Hun savner pappaen sin...

[gunzilla]

...Det må kunne gå an for barnet å treffe sin far oftere enn 2 ganger i året selv om det er 12 timers reise. Jeg forstår godt at jenta savner sin far veldig mye.

Men om han gir f..., og du støtter han i dette, vil far og datter aldri kunne bygge en god relasjon seg imellom.

Jeg har sett kvinner som har truet samboer til samvær med sitt barn. Det synes jeg er voksent gjort, da det viser at samboeren er mer opptatt i å ivareta farens barn enn faren selv. I dag har dette "barnet" (som snart er voksent) kjempegod kontakt med sin far.

←

De treffes oftere enn 2 ganger i året. Det er jul og sommer, og gjerne både påske og vinterferie, i tillegg til at hun kommer ned med farmoren. Det er for langt å reise dit for en langhelg.

Hva mener du med gi f..., du mener han gir f... fordi vi ikke bor der?

Han behandler henne som han behandler nevøene sine omtrent, og gjør det som forventes av han. Noen farsfølelse utover det kan man ikke pålegge noen, hva han føler bestemmer han ikke selv. Jeg ble 'stemor' til jenta da jeg var atten år, og det var utfordrende i starten, da hun bare var fire år. Men det har gått seg til, og jeg er kjempeglad i henne.

Han kommer nok ikke til å overøse henne med 'pappa er så glad i deg og savner deg' osv, han er ikke den som lett uttrykker følelser verbalt. Men hun skulle hatt en mobil snart, så hun kan ringe til oss på eget initiativ, og vi kan ringe henne uten å trenge å snakke med moren. At folk er glade i henne vet hun nok, hun er i utgangspunktet svært sosial av natur og har stor slekt på morssiden.

[Far til 2]

De treffes oftere enn 2 ganger i året. Det er jul og sommer, og gjerne både påske og vinterferie, i tillegg til at hun kommer ned med farmoren. Det er for langt å reise dit for en langhelg.

Hva mener du med gi f..., du mener han gir f... fordi vi ikke bor der?

Han behandler henne som han behandler nevøene sine omtrent, og gjør det som forventes av han. Noen farsfølelse utover det kan man ikke pålegge noen, hva han føler bestemmer han ikke selv. Jeg ble 'stemor' til jenta da jeg var atten år, og det var utfordrende i starten, da hun bare var fire år. Men det har gått seg til, og jeg er kjempeglad i henne.

Han kommer nok ikke til å overøse henne med 'pappa er så glad i deg og savner deg' osv, han er ikke den som lett uttrykker følelser verbalt. Men hun skulle hatt en mobil snart, så hun kan ringe til oss på eget initiativ, og vi kan ringe henne uten å trenge å snakke med moren. At folk er glade i henne vet hun nok, hun er i utgangspunktet svært sosial av natur og har stor slekt på morssiden.

←

Egne barn er ikke "nevøer og nieser". Det er HANS barn og HANS ansvar, - 100% (sammen med moren). Og om han gjør det som forventes av han, er avhengig av øynene som ser. Å la barnet treffe sin far 4-5 ganger i året mener jeg er altfor lite, noe HAN er ansvarlig for da han valgte å flytte så langt bort.

Det er ikke snakk å påtvinge noen farsfølelse. Det er derimot snakk om å ta ansvar for sine handlinger. Om han ikke føler noe for datteren kan det være fordi han har distansert seg fra henne ved å flytte så langt. At du støtter sin samboer er ikke ensbetydende med at dere støtter barnet og barnets ønsker og behov for mer samvær. Men det forteller en del om hva han kan gjøre om dere får barn sammen.

Jeg beklager at jeg ikke kan støtte dere mht de løsningene dere har valgt, da jeg mener at barnet i utgangspunktet har rett til to oppegående foreldre. At du/dere mener det dere gjør er riktig, er deres sak. Men det er også noe dere må akseptere kritikk for. Jeg har fått en mengde kritikk her inne fordi jeg mener det jeg gjør .

Min mening er imidlertid at det er barnet som har rett til samvær og omsorg fra faren. At dere har valgt å unngå dette ved å flytte er deres ansvar.

[Gjest Mayamor]

Han behandler henne som han behandler nevøene sine omtrent, og gjør det som forventes av han. Noen farsfølelse utover det kan man ikke pålegge noen, hva han føler bestemmer han ikke selv. Jeg ble 'stemor' til jenta da jeg var atten år, og det var utfordrende i starten, da hun bare var fire år. Men det har gått seg til, og jeg er kjempeglad i henne.

Han kommer nok ikke til å overøse henne med 'pappa er så glad i deg og savner deg' osv, han er ikke den som lett uttrykker følelser verbalt. Men hun skulle hatt en mobil snart, så hun kan ringe til oss på eget initiativ, og vi kan ringe henne uten å trenge å snakke med moren. Happy.gif At folk er glade i henne vet hun nok, hun er i utgangspunktet svært sosial av natur og har stor slekt på morssiden.

Nå ble jeg trist inn i ryggmargen. Har du tenkt på at en dag blir kanskje du gravid og mannen din far til flere "nevøer"... Hadde jeg vært deg ville jeg satt meg og pratet med mannen min.

[Gjest =tentacle=]

Han behandler henne som han behandler nevøene sine omtrent, og gjør det som forventes av han. Noen farsfølelse utover det kan man ikke pålegge noen, hva han føler bestemmer han ikke selv.

←

Utrolig trist for en jente å ikke ha en pappa, men en mann som synes han gjør sitt hvis han oppfører seg ca som en onkel.

Har du laget denne tråden for å få støtte for at din mann ikke prioriterer datteren sin høyere?

Hva han gjør har ikke jeg noe med, men når saken først kringkastes her, så sier jeg at en spade er en spade. En åtteåring skjønner at far har valgt bort muligheten til å treffe henne ofte. Ikke rart at hun er lei seg og gråter. Din kjæreste velger som han vil, men jeg synes at han i hvertfall bør se i øynene at hans valg har konsekvenser for den lille jentas følelser.

[gunzilla]

Han fikk sjokk da han ble pappa som 20-åring, og har helt siden da sagt at han ikke vil ha barn.

Han viser ofte kjærlighet overfor meg, men har ikke det samme nære forholdet til datteren. Jeg startet denne tråden for å høre deres innspill. (Som sagt tidligere, så så jeg min egen pappa enda sjeldnere pga lange avstander. Vi har et kjempegodt forhold i dag, men jeg ønsker jo enda jeg hadde sett han oftere.)

Jeg er enda ung, og kan ikke tenke meg egne barn nå, men det kan jo hende det endrer seg etterhvert. Hvis det skjer, så passer ikke kjæresten lenger inn i livet mitt, da han ikke vil ha barn. (Han sier det er et for stort ansvar, og at han ikke vil sette barn til verden så vill som den har blitt.)

Her inne er vi jo nesten bare damer, så jeg kan vel glemme å få høre fra en mann som ikke har så nært forhold til datteren sin. Jeg er imidlertid sikker på at mange menn blir pappa uten å egentlig ønske det selv.

[Gjest =tentacle=]

Han fikk sjokk da han ble pappa som 20-åring, og har helt siden da sagt at han ikke vil ha barn.

Han viser ofte kjærlighet overfor meg, men har ikke det samme nære forholdet til datteren. Jeg startet denne tråden for å høre deres innspill. (Som sagt tidligere, så så jeg min egen pappa enda sjeldnere pga lange avstander. Vi har et kjempegodt forhold i dag, men jeg ønsker jo enda jeg hadde sett han oftere.)

Jeg er enda ung, og kan ikke tenke meg egne barn nå, men det kan jo hende det endrer seg etterhvert. Hvis det skjer, så passer ikke kjæresten lenger inn i livet mitt, da han ikke vil ha barn. (Han sier det er et for stort ansvar, og at han ikke vil sette barn til verden så vill som den har blitt.)

Her inne er vi jo nesten bare damer, så jeg kan vel glemme å få høre fra en mann som ikke har så nært forhold til datteren sin. Jeg er imidlertid sikker på at mange menn blir pappa uten å egentlig ønske det selv.

←

Sikkert, men han var da et voksent menneske og var selv ansvarlig for befruktningen. Barnets følelser forsvinner ikke av at ikke faren hadde lyst til bli far.

[Gjest Lovely]

Ja, mange fedre blir fedre uten å ønske det selv. Min eks ble far som 20 åring, før vi ble sammen, uten å ville det selv, han var bitter og forbannet og eneste grunnen til at han har kontakt med barnet er fordi omgivelsene forventer det.

Jeg hadde håpet at han en dag skulle innse at å være bitter ikke hjelper, at det skaper mer vondt å lulle seg inn i negative tanker rundt dette, synes synd i seg selv, dyrke sine sårede følelser.. Det skjedde ikke, barnet er nå over 20 år, og har mange vonde sår på sjelen etter en oppvekst med en far som lyser av det faktum at han ikke er oppriktig glad i henne, en mor som ikke vil prate om omstendighetene rundt hennes tilblivelse men en stemor som gjerne gjør det etter å ha hørt på "stakkars fars" historier som ikke henger helt på greip med virkeligheten

Den voksne veien er å legge bak seg bitterheten, godta at skjedd er skjedd, og at barnet ikke kan noe for at det ble født, og så sørge for å se DET BESTE i barnet og situasjonen - og ta sitt ansvar.

Jeg synes faktisk det er verre med en forelder som stiller opp for sitt barn i noen år for så å skyve det bort - frasi seg ansvar - enn en far som aldri har vært der..

[Far til 2]

Han fikk sjokk da han ble pappa som 20-åring, og har helt siden da sagt at han ikke vil ha barn.

Han viser ofte kjærlighet overfor meg, men har ikke det samme nære forholdet til datteren. Jeg startet denne tråden for å høre deres innspill. (Som sagt tidligere, så så jeg min egen pappa enda sjeldnere pga lange avstander. Vi har et kjempegodt forhold i dag, men jeg ønsker jo enda jeg hadde sett han oftere.)

Jeg er enda ung, og kan ikke tenke meg egne barn nå, men det kan jo hende det endrer seg etterhvert. Hvis det skjer, så passer ikke kjæresten lenger inn i livet mitt, da han ikke vil ha barn. (Han sier det er et for stort ansvar, og at han ikke vil sette barn til verden så vill som den har blitt.)

Her inne er vi jo nesten bare damer, så jeg kan vel glemme å få høre fra en mann som ikke har så nært forhold til datteren sin. Jeg er imidlertid sikker på at mange menn blir pappa uten å egentlig ønske det selv.

←

Hvordan kan han få et nært forhold til en datter han ser 3-5 ganger i året ? Jeg forstår at det blir som en nevø, men jeg synes ikke det er riktig ovenfor barnet.

Selv om jeg kunne ønske å appelere til hans moralske forpliktelser er jeg inneforstått med at dette ikke nytter. Men at han siden han fikk barnet har sagt at han ikke vil ha barn tyder på at han ikke er villig til å påta seg det ansvaret "moroa" resulterte i. At han ikke vil ha flere barn skal jeg ikke bry meg med. Men det barnet han allerede har fått må han ta ansvar for.

Som en liten sammenlikning ville jeg aldri ha ansatt en slik mann i en ledende stilling. Han beviser at han ikke vil ta ansvar for de handlinger han har gjort, og mange vil derfor sette spørsmålstegn om han vil ta ansvar i andre situasjoner (som f.eks. arbeidslivet), eller om han vil løpe fra det/skylde på "omstendighetene". Og hva med andre situasjoner som måtte komme iløpet av livet ? Skal han løpe fra ansvaret hver eneste gang ?

Han gir signaler om "umodenhet" i en alder av 28? år. Er det noe som tyder på at dette vil endre seg ? Og vil du være del i hans ansvarsfraskrivelse, og i ytterste konsekvens være med på å frata han en god stilling i arbeidslivet ?

Ikke alle menn og kvinner har den medfødte egenskapen at de tar ansvar. Men de fleste kan læres opp til det. Det er imidlertid en forutsetning at de som er rundt en slik person får han/hun til å åpne øynene. Dette er en del av årsaken til at familie og venner (spesielt det siste) har større påvirkningsmulighet enn f.eks. ex'er. Nå er mye opp til deg om han skal forbli ansvarsløs resten av livet.

Endret 29. mars 2007 av Far til 2

[Furstina]

Tråden är delad.

Den mer generella diskussionen om förväntningar från samfundet på en ung (ofrivillig och separerad) pappa finner ni HÄR

Trådstarter bad om erfarenheter och synpunkter från andra:

Samboeren min har en datter på 8 år, som bor ca 12 timers reisevei fra oss. På grunn av avstanden ser vi henne ikke så ofte, og hun gir uttrykk for at hun savner pappaen sin. Dette har slått ut i at hun plutselig har begynt å gråte på skolen, og blitt tankefull og mer innesluttet enn før.

Han hadde aldri noe fast forhold med moren hennes, men har bodd i nærheten inntil for to år siden, og dermed sett henne annenhver helg.

Er det flere som har erfaringer eller synspunkter på dette med barn som savner den ene forelderen? Jeg vokste selv opp med pappa på andre siden av landet, men husker ikke at jeg reagerte med så stort savn.

←

/Furstina (moderator)

[gunzilla]

Hvordan kan han få et nært forhold til en datter han ser 3-5 ganger i året ? Jeg forstår at det blir som en nevø, men jeg synes ikke det er riktig ovenfor barnet.

Selv om jeg kunne ønske å appelere til hans moralske forpliktelser er jeg inneforstått med at dette ikke nytter. Men at han siden han fikk barnet har sagt at han ikke vil ha barn tyder på at han ikke er villig til å påta seg det ansvaret "moroa" resulterte i. At han ikke vil ha flere barn skal jeg ikke bry meg med. Men det barnet han allerede har fått må han ta ansvar for.

Jeg er selv oppvokst med en far som bor langt borte, noe som skyldes at moren min tok meg med og flyttet til en annen kant av landet da jeg var liten. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde sett han mer, men vi har en nært og godt forhold, noe vi har hatt hele tiden. Men ja, jeg synes også at det var egoistisk av moren min å flytte så langt. På den annen side, så blir man vant til situasjonen man lever i. Verden er ikke perfekt, selvfølgelig burde alle barn leve i en kjernefamilie.

Hva er å ta ansvar i dine øyne da? Da han bodde i nærheten av jenta hadde de neppe et nærere forhold enn nå. Men hun så ham oftere.

Som en liten sammenlikning ville jeg aldri ha ansatt en slik mann i en ledende stilling. Han beviser at han ikke vil ta ansvar for de handlinger han har gjort, og mange vil derfor sette spørsmålstegn om han vil ta ansvar i andre situasjoner (som f.eks. arbeidslivet), eller om han vil løpe fra det/skylde på "omstendighetene". Og hva med andre situasjoner som måtte komme iløpet av livet ? Skal han løpe fra ansvaret hver eneste gang ?

Han gir signaler om "umodenhet" i en alder av 28? år. Er det noe som tyder på at dette vil endre seg ? Og vil du være del i hans ansvarsfraskrivelse, og i ytterste konsekvens være med på å frata han en god stilling i arbeidslivet ?

Ikke alle menn og kvinner har den medfødte egenskapen at de tar ansvar. Men de fleste kan læres opp til det. Det er imidlertid en forutsetning at de som er rundt en slik person får han/hun til å åpne øynene. Dette er en del av årsaken til at familie og venner (spesielt det siste) har større påvirkningsmulighet enn f.eks. ex'er. Nå er mye opp til deg om han skal forbli ansvarsløs resten av livet.

←

Så du mener at jeg har et dilemma, hvor begge utfall er feil? Jeg kan enten 'være en del av hans ansvarsfraskrivelse', eller tvinge han til å flytte tilbake om han vil være sammen med meg, og dermed nekte han karriere? Har ikke moren til barnet, besteforeldre og andre slektninger like stor moralsk forpliktelse som meg til å 'passe på at barnet får tilstrekkelig samvær'?

Jeg spør, har ikke sagt at jeg bastant mener hverken det ene eller andre.

[Far til 2]

Jeg er selv oppvokst med en far som bor langt borte, noe som skyldes at moren min tok meg med og flyttet til en annen kant av landet da jeg var liten. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde sett han mer, men vi har en nært og godt forhold, noe vi har hatt hele tiden. Men ja, jeg synes også at det var egoistisk av moren min å flytte så langt. På den annen side, så blir man vant til situasjonen man lever i. Verden er ikke perfekt, selvfølgelig burde alle barn leve i en kjernefamilie.

Hva er å ta ansvar i dine øyne da? Da han bodde i nærheten av jenta hadde de neppe et nærere forhold enn nå. Men hun så ham oftere.

←

Vi må innse at barn er forskjellig. VELDIG forskjellig. Derfor kan en ikke bare se ut ifra sin egen situasjon. Jeg opplevde selv å vokse opp med felles omsorg. Men jeg er den første til å innse at dette sansynligvis ikke passer alle. Men også de som er motstandere av felles omsorg må innse at felles omsorg kan fungere kjempefint i veldig mange tilfeller. Derfor må vi ikke avvise en slik løsning vha lovverket slik vi gjør i dag.

Vi må innse at båndene mellom barn og fedre blir stadig sterkere. Delvis fordi menn tar langt større ansvar hjemme nå iforhold til det de gjorde for 10/20/50 år siden. Dette bør også reflekteres i lovverket.

Når et barn savner pappan sin bør pappan stille opp ihht barnets behov. Om han ikke gjør dette tar han ikke det ansvaret han i mine øyne bør gjøre. En av årsakene til at fedre ikke gjør dette er at myndighetene gir så sterke signaler om at pappa er uønsket. Da mener jeg vi som er i omgivelsene må påta oss et større ansvar ettersom myndighetene "ser bort" når slike ting skjer. Dette innebærer at nye kjærester, venner, foreldre og familie forøvrig bør overbevise far at han må stille opp mer for barnet, selv om det tilsier at vi motarbeider myndighetenes ønsker.

Så du mener at jeg har et dilemma, hvor begge utfall er feil? Jeg kan enten 'være en del av hans ansvarsfraskrivelse', eller tvinge han til å flytte tilbake om han vil være sammen med meg, og dermed nekte han karriere? Har ikke moren til barnet, besteforeldre og andre slektninger like stor moralsk forpliktelse som meg til å 'passe på at barnet får tilstrekkelig samvær'?

Jeg spør, har ikke sagt at jeg bastant mener hverken det ene eller andre.

←

Jeg synes faktisk du, som nå er hans nærmeste, har et stort moralsk ansvar for å overbevise far om at noe bør gjøres. Den av foreldrene som blir boende i nærmiljøet for å opprettholde et minimum av trygghet for et barn som opplever en turbulent tid, gjør i mine øyne langt mer for barnet enn den som fratar barnet samvær ved flytting (uavhengig om denne forelderen flytter med eller uten barnet).

At ikke du er bastant viser i det minste at du er mer åpen for alternative løsninger enn det jeg er . For jeg er veldig bastant og langt på vei urikkelig på akkurat dette punktet (på et generelt grunnlag) .