Min

[Gjest vimselot]

Slappet litt av, fikk ikke sove.

Så stod like gjerne opp igjen, ringte han (HAN), men han kunne ikke snakke så mye, måtte på legevakta pga xxxxxxx (ikke noe alvorlig, men ille nok til å dra til legen).

Skulle ringes etterpå.

Glemmer han bort, hele forelskelsen (jeg lever ikke i en evig rus av forelskelse...heldigvis), for jeg har ikke møtt han på så lenge nå. Vi er først og fremst venner.

Men ETT knull, en eller tre netter eller flere vil jeg gjerne tilbringe med han, og der er han enig, men jeg er ikke helt sikker på hvor ofte han har testet seg for f.eks. hiv og annet, og jeg hater kondomer, de blir jo kastet vekk etter første forsøk...når begjæret overtar...lidenskapen, jeg savner det, å hengi meg helt, vilt og fritt og bare nyte og slippe unna verden...en rus av orgasmer, berøring, nervøsitet (jeg) og avslappethet...

Men, jeg kan ikke mer bare, slik som da jeg var "ung" gå og få meg en ons, det er ikke pirrende, det tenner meg ikke. Jeg leter (leter?) liksom etter noe mer enn bare det...

Dette noe som jeg har funnet så mange ganger, og likevel sitter som singel...

Like bra, selv om jeg ikke trives helt hundre prosent uten sex og de lange samtalene (finner jeg en slik mann igjen, som ikke slår meg når han har drukket, er det som å vinne i lotto, men kanskje jeg foretrekker å vinne i lotto framfor å finne en mann)

Han som kommer snart, er en eks, men vi er kun venner nå. Han vil mer, fristende, siden han har penger, barskap, hus med hage, hytte på fjellet osv osv. Men jeg kan ikke gifte meg til et HUS, eller til penger.

Jeg er glad i han, han klarte å tilfredstille meg seksuelt, men vi har ikke felles interesser, bortsett fra at vi liker å gå ut og spise og ta en øl på en rolig pub...men det holder ikke helt mål...

Og sex nå er utelukket, har kondomer, hvis de ikke er gått ut på dato da...men har ikke lyst på han. Dessuten trur jeg han har dame nå, i alle fall i startfasen på noe, men alle vi kjenner, sier til meg at det er meg han vil ha...

Vel, så innbilsk er jeg ikke. Faktisk.

Og helt uinteressant, siden jeg ikke vil fake "elsker deg", og et fornuft-ekteskap passer ikke for meg.

Det høres fornuftig ut, men jeg har prøvd det (ikke giftet meg, men som samboer-prøvekanin), og jeg ble bare irritabel.

Ikke til å ha i hus, dvs. jeg kranglet ikke, men jeg ble så rastløs...

Så hvor er HAN? Han jeg ER forelsket i sliter med rus, så jeg vet ikke helt, det blir da et s.k. ufornuft-forhold, men hva ellers har livet å by på?

Som passer meg...ingenting, foreløpig. Og kanskje heldigvis.

Så god og spess i senga er jeg ikke at om jeg og HAN har oss, så vil han bo sammen med meg. Vi har lett for å si rett ut hva vi mener, og krangler også av og til (uten å bli uvenner)

Vet at han er følsom, for han har følsomme hender som har strøket meg over hoftene, over magen, men da stoppet han (fordi han trudde jeg var sammen med en annen og det var jeg ikke, men det var ikke blitt offisielt kjent, så da ville han ikke...)

Det kan jeg forstå, og det står ganske stor respekt av det, for vi lå i samme seng og var i ferd med å ...

Vi snakket om det, dagen etterpå. Og ingen av oss angret på at vi hadde ikke hatt sex, for jeg hadde noen ting å ordne opp mht til eksen min som var hans venn, og det ville være veldig råttent av oss å ha sex, to dager etter at det ble slutt... Eller?

Ja, vi sier det sånn. Jeg var lettet da jeg våknet ved hans side neste morgen, fordi han hadde stoppet, sagt til meg: nå må vi slutte, sov! Også snudde han ryggen til meg.

Da følte jeg meg litt...avvist, men jeg forstod...

For jeg ville ikke klart å stoppe...uten hans hjelp. Men han var og er venner av både meg og min eks (en av mine mange ekser), så han hadde en helt annen rolle enn meg.

Men nå må en annen eks av meg komme, han sa max to timer, og snart er det gått over en time...

Hater å vente. Fikk en sms fra ei venninne, om vi skulle xxxxx, men jeg sa at jeg får besøk, kanksje i morn om det passer...

Har mest lyst å sove, men jeg får ikke sove, er fyllesjuk, venter besøk, men kanskje jeg tar en liten hvil på sofaen til det ringer på døra her...

[Gjest vimselot]

eNDELIG HJEMME: kan ikke skrive hva som har skjedd i løpet av bare 24 timer, men jeg er hjemme nå.

Og takk Begonia, du trigger, så jeg skal skrive verdens råeste i år - iroamani...

Kansje, jeg vil helst ikke ha mafia på døra mi...

Dette sixte døgnet kan jeg ikke skrive om, selv om jeg har forbanna lyst.

[Gjest vimselot]

Noen naboer bråker og spiller høy musikk, jeg er glad, de koser seg bare.

Hvor jeg var i natt? Jeg er på kg, dessverre, men jeg kan omskrive det hele og fortelle at jeg ble innlagt på sjukehus...pga vold.

Og jeg stakk av fra sykehuset tidlig i dag, etter at sykepleier hadde sjekket bla bla bla...

Jeg bare gikk...

De mente jeg burde ligge der til i alle fall i kveld, men jeg hater å ligge på et sykehus.

Ct og hele pakke. ok, men legen kommer ikke før klokken 17.00.

Rart jeg gikk, sjokk skada pga vold, men ikke så vondt lenger og alle reflekser viste at jeg ikke hadde fått varige men...

Men, nå kan jeg ikke bevege meg på ei uke, ikke innta alk på ti dager osv.

Er forferdelig svimmel og trett, trett og trett og trett....

Vold. Ja. Denne gangen utøvet av en dame.

Så begonia, om jeg ikke skriver på kg nå, så er det fordi jeg kjemper for å leve, eller noe slikt.

Min mor er hysteriske (var), men jeg har lovet å ringe henne i morgen utpå dagen en gang.

Jeg ba de på sykehuset å ikke ringe mine foreldre, det forsikret de meg at de ikke skulle, men hun vet hvem som ga meg Bang.

Så jeg fortalte om det, ellers ville ryktene oppstått.

Å være ærlig er tøft, jeg tør det nesten ikke, men n¨å tør jeg.

Skadeskutt, singele, vil ikke skrive mer nå, her jeg...

[Gjest Begonia]

Du Vimselot - du Vimselot... Er noe for deg selv du. Skal slett ikke påstå at jeg kjenner deg. Og ikke vet jeg hvor mye jeg skal tro på av det du skriver heller. Men det er likevel noe med deg som får meg nysjerrig. Kanskje er det noe med det at det du skriver om, er så fjernt fra mitt liv som du kan komme. Jeg sitter med følelsen av å ha møtt et menneske fra en helt annen verden. Og jeg liker det. Du får meg nysjerrig. Og samtidig får du meg til å bry meg om deg. For meg virker du som et skadeskutt menneske. Tror ikke livet har vært enkelt for deg. Men samtidig virker du veldig sterk og tøff. Ikke til å bli klok på... Liker deg jeg Vimselot. Og hvis du har blitt utsatt for vold (vet som sagt ikke hva som er sant eller hva som er kladd til boka di...), så håper jeg det går bra med deg. Du får prøve å roe deg ned litt, og ta litt vare på deg selv. For du er verdifull

[Gjest Begonia]

Heisann! HVordan går det med deg?

[Gjest Begonia]

[Gjest vimselot]

Heisan. Jo, det går bedre, men fikk beskjed om å ikke sitte foran pcen eller se på tv på ca 5 dager, ikke lese på tre døgn, ikke trene på ei uke osv.

Jeg HAR sett på tv, men har ikke maktet programmer med for raske bevegelser/skift av bilder...har også lest, men har bare lest litt om gangen.

Ei venninne har vært her og sovet over siden søndag, dvs. hun har jo vært på jobb, men det er kun fordi jeg har kjedet meg temmelig mye, bortsett fra at jeg har sovet mye...

Og nå er jeg lei av å være "snill pike". Senere i dag har jeg en viktig avtale, men jeg trenger ikke løpe dit, holder å ta trikken.

Tenkte på å avlyse den, men jeg er så LEI av å være i ro.

Grunnen er at jeg har en, temmelig sikkert, svak hjernerystelse, en jeg knapt kjenner/eller kjenner godt, dyttet meg rett i en murvegg/eller rett ned i et murgulv. (Skriver på denne måten, men helsepersonell har jo taushetsplikt...)

Jeg antar det var pga at jeg snakket litt for mye med mannen hennes, men vet ikke. Det er i alle fall ikke noen grunn til å dytte. Hun satt selv og snakket med en annen mann... og selv om jeg fikk "hennes eiendel" til å le, var vel vold unødvendig, synes jeg i alle fall, og regner med at de fleste vil være enige...

Vi hadde alle inntatt en del vin. Resten vil jeg ikke skrive om.

Er enda litt svimmel, men nå er jeg lei av å sitte hjemme, uten å bruke pc, og bare velge tørre programmer på tv...

Ja, jeg er skikkelig sinna, selv om vi hadde drukket. Jeg skylder denne damen noen kroner og hun har lånt noen bøker av meg, pluss par klesplagg... Hun får ikke de kronene tilbake før jeg får mine matrielle eiendeler tilbake igjen.

Får jeg de ikke, anser jeg ikke lenger bøker og klesplagg for mine, men som tjuvgods, men da får hun ikke pengene tilbake (synd jeg ikke skylder henne litt mer da...)

Det er lite sannsynlig at hun ikke husker noenting, for hun nekter. Hun har ikke dyttet meg. Det visste jeg hun ville si. Det var helt motsatt iflg. henne. Hun skulle følge meg utenfor (det er ikke lov å røyke der vi var på nachpiel), vi gikk noen meter i retning der jeg bor, og da iflg. henne ramlet jeg kraftig rett i asfalten så det smalt i bakhodet på meg. Hun iflg hennes forklaring, sier at hun forsøkte å avverge at jeg ramlet, men jeg spør meg selv, hvor er logikken?

Om noen jeg kjenner, hadde ramlet som et tre truffet av lynet og smelt bakhodet i asfalten, da ville jeg blitt bekymret, og fulgt han eller henne hjem, sett det litt an, eller bedt personen bli med tilbake igjen, før evt. telefon til lege.

Denne forklaringen hennes holder ikke mål, og jeg husker dette kraftige og helt uventede dyttet fra henne, som hun benekter (hva hadde jeg trudd, jeg visste at hun ville nekte for det).

Men nå er jeg lei av å skrive om det.

Jeg er mest lei av å "ta det med ro", dvs holde meg i ro, holde meg unna pc, tv og bøker osv.

Håper bare svimmelheten går bort snart (er ikke svimmel hele tiden) og at ilingen i hodet går over.

Er sinna, og har mest lyst til å dytte tilbake, men det er liksom ikke meg, å ta hevn vha vold.

Og hva hjelper hevn meg. Jeg vil bare fungere igjen, er ikke kun litt sinna, når jeg tenker meg om, men rasende.

Hun klarte i alle fall å dumme seg ut, og jeg skal holde meg langt unna henne. Klesplagg og bøker, betyr ingenting, mot at jeg går rundt med svimmelhet, hodepine som kommer og går osv.

Og til Jom, som skrev pm til meg for par dager sia, uten ett innlegg her på kg. Hva vil du meg? Jeg er slett ikke interessert i å høre mer fra deg, hvem du måtte være, og jeg føler meg ikke som en priviligert person som får et slikt fabelaktig tilbud via pm. Og jeg har slett ikke tenkt å sjekke ut de linkene du presentere i din pm til meg.

Men mulig jeg legger de ut, her på kg, så kan de som vil, sjekke de ut.

Nå fryser jeg, men har ikke fått i meg frokost, kun kaffe.

Må få i meg litt mat, rydde litt her, litt, det går raskt...

Skal lese ute på forumet, men blir raskt trett av å lese, ble det i alle fall i går. Men nå er det gått 5 døgn, men legen sa ca. 5 døgn...og jeg stakk jo av, dvs. jeg gikk...

Det burde jeg ikke, men refleksene mine var ok, bt osv, alt var ok, unntatt svimmelhet, hodepine og tretthet, men jeg maktet ikke være mer på hospitalet, bare ligge der...selv om det var mange veldig sexy sykepleiere der da (mannlige), men litt for unge for meg, kanskje...

[Gjest vimselot]

Fryser ennå. Har satt på varme. Fått i meg mat. Føler meg bare yderst trett igjen.

Har mest lyst til å avlyse avtalen senere i dag, men det føles så dumt. Da jeg gikk tidligere i dag, fikk jeg ilinger i hodet, små-svimmel, blir svimmel når jeg snur meg i senga.

Men jeg vil ha tilbake den sure hverdagen min, og å avlyse avtaler, det er noe jeg hater, men er så lei av å ikke gjøre noe, bare være hjemme og "slappe av"...

I morn har jeg to (frivillig, men lønnet) greier, men jeg vet ikke om jeg makter.

Mht. hjernerystelse skal man holde seg i ro, men jeg har ikke tenkt å hoppe eller danse eller etc.

Og HVEM klarer bare å være hjemme, dag etter dag, i alle fall ikke jeg.

Kanskje en ide å sove en time etterhvert, men har jo sovet såå mye de siste dagene...men jeg fryser overalt, på knærne, puppene, fingrene...

Glem det, jeg får prøve komme meg til den avtalen, men trur jeg skal ta på meg vinterklær.

Slik har det vært de siste døgn, 3-4 timer våken, også stuptrett, igjen.

I tillegg får jeg ekstra nerver, når det har vært vold osv. inne i bildet.

Begonia, du skrev at det virker som vi lever på hver vår planet. Det gjør vi jo alle...

Ingen kan se på meg hva jeg tenker, føler, eller at jeg har hjernerystelse...

Jo, ei venninne, hun som har sovet her par netter nå, kunne se at jeg så helt tufs ut. Men...kanskje jeg kun er litt forkjøla. Men jeg ER ikke forkjølet.

Vurderer flytte, men ikke akkurat nå.

Akkurat nå, kan jeg ikke konse på noenting (fin ferie, ikke klare konse pga hjernerystelse...)

Vel, jeg har skrevet nok, har lyst å ringe og avlyse hele avtalen, og fortelle hvorfor, istedet for at jeg sovner på fanget til folk, spyr på trikken osv etc...

Overdriver veldig nå, men jeg lurer litt på hvor mye dæng huet mitt tåler mer...

Er begynt i terapi, skal til psykolog i morn, igjen, har jo ikke vært der så mange ganger, men det faller en tomhet, en tristhet over meg nå, som ...er så uendelig, så ubrytelig.

Og hva skal jeg fortelle psykologen, at jeg stablet meg på bena selv om jeg blir svimmel for ikke noenting, er det en ting jeg misliker, er det å klage.

Jeg trur ikke jeg makter denne ukens terapi, selv om jeg må betale likevel.

Og ikke kun i form av penger, men også i form av dårlig samvittighet pga at jeg ikke var skikket til å møte. Men da må jeg i samme om gang avlyse ett annet møte, som innebærer jobb (skulle hjelpe ei på kontoret, men da må jeg tøffe meg ut på toget, trikken mener jeg...)

Vi er ikke langt fra burka her i Norge heller, det er jo ikke lov å snakke med andres eiendom (les; menn) og få de til å le, og fortelle og reflektere, uten å bli slått helseløs av andre damer.

Eller?

Maks uflaks.

Jeg avlyser alle avtaler, er sykemeldt. Jeg blir bare hjemme nå. I morgen vet jeg ikke, men jeg kan ikke gjøre rare bevegelsene før jeg blir svimmel, f.eks. lene hodet litt når jeg føner håret.

Samtidig er jeg så sinna, pga at det skjedde, men nå må jeg ikke være så sta at jeg blir hengende mht hjernerystelse lenge, i uker. Bare noen dager til, så er jeg forhåpentligvis meg selv igjen, den som er fra en annen planet, iflg. en bruker her inne...

Men om jeg avlyser avtalen i dag, da sitter jeg her alene...

Men hva er så farlig med å være alene, nå har ei venninne pludret rundt meg siden søndag, vi har sett på tv, hun er så kjent her at hun trenger ikke spørre hvor og hva...

Jeg er sliten. Det er sikkert 25 varmegrader her nå, men jeg fryser og har lik-fingre...

Men å unngå trening, det er vel ikke å unngå å gå to hundre meter, ta en trikk og så gå to hundre meter?

Saken er at jeg har ligget slik før, men verre enn nå. Og jeg har lyst til å drepe (ja drepe) enhver MANN som gjør noe slikt mot meg, men nå var det altså et kvinnemenneske.

Vel, skal prøve å dukke opp til den avtalen jeg har i dag i allefall, så får jeg heller dra hjem igjen, og ikke bli med på byen (det blir jeg ikke).

Nå er jeg invitert ut på byen til helga også, men det kan jeg glemme, trur jeg.

HVORFOR. Dette hvorfor går rundt og rundt i hodet mitt...

Hvorfor.

Var utenfor døra mi i dag, men kunne ikke ta noen trapper, ble svimmel, fikk hodepine av å røre meg for heftig, dvs. gå for raskt, og jeg er vant til å gå raskt.

Men er mye bedre i hodet nå, enn jeg var, så jeg nekter å la meg skremmes til å være inne (jeg med min angst, kommer jeg meg ikke ut nesten hver dag, får jeg ennå mer angst, og nå har det vært noen dager...)

Jeg må se farger, lys, andre mennesker (ikke bjørner, jeg svarte visst i den tråden om bjørner, forferdelig sak, men det var EN bjørn)

Nå ringte tlf. Kommer jeg...

Jada, jeg kommer, er bare to trikkeholdeplasser, så ses vi...

[Gjest vimselot]

Våkna tidlig, ble litt for mye å tro at jeg kunne gå, ta trikk, gå videre og møte venner i går...jeg gjorde det jo, men føler bare for å sove og ilingene i hodet har ikke gitt seg.

Fikk høre at den "venninna" som dyttet meg, har satt ut rykter.

Er så usmakelig og helt uspiselig at jeg har lyst å flytte til en annen planet, men jeg ER her jeg, på denne planeten og kan ikke trylle.

Noen ER SÅ FREKKE, jeg har aldri forstått dette. Kun observerer det, det er som å se gjennom mørke briller...men da jeg var yngre fikk jeg ofte sjokk (som om jeg ikke er i stand til å bli litt satt ut nå også, men...)

Jeg blir bare drittlei. Hva skal jeg gjøre? Sette ut mot-rykter? Som om jeg gidder det.

Har lyst ringe ei venninne, men er hun våken nå... (hun går på rehabilitering).

Det verste denne dytte-dama gjorde, som et ekstra stunt, var å sette ut rykter (heldigvis jobber vi ikke sammen eller i samme miljø, men ellers...).

Ja, jeg blir sliten av å måtte forholde meg til ryktene. Men jeg er tøff nok. Vurder å anmelde dama. Er det noe jeg hater, er det vold.

...Har ikke fått en beklagelse, istedet har hun gått til skrittet og satt ut rykter og løgner om meg? Ja, faktisk.

Liker ikke anmelde, men dette gjør denne psykoen aldri mer. Gjør hun det en gang til, ligger hun i registeret. (Ja, hun er troende til å gjøre det en gang til...faktisk)

Jeg blåser langt i de løgnene/ryktene hun har spredd om meg nå, men det girer meg opp. Husker ikke tlf.nr. til politiet.

Hun vet jeg er typen som blir lei meg, men nå akter jeg ikke bli lei meg, jeg er rasende.

Kan ikke anmelde dama for å spre rykter, men for vold.

Om en mann hadde gjort det samme mot meg, ville jeg anmeldt, så hvorfor gjør jeg ikke det?

[Gjest vimselot]

Anmelde...

Hun har kontakt med miljøer, men det har jeg ikke tenkt å fortelle politiet noenting om.

Dette angår vold, og hvilket dop hun bruker av og til, hva hun bruker daglig osv. angår ikke saken. Og jeg holder meg unna, å vite hvor det kommer fra osv.

Men jeg har lite lyst, men vet at hun er i stand til å gjenta volden, uten vitner (var ingen vitner, vil bli påstand mot påstand).

Men gjør hun det, vil hun bli registert.

Hadde en MANN gjort dette mot meg, ville jeg anmeldt da?

Det angår heller ikke saken, men tenker kun høyt.

Har mest lyst til å grine, men hvor fører det hen?

Jeg må fucke opp raseriet mitt, og være saklig.

Hvem anmelder vold, ikke meg liksom, for det var jo en dame...

Ingen vitner. Påstand mot påstand.

Henlagt pga bevisets stilling. Men da må dama inn til avhør.

Og har jeg tro på at de innkaller henne via ett brev, slike høflige greier?

Nei, men jeg kan si fra via sms at hun er anmeldt, da får hun gjemme godsakene sine ekstra godt.

Driter loddrett i om hun blir stressa og svett, er det en ting jeg hater er det vold.

Men makter jeg det? Dvs å anmelde...

Da må jeg bestille time, få rapport fra legen. osv.

Men fortjener ikke de som denger andre, å bli anmeldt? Kan de lære av det? Neppe, men da får jeg status q som en ...men det har jeg jo alt fått, via hennes løgner og ryktespredning.

Vet ikke helt hva hun har fortalt, men vet litt for mye...

Men, hvorfor skal hun bli anmeldt, når jeg har fått slike smakeprøver av menn tidligere og ikke har anmeldt?

Fordi, jeg ikke tåler det mer.

Dvs jeg tåler dårlig vold, med tilhørende hjernerystelse.

Jeg er forbanna avhengig av at hodet mitt skal fungere til en viss grad. Slik alle er. Men selvsagt kommer jeg ikke til å tale om pulver og piss overfor politiet. Jeg er ikke i posisjon til det, og om jeg var, ville jeg ikke gjort det.

Snakket med en politimann, han foreslo konfliktrådet. Med henne?

Glem det. Hun er uten lyter.

Vet at saken vil bli henlagt, men det er min måte å gi andre en smekk på om de forgriper seg på meg.

ER det feil?

Er vold legitimt?

Når ble vold legitimt...

For meg, aldri mer.

[Gjest vimselot]

Vet at jeg anmelder henne, men er så snill, at jeg sier i fra, slik at hun kan gjemme dopet sitt, men dette omhandler ikke dop...

Har vært mye fokus på coka i det siste i media, men mer vil jeg ikke si, og jeg vet ingenting....

Ble ferdig med pulver for mange år sia.

Dette angår vold, og snuten kan ikke jatte med meg. Jeg røper ikke noen.

Ikke pga redsel, men pga at det er et innlært prinsipp i meg.

Enkelt og greit.

Selv om jeg ikke bruker pulver mer.

Vet om andre og, som holder munnen lukket.

Men det er ikke dop det handler om. Vold.

Hjernerystelse påfølgende.

Ja, jeg har lyst å gråte, men hvor langt kommer jeg da?

Grensa for meg går ved vold.

Fysisk.

Fysisk vold.

Men jeg er så forvirret. Skal advare henne etter at jeg har anmeldt slik at hun kan være forberedt, for jeg er ingen engel som tyster og trur at livet blir verken verre eller bedre, og rus er out of topic.

Skal jeg finne meg i vold?

Skal jeg...

Neppe. Jeg er ennå helt svimmel, har ringt jobben og gitt besjed om at jeg ikke kommer (er kun rådgiver der for den snille vikaren min...)

Hvorfor døde jeg ikke, det finnes jo intet dop i fengselet, også såå naivt å tru at Veronica ikke hadde sprukket mht til pulver....

Leste det i dagbladet, men hva så.

Så, nå har jeg kledd på meg, men vet jeg vil hate meg selv for å anmelde henne (hun er ok, når hun er ok, men har sett at hun utnytter alle...andre har også sett dette fenomenet...

Vet ikke.

En anmeldelse vil bare konstatere fakta, bli henlagt, men da håper jeg hun lærer, for hun har utøvet vold, mot andre tidligere.

Jeg vil ikke.

[Gjest vimselot]

Traff tilfeldigvis (ja, helt tilfeldig) en av gutta fra a- eller b-gjengen, jeg kjenner de jo ikke, men han var meget hyggelig. (dette er helt sant, Begonia og andre som kanskje leser her, tviler på at frøken blomst er den eneste, med over titusen lesere...eller har du ingenting å drive dagene dine med, begonia?

Du trur meg ikke nå, jeg vet bare om EN som leser her, som vil tru meg. Men jeg røper ikke nick, og aner ikke om vedkommede leser her engang.

Vi dvs. han a-b-gjeng-unge høflige pene mannen, startet samtalen pga at jeg hadde glemt lighteren...

Fikk ikke helt med meg om han var en av b- eller a-gjengens sønner, eller om han var i gjengmiljø, men han visste mye.

Han fikk meg til å le, da jeg fortalte at jeg anmelder en eks av meg også med det samme, journalen ligger på sykehuset den.

Han sa: nei, jeg vil ikke fortelle hva han sa, men han fortalte hvordan de løste floker internt. Uten å si så veldig mye, men jeg forstod at vold møtes kategorisk med vold.

Hm, men jeg er jo etnisk norsk, sa jeg...

Han parerte med å svare: blir du ikke redd den eksen du anmelder, siden du er nesten-drept av han tidligere?

Joo...

Da fikk jeg litt å tenke på.

Jeg vil så gjerne bli venner igjen med henne som brukte vold, men jeg vet ikke hvordan.

Og jeg vet ikke om jeg vil. Alt er bare trist, hele saken.

Men dette er sant, jeg dikter ikke nå.

Hvordan SKAL JEG KUNNE DIKTE noe så fjernt? Jeg har ingen tilhørighet til verken a-b- eller c-gjengene.

Kanskje jeg er en engel, som er plantet her på jorden, for å vise dere som er normale hvor unormalt alt er?

Må le. Jeg er ingen engel. I alle fall har jeg mange ugjorte ting, jeg har også såret andre, men jeg har i det minste hatt vett til å beklage etterpå, og ta opp temaet.

Unnskyld, er noe jeg aldri sier, unntaket er hvis jeg snubler i bena på en eller annen løpsk herremann når vi skal ut av samme trikk og begge skal motsatt vei, og har det veldig travelt...

Venter en telefon, og det minner meg også på at jeg må ta en telefon. Jeg misliker telefoner. Jeg kan sende en sms. Får litt vondt i huet når jeg snakker eller smiler, stakkars meg liksom, for en unnskyldning...

Jeg må ta en telefon, men ikke nå.

Etterpå.

Glem resten, han fikk meg til å le.

[Gjest vimselot]

En venn av meg kommer innom, men han er så faderlig, at jeg spyr, så jeg trur jeg avlyser det.

Jeg har lenge vurdert å flytte, og nå VET jeg hvor jeg skal.

Men det blir først jul osv...

Jeg har venner der, og venninner ikke minst, som har en aura av fred og ro rundt seg, selv om det er masete...

,,,,,,,,,,,,

tlf ringte. Vil ikke

ringer igjen.

Mine masete venninner, som står i kø for å støtte meg nå.

Kun to av de, men de andre vet ikke hvor og hva.

[Gjest vimselot]

Hvorfor, ringte han nå...

Ble helt forvirret, nå, jeg trudde dette var et instrument...

og ikke et tastatur.

Han vet jeg er så glad i han, også trigger han det. Dust.

[Gjest vimselot]

Nå ER DET NOK. tre påfølgende sms fra denne uskyldige vakre damen som påførte meg hjernerystelse.

Om jeg svarer.

Nei.

For hva skal jeg si, jeg vet at hun sover hele dagen, går og kjøper seg alk og dop kl bla bla bla, i alle fall alk.

Glem det, men Begonia og alle som leser her, som gidder mer, dette er fakta.

Men jeg vil helst huske på HAN. Selvsagt vet jeg at han er et menneske, men jeg forstår ikke hvorfor han ringer meg, når jeg har sagt at jeg elsker han, og bare han

Er han ... dum, eller er han bare ruset?

Nøyaktig nå klarer jeg ikke hate, og hans mor er flink å sy, så hun skal sy den bunaden han mente, heh he...

Vi kan jo bare skilles, men jeg er så ufattelig glad i han...

Endret 11. oktober 2007 av vimselot

[Gjest vimselot]

Våken midt på natta. Ei venninne ringte meg etter at jeg hadde lagt meg, ca ti i går kveld, men jeg sa at jeg var for trett og at vi heller kunne snakkes i morn...

Lurer litt på, hvorfor jeg alltid forelsker meg i "de verste gutta". Dvs. hvorfor ringte Han meg i går, kan han ikke bare la meg være i fred, slik at jeg får tid til å glemme han?

Dust.

Samtidig blir jeg litt rørt, men det er kanskje ikke så merkelig, siden jeg er så betatt av han. Vet han er en som har et helt haleheng av damer rundt seg, unge lekre damer, men han har fortalt meg (ja, vi er jo venner) at han blir drittlei...

Hva han egentlig er lei av, vet jeg ikke, men han er en slags eneboer, som er i særklasse, har jeg inntrykk av, men dette vet jeg ikke...

Men nå glemmer jeg han. Eller skal jeg ringe han, trur kanskje han er våken, nei, ikke nå, ikke klokken fem på natten.

Men om han sover, hører han ikke telefonen anyway...

Men hva skal jeg si til han, jeg gidder ikke.

Er litt sinna (bare litt) pga at han ringer meg stadig vekk, og trigger denne forelskelsen min.

Han ringer akkurat i det øyeblikket jeg har glemt han, og ...

Men vi er jo venner, det er det verste av alt. Nesten. Heldigvis er vi venner.

Men hvordan skal jeg glemme han, når... jeg kan aldri glemme han helt.

Jeg kan ikke skrive grunnen, venner kan gå hver sin vei, men vi opplevde en tragedie sammen og da var jeg som en slags trygg murvegg for han...og han for meg.

Det er noe jeg aldri kan skrive om her på kg, det er for mye...

Merker at bare jeg tenker tanken, blir jeg satt ut.

Alle sliter med sitt, men skal jeg være den voksne dama som alltid er en fast klippe (var ikke det i går kveld da han ringte, da flørtet han med meg, og hadde drukket...)

Tar han meg ikke helt seriøst? Vet han er veldig glad i meg, som en venn, noe mer vet jeg ikke...

Men å ta meg seriøst, blir som å fange lynet?

Han kan aldri vite når jeg er seriøs eller når jeg bare flørter og tuller, han er jo ingen tankeleser.

Han trenger ikke vite det heller, han trur jeg er en stor stor flørt. (jada, jeg har jo vært det, men han kan ikke vite...)

At den søte sjarmerende damen er seriøs ang menn. Hvordan kan han vite det?

Ikke før jeg banker på hans dør, og sier at nå er jeg ufb, nå bor jeg her par uker, bare slapp av, bare to uker...

Men hvorfor skal jeg gjøre det. Jeg er verken tapt eller født bak en låvedør, og det vet han (men kanksje jeg er det?)

Glem han. Jeg må bare glemme det.

Han er forresten en ego i senga, rapper hele dyna osv. Vi har som sagt ikke hatt sex. Men vi har sovet sammen.

Den gangen han trudde jeg var u-singel.

Det er kun en konklusjon jeg kan trekke, og det er at vi er venner, begge er glade i hverandre, har lyst på han og han på meg, men hvordan skal jeg arkivere dette?

Jeg er takknemlig fordi han faktisk ringer meg, er glad i meg, han vet jeg også sliter voldsomt.

Men han trur jeg er en big flørt...

Så han anser meg som en likeverdig, en som ... en som hva?

[Gjest vimselot]

Så har jeg snudd på døgnet igjen, men kanskje ikke helt.

Må bare sove noen timer, men får jeg sove?

Ja, for jeg er skikkelig ekspert på å sove, kanskje ikke rart, men jeg pleier lese til jeg slukner...

Egentlig lovet jeg å ringe ei venninne ca ni i dag, men hun vil forstå at jeg bare sover...hun sliter noe voldsomt, og har ingen problemer med å forstå at jeg ikke er et blankt A-4-papir.

Kanskje sende sms til henne nå, men hva om jeg vekker henne. Det vil jeg ikke.

Men, nå er jeg skikkelig trett. Lese litt, av den kjedelige krim-romanen, så sovner jeg tvert...

Den har fått gode kritikker, men jeg ville bare kastet en terning og gitt den en toer jeg...

Men heldigvis er jeg ikke kritiker.

Hvorfor jeg leser den fremdeles? Pga at jeg gjerne vil lese en bok, når jeg først har begynt...

[Gjest Begonia]

[Gjest Begonia]

[Gjest vimselot]

Takk for klemmen, Begonia.

Føler ikke at jeg har gjort noe som fortjener en klem, men må man alltid fortjene noe...

Har forsøkt ringe venninna mi som ringte ti i går kveld, men hun svarer ikke. Mulig hun er ute med bikkja eller noe.

Er trett, men føler for en dusj, og kanskje litt frokost.

Dusje først, og så lage litt mat.

Har ryddet litt her, er helt merkelig hvordan ett menneske kan rote, men nå ser det ryddig ut her, i mine øyne... trur mange ville syntes det er fabelaktig rotete her, men det er jeg som bor her.

Har vurdert å flytte lenge nå, bor jo i Oslo, vil ikke flytte på landsbygda, må bli til en av de største byene i dette landet.

Min mor blir sjokkert, bare ved tanken. Men skal jeg gro fast, jeg er ikke den typen. Og jeg kan velge å flytte tilbake, om jeg vil.

Ang. jobben, så går det ok, dvs om jeg flytter til en av de byene hvor de har avd.kontor. OM jeg kommer tilbake i yrkeslivet igjen, da.

Men det tenker jeg å gjøre. Når, vet jeg ikke.

Og det er ikke sikkert jobben venter på meg, men det finnes alltid en jobb jeg kan få, om jeg vil og er i stand til å jobbe. Er fornøyd bare jeg kan jobbe 30 prosent.

Er drittlei av å være så inaktiv.

Men, må nok komme meg i dusjen, en rask dusj holder, ingen mann som skal inspisere om jeg har barbert leggene osv, har fått unna par mail, spise litt kanskje (uten å overspise...), og kanskje ringe hun som ringte meg i går.

Jeg er drittlei, p.t. og det føles uvirkelig ut, å bli utsatt for vold.

Men å slå tilbake? Slik som han sa, han "gjeng-medlemmet"....

Vel, jeg glemte å si til han at om alle skulle gjort det, ville vi alle vært blinde (øye for øye og tann for tann)...

Trur det var noe Gandhi sa.

Altså ikke noe jeg selv har funnet på.

Tør ikke tenke tanken på å flytte nå. Vet nervene mine vil gå i spagat, men det vil gå over, straks jeg føler meg hjemme og jeg kan ikke si jeg trives særlig her jeg bor nå.