde på slik. Noe må gjøres. Det er egentlig ikke nok å ta knekken på symptomene, men det er bedre å gjøre noe enn ingenting. Jeg har heller ikke den makten til å gjøre noe mer enn som så, selv om jeg har tatt det opp med de som kan bringe mitt budskap videre.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Gjest beekeeper]

Det er absolutt ingenting galt i det du gjør, så lenge du holder det på det nivået du har tenkt å gjøre. Jeg tror du kommer til å ha en stor betydning fo denne jenta, jeg tror du kommer til å hjelpe henne mye -og hun er heldig som har deg!

Det du også må passe på her er deg selv..

Ikke bli så involvert at du tar det for mye innover deg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det gjør du nok mye allerede, men pass på, ta vare på deg selv, så du ikke har noe hengende over hodet! Jenta har det som du hadde det den gangen, men du kan være der for henne! Bare pass på at du ikke blir lei deg eller får for vonde minner av det.

Du imponerer meg!

[Anglofil]

Det er absolutt ingenting galt i det du gjør, så lenge du holder det på det nivået du har tenkt å gjøre. Jeg tror du kommer til å ha en stor betydning fo denne jenta, jeg tror du kommer til å hjelpe henne mye -og hun er heldig som har deg!

Det du også må passe på her er deg selv..

Ikke bli så involvert at du tar det for mye innover deg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det gjør du nok mye allerede, men pass på, ta vare på deg selv, så du ikke har noe hengende over hodet! Jenta har det som du hadde det den gangen, men du kan være der for henne! Bare pass på at du ikke blir lei deg eller får for vonde minner av det.

Du imponerer meg!

←

Det er jeg glad for å høre og ja - du har veldig rett i det. Jeg må ikke la det gå for mye inn på meg. Men jeg klarer heller ikke la være å bry meg. Ellers får jeg bare dårlig samvittighet for å ikke gjøre nok. For som framtidig lærer har jeg enorm makt. Det er viktig å ikke misbruke den, men kunne bruke denne makten til noe godt. Elevene er såpass prisgitt lærerne i mange tilfeller, spesielt i skolehverdagen, at jeg mener det nesten er vår plikt å faktisk gjøre noe. Min klasseforstander fikk stor betydning i mitt liv. Selv om hun ikke klarte å holde mobberne unna, så prøvde hun å gjøre alt som sto i hennes makt slik at jeg kunne få det bedre. Og bare det å vite at noen bryr seg og i det hele tatt lytter, har blitt ekstremt viktig for meg.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Gjest cassia]

Det du også må passe på her er deg selv..

Ikke bli så involvert at du tar det for mye innover deg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det gjør du nok mye allerede, men pass på, ta vare på deg selv, så du ikke har noe hengende over hodet! Jenta har det som du hadde det den gangen, men du kan være der for henne! Bare pass på at du ikke blir lei deg eller får for vonde minner av det.

Du imponerer meg!

←

Jeg er veldig enig her. Jeg synes at denne jenta er kjempeheldig. Jeg er sikker på at du utgjør en stor forskjell i livet hennes. Det er synd at ikke alle i hennes situasjon har en sånn som deg.

Men så tenker jeg også at hvis du har like mye engasjement og involverer deg like mye med andre du nok kommer til å treffe som lærer og som trenger ekstra oppfølging, kan det gå ut over deg selv til slutt. Pass derfor også på at du ikke involverer deg så mye at du blir utbrent og utslitt.

Uff, det er vanskelig dette her. Men jeg synes i hvertfall ikke at du trenger å være redd for at du har krysset grenser du ikke bør krysse. Jeg er veldig glad på denne jentas vegne!

[Anglofil]

Jeg er veldig enig her. Jeg synes at denne jenta er kjempeheldig. Jeg er sikker på at du utgjør en stor forskjell i livet hennes. Det er synd at ikke alle i hennes situasjon har en sånn som deg.

Men så tenker jeg også at hvis du har like mye engasjement og involverer deg like mye med andre du nok kommer til å treffe som lærer og som trenger ekstra oppfølging, kan det gå ut over deg selv til slutt. Pass derfor også på at du ikke involverer deg så mye at du blir utbrent og utslitt.

Uff, det er vanskelig dette her. Men jeg synes i hvertfall ikke at du trenger å være redd for at du har krysset grenser du ikke bør krysse. Jeg er veldig glad på denne jentas vegne! 

←

Mye sant i det du sier. Det er svært vanskelig å balansere. Og jeg vet om mange nyutdannende som rett og slett blir utbrent etter et år. Men jeg tror også det handler om å finne gledene i ens elever og bruke det som næring. Det er lett å si selvsagt, men ja; det blir viktig å lytte til en selv. Men det nytter ikke å fokusere kun på det negative. For det er ingenting her i verden som gir meg så god følelse, som når jeg får et smil tilbake. Og jo mer jeg jeg føler at jeg utretter noe, om enn lite, jo mer føler jeg at dette er mitt kall.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[IsaCathrine]

Ja, jeg er veldig enig med deg i det. Skulle selv ønske at jeg også hadde en slik voksenperson som hadde forstått meg. En som bare bryr seg utenom ens foreldre. Det verste i verden er å føle seg ensom og forlatt, det gjør så skrekkelig vondt. Jeg kjenner jeg får oppriktig vondt når jeg ser at hjertet hennes knuses til små biter på denne måten. Det som er ille er jo at mobberne har det vondt de også, det er barn fra vanskeligstilte hjem som gjør alt for å beskytte seg selv. Jeg er sikker på at hadde de fått hjelp i tillegg til denne jenta, så ville hverdagen for både lærere og elever blitt enklere og bedre. Men det betyr ikke at mobberne skal få holde på slik. Noe må gjøres. Det er egentlig ikke nok å ta knekken på symptomene, men det er bedre å gjøre noe enn ingenting. Jeg har heller ikke den makten til å gjøre noe mer enn som så, selv om jeg har tatt det opp med de som kan bringe mitt budskap videre.

Mvh Yvonne

←

Sant det, det ER bedre gjøre noe enn ingenting.

Og kanskje det du gjør for henne nå gjør at ting vil gå lettere for henne senere i livet, når hun har kommet seg bort fra de som mobber henne.

Det burde blitt satt mer fokus/ressurser på både mobbeofferne og mobberne.

Det er jo ofte en grunn til at noen mobber, og det er jo som oftest ikke fordi det er noe galt med den som blir mobbet..

Og det burde lærer ol. bli flinkere til å ta tak i..

[Gjest cassia]

Mye sant i det du sier. Det er svært vanskelig å balansere. Og jeg vet om mange nyutdannende som rett og slett blir utbrent etter et år. Men jeg tror også det handler om å finne gledene i ens elever og bruke det som næring. Det er lett å si selvsagt, men ja; det blir viktig å lytte til en selv. Men det nytter ikke å fokusere kun på det negative. For det er ingenting her i verden som gir meg så god følelse, som når jeg får et smil tilbake. Og jo mer jeg jeg føler at jeg utretter noe, om enn lite, jo mer føler jeg at dette er mitt kall.

←

Det som i hvertfall er sikkert er at du kommer til å bli en fantastisk lærer. Og hvis du også klarer balansegangen mellom det å være engasjert og bry deg om elevene og det å la jobben spise deg opp, så er det desto bedre!

[Anglofil]

Sant det, det ER bedre  gjøre noe enn ingenting.

Og kanskje det du gjør for henne nå gjør at ting vil gå lettere for henne senere i livet, når hun har kommet seg bort fra de som mobber henne.

Det burde blitt satt mer fokus/ressurser på både mobbeofferne og mobberne.

Det er jo ofte en grunn til at noen mobber, og det er jo som oftest ikke fordi det er noe galt med den som blir mobbet..

Og det burde lærer ol. bli flinkere til å ta tak i..

←

Absolutt, kunnskap rundt dette med mobbing altfor liten. Jeg er faktisk litt skremt over hvor lite vi lærer om det i studiene. Det er nesten så jeg blir provosert, fordi jeg føler selv at det ikke blir tatt alvorlig, at jeg ikke blir tatt alvorlig. For meg er bekjempelsen av mobbing noe av det viktigste vi lærere gjør, foruten å faktisk undervise. Læringsmiljøet i en klasse er kjempeviktig. Jeg føler også at enkelte skoler tyr til program utviklet i pedagogisk ånd, som liksom skal bekjempe dette, men som heller bare feier problemene under teppet og lar de bli der. Det blir for meg helt galt, i stedet for å ta mobbingen på alvor og faktisk innrømme at det er et problem som antagelig alle skoler sliter med - i mer eller mindre grad.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[IsaCathrine]

Absolutt, kunnskap rundt dette med mobbing altfor liten. Jeg er faktisk litt skremt over hvor lite vi lærer om det i studiene. Det er nesten så jeg blir provosert, fordi jeg føler selv at det ikke blir tatt alvorlig, at jeg ikke blir tatt alvorlig. For meg er bekjempelsen av mobbing noe av det viktigste vi lærere gjør, foruten å faktisk undervise. Læringsmiljøet i en klasse er kjempeviktig. Jeg føler også at enkelte skoler tyr til program utviklet i pedagogisk ånd, som liksom skal bekjempe dette, men som heller bare feier problemene under teppet og lar de bli der. Det blir for meg helt galt, i stedet for å ta mobbingen på alvor og faktisk innrømme at det er et problem som antagelig alle skoler sliter med - i mer eller mindre grad.

Mvh Yvonne

←

Kan ikke si meg annet en enig i dette her!

[Gjest *Tara*]

Dersom du som lærer for en klasse innleder et nært forhold til en av elevene mener jeg det er fullstendig feil og ikke riktig av deg. Jeg vet hvordan det er å gå i klasse hvor klasseforstanderen hadde en "gullunge" ... det er noe som vil oppleves utrolig negativ av de andre elevene i klassen.

En lærer må være såpass profesjonell at han/hun ikke innleder så nære bånd til en av elevene. Jeg er ganske sikker på at dersom du hadde vært en mannlig student så hadde det blitt oppstyr om du innledet nære relasjoner til en av elevene. I klassen til min eldste sønn var det en student som innledet nære relasjoner til en av elevene ... dette ble det et stort vesen utav og vi ble innkalt til ekstraordinært foreldremøte og studenten ble ekskludert fra lærerutdanningen .. heldigvis ...

Det er viktig at du spiller med åpne kort og informerer skolen om din relasjon til denne jenta ..

[Gjest Frysepulver]

Dersom du som lærer for en klasse innleder et nært forhold til en av elevene mener jeg det er fullstendig feil og ikke riktig av deg. Jeg vet hvordan det er å gå i klasse hvor klasseforstanderen hadde en "gullunge" ... det er noe som vil oppleves utrolig negativ av de andre elevene i klassen.

En lærer må være såpass profesjonell at han/hun ikke innleder så nære bånd til en av elevene. Jeg er ganske sikker på at dersom du hadde vært en mannlig student så hadde det blitt oppstyr om du innledet nære relasjoner til en av elevene. I klassen til min eldste sønn var det en student som innledet nære relasjoner til en av elevene ... dette ble det et stort vesen utav og vi ble innkalt til ekstraordinært foreldremøte og studenten ble ekskludert fra lærerutdanningen .. heldigvis ...

Det er viktig at du spiller med åpne kort og informerer skolen om din relasjon til denne jenta ..

←

Hun er ikke lærer der lengre, det var en kortere praksisperiode. Derfor, så lenge foreldrene er informert, mener jeg dette er helt i orden

[IsaCathrine]

Hun er ikke lærer der lengre, det var en kortere praksisperiode. Derfor, så lenge foreldrene er informert, mener jeg dette er helt i orden

←

Jeg og!