Depresjon?

[Gjest Gjest_anonym_*]

Hei.

Jeg er jente på 26. Jeg er mye stressa, samtidig som jeg er veldig inaktiv i hverdagen. Jeg er ikke overvektig. Jeg får ikke i meg så mye mat som jeg helst ville. Føler at alt i livet bare er slitsomt og vanskelig. Jeg klarer ikke å legge meg før jeg blir stuptrøtt rundt kl tre på natten, og jeg sover gjerne til klokken to dagen etter. Når jeg våkner, føler jeg meg med en gang stressa igjen, med hjertebank, og jeg begynner umiddelbart å tenke på problemer i dagliglivet. Jeg er i et forhold (han bor en time unna meg), og jeg opplever en del problemer knyttet til dette, i forhold til livssyn m.m, og tenker mye på dette. Når jeg våkner, ønsker jeg bare å sove videre, har ikke vært ute på flere dager fordi jeg ikke orker det.Jeg tenker på hvordan jeg helst ville at livet mitt skulle være, og det er langt ifra situasjonen slik som den er i dag...Hva er det som gjør dette? Hvordan kan jeg begynne å tenke og handle annerledes?

[Gjest gjesta]

Råder deg til å gå til lege, og høre om han mener du trenger behandling for depresjon.

[Gjest Silmarill]

Huff da! Det høres veldig ut som depresjon!

Har du vært slik lenge?

Du skriver at du sover til langt på dagen, er du arbeidsledig eller uføretrygdet ol.? Det kan man jo bli deprimert av! Kanskje du har angst for noe!

Du bør gå til fastlegen din og fortelle om problemet ditt! Ta gjerne med deg ei venninne eller noen du stoler på hvis du ikke vil gå alene.

Det er ikke tabu i dag å ha angst/depresjon, og legene (og omverden) vet veldig mye om dette!

Dette er ikke livet du vil leve så derfor må du starte med å ta tak i dette bla. ved i første omgang å gå til legen!

Problemene blir ikke borte ved å sove dem bort, det blir det bare værre av!

Det er viktig at du får pratet ut om dette til noen!

Lykke til

[Gjest Gjest]

TS her igjen..

Jeg er masterstudent og holder på å skrive oppgave, så har ikke det presset på meg som andre med jobb kanskje har. Jeg går forresten på Yasmin... Men tror ikke det er årsaken. Jeg har hatt det sånn før, så snart jeg står overfor problemer jeg ikke har kontroll over reagerer jeg sånn. -Sitter bare og ser på TV dagen lang... Tør ikke si noen til kjæresten min om det, han kommer ikke til å forstå. Han ville bare si: Kom deg ut og finn på noe moro. -Eller noen lignende. Dessuten vil jeg ikke at han skal få på hjernen at det er noe psykisk galt med meg... Jeg har tenkt på lege,men hva kan han egentlig gjøre? Jeg har gått til psykolog før, for jeg var i et tre års langt forhold med en med psykopat- lignende personlighetstrekk... Tok lang tid før jeg klarte å fungere normalt etter dette, og nå føler jeg at jeg takler ting veldig dårlig igjen... Jeg har vært sammen med kjæresten min ett års tid nå, og skulle egentlig vært lykkelig. Men, som sagt, vi har en del ulikheter mellom oss.. Jeg er egentlig en utadvendt, sosial og aktiv person, elsker å trene og være med venner. Men problemet er at jeg ikke har så mange venner der jeg bor nå. Flyttet hit i høst. Dessuten vil jeg ikke være en belastning for noen. Pratet med moren min i går, hun mente jeg kanskje kunne være deprimert. Jeg føler meg skikkelig unormal og rar siden jeg er så inaktiv og passiv.... Blir sint på meg selv.......

[Gjest gjesta]

Legen kan snakke med deg, han kan sende deg til en psykolog eller han kan gi deg medisiner, eller han kan evt. finne ut at det er fysiske ting som kan gjøre deg deprimert, f.eks p-pillene, lavt stoffskifte eller at du mangler noen vitaminer.

Hvis jeg var deg tror jeg at jeg ville prøvd å kutte ut de p-pillene en stund, jeg har flere venninner som mener de ble mer deprimerte av yasmin.

[Gjest Gjest]

Jeg går forresten på Yasmin... Men tror ikke det er årsaken. Jeg har hatt det sånn før, så snart jeg står overfor problemer jeg ikke har kontroll over reagerer jeg sånn

←

Hadde kuttet ut p-pillene for å se om det hjalp. De vil ikke nødvendigvis være hele årsaken, men de kan være med på å svekke psyken slik at du får en lavere terskel for hva du takler. Er det eneste årsaken kan du være så heldig at du blir bra når de går ut av kroppen, og er de en delårsak så vil du forhåpentligvis få en bedring.

Jernmangel, b12, stoffskifte osv er også fysiske ting som kan gi samme type symptomer.

Det vil i verfall være en fordel å finne ut om det er noe slikt som kan ordnes før du eventuelt tar medisiner.

God bedring

[Rainbow Brite]

Hei du! Du virker som du trenger en god og lang

Ser det er flere som råder deg til å slutte på p-pillene dine. Kan godt være de har en utslagsgivende faktor, men var jeg deg, ville jeg ventet og snakket med en lege/gynekolog om det. Det er veldig lett å tenke seg at noe henger sammen med noe annet, men uten at vi vet det, er det kanskje en tredje faktor som spiller inn. Det er lettere å ha kontroll over disse ukjente faktorene når man jobber i samarbeid med en lege eller psykolog.

Høres ut som du har det veldig tøft nå. Jeg vil gi deg noen råd. For at mennesker skal kunne fungere trenger man å ha dekket de helt grunnleggende behovene som mat, søvn og mosjon. Sånn som det er i dag, har du ikke dekket noen av delene. Uten å ha dekket disse behovene, har du ikke den styrken og motivasjonen du trenger, for å ta tak i de litt større tingene.

Derfor er mitt første råd til deg å stå opp om morgenen. Ha på vekkerklokken på feks. 9. Da står du opp, går på do, pusser tennene og hopper i dusjen FØR du får tid til å tenke over om du egentlig orker å stå opp. Ikke sett vekkerklokken på snooze, stå opp første gangen den ringer. Når du har kommet deg ut av dusjen, spiser du en frokost med en gang, og så går du og rer opp sengen din. Du kan godt labbe rundt i kosedress eller lignende, men skap et skille mellom dag og natt. På dagen legger du deg ikke nedpå i sengen, hvis du trenger å slappe av, men på sofaen. Gi soverommet tilbake til natten. Stå opp på det faste tidspunktet uansett hvor sent du legger deg. Da vil du etterhvert bli naturlig trøtt når kvelden kommer.

Når kvelden kommer, kommer ofte tungsinnet også. Når du kjenner bølgen skylle over deg, er det ikke noe mer du kan hente ut av denne dagen. Gå og legg deg. Uansett hvor tidlig det er. Det er ikke noe vits å sitte oppe og kjenne på hvor tøft ting er.

Ha kjeks, fiberrik, oppskåret brød, knekkebrød eller lignende liggende, samt et pålegg det er lett å smøre på. Feks ost i skiver. Da er det lett å smelle sammen et lite måltid hvis du har ventet for lenge, og er for matt til å lage deg noe mat. Fyll opp kjøleskapet med ulike fruktjuicer, så du kan få litt sukker til blodet raskt om du er blitt for matt igjen. Ha bananer, nøtter, knaskerøtter og annen frukt det er enkelt å ordne i stand liggende, og snack på det isteden for junk (nå vet ikke jeg om du spiser junk, men poenget er at det skal være enkelt å få i seg næring til enhver tid). Følg litt med på klokken og sørg for at du får i deg mat ca hver tredje time. Etterhvert vil du merke selv når kroppen trenger mat, for nå, kan en tommelfinger være at når du først kjenner at du er for sliten til å lage noe mat, så gå og lag noe mat.

Du sier at du jobber med masteroppgaven din. Jeg foreslår at du drar til universitetet/høyskolen du holder til på, og jobber med oppgaven der. Sett av tider på døgnet hvor du skal jobbe med oppgaven. Feks fra 11 til 15, til å begynne med. Utover dette skal du ikke røre oppgaven. Helgene er fullstendig off-limit. Kveldene også. I helgene og på kveldene skal du kun slappe av, og gjøre gode ting.

Fortell deg selv at etter klokken 8 eller 9 på kvelden, skal du ikke forholde deg til ting som er vanskelig i livet. Ikke økonomi, ikke oppgave, ikke forhold, ingenting. Dytt det vekk. Du kan ta det i morgen. Når "i morgen" kommer, forholder du deg til problemene. Ikke la det hope seg opp.

Bor du langt unna universitetet/høyskolen? Kanskje du kan gå et lite stykke? Evt gå av bussen en stasjon tidligere enn du egentlig trenger, og gå resten av veien. Sørg for at du får deg en liten gåtur regelmessig, etterhvert hver dag. Det er utrolig hvor mange problemer man finner løsning på mens man går en tur uten mål og mening.

Men nå er denne listen blitt veldig lang. Først og fremst, fokuser på å stå opp til et fast tidspunkt, og kom deg i orden innen en time etter du har stått opp.

Jeg tror ikke det tar lange tiden, før det glir LITT lettere, så du kan ta fatt i de andre tingene. Og jeg sier ikke at dette er enkelt. Nettopp derfor må du la deg selv starte i det små. Og klapp deg selv på skulderen når du får til ting. Ikke tenk at det ikke er verdt noe, fordi andre får til mer, eller fordi du "bør" få til mer. Sånn som ting er nå, så får du til kun det du får til. Ikke mer, ikke mindre. Og det er helt greit.

Ta den tiden du trenger for å komme deg på beina igjen. Det er ikke noe problem å gå over normert tid. Du og helsen din er viktigere!

Ta kontakt med legen din, og få henvisning til en psykolog. Kanskje du har lyst til å prøve litt yoga eller meditasjon etterhvert også, det er utrolig hva det å puste riktig kan gjøre med et menneske! Men det viktigste er at du følger det som er riktig for deg!

Lykke til!

(Hvis du vil, må du gjerne sende meg en pm)

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er jente på 26. Jeg er mye stressa, samtidig som jeg er veldig inaktiv i hverdagen. Jeg er ikke overvektig. Jeg får ikke i meg så mye mat som jeg helst ville. Føler at alt i livet bare er slitsomt og vanskelig. Jeg klarer ikke å legge meg før jeg blir stuptrøtt rundt kl tre på natten, og jeg sover gjerne til klokken to dagen etter. Når jeg våkner, føler jeg meg med en gang stressa igjen, med hjertebank, og jeg begynner umiddelbart å tenke på problemer i dagliglivet. Jeg er i et forhold (han bor en time unna meg), og jeg opplever en del problemer knyttet til dette, i forhold til livssyn m.m, og tenker mye på dette. Når jeg våkner, ønsker jeg bare å sove videre, har ikke vært ute på flere dager fordi jeg ikke orker det.Jeg tenker på hvordan jeg helst ville at livet mitt skulle være, og det er langt ifra situasjonen slik som den er i dag...Hva er det som gjør dette? Hvordan kan jeg begynne å tenke og handle annerledes?

←

Vil anbefale deg å se på forholdet du lever i. Er det en belastning?

Mange blir syke av forhold de lever under. Det kan bli stress og fysiske plager. Man går til legen. man er deppa. man får piller, kansje fysikalsk beh. legen har ofte liten tid til å spørre om vilke forhold man lever under.

Kjenner flere som har vert syke lenge, sykemeldt, ofte går det mot ufør. man tror ikke at forhold kan innvirke så til de grader på helsen,men det gjør det.

[India]

du bør komme deg til legen din. høres ut som du har en depresjon.. dette kan bare bli verre hvis du ikke gjør noe med det.

jeg har selv gått med depresjon i mange år uten å gjort noe med det. det førte til at jeg fikk angst..

nå får jeg god hjelp av psykolog og lege..

det lønner seg å ta tak i det med en gang.

kognitiv terapi er veldig fint. lykke til

[Gjest Gjest_Trine_*]

Hei,

Jeg skriver til deg da jeg føler at du er i litt av den samme situasjonen som jeg er i. Har selv akkurat flyttet til utlandet med min ektefelle, til et lite spennende sted hvor vi ikke kjenner noen, bortsett fra min ektefelles kollegaer. Jeg jobber for tiden hjemmefra for det selskapet jeg jobbet for i Norge, og på samme måte som deg så har jeg kanskje ikke det samme presset på meg heller. Selvfølgelig er det deadlines, men jeg kan ha dager hvor det er mindre som virkelig må gjøres. Med flytting flere ganger i løpet av det siste året har det vært store omveltninger.

Enkelte dager er gode dager, og jeg er glad for at jeg tross alt kan fortsette å jobbe for selskapet hjemme og for alt vi kommer til å oppleve i forbindelse med flyttingen. Andre dager er imidlertid helt fryktelige. Har ikke lyst til å gjøre noen verdens ting, gir opp, er apatisk og tenker negative tanker om meg selv. Dette gjør fryktelig vondt. Så vondt at jeg har lyst å stikke fingeren i halsen for å få opp alt det vonde, eller å slå meg selv.

Heldigvis er jeg stort sett fornuftig nok til ikke å gjøre dette. Men det gjør vondt. Jeg blir også sint på min ektefelle som hver morgen drar av gårde, pent kledd i dress og slips, for å bygge videre på sin karriere. Hvem er så jeg, spør jeg meg selv. Jeg savner mine mål, å stå opp om morgenen, ha en kaffepause med kollegaer. Det er dessverre svært få jobbmuligheter for meg her med min bakgrunn. Når jeg er trist, eller deprimert ser jeg ikke engang de små muligheter for aktiviteter her som tross alt finnes. Selvtillitten får også en knekk under og etter disse dagene. Som deg (masterstudent) så er jeg også en såkalt ressursterk person, med utdannelse og interessant jobberfaring. Jeg er/var sosialt aktiv, liker trening etc.

Vel, nok om meg. Mitt tips er at du innser at du har det vondt slik du har det nå. Og at du deretter tar tak i problemet. Det å gi opp er mer smertefullt enn å kjempe, tross alt. Det du først og fremst bør gjøre er å være snill mot deg selv. Du har det vondt, og du trenger ekstra omsorg. Gå ut å spis lunch en dag, eller lag et godt måltid selv. Eller ta en lang dusj, kle på deg noe du føler deg fin i og gå å ta en kaffe, alene. Hvis du liker å lese, finn en god bok og bestem deg for å lese et bestemt antall sider hver dag. Veldig små mål som du tror du kan klare og som samtidig vil gjøre deg godt.

Å stå "ordentlig" opp om morgenen som også en annen nevnte er også viktig. Dusj, sminke, ordentlig frokost..

En psykolog vil nok også kunne hjelpe. Ta kontakt, det kan hjelpe deg gjennom den første fasen.

Selv har jeg meldt meg på et par aktiviteter her (tok opp telefonen på en av de bedre dagene..), noe jeg håper vil hjelpe. Mer for å komme seg ut, å ha en avtale på agendaen enn for selve aktivitetens skyld. Som en regel for meg selv sier jeg heller aldri nei til sosiale aktiviteter. Det er hardt når jeg føler meg trist og selvfølelsen er lav, men når jeg kommer ut blandt andre klarer jeg (heldigvis) å skifte fokus og jeg har det hyggelig.

En sosial aktivitet, en tur hjem hvor du har venner og familie en gang i blandt, slike ting gjør en sterkere og man får litt av livsmotet tilbake.

Håper du vil finne ut av dette! Det ville vært fint å vite hvordan det går med deg.

[Gjest HeidiO]

Sorry at jeg kanskje "kupper" tråden litt her, men sliter med samme problemet. Gikk inn her for og se om det var andre som meg. Selv studerer jeg jus på tredje året, og sitter mye hjemme og leser.

Noen dager (som jeg har hatt i dag), orker jeg ingenting. Jeg har ikke kommet meg i dusjen enda, selv om jeg hadde planlagt å gjøre dette når jeg sto opp, og deprimerende tanker kom. Har også i perioder hatt store søvnproblemer.

Hos meg går det i perioder. Noen perioder er helt grusomme, som tidligere idag, men nå er jeg helt fin igjen. I de periodene jeg sliter tenker jeg bare på sykt triste ting, og kjenner på alt vondt som finnes, selv om jeg nå, senere på dagen, vet hvor sinnsykt godt jeg har det. Jeg har alt materielt jeg ønsker meg, en sinnsykt god samboer som jeg skal gifte meg med i august, og en haug med bekjente og venner. Alikevell føler jeg meg til tider sykt ensom (nå er sambo i Nordsjø), og alt er bare trist. Føler at jeg ikke har en eneste sjel å prate med i hele verden.

Jeg har vært til legen to ganger tidligere for å få hjelp. Første gangen fikk jeg sovetabletter , og andre gangen fikk jeg beskjed om at det antageligvis var ett års ventetid for å komme til psykolog. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå.

I de periodene jeg sliter, går det jo også utover samboer. Han spør hva som er galt, men da sier jeg bare "ingenting", og han blir sykt fortvilet. Jeg ser jo ikke når det står på at det er depresjonen som "kicker inn", siden dette bare kommer innimellom, men jeg merker det jo fort etterpå.

Det ligger også i familien å være deprimert. Moren min har det, og søsteren min sliter også til tider..

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette inlegget. Ville først og fremst fortelle TS at hun ikke er alene. Så vil jeg høre om råd fra dere, hvor kan jeg hevnvende meg for å få hjelp?

Takk til deg som har giddet lese helt ned hit!!

[Gjest Gjest]

Sorry at jeg kanskje "kupper" tråden litt her, men sliter med samme problemet. Gikk inn her for og se om det var andre som meg. Selv studerer jeg jus på tredje året, og sitter mye hjemme og leser.

Noen dager (som jeg har hatt i dag), orker jeg ingenting. Jeg har ikke kommet meg i dusjen enda, selv om jeg hadde planlagt å gjøre dette når jeg sto opp, og deprimerende tanker kom. Har også i perioder hatt store søvnproblemer.

Hos meg går det i perioder. Noen perioder er helt grusomme, som tidligere idag, men nå er jeg helt fin igjen. I de periodene jeg sliter tenker jeg bare på sykt triste ting, og kjenner på alt vondt som finnes, selv om jeg nå, senere på dagen, vet hvor sinnsykt godt jeg har det. Jeg har alt materielt jeg ønsker meg, en sinnsykt god samboer som jeg skal gifte meg med i august, og en haug med bekjente og venner. Alikevell føler jeg meg til tider sykt ensom (nå er sambo i Nordsjø), og alt er bare trist. Føler at jeg ikke har en eneste sjel å prate med i hele verden.

Jeg har vært til legen to ganger tidligere for å få hjelp. Første gangen fikk jeg sovetabletter , og andre gangen fikk jeg beskjed om at det antageligvis var ett års ventetid for å komme til psykolog. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå.

I de periodene jeg sliter, går det jo også utover samboer. Han spør hva som er galt, men da sier jeg bare "ingenting", og han blir sykt fortvilet. Jeg ser jo ikke når det står på at det er depresjonen som "kicker inn", siden dette bare kommer innimellom, men jeg merker det jo fort etterpå.

Det ligger også i familien å være deprimert. Moren min har det, og søsteren min sliter også til tider..

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette inlegget. Ville først og fremst fortelle TS at hun ikke er alene. Så vil jeg høre om råd fra dere, hvor kan jeg hevnvende meg for å få hjelp?

Takk til deg som har giddet lese helt ned hit!! 

←

Jeg har det akkurat på samme måten som deg, er også student, og å lese om dine dager er som om jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal finne hjelp.

Har snakket med legen, og fikk da beskjed om å heller slutte å studere, og at jeg må la være og la meg stresse så vil det gå over.

Hvor skal jeg få hjelp egentlig?? Og som du sier, psykologer har opp mot ett års ventetid, så det er jo bare å glemme å få hjelp der.

Jeg føler meg så utrolig hjelpeløs, og har mest av alt bare lyst til å gi opp alt. Har faktisk begynt med nedtelling til jeg blir sytti, for da tenker jeg at reisen nærmer seg slutten og alt slitet vil være over...

[Gjest HeidiO]

Godt å høre at det er flere som meg!!!

Føler meg virkelig alene akkurat nå, så dette var godt..

Har stor familie og venner, men føler at jeg ikke kan plage dem med mine problemer, og jeg vet at jeg bør ha litt mer profesjonell hjelp...

[Gjest Gjest]

Ja, det er rart med det. Letter litt å høre om andre som har det på samme måte. Unner ingen andre å ha slike problemer, men det gjør utrolig godt å vite at en ikke er alene...

[Gjest Gjest]

Dere som er studenter kan ta kontakt med helsetjenesten for studenter gjennom studentorganisjasjonen der dere går på skole. Da får dere time innen to uker, og det er gratis.

Jeg har også vært/ er til tider fortsatt der dere er. Jeg har fått hjelp hos en privat psykolog, noe jeg måtte vente 6 måneder på. Men det var verdt det.. hadde bare blitt verre, og når du endelig er i systemet så kan du bli der en stund. Vil gi dere alle en god Ikke noe moro å ha den tendensen til å bli deprimert. Jeg merker at selv når jeg er glad og har det bra, så går jeg å gruer meg til neste gang. Men det gjelder å prøve å tenke positivt, ikke alltid lett, men det hjelper når jeg klarer det:)

Jeg henger meg på alle tipsene her over også. Da jeg begynte med obligatorisk skole og praksis hver dag, så var jeg allerede på bedringens vei bare av det. Forrige semester satt jeg bare hjemme og ble mer og mer inaktiv. Jeg tror det er viktig med struktur. Min bedring skyldes nok delvis den strukturerte hverdagen + bytte av p - piller fra yasmin til synfase + psykologhjelp + venner. Hva det var som gjorde utslaget vet jeg ikke, men det var disse endringene som skjedde da jeg begynte å merke fremgang. Lykke til til dere som sliter. Det er ikke flaut å spørre om hjelp. Av og til trenger man en hånd for å komme på topp igjen. VIl sende nok en

[Gjest ninni]

Hei. Har selv hatt store problemer. Gikk en rundans med legene fordi jeg hadde så hjerteklapp og pusteproblemer at de trodde det var noe galt med hjertet,men det var det ikke. Fikk så tilbud om antideppresiva og sobril. Det var litt av en coktail. Antideppresiva hadde ingen effekt bare bivirkninger og de var ille. Sobril blir en avhengig av. Legene brydde seg rett og slett ikke.Skyllte alle medisinene i dass å begynte å forske litt på naturmedisin og vitaminer. Startet først med Johannesurt, gikk på det en stund, men fordi jeg røyker er det ikke så bra, så jeg sluttet med de å begynte på b-Vitaminer og Barbasko. Det har fungert kjempefint. Når jeg får uro i kroppen tar jeg et par timer med laserbehandling, det hjelper godt på.I tillegg trener jeg to ganger i uka.

Mitt råd til deg er å snakke med legen din,prøv å få deg en psykologtime eller en samtalegruppe,for å finne ut hva som plager deg,ikke hopp på det første og beste legen tilbyr av antideppresiva,det gjør de kun for de ikke gidder å engasjere seg.

Som en annen sa her også yoga og pusteteknikker er også bra. Håper du finner ut av det og at du finner hjelp. God bedring og lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har det på akkurat samme måte og i tillegg har jeg en haug med eksamener foran meg.Alt føles kaotisk og fælt akkurat nå...